Walid al-Kubaisi til minne: En viktig, og riktig, stemme

Walids blogg - anbefales!

I dag er det gravferd for Walid al-Kubaisi. Han fortjener noen minneord.

Foruten det personlige tapet for de nære vennene og familien ved hans bortgang, er det for andre et politisk tap å miste hans stemme. Walid var en viktig og alternativ stemme for innvandrerne til Norge, et land han kom til i 1986. Han var fast spaltist i ukeavisa Dag og Tid, og skreiv små tankefulle epistler, nærmest det nordmenn kan kalle lignelser der budskapet var imot fordommer og fordømmelser. Han fortalte meg at han hadde fått tilbud av Klassekampens redaktør om skrive der, uten at han gjorde det.

Jeg fikk gleden av å møte Walid på kontoret hans i redaksjonen i Dag og Tid for å snakke om venstreorientert politikk kombinert med kontrollert innvandring og hvordan forholde seg til muslimenes politiske krav. Han var for en venstreorientert politikk som var kritisk til islam. Jeg fikk også være med på et opprop for ytringsfrihet. Det var et motopprop han tok initiativ til mot et som han mente var «uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge». 

Redaktøren av Dag og Tid, Svein Gjerdåker har et intervju med Walid i avisa si 2. februar i år. Der sier Gjerdåker at han ikke blir klok på ordet integrering. Walid svarer:

- Eg er samd. Ordet assimilering er betre. Fyrste generasjon innvandrarar må tilpassa seg Noreg etter beste evne, men andre generasjon bør assimilerast, ikkje integrerast.

…

- Eg meiner det er sjølvsagt at ein som er fødd her, same kvar foreldra er frå, fullt og heilt må gå inn i det norske samfunnet. Er eg integrert eller assimilert? Assimilert. Er eg undertrykt? Nei, snarare frigjord. Hadia Tajik ser eg òg på som assimilert. Eller Shabana Rehman. Sjølvsagt har dei begge med seg den pakistanske bakgrunnen, men dei er begge fullt og heilt norske. Men assimilasjon er ikkje det same som å slutta å eta kebab. Assimilasjon for meg er ein mental tilstand der ein lever etter norske verdiar og tenkjer som nordmenn.
– Så då må ein kunna gå med hijab, som du er så imot, òg som assimilert?
– Privat må folk kunna gå som dei vil. Men hijab høyrer ikkje heime i skulen eller på jobb. Hijaben er for meg eit symbol på politisk islam og ei tru på sharia, kalifatet og eit teologisk system som kolliderer med demokratiet. Det har ingenting med norske og vestlege verdiar å gjera. Går ein med hijab, fortel ein omverda at ein vil at Koranen skal vera med og styra samfunnet. [utheva av Politikus]

Videre sier han i intervjuet at det ikke er rart nordmenn er skeptiske til islam. 

«Nordmenn fryktar religionen islam og at islam skal påverka Noreg. Og eg skjønar dei. Eg er redd islam sjølv. Kven blir ikkje det når ein ser korleis politisk islam øydelegg land etter land i Midtausten, og korleis mange muslimar i Europa bur i gettoar og held fast på tradisjonelle overtydingar om korleis samfunnet bør styrast.» 

Samtidig minte han om at halvparten av muslimene i Norge er «sekulære muslimer» og «ikkje vil at islam skal styra samfunn og politikk.» Han pekte også på splittelsen blant muslimene, delt etter land og ulike trosretninger og at «Alt dette gjer at muslimane i Europa ikkje utgjer like store utfordringar som nordmenn og europearane trur.»

I november 2008 anklaga Lars Gule Walid for islamofobi. I Aftenposten 25. februar 2016 hevda Walid at Hege Storhaug er et ekte barn av Bjørnson og Wergeland, og støtta i hovedsak henne som en viktig og nyansert stemme. Sammen med Sylo Taraku skreiv han i 2015: 

Hundretusener av nye migranter og flyktninger fra den muslimske verden strømmer til Europa nå. Men her er det mennesket som har krav på beskyttelse, ikke religioner og religiøse symboler. 

…

Religionskritikk og satire kan oppleves som ubehagelig, men er noe alle må lære å leve med. For det er først og fremst ytringsfriheten som gjør Europa til Europa og ikke Midtøsten. Det er viktig å kommunisere tydelig at i Europa er det mennesket som er hellig. Her kan muslimer praktisere sin tro og føle seg friere og tryggere enn i de fleste muslimske land. [utheva av Politikus]

Fleire som Walid

Det er riktig som som Gunnar Skirbekk skriver i et minneord i nr 32 av Dag og Tid: Vi kunne trenge fleire som Walid.

Vi andre får ta til oss og videreføre hans bidrag så godt vi kan og på den måten hedre og minne han. Han ga minoriteten blant de til venstre trygghet til å kunne hevde at det er både akseptabelt og riktig å motarbeide muslimske politiske framstøt. 

Hvorfor forsvarer venstreorienterte Per Sandberg?

Redaktør Braanens forsvar av
Per Sandberg

Det er interessant å se på hvem som støtter Per Sandberg mot så og si alle de ulike anklagene mot ham, og de som ikke gjør det. Både ytre høyre og «venstre» er konsekvente. Bortsett fra at det er uvanlig at ytre høyre kritiserer Frps fremste demagog, og at «venstre» reagerer både på oppmerksomheten rundt og omfanget av kritikken mot Sandberg, og forsvarer han som ellers er Frps fremste hatobjekt, på linje med Sylvi Listhaug. 

