Frikjent

«på verdensbasis er det til enhver tid titalls millioner
mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon.
Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke
tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert
gjennom at titusener skal få bosette seg her. »

Med Sylo Tarakus bok «Innvandrings-realisme – Politikkens muligheter i folke-vandringens tid» mener jeg at mine politiske standpunkter og argumenter de siste nær ti år er rettferdiggjort og at jeg er frikjent. For antydningene om å lide av irrasjonell fremmedfrykt og være både intolerant og nær rasist, og det som verre er.

Tarakus bok er kanskje den viktigste debattboka som er utgitt i Norge de siste tjue åra? For det er ikke bare hva han sier, som enkelte andre også, men også på hvilken bakgrunn han uttaler seg: Som tidligere leder i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, og som en av initiativtakerne til LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold). Også sett sammen med at dette emnet er det moralsk mest betente spørsmålet i norsk offentlig debatt de siste tjue åra. Hans asylpolitiske skifte skriver han sjøl: «gått mest ut på at jeg ikke lenger kun setter asylsøkernes interesser i sentrum. Det er selvsagt forståelig at mange ønsker å bo i Norge. For meg er også kapasiteten i det norske mottaksapparatet og landets evne til å integrere asylinnvandrere viktige og legitime hensyn. For ikke å snakke om behovet for helhetstenking og at ressursene bør nyttes bedre globalt sett.»

Taraku bringer debatten over på en helt annen bane, på et helt annet nivå og grunnlag enn debatten hittil har vært mulig å føre i Norge.  «Nå snakker vi», som det heter. Som tidligere leder i en kamporganisasjon for ubegrensa innvandring, kjenner han innvandringsentusiastenes argumenter ut og inn, og er i virkeligheten en desertør fra den moralske, entusiastiske  og dominerende statsfinansierte innvandringsfronten. Slike desertører er ofte de viktigste politiske lederne, slik velstående mennesker tidligere i historia har skifta side for kjempe på de fattiges og svakestes side.

De moralske anklagene om «rasisme» hvis du ikke er enig med «oss», vil ikke forstumme. For en så vellykka taktikk vil det ta tid før den blir oppgitt som nyttesløs. Det er jo denne taktikken som har gitt selvtilfredsstillelse i professorkontorene, i redaksjonene og i «venstresidas» statsfinansierte studiesirkler. Å overbevise virker som å ha vært underordna det å nyte selvtilfredsstillelsen av den moralske overlegenheten. Likevel håper jeg det blir det vanskeligere for sånne som Agendas leder Marte Gerhardsen — og hennes allierte som ønsker innvandring for å senke lønningene og øke sin egen fortjeneste — å komme med deres standardargumenter som «fremmedfrykt». Og alle de andre suverene velutdanna debattkontrollørenes karakteristikker om «fremmedfiendtlighet, rasisme og islamofobi» om dem som ikke er enig med dem. Men at det må være mulig å være uenig i omfanget av innvandringa og oppbygginga av parallellsamfunn uten å bli hetsa med elitens skjellsord.

Taraku har skrivi ei bok på nær 300 sider, og han har også synspunkter jeg er uenig i. Kjøp og les boka hans, vil jeg si til alle. Her klipper jeg og limer av det viktigste jeg er enig i fra hans bok, og gjengir det i kursiv. Når også han kan si dette, mye bedre enn jeg sjøl, må også både jeg og andre kunne si det.

Realisme og samfunnets 

absorberingsevne: Hvor mange?

SV-veteran og tidligere stortingsrepresentant Torild Skar, skreiv for ikke lenge sida i Klassekampen at det var opplagt at det måtte settes grenser for antall innvandrere, og at det var meningsløst å kritisere SV og andre innvandringsentusiaster for at de ikke ville det. Uten sjøl å tallfeste noe. Partikollega Dag Seierstad har avvist all innvandringskritikk som sterkt kritikkverdig feil. Taraku skriver: «Det nærmest vi kan komme norske offentlige dokumenter som setter et tak, er stortingsmeldingen fra den rødgrønne regjeringen (St.meld 9:2009-2010 Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv) som sier at vi ikke skal ta imot en «uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Norge».

