Hvorfor stemme, når redaktører, professorer og tenketanker likevel bestemmer?

Den norske statsviteren Stein Rokkan formulerte påstanden «Stemmer teller, ressurser avgjør» om politiske beslutningsprosesser. Det etter at han hadde studert mellompartienes og organisasjonenes innflytelse for de vedtaka Stortinget/regjeringa fatta for Norges innbyggere. Nå mener jeg vi må korrigere hans tese: «Stemmer har ikke betydning. Redaktører og professorer bestemmer.»

Valgdeltakinga ved siste kommunevalg over hele landet var på 59,9 %, et fall fra 64,2 fra forrige kommunevalg. Et fall i valgdeltakinga med nesten sju prosent. I Oslo var valgoppslutninga på 62,9 %. 

Hele nær 40 prosent av de stemmeberettiga valgte altså å la være å stemme. Det betyr at disse nær førti prosentene valgte å ikke ha noen innflytelse på hvordan kommunene skal styres framover?

Utviklinga av deltakinga av kommunevalg siden 1983.
Et demokratisk framskritt?

Forklaringa på hvorfor så få valgte å stemme, spriker ofte etter hvilke politiske preferanser «forklareren» har.

Tor Bjørklund er valgforsker, professor og tilsatt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (født i 1947). I et intervju med Kommunal Rapport etter valget i 2011, blei han sitert på følgende:

«Bjørklund peker på at debatten om hvorvidt valgdeltakelsen er høy nok, er fundert på en tanke om at høy deltakelse betyr et sunt demokrati. Men det er ingenting som tyder på at lokaldemokratiet er sunnere i kommuner med høy enn lav valgdeltakelse, konkluderer han.» Han fortsetter: «Men høy valgdeltakelse kan like gjerne være tegn på usunn strid i kommunen. Tar man kommuner med lav deltakelse og måler disse mot en del andre kriterier, som sosiale levekår, får man ikke noe entydig bilde av at disse kommunene har et elendig lokaldemokrati. Bjørklund viser til Solund kommune som eksempel. Kommunen fikk pris for den kraftige økningen i valgdeltakelse fra 1995 til 1999. Årsaken var en bitter strid i kommunen mellom administrasjon og politikere.

– Er det et problem at drøyt en av tre sitter hjemme?

– Det behøver ikke være det.»

Politisk er jo dette ganske oppsiktsvekkende uttalelser. Bare å kalle en politisk strid for «usunn», er jo i seg sjøl veldig tvilsomt, nedlatende og dømmende. Her kommer en mann som staten betaler for å være en vitenskapsmann i politikk, og kritiserer velgere i en hel kommune for å være opptatt av en «usunn» konflikt!

Bjørklunds andre argument er at lav valgdeltaking vurdert ut fra andre kriterier som sosiale levekår, ikke viser at kommuner med lav valgdeltaking har et dårlig lokaldemokrati. Også det er vanskelig å få til å stemme.

Ser en på Oslo er det klare forskjeller på valgdeltakinga. Kretser i vest som Bygdøy, Ris og Slemdal har en valgdeltaking på nær 80 prosent, mens snittet for Oslo er på 62, 9. Østlige bydeler som Vahl krets i Oslo sentrum (med statue av Rudolf Nilsen foran seg) med en deltaking på 51,9 prosent, Gamlebyen krets 55,8, krets Stovner vg skole 47,88. Mens en av de hvite bydelene på Oslo øst, Trasop, der Tron Øgrim vokste opp og eiendomsmeglerne i annonser skryter av at andelen innvandrere er minst i Oslo øst, hadde en valgdeltaking på 70,71 prosent. En av de høyeste valgdeltakinger av alle kretser på østkanten.

I følge statsviterprofessoren skulle de altså være mer misfornøyd på vestkanten i Oslo, byens og landets mest velstående boligområder, mens altså de med lavest inntekter og der innvandrerdelen er høyest, skulle være de mest fornøyde? En må vel være professor, journalist, redaktør eller «venstreorientert» for å tro på det?