Forsida på Klassekampen 10.08.18

Høyresida, av Klassekampen presentert som HRS, Document.no og Resett.no, blir tatt fram som de største kritikerne av Sandbergs deltaking av privat/offisiell feiringa av Irak nasjonaldag, manglende varsling av reising til Iran og bruk av regjeringas mobiltelefon i Iran. Mens redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen og mange av mine politiske meningsfeller i andre viktige spørsmål som Norges krig mot Libya, Syria og ensrettinga i media, i ulik grad forsvarer Sandberg. Med unntak for Arild Rønsen i Klassekampen 10. august, og svært og positivt overraskende Rødts stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.

Forklaringa: 

Irans viktige ideologiske betydning

Spørsmålet om Iran er det ideologiske utgangspunktet for standpunktene til den dominerende venstresida om innvandring og forholdet til islam. Viktigere jo lengre til venstre du kommer. For mens lyset og entusiasmen for Maos Kina og kommunismen var i ferd med å slukne etter hans død i 1976, kom Ayatollah Khomeini i 1979 tilbake fra sitt eksil i Paris og fikk folkelig oppslutning om å kaste det USA-lojale regimet til sjahen og kunne gjennomføre sin islamske revolusjonen. Med det fant AKP sitt nye store ideal mot USA-imperialismen. Forholdet til religioner blei endra, to kjente AKPere meldte overgang til islam (Trond (Ali fra 1986) Lindstad og Lene Larsen). Internt og dels gjennom Klassekampen  gikk det ut klare meldinger om det feilaktige i å støtte iranske kommunistiske revolusjonære mot det som ble sett på som det nye mektige bolverket mot USA-imperialismen.

Som Kaj Skagen påpeker i boka Norge vårt Norge, omgjorde AKP Marx´ ord om religionen som folkets opium til at det bare var religionen kristendommen som var undertrykkingsredskap, mens islam blei et middel til folkelig frigjøring. Redaktøren av AKPs teoretiske tidsskrift, Røde Fane, Rune Ottosen, den seinere medieprofessoren, skreiv i nr 1/1980:

«Heller ikke land i de fleste land i den 3. verden så hvilket sprengstoff som egentlig lå i den islamske bevegelsen. … Heller ikke mange i AKP(m-l) i Norge så rekkevidden av det som skjedde. Egentlig var den iranske revolusjonen en utmeket bekreftelse på tre verdener-teprien som partiet bygger sin utenrikspolitiske analyse på. Det var folkene i den 3. verden som viste seg å utgjøre en voldsom kraft mot begge supermaktene.»

Ottosen var ikke aleine:

Trond Lindstad skreiv i Klassekampen 20.11.1985: 

«Fargen på revolusjonen har vært Islam», «hvilket ikke bør hindre oss i å se dens nasjonale og antiimperialistiske karakter». 

I artikkelen Religion og revolusjon skreiv Erik Fosse i Klassekampen 02.12.1985 at når vi ikke godtok «den kulturelle og religiøse» siden av revolusjonen i Iran, så skyldtes det 

«den europeiske arrogansen når det gjelder andre folks kultur». 

Tidligere redaktør Finn Sjue skreiv i Klassekampen 30.11.1985 at revolusjonen i Iran kunne være et varsel om en «islamsk, anti-imperialistisk storm i den tredje verden» som «først og fremst [vil] representere opprør og frihet». 

(Alt dette sitert fra Kaj Skagens bok Norge vårt Norge, side 330.)

Oppslutninga om islam som frigjøringsideologi, har med utgangspunkt i AKPs dominans i kultur- og universitetskretser spredd seg til alle mer eller mindre venstreorienterte og journalister og universitetsfolk. Fra en pålitelig kilde har jeg fått påstått at det var Tron Øgrim som var drivkrafta bak det politiske skiftet om hyllinga av revolusjonen i Iran og særlig det med islam som verdens nye store opprørs- og frihetskraft som AKP og alle revolusjonære kommunister måtte tilpasse seg. 

Det tok tid å etablere skiftet i partiet og dets omland, men islam som frigjøringsideologi er i dag spredd som en ideologi som ikke bare dominerer det statlige norske diskrimineringsutvalget, men også norsk domspraksis.

Den islamske beundringa i dominerende kretser forklarer forakten til venstre i Norge for han som omtales som «provokatøren» Salman Rushdie og den store skepsisen og mistroen som nettopp avdøde Walid al-Kubaisi ble møtt med fra de samme. Den siste var også imot islam, som muslim, tilhenger av assimilering og motstander av hijab og nikab, islamske symboler som det er en av det dominerende venstres fanesaker å forsvare.