Taraku skriver: «Ti tusen flyktninger årlig betyr hundretusen i løpet av bare ti år. Kan vi skaffe jobb til titusener nye nordmenn i løpet av en annen tiårsperiode? Neppe, slik situasjonen er i dag med økende arbeidsledighet og stadig færre jobber til ufaglærte». Med 300 000 i løpet av et tiår: «Og sjansene for å bli en del av arbeidslivet blir langt mindre for flyktningene med tanke på begrensningene i det norske arbeidsmarkedet». «Det finnes ikke jobber til (ti)tusener av nye (ufaglærte) innvandrere årlig. De sosiale forskjellene vil dermed fortsette å øke og bli stadig verre vanskeligere å bære for det norske velferdssystemet.» «Som for 20 år siden er arbeidsledigheten fortsatt tre ganger så høy blant innvandrere som i resten av befolkningen. Blant afrikanere i Norge er den seks ganger så høy.» «For ti år siden hadde 25 prosent av fattige barn i Norge innvandrerbakgrunn; i 2014 var tallet nesten 50 prosent».

Han konkluderer: «Det går med andre ord en grense for et samfunns absorberingsevne». (Min utheving).

Nasjonalt demokrati eller pålegg

gjennom internasjonale traktater?

«Hvor mange flyktninger skal Norge forplikte seg til å ta imot? Det er opp til det norske folk å bestemme. Norge skal ikke tvinges av konvensjoner eller overnasjonale organer til å akseptere ukontrollert innvandring». «Poenget mitt er at tilnærmingen til flyktningepolitikken bør være mer politisk og mindre juridisk». Se min blogg. 

Forskerne og akademikere veit lite, 

men er likevel samstemte for økt innvandring

«Det som gjør debatten vanskelig, er den generelt mangelfulle kunnskapen om migrasjonsprosessene». «Mitt inntrykk er at kunnskapen hos politikerne som bestemmer asylpolitikken, er påfallende begrenset. Det virker også som de i stor grad baserer sin kunnskap på virkelighetsbeskrivelser eller «myter» fra interesseorganisasjoner og det som skrives i mediene». «Retorikken som brukes fra forskningsmiljøer og NGO-aktivister, kan være ganske lik. Migrantenes perspektiv og interesser blir vektlagt, mens kontrollpolitikken enten blir kritisert i sterke ordelag eller betraktes som fånyttes. Det er også et problem at debattanter med tunge akademiske titler ofte slipper å bli konfrontert med sine påstander eller å begrunne dem nærmere. For eksempel når man sier at noe av det regjeringen foreslår, er «i strid med folkeretten». Det er ofte snakk om svært ulike tolkninger av de samme forpliktelsene.»

Muslimsk identitetsbygging 

— mer muslimsk i Norge enn i muslimske land

«Flere forskere har lagt til grunn at innvandrere med tiden vil ta til seg normer og trekk fra majoritetsbefolkningen og for eksempel bli mindre religiøse i hverdagen. En undersøkelse fra Fafo (Nytt land, ny religiøsitet? — Religiøsitet og sekulering blant ikke-vestlige innvandrere i Norge) viser derimot at etterkommere av innvandrere ikke blir mindre religiøse enn sine foreldre. Mer botid fører ikke til mindre religiøsitet blant innvandrergrupper.»

«Mens første generasjon muslimske innvandrere i stor grad identifiserte seg med sin nasjonale bakgrunn som tyrkere, pakistanere osv., har andre og tredje generasjon gjort muslimskhet til en sentral identitetsmarkør.»

«Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land.»

Solidaritet — vår skyld?

«Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert gjennom at titusener får bosette seg her.» «Nærsynt humanisme kan ha inhumane konsekvenser».

«Norge, med nesten 200 000 med flyktningebakgrunn, er et klart større mottakerland enn Kenya i forhold til folketallet.» Kenya «har over 40 millioner innbyggere og rundt 500 000 flyktninger.»

«Sverige og Tyskland …Deres forsøk på å gå foran som et godt eksempel har ikke vært så vellykket. Idealismens møte med realitetene har vært en smertefull erfaring». (Min utheving).