Går en over til fylkene, er det bare fem fylker som har høyere valgdeltaking enn landsgjennomsnittet. Høyest i Sogn og Fjordane med 65,1 prosent, så Hordaland med 62,1, Sør-Trøndelag 61, Nord-Trøndelag 60,7 og Akershus 60,6 prosent. Er det «usunn strid» i disse fylkene? Dårligere sosial standard her enn i andre fylker? Neppe, faktisk ikke tilfelle, og egentlig: snarere tvert imot.

Noe har gått «under radaren», som noen kommentatorer som er forfremma som «politiske eksperter», kaller det. Nemlig Senterpartiets påstått «overraskende» oppslutning. Nå er det en fornærmelse mot det tekniske vidunderet radaren å sammenlikne politiske journalister med en radar, innskrenka som de er og blenda av speilbildene av seg sjøl.

Sogn og Fjordane er et av mange fylker der H/Frp-regjeringa vil rasere kommunestrukturen.  (Og bakom synger Ap: «Vi vil også slå sammen kommunene med tvang!») Det var også en kommune (Solund) i det fylket som fikk Bjørklund til å ta fram fordømmelsen sin om «usunn strid» i 2011. Det politiske journalistkorpset vrenger seg nok av fortvilelse av både Senterpartiets framgang og motstand mot kommunesammenslåing. I en kommune som Luster, innerst i Sognefjorden og kommunen med flest fjelltopper over 2 000 meter, var valgdeltakinga på hele 73,4 prosent, men likevel lavere enn i Oslo vest. Det er mye som tyder på at engasjementet i Luster er såpass sterkt fordi de ikke vil underlegge seg den nye foreslåtte storkommunen Sogndal. I Jølster deltok 70,3 prosent i valget. Jølstringene vil nok heller ikke underlegges Førde.

Jeg forstår bare ikke hvordan noen kan få det til å være positivt at valgdeltakinga synker, hvis valgene skal være uttrykk for at folk skal kunne få bestemme hvordan de vil ha samfunnet sitt. Jeg vil peke på to faktorer for å forklare valgresultatet:

1. Først skuffelse over eget parti. Det gjelder særlig Høyre- og Frp-velgere. Særlig Frp har mista troverdighet med regjeringsdeltakinga.
2. Det andre er en stadig sterkere følelse av at det ikke hjelper å stemme. For uansett hvilket parti som får flertall, så greier likevel redaktørene og professorene å få gjennomført det de mener, mellom valgene. Redaktørene går i flokk, og skaper stemningsbølger gjennom sine rundhåndlige statsfinansierte medier. Mellom valgene styrer de det offentlige ordskiftet sammen med alle de politiserende professorene som de ukritisk åpner sine spalter og minutter for, samtidig som andre med «mindreverdige» standpunkter nektes å ytre seg. Det er redaktørene og professorene som politikerne bøyer seg for, når de ikke underkaster seg de føydale lederne i EU eller USAs president. 

Folk tar «meldinga», og forstår at det de mener og tenker, ikke teller og til dels anklages for å være mindreverdige synspunkter, usunt og kanskje noe så forferdelig som det redaktørene og professorene oppfatter som uakseptabelt og rasistisk.

Sjøl om vi har mange partier i Norge, er det vanskelig å finne et parti som du stort sett er enig med, men som ikke samtidig har noen standpunkter som du kan være alvorlig grunnleggende uenig med. Det er jo også merkelig at du skal måtte tvinges til å stemme på ei «pakke» standpunkter som du for fire år gir en ubegrensa fullmakt til. Mulighetene til å kunne korrigere og gi uttrykk for meninger og ønsker i løpet av fireårsperioden, er i praksis forbeholdt redaktørene og professorene. Med økende innflytelse av såkalte «tenketanker», der økonomiske interessegrupper har engasjert ekstra seg sterkt for å overprøve og motvirke det velgerne har uttrykt gjennom valg. 

Disse er nye, i tillegg til de fra før av mektige og godt organiserte interessegrupper som NHO, LO og det utallige antallet av statsfinansierte påvirkningsorganisasjoner som redaktørene gir et praktisk monopol på ytringsrett.