Innvandrerne fra Iran 

Innvandrerne flest er det politiske venstres helter i Norge, med ett unntak: de fleste nordmenn med iransk bakgrunn. For norsk-iranere flest er sterkt imot islam og det iranske regimet. Flere av dem er aktive i Fremskrittspartiet og engasjert mot islam og negativ til innvandring, særlig muslimsk. Innvandrerne fra Iran, som innvandrere som vil tilpasse seg norske kulturer og tradisjoner, er ikke populære til venstre. Ikke fordi de ikke representerer Sjues (bevisste?) illusjon om islam som teori for «opprør og frihet», men mer fordi de ødelegger vårt klamme humanistisk-religiøse ønske om å se på innvandrerne som ofre der vi kan få brukt vårt store udekka behov for upolitisk omsorg for dem vi vil se på som svake.  

Sjølsagt: Forsvar Irans rett til sjølstyre!

Israel vil krig mot Iran for å ødelegge en politisk og militær kraft mot dem, og har hvertfall USAs politiske støtte. EU og Norge har valgt en fredeligere veg overfor et regime de også sterkt misliker. Men det blir feil å bruke krigstrusselen mot Iran som grunnlag for å forsvare Per Sandbergs aleinegang, eller at Israels folkerettsstridige bording av skip i internasjonalt farvann får mindre medieoppmerksomhet. 

Positivt overraskende av Moxnes

Det er derfor ganske sensasjonelt, og et brudd med de aller fleste av Rødts medlemmer og velgere, at Bjørnar Moxnes, åpenbart etter å ha sett hva hans meningsfeller ellers mener om Sandbergs ferietur mm, likevel går ut og kritiserer Sandberg. Med argumentet om at Sandberg knesetter egne regler for seg sjøl. 

Det kan være at Moxnes prioriterer en politisk taktikk for å felle nok en statsråd fra Frp, nr to av partiets demagoger og at Moxnes sånn bidrar til å svekke regjeringsprosjektet til Erna Solberg.

Det er uansett oppløftende at Moxnes på denne måten bryter med illusjonen om den frigjørende iranske islamske revolusjonen som også Per Sandberg nå lefler med. 

Måtte det utvikle seg til et oppgjør mot alt ved det venstreorienterte islamske falske blendverket. Men det kan vise seg å bli vanskelig, jeg vil si nær umulig, dessverre.

Turistforeningen ut mot vindkraft — eller ikke?

Fra DNTs medlemsbladFjell og vidde nr 4 -18

På Den Norske Turist-forening, (DNT), sitt årsmøte i juni i år, vedtok DNTs 57 medlemsforeninger en resolusjon der DNT ber Olje- og energi-departementet om å stanse arbeidet med en nasjonal ramme for vindkraft på land. Den nyvalgte lederen Per Hanasand fra Rogaland uttalte til nr 4 av Fjell og vidde, DNTs medlemsblad, i år:

Norsk natur er sterkt truet fra flere hold. Vindkraft blir en av de tøffeste kampene vi må ta. … Skal du bruke naturen til noe annet enn å nyte den, må du ha en god grunn.

Videre hevder fagsjefen for naturforvaltning i DNT, Oddvin Lund, i den samme artikkelen at

«DNT mener at kunnskapsgrunnlaget for vindkraftutbygging er for tynt, og at involveringen av befolkningen ikke er god nok. … Dersom vindkraftbransjens ønsker om utbygging blir realisert, betyr det at et samlet planareal tilsvarende Vestfold fylke (2000 km²), og veianlegg i inngrepsfri natur tilsvarende to ganger Norge på langs (3000 km). 

Helen Ødven, daglig leder i Bergen og Hordaland Turlag «er stolt og glad for at resolusjonen de initierte, fikk landsmøtets tilslutning», og sier i medlemsbladet: 

«DNT støtter fornybare energiløsninger, men vindkraftutbygging på land må skje innenfor akseptable og sterkt avgrensede rammer. Nødvendig kunnskap og samlede virkninger må være tilstrekkeligutredet.»

Norge trenger ikke vindkraft, 

ikke Europa Norges heller

Fra steigan.no

Vindkraft er det store nye miljøkravet for mindre global oppvarming. Nytten er sterkt omstridt, tross det statlige bidraget til bygging av anleggene. Odd Handegård skriver i et debattinnlegg på steigan.no:

 «Energiforbruket i EU er årlig på om lag 20 000 TWh, norsk eksport av olje og gass ca. 2000 TWh, norsk produksjon av vannkraft inntil 145 TWh, norsk vindkraft ca. 3 TWh, og solkraft omtrent ingenting. Vindkraftmålet er ca. 14 TWh – en brøkdel av EUs behov.» Det norske samfunnet trenger ikke vindkraft, og for Europa er norsk vindkraft en ubetydelighet. 

Slike konkrete vurderinger av vindkraft er imidlertid ikke noe tema som DNT har gått ut med. Det svekker DNTs muligheter for å oppnå det de ønsker.

DNT: For uberørt natur i 150 år

DNT feirer 150 års jubileum i år. Foreninga blei stifta av eieren av Sarabråten ved Nøklevann i Østmarka i Oslo, Thomas Heftye. 

Foreninga har vært en tilrettelegger for et enkelt friluftsliv, for nasjonalparker og bevaring av natur. Den viktigste, vil jeg påstå. Jeg husker særlig den viktige kampen for å hindre oppdemming av Gjende på begynnelsen av 1960-tallet. Og andre vassdrag og nasjonalparker. 