«At Norge med den geografiske beliggenheten vi har, er blant de største mottakerlandene i verden i forhold til folketallet, er imponerende. Mindre imponerende er det at flere rike arabiske land velger å ikke være solidariske overfor syriske flyktninger selv om de har bedre forutsetninger enn de fleste til å ta dem imot og integrere dem eller returnere dem når krigen er over».

«Det finnes mange land med autoritære regimer eller med svak respekt for menneskerettigheter, men løsningen kan ikke være at alle som bor i disse landene per definisjon skal ha krav på å bli borgere i demokratiske land.»

«Antallet flyktninger i verden fluktuerer noe, men på verdensbasis er det til enhver tid titalls millioner av mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon. Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert gjennom at titusener får bosette seg her».

15 prosent av Norges befolkning vil ha enda mer liberal innvandringspolitikk, hevder Taraku: «Tallmessig er denne gruppen ganske marginal, men den er godt representert i debatten av småpartier som SV og KrF, mange ulike interesseorganisasjoner og tradisjonelt også av nesten alle høringsinstanser i innvandringsrelaterte lovendringsforslag.» Taraku burde tatt med også partiene Venstre, Rødt og MDG i denne gruppa som «er godt representert i debatten».

Ikke asylsøkere, ikke flyktninger, 

men de mer velstående fra verdens fattigste land

Den tidligere lederen av NOAS stiller også spørsmål om dagens asylpolitikk som han mener ikke kan opprettholdes. I likhet med UDI-leder Frode Forfang. «Asylsøkere velger bort trygge stater uten velferdsordninger». Og de velger stater som har bygd opp så store rettigheter til innvandrerne at de i praksis aldri kan sendes tilbake.

Om fattige, særlig fra Afrika: «De aller fattigste vil stadig mangle penger til å investere i migrasjon, og det er heller ikke de som migrerer. Forskjellen er imidlertid at flere relativt fattige blir i stand til å flytte på seg.»

I helgens landsstyremøte i SV var partileder Audun Lysbakken opptatt av æreskulturens problemer og trussel mot kvinner i Norge. Han har også for noen år siden kritisert imamer for å ikke ta hensyn til norske forhold og tradisjoner. Det er jo veldig bra. Men jeg har problemer med å forstå hvorfor Lysbakken tar opp dette som noe problem når han ikke kan få nok innvandrere til Norge, særlig med muslimsk bakgrunn og med alle religionsrettigheter ellers. Og at han kan kombinere denne kritikken med det som dog er det viktigste for SV: Økt innvandring som hjelp til verdens fattigste, og anklager mot dem som ikke er enig i denne politikken. Det er jo det som er SVs store og eneste mobiliseringssak nå.

Integreringstiltak – liten nytteverdi. 200 milliarder i 20 år har ikke hjulpet. Tiltak hjelper heller ikke Danmark og Sverige.

Regjeringa ved statsråd Listhaug la i dag fram integrerings-meldinga, ei stortings-melding, Meld. St. 30  (2015-2016), Det mest interessante er at jeg ikke finner at begrepet «integrering» er definert. Både tilhengere og motstandere av innvandring, og tilhengere og motstandere av endring av det norske samfunnet for å tilpasse seg muslimske politiske krav, bruker integrering som et honnørord til støtte for sitt eget standpunkt. De må åpenbart legge noe helt forskjellig i det. Egentlig betyr integrering statlige parallellsamfunn uten felles nasjonale lover. Tilpasning av innvandrere til det norske samfunnet kalles assimilering.

Meldinga kan sammenfattes i overskriften i kapittel 1: «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk.». I meldinga skrives det: «Integreringsarbeid har ingen raske løsninger. Det er grunn til å anta at det vil ta noe tid før de som får opphold i landet på bakgrunn av beskyttelsesbehov, kommer inn i arbeidslivet.». Det er forsiktig sagt. Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, skriver i boka si «Innvandringsrealisme — Politikkens muligheter i folkevandringens tid», at 20 år med integreringsarbeid ikke har hatt den ønskete effekten, sjøl om det hvert år er brukt hele ti milliarder kroner til slike tiltak. Som han skriver: «På mange områder står vi på stedet hvil. Som for 20 år siden er arbeidsledigheten fortsatt tre ganger så høy blant innvandrere som i resten av befolkningen. Blant afrikanere i Norge er den seks ganger så høy.» (s. 118). «…men siden det årlige kommer store nye grupper innvandrere, vil vi aldri bli ferdig med integreringsprosjektet.» (s 126).