Jeg tror vi må innse at det såkalte «representative demokrati», der vi velger noen til å avgjøre styringa på våre vegne for fire år framover i tid, ikke tilfredsstiller demokratiske behov og demokratiske prinsipper. Systemet er rett og slett ikke demokratisk. Særlig ikke når muligheten til å øve innflytelse er forbeholdt redaktørenes høyreorienterte standpunkter og deres statsfinansierte rett til å hindre opplysning om opposisjonelle standpunkter. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs høyre hånd, Jan-Erik Larsen, som starta lobbygruppa  First House for de allerede mektigste, vil ha lengre periode mellom hvert valg for å gjennomføre flere av det Larsen betegner som upopulære vedtak. Ja, som Bertolt Brecht sa om ledelsen i DDR (omtrent): «Var de misfornøyd med folket, får de velge seg et annet folk.»

Vi trenger en kraftig demokratisering i Norge som ellers i verden. Det kan bare skje ved at folk flest oftere trekkes inn i beslutningsprosessen, på bekostning av redaktører, professorer, organisasjoner og tenketanker — og politikere.

Derfor må retten til stadig oftere folkeavstemninger gjennomføres. Som når for eksempel 50 000 nordmenn krever folkeavstemning om et spørsmål. Konsekvensen av dette er at innføringa av starten på statsoppløsninga av Norge i form av det «multikulturelle samfunnet», eller det «flerkulturelle samfunnet», neppe ville fått politisk flertall. 

Redaktørene og professorene utgjør bare en minoritet, knapt en tidels promille i antall i valg. Men hvilket problem er det? Norge uten Harald Stanghelles makt er da bare mye mer demokratisk?

Miljøpartiet: Bruk makta til å tvinge Ap til fornuft på Ensjø!

Kommunens skryteoppslag. 

I byutviklingskomiteens møte 2. september blei det vedtatt å bygge høyere bygg enn forutsatt og nødvendig, og med høyere arealutnytting på Tyngdepunktet, på sørsida av Ensjøveien. Det var med stemmene til Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet at denne ødeleggende endringa av forutsetningene i reguleringsplanen fra 2007 for hele Ensjø blei vedtatt. Miljøpartiet De Grønne og SV stemte imot.

Nå trenger Arbeiderpartiet og Høyre Miljøpartiets støtte for å danne byråd. Jeg håper at MDG bruker makta si til å ta vare på og utvikle Ensjø til den boligbyen den er vedtatt som. Vi har grunn til å tro det. Andremann på Miljøpartiets liste i Oslo, Harald August Nissen, er fra bydel Gamle Oslo (bor på Vålerenga) og har vært en støttespiller for aksjonskomiteen på Ensjø mot høyhus og økt arealutnytting. Nissen sitter også i dagens byutviklingskomite. 

Det vil jo være helt meningsløst om Miljøpartiet De Grønne ikke skulle bruke sin makt til å tvinge Arbeiderpartiet til så enkle grep som å snu i denne saka. Vi bør forvente en annen holdning fra kommunens side med MDG i en maktposisjon. Det bør ikke lenger bli mulig å omgå reguleringsplanen fra 2007 for å la bilforretningene fortsette. Tusen planlagte boliger hindrer nå Høyrebyrådet, med Aps støtte, i å bli bygd. Fordi bilforretningene får fortsette ved å omgå reguleringsplanen fra 2007. Miljøpartiet De Grønne bør være en garantist for gjennomføring av boligbyen Ensjø, bort fra bilbyen Ensjø.

Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake i bydel Gamle Oslo sammenlikna med forrige kommunevalg. Hele 3,8 prosentpoeng. I kretsen Ensjø/ValleHovin med 4,3 prosentpoeng og hele 6,1 prosentpoeng i Kampen krets. Det er vanskelig å finne en annen forklaring på denne tilbakegangen enn angrepene på lokalbefolkningas bomiljø.

Miljøpartiet De Grønne har forhåpentligvis også vett til å kreve byutviklingsbyråden og flertallet i byutviklingskomiteen. Arbeiderpartirepresentanter flest er når det gjelder byutvikling og behov for grøntarealer å anse som en hvilken som helst forstokka Frp-politiker. Krev Ap-representantene Per Anders Langerød, Nina Bachke og Anders Rødberg-Larsen fjerna fra byutviklingskomiteen! Velg færre Ap-representanter, og finn noen grønnere av dem!