Nå øker igjen kampen for rasering av naturen, men nå skjer naturødeleggelsene mye smartere. Nå skjer de med miljøbevaring og et bedre klima som begrunnelse. Hadde Gjende blitt foreslått oppdemma i dag, ville helt sikkert Bellona, Zero, Miljøpartiet De Grønne og muligens også Venstre vært entusiastisk for, i tillegg til de kroniske kraftentusiastene i Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Sikkert også begrunna med det som enkelte kan få seg til å si, at det likevel bare er «områder som ligger brakk og ubrukt store deler av året.»

Et merkelig DNT-intervju: Mot resolusjonen?

Tonen i uttalelsene i artikkelen i Fjell og vidde var både oppmuntrende og klare. Men DNT har om årsmøteresolusjonen lenka til et merkelig intervju kalt «Spørsmål og svar om DNTs vindkraftstandpunkt og resolusjon vedtatt på landsmøtet i 2018.» 

Verken intervjuer etter intervjuobjekt er navngitt. Tonen i dette dokumentet kan vanskelig forståes på annen måte enn å be om unnskyldning for resolusjonen. 

Det kommer fram at DNT har vært med i det forberedende arbeidet sammen med departementet, at DNT ikke er imot vindkraft, bare at «hensynet til natur og friluftsliv må tillegges større vekt når myndighetene vurderer hvor mange vindkraftanlegg som skal bygges og hvor de skal plasseres» og «det er mange vindkraftprosjekter vi ikke går imot».  

Intervjuet tyder på at det må ha vært store uenigheter om resolusjonen, og at det er viktig å vise omgivelsene og mektige politiske aktører og annonsører at resolusjonen ikke er så mye å bry seg med. Her oser det  av moderne teknologiske miljøungdommer sentralt plassert i informasjonsavdelinger på veg til og fra Zero, Bellona, Elbilforeninger og statssekretærstillinger. Som den tidligere infomedarbeideren for Syklistenes Landsforening (SLF) som gjorde det til en viktig sak for SLF å kjempe for elbiler. Elbiler som er et like stort problem for syklister som alle andre biler og biltrafikk. 

Håp til DNTs kamp mot miljøødeleggelser?

Med det merkelige intervjuet som kommentar til resolusjonen, er det kanskje ikke så mye å være optimistisk for om DNTs forhold til de stygge og lite estetiske vindmøllene. Men først og fremst er de lite energieffektive, målt i forhold til kostnadene. Og med lav produksjon. 

Jeg velger likevel å tro på den nyvalgte DNT-lederen, Per Hanasands ord om at «Norsk natur er truet fra flere hold. Vi må ta de tøffe kampene for å verne om friluftslivets arena». 

Jeg vil gjøre Finn Gustavsens avslutning i en lederartikkel om FNs framtidsutsikter i ukeavisa Orientering våren 1965  til mine egne: 

«Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner.»

Ingen regjering tror på «det grønne skiftet». Derfor: Heller tilpasse oss endringene.

Ingen regjering i hele verden er villig til, og heller ikke i stand til, å gjennomføre tiltak som vil stanse den globale oppvarminga de sier tror på. Det eneste som derfor nytter, er å tilpasse oss endringene når de kommer, slik menneskeheten og alle biologiske vesen og livsformer har gjort tidligere. Det er også  enklere og billigere. 

Er dagens vær et bevis? Bare når det passer…

Sist vinter spurte mange om den kalde og «gode gamle» vinteren på Østlandet med mye snø og massevis av kuldegrader, kunne tas som tegn på at spådommene til FNs klimapanel var uriktige. Da var svaret fra klimapanelets tilhengere at en ikke kunne vurdere klimautviklinga bare på grunnlag av én vinter, vår, sommer eller høst. Men at en måtte se på utviklinga over tid. Men nå sier plutselig alle tilhengerne av påstandene til FNs klimapanel at klimaendringene denne varme sommeren vi har hatt i Norge på Østlandet i år, er beviset på klimaendringene. 

Når været passer med spådommene viser det riktig tendens, når det ikke passer, er det bare uvesentlige unntak. Jeg må innrømme at jeg har problemer med den argumentasjonen.

Veldig varmt i Oslo før også, 

rekorden er fortsatt fra 1901!

I tillegg så har det ikke blitt varmerekord i Oslo. Den høyeste temperaturen målt i Oslo er fortsatt målt i 1901. Den blei ikke slått  i sommer. Sommeren 1947 var også veldig varm på Østlandet, og i 1955. Mai 1964 i Oslo (tror ikke det var 1965), var svært varm. 

Siden 1896 har det vært fire sesonger helt uten skiføre i januar på Bjørnholt i Nordmarka: i 1925, 1989, 1992 og 2005. I 1934 var det bare seks dager med skiføre. Mellom 1988 og 1993 var det svært dårlige vintre. Hvorfor akkurat de åra? 

Det er nok åpenbart rett at det siden 1970-tallet har blitt mindre snø i Nordmarka som en tydelig 30-årstrend,og varmere. «At det kommer opp i 33 grader i juli skjer rundt hvert 20 år her på Blindern», sa statsmeteorolog Hygen.  Var CO₂-utslippene i 1901 så store at det førte til den foreløpig ikke slåtte varmerekorden i Oslo? Og drivhuset, bare hvert 20. år?