For som Taraku peker på: «Misforholdet mellom innvandrernes kompetanse og det norske arbeidsmarkedet makter ikke introduksjonsordninga å gjøre så mye med.» Han skriver at det er bra med incentiver, som regjeringa nå legger fram, men det forutsetter reelle muligheter. Som ikke finnes. Fordi det stadig kommer flere ufaglærte til Norge samtidig som det stadig er færre jobber å tilby dem. I 2025 anslår Statistisk sentralbyrå (SBB) at ufaglærte vil utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det være et overskudd på 200 000 ufaglærte, i følge SSB.

Det interessante er at i Danmark, Sverige og Norge har det vært ført en ulik integreringspolitikk, men resultatet i alle tre land er likevel like dårlig. Fafo-rapport 2014:46 som sammenlikner Norge, Sveriges og Danmarks politikk slår fast at «Hvor mange innvandrere som jobber, er mer knyttet til hvilket land de kommer fra enn til hvilke tiltak man setter», kommenterer Taraku den som. Han fortsetter: «Vi må erkjenne at det er ikke så lett å introdusere titusener av innvandrere årlig til det norske samfunnet. Det finnes grenser for integrering og virkningen av integreringstiltak.»

Og i den grad «integreringa» tilsynelatende er vellykka, så svekkes den for de samme innvandrerne etter hvert. I en SSB-rapport fra 2014: «Midtveis i 40-årene begynner sysselsettingen blant de med lang botid å synke fra i underkant av 70 prosent til ned mot 50 prosent tidlig i 50-årsalderen og senere enda lavere». En slik brå nedgang skjer ikke for vestlige innvandrere eller nordmenn ellers. Innvandrerne blir over tid mer velferdsavhengige. SSB skriver «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». SSB forklarer det slik i rapport 2014:38: «Tre mulige forklaringer blir nevnt: ødelagt helse på grunn av dårlige arbeidsforhold og overbelastning, bortfall av arbeidsplasser som sysselsetter mange ufaglærte innvandrere, og en incentivstruktur som i liten grad favoriserer lønnsarbeid over mottak av sosiale ytelser, særlig blant innvandrere med mange barn og hjemmeværende ektefelle. Av disse tre forklaringene har forskerne mest tro på de to siste».

Altså at innvandrerne ikke blir tidlig uføretrygda på grunn av hardt fysisk arbeid, men heller bortfall av ukvalifiserte arbeidsplasser og at de sosiale ytelsene er høyere enn de lavest lønte jobbene.

Der hvor en tredel av verdens muslimer bor, i Midt-Østen, kan bare hver annen kvinne lese og skrive. FN-rapporten Arab Human Development mener at «den lave kvinnedeltakelsen som en av hovedårsakene til stagnasjonen i den arabiske verden». (Tarakus formulering). Innvandrerne tar med seg den lave yrkesdeltakelsen til Norge. I tillegg hjelper støtten fra Frp, Ap, KrF, Sp og H for kontantstøtten til med å holde kvinnene hjemme.

Miljøpartiet de grønnes talsperson snakker om at innvandrere på mottak passiviseres og demoraliseres. Det la også NRKs Magnus Berge til grunn i Dagsnytt 18 i dag. Taraku viser derimot til at Norge er blant de landa med størst sosial mobilitet, og der innvandrere kan klatre hvis de står på. Når vellykte innvandrere intervjues, «pleier de å si at det er eget initiativ, hardt arbeid og nettverk — ikke nødvendigvis integreringspolitikk — som er årsaken.» Daglig leder i CatalystOne Solutions, Avtar Jasser, sier til Aftenposten 27.04.13 «Jeg kan jo ikke fortsette å leve som en inder i Norge». Og: «Innvandrere må ikke høre på landsmenn med lave ambisjoner. Jeg kan ikke tenke meg et land hvor det er så lett å lykkes som i Norge. Politikken må stimulere til hardt arbeid, ikke det motsatte. Vi må trekke frem urnorske verdier som hardt arbeid og høy arbeidsmoral som har vært så viktig her i Norge.» Taraku: «han har et poeng i at politikken må stimulere til sterkere egeninnsats og ikke la norske velferdsordninger fungere som en sovepute for mange».