Morn´a, Siv!

Det var i Speilsalen på Grand Hotell i Oslo, at partilederen for partiet «for folk flest», partileder Siv Jensen, fant det passende å oppsummere valgresultatet: «— Jeg er skuffet».  Kampen for segway, søndagsåpent, mer eksos i skog og fjell og mer asfalt, og skatteletter til de rikeste, har altså ikke gitt partiet uttelling.

Vinneren

Valgets største vinner, den som har økt oppslutninga mest, er hjemmesitterne, med fem prosentpoeng. Ingen andre «partier» er i nærheten av en slik økende oppslutning.

Framgangen, og tilbakegangen, for de minste partiene, må sees i lys av lavere valgdeltaking. De minste partiene har ofte mer lojale velgere, og med lavere valgdeltaking får de derfor prosentvis økt oppslutning med det samme antall velgere. Med samme valgdeltaking som forrige kommunevalg, ville SV høyst sannsynlig fått under fire prosents oppslutning.

Flyktningspørsmålet uten betydning

Dagbladets kommentator, Einar Hagvaag, og SVs Audun Lysbakken, vil gjøre spørsmålet om flyktningene til det spørsmålet som prega valgresultatet. De tar feil. SV stod stille, KrF gikk tilbake, på den saka de profilerte seg mest på. KrF har heller ikke tjent på motstanden mot søndagsåpent. Flyktningspørsmålet kan heller ikke forklare Senterpartiets framgang, og Venstres tilbakegang på reelt 11 prosent. Som det ikke kan forklare Høyres tilbakegang. For som meningsmålerne sa på seminaret til markedsanalyseforeningen,   flyktningspørsmålet er ikke gjort til en sak om innvandring. Men til et nødhjelpspørsmål der alle står sammen om å hjelpe. Valgresultatet bekrefter denne analysen. At Frp gikk tilbake, skyldes i liten grad flyktningsaka. For mellom 60 og 70 prosent av dem som ser innvandringsspørsmål som viktig, stemmer Frp. Det er nok heller som NRKs Magnus Takvam sa på fredag: På grunn av regjeringsdeltakinga har Frp mista troverdighet i spørsmål om kritikk av den politikken de er med på å sette ut i livet.  

Ap, ikke så bra. Tilbake i Oslo, …

Arbeiderpartiet, under sin leder Jonas Gahr Støre, nedsettende omtalt som både tåkefyrsten og Mumle Gåsegg, kan altså notere seg på en framgang over hele landet på 1,3 prosentpoeng fra forrige kommunevalg, og en framgang på 2,2 prosentpoeng fra siste stortingsvalg. I forhold til Høyres kraftige tilbakegang, og Frps, er ikke det mye. Aps og medienes jubel for Ap er vanskelig å forstå. Aps framgang er egentlig overdrivi: I Stavanger tilbake 1,5, i Trondheim fram 1,9 og i Tromsø bare fram 3,1 der Høyre blei nær halvert. Bare i Bergen, med en framgang på 9 prosentpoeng, har Ap tatt fra Høyres velgere. I Oslo gikk Ap med Raymond Johansen tilbake sammenlikna med forrige kommunevalg, med 1,3 prosentpoeng. Kanskje denne tilbakegangen i Oslo likevel må sees på som akseptabel, i og med at Ap gikk til valg for å øke skatten — for noen. En tilsynelatende upopulær sak, men det hjelper også å ha en så ufordragelig person som Peter Batta til motstander.

Ap kraftig tilbake i bydel Gamle Oslo

Særlig i indre Oslo øst, bydel Gamle Oslo, har Ap en bemerkelsesverdig tilbakegang. Tilbake 3,8 prosentpoeng. Kretser i Gamle Oslo:  Ap tilbake 2,6 på Hval, 4,7 på Tøyen, 4,2 på Ensjø/ValleHovin, 6,1 på Kampen og 5,9 på Gamlebyen. Hvorfor? Her er da eiendomsskatten ikke noe problem? Det som er et faktum er at Ap i Oslo nok en gang lagt seg ut med sitt lokale partilag på Kampen, Ensjø og Vålerenga, og lokalbefolkninga der. For Ensjø har Arbeiderpartiet samarbeida tett med Høyre i byplanutvalget om å endre vedtatte reguleringsplaner til fordel for høyere tomteutnytting, høyere boligblokker og støtte til bilforretninger i stedet for å fullføre tusen planlagte boliger. For at de flotte vestkantboligene ikke skal belemres med skyggende høyhus.