Lærebok i vg 1992

Ingen statsleder 
tror på klimaendringene

Vi trenger ikke ta stilling til om endringa av været er menneskeskapt eller ikke. For det finnes ingen regjering i noe land som tror så mye på dette at de vil iverksette tiltak i samsvar med påstanden sin. 

Og endring av atferd kan kun gjøres gjennom styrende politiske vedtak, ikke ved å overlate det til frivillig individuell handling. 

Påstanden «Det grønne skiftet» er en kjempestor bløff. I beste fall brukes det som argument for noen til å tjene masse penger på tiltak som utkonkurrerer eksisterende måter å tjene penger på. 

Norge: Mer av det skadelige

I Norge legger vi til rette for økning i antall flyreiser og særlig for tilrettelegging for betydelig økt bruk av privatbil. Privatbilismen krever enorme arealer som må endres med enorme mengder energi for å legge til rette for frakte én person i over ett tonn metall. Et kjøretøy som det nå er miljøvennlig aksept for å bruke enorme mengder energi til å skifte ut raskere og raskere. Egentlig for å opprettholde produksjonen og bilprodusentenes fortjeneste, ivrig applaudert av miljøorganisasjonene og -partiene.

Ingenting av produksjon av fossil energi reduseres i Norge, og ingen reduksjon av energibruk skjer i merkbar grad.

Det var knapt diskusjon i Stortinget om å presse på Oslos innbyggere enda flere biler med én person fra velstående fra Bærum og Asker. 

Det bygges ny veg med x antall bruer fra Stavanger langs kysten til Trondheim, og ny firefelts motorveg fra Kristiansand til Stavanger. 

… og ellers i verden

I hele verden i dag er to tredeler av all energi produsert av fossile ressurser. Vannkraft, som ødelegger naturen med oppdemming av vann og uttørring av elver, utgjør ikke mer enn 12 prosent av verdens energiforbruk. Det er ikke i nærheten av realisme å redusere energibruken merkbart eller erstatte fossil energiproduksjon med resirkulerbare energi de nærmeste tiåra.

Heller ikke tror politikerne i Europa eller i Nord- og Sør-Amerika som i Asia på klimapanelet når det skal satses milliarder i hundretallsklassen på nye militærvåpen. Først skal de teknologisk utgåtte våpnene brukes opp på mindre imperialistiske angrepskriger, før en enorm økonomisk stimulerende produksjon skal brukes på nye militærvåpen. Derfor må det skapes fiender som ikke er reelle, som at Russland planlegger og er innstilt på å angripe og okkupere Norge ganske snart. Jens Stoltenberg var en ivrig tilhenger av internasjonale miljøavtaler, og disse avtalene er det nå for han som Natos generalsekretær veldig lett å kombinere med kraftig militær opprustning. (For lagerproduksjon?)

Norge: Ubetydelig i global sammenheng

Jeg ser ingen utvikling av noen som helst praktisk betydning av at noen tenkbar norsk regjering tror på påstandene til FNs klimapanel så mye at de vil gjøre noe som helst som monner mot det klimagassdrevne drivhuset. I Norge bor det dessutenbare 5-6 millioner mennesker i en verden på 7 milliarder. 

Jeg har tro på at vi kan gjøre mindre forbedringer, som den rensinga av indre Oslofjord som har skjedd de siste 50 åra, og internasjonalt å redusere bruken av skadelige gasser som freon. Enkle tiltak som ikke utfordrer noen mektige økonomisk interesser. 

Signalet fra styrende politikere er: 

Vi gjør ingenting! 

Vi må bare ta signalene fra dem som snakker høyest om klimaskadene, nemlig å gjøre som dem: ingenting. Ingenting!

Mest realistisk: 
Å tilpasse oss endringene

Kan kjøpes her

 Dansken Bjørn Lomborg hevder at det er feil å bruke enorme ressurser på tiltak mot klimaendringer som ikke vil hjelpe, i forhold til å tilpasse oss de klima-endringene som skjer — slik menneskeheten har gjort i hele sin eksistens. Lomborg mener at vi får mer igjen for penga ved å bruke dem på å bekjempe fattigdom, sykdom og feilernæring. Heller det enn å la være å handle i samsvar med påstander som statslederne i praksis viser at de ikke tror på. 

Vi bygger veg for deg, 

kjør derfor mer bil!

Jeg ser ingen grunn til å ikke å oppfylle politikernes ønsker om å bruke de vegene de investerer milliarder i, i stedet for å sitte på ubehagelige busser uten komfort. En bil som også er et mobilt garderobeskap og ei smørebu. Miljøvennlig? Nei. 

Elbilistene betales for å drive Ruter mot konkurs
Kollektivtrafikken i Oslo er konkurs uten en bilbruk på minst samme og helst høyere nivå enn i dag. Med bompenger gjør bilbrukerne med bensin- og dieselbil det mulig for andre å reise kollektivt i Oslo. Merkelig nok betaler staten elbileierne for å drive Ruter mot konkurs. 

Vetlesen om flyktninger: Ikke forfølgelse likevel?

Kronikken 24.07.2018

Arne Johan Vetlesen har vært fast spaltist i Klassekampen siden 2004. Han har vært en ivrig bidragsyter til moralske anklager mot dem som ikke mener det samme som han og med «politisk korrekte» angrep på Fremskritts-partiet. Den 24. juli i år tar han de moralske anklagene et steg videre. Han samler alle flyktninger i en eneste kategori: som klimaflyktninger. Han sammenlikner dem som ikke måtte være enig med han med dem som aksepterte jødeutryddelsene under siste verdenskrig. 
Innlegget ble refusert av Klassekampen.