Ellers er det svært interessant å merke seg kritikken mot at regjeringa ikke satser nok på å lære innvandrerne norsk. Også SV krever mer norskopplæring nå. Det er jo en helt utrolig positiv utvikling. Det var ikke lenge siden at det eneste politisk akseptable kravet var å ikke lære norsk, men å lære morsmål! Så verden går framover.

    

LO Oslo 1. mai: Krever ubegrensa (?) innvandring – alt annet er rasisme og høyreekstremisme

LO Oslo 1. mai har en parole som lyder: «Bekjemp rasisme og høyre-ekstremisme – Nei EUs innstrammings-politikk». Det er parole nr to blant «Øvrige paroler» etter hovedparolen «135 000 arbeidsløse — Bryt med høyrepolitikken.

Det er helt riktig å bekjempe rasisme og høyre-ekstremisme. Men når rasismen og høyre-ekstremismen knyttes til EUs «innstrammings-politikk», er ikke det bare feil, det er også et ganske ekstremt standpunkt. EUs innstrammingspolitikk er den politikken som Sveriges sosialdemokratiske/grønne regjering fører, faktisk innført til dels før EUs innstrammingspolitikk. Mener altså LO i Oslo at den svenske sosialdemokratiske regjeringa fører en rasistisk og høyreekstrem politikk? Parolen kan konkret ikke bety annet enn at LO i Oslo slutter seg til at millioner av innvandrere skal få komme til Europa, og hundretusener til Norge. Med en høyst uklar «integreringspolitikk» i tillegg, altså om hvem som skal tilpasse seg hvem.

Det alvorligste ved denne parolen er at den knytter enhver begrensning av innvandring, som den svenske sosialdemokratiske regjeringas politikk, til rasisme og høyreekstremisme. Det er den linja med slagordfordømming i verste stil som alle innvandringsentusiastene smykker seg med. Som tidligere divisjonsdirektør i DNB, leder Marte Gerhardsen i Agenda. For henne finnes ikke noen fornuftige argumenter mot innvandring, bare «frykt» etter det hun sa nylig i Dagsnytt 18. Og så følger en rekke av «argumentene» i tur og orden: «fremmedfrykt», «fremmedfiendtlighet» og «islamofobi». Sånn kan de holde på nærmest uimotsagt når de dominerer og i praksis kontrollerer det offentlige ordskiftet om innvandring og hvem som skal tilpasse seg hvem.

Nå er det vel neppe høyrepolitikken som har ført til dagens antall arbeidsløse, heller det planlagte og bevisst styrte prisfallet på olje. Men kravet om brennmerking av enhver uenighet med innvandringspolitikken, en politikk som føres sammen med spekulanten George Soros, all verdens liberalister som Venstre-politikere og andre som stakkarsliggjør andre folk, er i seg sjøl det viktigste bidraget til at høyrepolitikere får makt til å gjennomføre den høyrepolitikken Oslo LO sier de er imot.

Er det virkelig viktig for Oslo LO å hindre en økonomisk høyrepolitikk? Da spørs det om kampen for økt innvandring og ikke minst utskjelling av dem som ikke er enig i denne politikken, stanser nedskjæringspolitikken.

Hitlers lik — hva skjedde med det?

I dag er det 71 år sida Hitler begikk selvmord i bunkersen ved Brandenburger Tor, under der hvor minnesmerket over jødeutryddelsen er i dag.

For Hitler var det veldig viktig at ikke noen fysiske levninger var igjen etter seg som hans overmenn kunne bruke til å hovere over. Derfor skulle han brennes helt opp etter selvmordet, og så graves langt ned, forlangte han.