På Oslos vestkant holder Ap stillinga, interessant nok. Naboene liker kanskje Støre?

SV — i tilbakegang

I Oslo mista SV ett mandat etter 0,9 prosentpoengs tilbakegang, noe som utgjør så mye som rundt 13 prosent reell tilbakegang. SV går også tilbake i Gamle Oslo med 0,3 prosentpoeng. Også et eksempel på at flyktningesaka ikke kan forklare valgresultatet. Det er i grunnen ingenting som tyder på at ikke SV er parti nærmere sin oppløsning enn framgang til 10-15 prosents oppslutning. For årets kommunevalg blei ingen framgang for SV. For oss som er imot utenlandskriger, er jo det ikke noe tap.

Bare Ap kan skjære ned uten motstand

Erna Solberg har rett i at de i 2013 ikke holdt skjul alle de sakene de skulle gjennomføre: skattelette til de rikeste, tvangssammenslåing av kommuner, søndagsåpent, sjukehusnedleggelser og andre sentraliserende tvangsflyttingstiltak, flere motorveger og flere biler i byene. Men det viser seg gang på gang: hver gang andre partier enn Arbeiderpartiet skal gjennomføre velferdsnedskjæringer, så blir det stor motstand og masse ståhei. Nedskjæringer og forverringer i Norge kan bare gjennomføres av Arbeiderpartiet, som de voldsomme pensjonsnedskjæringene under mottoet «pensjonsreformen». Når andre partier skjærer ned og inndrar ytelser, protesterer både LO og journalistene. 

Meningsmålinger — spådommene om valgresultatet: slår de til?

Det er ikke mange timene til resultatet fra kommunevalget 2015 er klart. Men før det har noen spåmenn spådd. Skjønt spåmenn, de regner seg som vitenskapsfolk, eksperter på statistikk, representative utvalg «å sånn».

Kan vi i morgen si at de tok feil, eller traff de blink? I utlandet tar de nemlig ofte feil. Ved siste valg i Storbritannia bommet meningsmålerne veldig på valgresultatet (bortsett fra ett byrå). Det gjorde de også i det danske valget, og ekstra interessant, de danske meningsmålerne bomma også på valgdagsmålinga!

I regi av Norges Markedsanalyseforening var fire meningsmålingsinstitutter invitert til å gjøre greie for sine målinger i forbindelse med årets kommunevalg i et seminar fredag 11. september.

På mitt spørsmål om hvorfor valgdeltakinga ikke blei oppgitt, svarte byråene at det ikke var hemmelig fra deres side, men at det var de som hadde bestilt meningsmålinga som ikke oppga andelen hjemmesittere. Dette poenget er viktig, fordi det er all grunn til å anta at noen partiers oppslutning i større grad enn andres kan forklare deres framgang eller minking med endring i valgdeltakinga.

Til mitt andre spørsmål til panelet om hvorfor de utenlandske instituttene tok så feil, blei det forklart med at de brukte andre metoder i Storbritannia og i Danmark enn i Norge.

På seminaret var i følge invitasjonen disse til stede: Fra Norstat avdelingsleder Erling Eriksen, fra Respons Analyse daglig leder Thore Gaard Olausen, fra TNS Gallup forskningsleder Ole Fredrik Ugland og fra Infact, fagsjef Knut Weberg. I tillegg deltok Magnus Takvam fra NRK.

Meningsmålerne var alle enige om at de la til grunn i sine resultater en større valgdeltakelse enn den som åpenbart faktisk kom til å bli.