24. juli har Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, en kronikk med overskrift «På andres bekostning». Der innleder og avslutter han med en antydning som ikke er til å misforstå: De som ikke er enig med han, er til sist tilhenger av å påføre andre mennesker organisert massemord. Med jødeutryddelsene under siste verdenskrig som eksempel. Vetlesen sammenlikner: «de som fortsetter sine liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?» og «selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer». De taleføre er mest opptatt av de håpløse «kommentarfeltene», men er professorer i høytflygende tanker bedre til å skape et godt debattklima med slike grove anklager mot meningsmotstandere?

Vetlesen tar utgangspunkt i en urimelighet i internasjonale handels- og maktforhold og at fattigere mennesker og land produserer mat og varer for de rikeste på en belastende måte. Det er det lett å være enig med han i. Vetlesen unngår merkelig nok å trekke inn imperialistiske angrepskriger. Som en typisk moralsk og «god» eliterepresentant, er det alltid viktig for Vetlesen som sine meningsfeller å slå et slag for økt innvandring fra den fattige verden. Han bruker hermeteikn rundt ordet «flyktningekrisen», og påstår at det egentlig dreier seg om klimaflyktninger. Det er et lite brukt argument i innvandringsdebatten. Vetlesens påstand er helt ulik den nesten alle andre støttespillere for økt innvandring bruker.

Det er grunn til å spørre Vetlesen: Hvorfor tror han det kom så mange klimaflyktninger til Europa i 2015? Hva er det med klimaet som har blitt så godt at det kommer færre nå? Kan Vetlesen dokumentere at det aktuelle innvandringspresset mot Europa skyldes klima? Har Vetlesen tall fra UDI om at de som ønsker innvandring oppgir klimaet som begrunnelse for innvandring? Melder mediene om innvandrere med avslag som sendes tilbake til drukningsdøden fra oversvømte øyer eller nye ørkenområder?

Det finnes internasjonale meningsmålinger om hvor mange som vil emigrere fra Afrika, særlig sentral-Afrika. Ønsket deles av flere hundre millioner, i sentrale land opp mot halvparten av innbyggerne. Minst like mange som EUs innbyggere. Hvor har Vetlesen det fra at disse ønskene baserer seg på flukt fra et vestlig forbrukerødelagt klima i Afrika, i tillegg fra Midtøsten, til et stadig varmere og tørre Europa?

Det bor i dag rundt en milliard mennesker i Afrika, mens FN-organer forventer et folketall i verdensdelen på opptil til 4,2 milliarder i år 2100. Hvilke fordeler det er for Afrikas innbyggere å velge seg en slik befolkningsvekst? I den grad det er en ugunstig befolkningsøkning, har vel ikke Vetlesen problemer med å peke på de ansvarlige i Norge og Europa? Som han skriver: «de som fortsetter sine liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?» og «selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer». 

Med sånne anklager har vel ikke Vetlesen vansker med å få unison oppslutning om sitt politiske budskap? 

Utdrag av Vetlesens kronikk:

I filmen «Shoah» av nylig avdøde Claude Lanzmann møter vi polske bønder som var nærmeste naboer til utryddelsesleirene Treblinka og Sobibor. Hvordan kunne de fortsette sine vanlige liv et par steinkast fra der hundretusener av mennesker ble myrdet?

Det enkle svaret er at polakkene ikke syntes de hadde noe valg. Dessuten, de var jo ikke ansvarlige for hva som skjedde med jødene som ble fraktet til leirene; ansvaret lå hos andre, hos tyskerne som organiserte Holocaust. Som flere av dem sa: man venner seg til alt, selv det som først er ekstraordinært, blir normalt. Mens andre dør rett i nærheten, går eget liv videre.
…
Produksjonen av varer og tjenester vi ønsker å konsumere som del av vår høye levestandard, legges til andre deler av verden for så vidt som den innebærer store miljøødeleggelser. Resultatet er en «arbeidsdeling» tuftet på ulikhet i makt: på den ene siden de landene og befolkningene som nyter godt av godene og naturressursene de muliggjøres av, på den andre siden de som er tvunget til å fremskaffe disse godene, uten selv å kunne nyte dem.

Logikken er innøvd over århundrer: jo skitnere og skadeligere – for mennesker og natur – produksjonen er, desto lenger unna legges den.
…
Illustrert ved den såkalte «flyktningkrisen»…
…Menneskene som er født inn i dette «utenfor» tvinges til å flytte på seg – ikke fordi deres forbruk har overutnyttet naturen og gjort hjemstedene til økologiske katastrofeområder, men fordi vårt forbruksmønster har gjort det.
…
Analogien til leirnaboene i Lanzmanns «Shoah» halter på flere punkter, men selvbedraget knyttet til tilvenningen til dødbringende endringer er det samme nå som da.

NRK bruker bilder av skadde og døde barn for å gjøre noen meninger moralsk og politisk umulige

NRK bruker bilder av skadde og døde barn for å gjøre noen politiske meninger moralsk og politisk umulige, først og fremst uenighet om økt innvandring til Europa og motstand mot vestlige «humanitære» kriger. Som en hersketeknikk. 