Sånn gikk det ikke. Det var aktiv krig og oppløsning i Berlin i de dagene, og mange andre som tok sjølmord og mange som blei henretta for forræderi mot naziregimet. Verken brenninga av liket eller nedgravinga av han som starta annen verdenskrig og var ansvarlig for 52 millioner menneskers død, var som han hadde ønska. Og for Stalin var det uhyre viktig å sikre seg Hitlers lik. Stalin frykta at Hitler skulle få amnesti hos vestmaktene og at vestmaktene skulle fortsette Hitlers krig mot Sovjet. Derfor ville han ha Hitlers lik til Moskva for å forsikre seg om hans død.

I Sovjet var det oppretta flere overvåkings- og etterretningsorganisasjoner. Akkurat som Stalin pressa veldig på for å erobre Berlin før vestmaktene, pressa han også veldig på at de militære etterretningsorganisasjonene skulle få Hitlers lik brakt til Moskva. De konkurrerende organisasjonene holdt det de gjorde hemmelig for hverandre.

Hitlers lik ble funnet. Den ene organisasjonen tok kjeven, den andre hodeskallen. Begge deler ble sendt til Moskva og gjenoppdaget i sovjetiske arkiver i våre dager. Resten av Hitlers lik, et hodeløst skjelett, ble i følge Antony Beevor, gravlagt under en sovjetisk militærplass i det som ble Øst-Tyskland, DDR. Beevor skriver videre: «I 1970 besluttet Kreml omsider å kvitte seg med liket i all hemmelighet. Gravferdsseremoniene for lederen av Det tredje riket, var virkelig makabre. Hitler kjever, som ble passet på så trofast … under seiersfeiringen i Berlin var blitt oppbevart av SMERSJ, mens NKVD beholdt hodeskallen. Disse levningene ble nylig gjenoppdaget i de tidligere sovjetiske arkivene. Resten av liket, som var blitt skjult under en sovjetisk ekserserplass i Magdeburg, ble gravet opp om natten og brent. Asken ble skylt ned i byens kloakksystem.» Fra Beevors bok, «BERLIN – NEDERLAGET 1945», fra 2002.
Men Beevor oppgir ingen kilder i boka si for denne omtalen. Det er også påstått at DNA-tester av kjeven og hodeskallen viser at det ikke kan være Hitlers. Men finnes DNA for Hitler, og hvem sier det?

Hvorfor skal så mange bo øst i Oslo — så trangt?

Prisstigninga på og knappheten på boliger i Oslo har vært tema for særlig Dagens Næringsliv i lang tid. De som har sluppet til orde er eiendomsmeglere, økonomer, utbyggere og byggenæringa — foruten ivrige boligbyggende politikere. Derimot ikke vi som skal bo i disse nye boligene. Er vi ikke meningsberettiga?

For det første må en stille spørsmål om hvorfor så mange skal måtte bo i Oslo. Målt i areal er Norge et av Europas største land og med svært god plass til boliger og næringsvirksomhet bare en times transport fra Oslo sentrum. Alle som vil bo i Oslo presses inn til byens østkant, der de skal bo tett innpå støyende og forurensende næringsvirksomhet, i høyhus og i blokker knapt uten grøntområder. Hvor skal østkantens barn oppholde seg på fritida? Bare under offentlig finansiert detaljert styring? Det bygges ikke så uvennlig i den delen av Oslo der landets økonomiske og intellektuelle elite bor; på Oslos vestkant fra Ullevål hageby oppover mot Holmenkollen.

For det første må konsentrasjonen av nyetablering av næring og folkestrømmen mot Oslo stanses ved at hele Norge tas i bruk. Om nødvendig med økonomiske sanksjoner. Kanskje det også må gjøres noe med «trange» lokale kulturer så ungdommen ikke trenger å flytte til Oslo for å slippe lokale ufrie sosiale rammer. I en digital verden kan mye driftes langt fra Oslo sentrum. Dernest bør den aller viktigste av alle kommunesammenslåinger gjennomføres: den at Asker, Bærum, Oslo og Skedsmo slås sammen til kommunen Stor-Oslo. Slik kan de lite tett utbygde kommunene Asker og Bærum i større grad avlaste Oslos østkant med høyblokker og tette småblokker.