Jeg oppfatta også at meningsmålerne var enige om dette om årets valgkamp: Arbeiderpartiet viste en klart fallende tendens, etter å ha kommet best i gang. Det var kanskje naturlig også fordi Aps budskap er uklart, og åpenbart vanskelig å skille fra Høyres. Miljøpartiet de Grønne kom neppe til å få så stor oppslutning som deres resultater viste, fordi mange som var hjemmesittere sist sa de skulle stemme på dem. Men det er høyst tvilsom om hjemmesitterne, alle, skulle bryte sin tidligere handling og så mange av dem som sier det, vil komme til å stemme, og stemme på MDG. Jf også at valgdeltakelsen var forutsatt høyere enn det som kom til å bli resultatet. Det som kunne gi MDG større oppslutning, var tilsig fra andre fordi de ble sett på som vinnerne, og alle vil være «medgangssupporter».

Videre var det stor usikkerhet om oppslutninga om Frp. Meningsmålerne hadde et sprik. Frp har problemer i de store byene, fordi de har oppslutning blant eldre menn som «ikke har fornya seg». I forrige kommunevalg hadde Frp vansker på grunn av Utøya-massakren, og nå er det flyktningene. Det er upopulært å si til noen at en stemmer Frp.

Innvandring og flyktningestrømmen – sett på som et nødhjelpsspørsmål

Flyktningestrømmen var ikke aktuell da Siv Jensen åpna valgkampen med å be kommunene si nei til de 8 000 syriaflyktningene Stortinget har vedtatt. Samtidig mente meningsmålerne og analytikerne at flyktningestrømmen ikke ble sett på som et innvandringsspørsmål, men som et nødhjelpsspørsmål, et humanitært problem. Det alle står sammen om. Magnus Takvam og meningsmålerne mente derfor at det ikke var noen partier som vant eller tapte politisk på denne saka. Men den kunne utvikle seg til et innvandringsspørsmål. Men de som forsøkte på det, som Asle Toje, som Takvam nevnte, hadde foreløpig ikke nådd fram.

Knut Weberg mente det ikke fantes tall som kunne dokumentere at flyktningstrømmen hadde fått betydning for partivalget lokalt. Verken Krf eller SV har hatt noen markert framgang som kan knyttes til dette spørsmålet.

Noen av dem pekte på at sjøl om det er sånn at litt over 60 prosent er for å ta imot flyktningene, så er det jo likevel nær 40 prosent som ikke deler det standpunktet. 

Blant dem som sier at innvandring er det viktigste spørsmålet, stemmer 70 prosent Frp. Frp får aldri mindre enn 56 % oppslutning på dette spørsmålet.  Men hvor viktig er egentlig innvandring i et lokalvalg?

Magnus Takvam ga denne analysen på fredag formiddag, slik jeg oppfatta han:

• Både Ap og H har kjølnet i løpet av valgkampen. De har hatt problemer med denne kommunevalgkampen og ikke klart å mobilisere. Når det gjelder velferd og skattelette har Ap vage svar, de sier ikke noe konkret om hvem som skal skjermes. Høyre kommer ikke lenger ned enn den bunnen de er på nå. Formuesskatten er en dårlig sak for Høyre, ikke ei sak de kan mobiliserende på.
• Når det gjaldt Frp mente Takvam at den kritikken Frp kom med, svekkes fordi de sitter i regjering, og derfor ikke oppfattes som troverdige i sin kritikk.
• Takvam stilte også spørsmål om MDG holdt helt inn, og lenge. Han viste til Danmark, der partiet Alternativet fikk 4,8 % og så forsvant det.

Meningsmålerne var også skeptisk til å legge så stor vekt på skolevalget som et varsel om valgresultatet. De færreste av elevene skal stemme, og de er opptatt av andre spørsmål enn velgerne flest.

Så får vi se ut over natta: hvor mange deltar, og hvor stor oppslutning får de enkelte partiene? Men kan det egentlig skje noen merkbar politisk endring rundt om i kommunene og storbyene? Sett fra bomiljøet på Ensjø er det ingen forskjell på Ap og Høyre, de er like ille begge to. Men det finnes mange kriterier å stemme på grunnlag av. En kan støtte dem som går mot strømmen og foreslår eiendomsskatt, som et stort parti. Men jeg veit ikke om et eneste parti som ikke kraftfullt arbeider imot nesten alt av det jeg ønsker gjennomført.