NRK.no 29.06.18 

NRK hevder at de er restriktive med å vise bilder av døde barn. Likevel viste nrk.no igjen et bilde av et dødt barn 29. juni i år som en illustrasjon til EUs vedtak om tiltak mot innvandringa til Europa over Middelhavet. Et EU-vedtak journalist Dag Bredvei i artikkelen omtaler som «en plan som får sterk kritikk».

Alle i Norge veit at svært mange dør i reisen over Middelhavet. Mindre farlig etter hvert, heldigvis. Hittil i år har 1 400 mennesker dødd, mens 45 000 har kommet levende over. Siden 20o0 har 33 000 mennesker drukna i innvandringsforsøk over Middelhavet, mens snl.no oppgir at i alt 1,7 millioner har kommet over i live fra 1998 til 2016. 

I gjennomsnitt har sju mennesker har drukna hver dag i første halvår i år i forsøk på å komme over Middelhavet mot Europa. Men NRKs journalist bruker et dødt barn som eksempel på disse 1 400 som er drukna i år. Svært få av disse drukna er spebarn. Hvorfor da vise bilder av døde spebarn? Jo, for i forbindelse med den økende innvandringa til Europa og de vestlige krigene mot Libya og Syria, har det vist seg at bilder av døde og skadde barn har blitt et nyttig politisk argument for dem som ivrer for økt innvandring og «humanitære» kriger. 

Aftenposten om 
politisk bruk av bilder av barn

I en artikkel i Aftenposten  27.08.2016 står det: «Ifølge European Journalism Observatory ble vest-europeiske medier mer sympatisk orientert overfor migranter og flyktninger like etter at bildene (og krisen) nådde «hjem», selv om sympati-stemningen varte bare en ukes tid.» Flyktningehjelpen beklagde 29.08.2016 at virkninga av det døde barnet som skyllet i land i september 2015, Aylan Kurdi, ikke virket til fordel for tilrettelegging for økt innvandring til Europa, og siterte faren som derfor sa at «Aylan døde forgjeves». 

Fra den samme Aftenposten-artikkelen: 
«– Mer egnet til å sjokkere. Teaterkritiker og journalist Anki Gerhardsen, som også skriver en mediekritisk spalte i Aftenposten, tror bilder av barns lidelse har en voldsom og nesten «makaber» tiltrekningskraft. Hun stiller spørsmål ved etikken rundt å publisere slike bilder.

        –   Publiserer vi bildene av disse barna for å opplyse, eller nettopp fordi vi vet at tiltrekningskraften er så sterk, spør hun.

        –   Vi trenger bilder som dokumenterer virkeligheten, men disse ikoniske bildene løsner nesten fra sammenhengen de er tatt i. De sirkulerer rundt på nettet og lever sitt eget liv, mens den kompliserte og vanskelige virkeligheten blir redusert til et følelsesmessig anliggende. Dessverre er nok bildene mer egnet til å sjokkere enn å forklare.»  

       –    Og: «Men mediene kritiseres også for bruke slike bilder. I Aftenposten Viten  har medieforskere fra Universitetet i Oslo sett med kritisk blikk på dekningen av migrasjon. De konkluderer med at norske medier legger stor vekt på de humanitære sidene ved innvandring. Mediene prioriterer enkeltmenneskers skjebner, og begrenser bakgrunnsinformasjon og kompleksitet. [utheva av politikus]. Det gjør at endel lesere ikke har tillit til at dekningen er objektiv og presis, og for særlig innvandringskritiske lesere kan de sterke bildene tolkes som et forsøk på følelsesmessig press og på å styre opinionen i en bestemt retning.» 

    Aftenposten Viten i 26.11. 2014 gjengir meningsmålinger om slike NRK-godkjente politiske utspill som Dag Bredveis reportasje slik: «Dekning som fokuserer på individuelle historier overser komplekse perspektiver: Uenig 9 %, nøytral 16 prosent og 75 prosent er enig.»

NRK: Følelser som politisk press
Ni prosent støtter NRKs perspektiv slik aktivisten Bredvei framstiller den. «…et forsøk følelsesmessig press og på å styre opinionen i en bestemt retning». Ikke bare NRK, men alle andre MSM-mediene har som politisk og ideologisk linje, også kalt journalistisk, å bruke enkeltskjebner og særlig barn som politisk støtte for sitt eget syn. 

Det er en særlig udemokratisk form for forsøk på politisk undertrykking ved ikke bare å kriminalisere andre syn enn sitt eget, men også å prøve å gjøre det moralsk umulig, og dermed også politisk. 

steigan.no om bilder av barn

Hvite hjelmer sine bilder for krig,
fra steigan.no

Ensidig vestlig propaganda, fra steigan.no

27. mars i år har steigan.no en artikkel av Vanessa Beeley med Steigans overskrift «Hvite hjelmer utnytter barn for å «fabrikere samtykke» til «humanitær» krig i Syria.  En større vestlig invasjon har likevel ikke vært mulig å få til i Syria, tross den bevisste bildebruken av døde eller skadde barn. Vi kan konstatere at det blir fredeligere i Syria, til fordel for alle, også barn, i samsvar med at De hvite hjelmene fordrives i Syria samtidig som det islamske kalifatet og de vestligstøtta opprørsgruppene knuses militært. 