Sjøl med en fortsatt like stor tilstrømming til Oslo, er boligutviklinga med høyblokker uten grøntarealer uønsket. Det er overraskende at politikere fra partiet som har miljø i navnet, med en partileder som bor inne i skogen i Sørkedalen, ikke forstår seg på trivelige bomiljøer. Det gjorde boligutviklerne i Oslo på 1950- og 1960-tallet, da de bygde ut Etterstad, Valle, Ulven, Teisen, Oppsal, Lambertseter og på begge sider oppover Groruddalen. «Miljø»partiet motarbeider heller ikke den transportkrevende økende avstanden mellom boliger og næring ved å gå inn for stopp av næringsetablering i Oslo. Skuffende er det også at en Arbeiderpartipolitiker, med ei fortid i SV, byrådsleder Raymond Johansen, er så lite opptatt av bokvalitet for byens alminnelige innbyggere, de som «bærer» hovedstaden med sin arbeidsinnsats og skatt.

Boligentreprenørene er en viktig drivkraft for denne utviklinga. Journalister både i NRK og i de fleste medier lar Boligprodusentenes Forening stadig vekk uimotsagt få slippe til med å klage på for strenge kvalitetskrav til boligene og for sein kommunal saksbehandling. Boligprodusentene som interesseorganisasjon i Norge står kanskje i en særstilling politisk, der de uten offentlig oppmerksomhet klarer å overtale politikerne til å senke kvalitetskravene til boliger og boligprosjekt. Mens Danmark alt på 1930-tallet innførte krav til heis i alle bygg på tre etasjer, har Norge etter boligprodusententes politiske press sluppet unna heiskrav på seks etasjers bygg i tiår etter 1945. Deres boligpolitiske krav er kun drevet av deres økonomiske interesser, som å bygge bare toromsleiligheter til lavest mulig bokvalitet i ekstra høye blokker. Det er heldig for dem at politikerne ikke forstår drivkraften for deres krav og gjør deres krav til sine. Interessant er det å registrere at høye krav til bokvalitet ikke hindret boligbygging den tida det var knapphet på kapital og Statens Husbank var den viktigste långiver til boligbyggerne — men med viktige kvalitetskrav til boligene.

Boligprodusentene feilinformerer også om årsak til prisveksten på nye boliger. For det første dokumenterer de ikke hvor mye billigere en bolig kunne blitt om byggebransjen har fått fullt gjennomslag for sine politiske krav om lavere boligstandard. Kanskje hadde de tatt innsparinga sjøl? Uansett er prisforskjellen for boligkjøperne i et tjueårsperspektiv små med og uten de krav boligbransjen motarbeider. I tillegg har bransjen bevisst, for å tjene penger, tilsatt ufaglærte arbeidere som sterkt har redusert produktiviteten, effektiviteten, i byggebransjen. Byggebransjen har den største tilbakegangen i produktivitet i noen norsk bransje. Dessuten skriver Plan- og bygningsetaten i Oslo i Aftenposten 3. april i år at fra en tomt med bolig er regulert klart til bygging fra deres side, bruker byggenæringa sjøl fire år for å starte bygging. Byggebransjen syter uten grunn.

Til DN uttaler Oslos byrådsleder Raymond Johansen 16. mars 2016: «Vi må bare levere. Det krever en del politisk vilje, politisk press og politisk styring». Gode ord, men målt opp mot praksis, blir det bare floskler. I 2007 ble Ensjø i bydel Gamle Oslo regulert til boligområde, men halvparten av boligene, nær 1 000 boliger, er ikke fullført fordi tomteeierne nekter og får hjelp av byplankontoret til å ignorere reguleringsplanen. I stedet flykter politikerne fra sin manglende fullføring på Ensjø, og vil heller snakke om et nytt prosjekt, Hovinbyen. Men blir også det noe halvveis? I juli 1992 stengte SV-byråd Raymond Johansen Strømsveien med bom på Galgeberg. Men det er fortsatt ikke forbudt å kjøre gjennom bommen og bomiljøet på Vålerenga belastes helt unødvendig. Sånn viser Johansen at han mangler både politisk vilje og evne til politisk press og styring — når han møter motstand.