Steigan.no har flere viktige artikler om barn brukt i krigspropaganda. Mest kjent er nok den om gutten i ambulansen: Andre artikler er FNs legitimering av barn i krigspropaganda og mer om De hvite hjelmene.

Falske bilder

Den politiske suksessen med bruk bilder av skadde barn frister sterkt for alle å bruke falske bilder. Det er enorme økonomiske, militære og politiske interesser som står på spill i de konfliktene der barn brukes. Krig må ha politisk oppslutning i hjemlandet. Er bildet av barnet/barnet hjerteskjærende nok kan en lettere forsvare kraftigere tiltak i form av krig og politiske framstøt. Døde, skadde og såra barn er blitt et viktig politisk våpen i alt fra kriger til økonomiske politiske tiltak. Det er helt utenkelig at ikke mange av disse bildene er falske. De hvite hjelmenes framstilte redningsmenn løper merkelig nok alltid imot kamera med barna, i motsetning til redningsaksjoner for palestinske barn som er helt annerledes og mer troverdige. 

Det er vanskelig å forstå at ikke det kjente bildet av gutten i ambulansen ikke er manipulert.

Er bildet Bredvei viste 29. juni manipulert? 

Fotografens øvrige bilder,
ikke brukt av NRK

Jeg syntes det så sånn ut. Klærne på kroppen var tørre og reine, og hele bildet virka veldig oppstylta med unaturlig bevegelser både av redningsmannskap og barnet. Fotografen har flere bilder på nettet enn dette ene som NRK fant grunn til å vise. Hvis ikke alle bildene er konstruerte i en svært voldsom fake-news-aksjon, virker det derfor likevel sannsynlig at det er riktig at barna kan ha ligget i dagesvis på et båtdekk før de kom på land, som Reuters sies å melde. 
Trenger vi slike bilder for å forstå alvoret og de altfor mange dødsfallene i alle overfartene over Middelhavet? Er ikke tallet 33 000 siden 1998 sterkt nok, og sju per dag i første halvår? Hvem bruker bildene til hvilket formål?

NRK-aktivisme 
for å påføre politiske motstandere skam 
og medansvar

Dag Bredvei er oppvokst i Afrika. Generalsekretæren for norske misjonsorganisasjoner, Jørn Lemvik, etterlyser bedre Afrika-korrespondenter og framhever Bredvei som en god Afrika-korrespondent sammen med en annen politisk aktivist: Tomm Kristiansen, kommunikasjonsrådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir 2006-2008 og kommunikasjonssjef for verdens kristne nødhjelpsorganisasjoner 2008-2010.  

Fra steigan.no, Dagsrevyen 21 sitt
innslag 16. mai 2017.

Bredvei blei tatt for grove politiske feil som NRK måtte beklage da han hadde omtalt en regimelojal guvenør i Syria med det nykonstruerte ordet «opposisjonssoldat» i Dagsrevyen 21 den 16. mai 2017 — og med fullstendig  feil oversetting. Det var som innlegget 29. juni også et innlegg godkjent og kontrollert av overordna journalister. I 2017 var Joakim Niklas Reigstad vaktsjefen som godkjente Bredveis innslag. 

NRK bruker barn politisk

«Variert internasjonal presse», fra
steigan.no.

At NRK har strenge regler for bruk av bilder av døde og skadde barn og spebarn, følges ikke opp i praksis. Ikke hvis de kan brukes for et politisk formål. NRK er aktiv i den internasjonale vestligstøttende aksjonen for bruk av bilder av skadde barn til inntekt for Vestens syn: økt innvandring til Europa, innvandring til Europa som løsninga på Østens og Afrikas fattigdomsproblemer og militære angrep på stater og regimer Vesten ikke liker; for kriger med merkelappen «humanitære». 

Dette er noe som kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen åpenbart må slutte opp om. Da kan politiske aktivister som Bredvei bruke bilder for sin sannsynligvis inderligfølte «eneste mulige og riktige politikk». Helt sikkert velment. Men den er en politisk uakseptabel misbruk av NRKs makt, og et personlig misbruk av NRK. 

«Medlidenhetstrøtthet»
Bredvei oppnår neppe det han arbeider for. Forskerne Aftenposten Viten gjenga, peker på fenomenet «medlidenhetstrøtthet». Kampen om tilrettelegging for overfart over Middelhavet mister statlig oppslutning i EU, tross barn og andre som drukner. Eller heller: derfor. Fornuft og rasjonalitet tar over for følelser, om enn for sakte. 

NRKs politiske oppgave
Det er umulig å få kringkastingsrådet med på å kritisere en sånn velmenende og «høyverdig» moralsk journalistikk som Bredvei representerer. Eller for kringkastingssjefen å sette foten ned for slik politisk bruk. 
Som NRKs politikk på 1960-tallet var å støtte opp om USAs norgesstøtta krig i Vietnam, er NRKs politiske samfunnsoppdrag nå å slutte opp om økt innvandring til Europa og om «humanitære» kriger, særlig de Norge er med i. Litt tabloid bildebruk passer derfor ypperlig om det bedre kan framheve NRKs politiske standpunkt.