Ap, Høyre, Venstre og Frp: Boligbyen Ensjø skrinlegges — blir fortsatt bilbyen

Dette innlegget står på trykk i Aften-posten i dag:

Oslo kommune reklamerer på Ensjø på flotte glassplater at «Ensjøbyen tar form», og at den vil være ferdig i 2020. Ensjøforeningen utga i 2012 heftet «Ensjøbyen – Et magasin om Norges største byutviklingsprosjekt». I heftet sier ordfører Fabian Stang « — Jeg gleder meg til å se folkelivet og møte de nye innbyggerne på Ensjø». Og OBOS og Ferd har bygd mange fine boliger der. Så langt, så bra. Det er bare det at utbyggingen i kjerneområdet har stanset opp nær halvveis. Rundt tusen av de planlagte boligene vil ikke bli bygd ut på svært mange år, før om ett eller to tiår. Dette fordi to tomteeiere i bilbransjen nå ser seg mer tjent med å fortsette å ha bilvirksomhet her og la være å bygge ut nær halve Ensjø til boliger.

I ei tid der alle sier at Oslo må bygge flere boliger, er Høyre, Arbeider-partiet, Frem-skritts-partiet, Venstre og Kristelig Folkeparti imot å pålegge tomteeierne å bygge boliger i samsvar med tidsplanen. Nå vender de Ensjø og tusen nye boliger ryggen, og vil heller snakke om andre boligområder og markagrensen. Det eneste disse partiene vil, er å bryte bystyrets høyhus-vedtak fra 2006, og øke tillatt byggehøyde med 20-30 % og slik endre forutsetningene for boligbyen Ensjø.

Den dominerende bilvirksomheten gjør at næringsdrivende som vil drive handel og servering, ikke etablerer seg.

Denne endrete politikken ser vi som har flyttet inn som et klart løftebrudd. Når vil politikerne oppfylle sitt løfte om boligbyen Ensjø?

Flykter, ikke bare fra Syria, men også fra Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Slovenia, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Danmark. Flykte fra Danmark?

På tog i Danmark, men må flykte videre til Sverige. Fra HRS.

Det vestlig- og norsk-støtta opprøret mot Syrias lovlig valgte regime har nå ikke bare blitt en militær og politisk katastrofe, men som Vestens politiske ledere burde forvente, en omfattende menneskelig tragedie. Hittil er 320 000 mennesker drept og 7,6 millioner drevet på flukt inne i Syria, og 4,1 millioner har krysset grensene, i følge FNs høykommisær for flyktninger. Av en befolkning på 18 millioner.

Dette er selvfølgelig djupt tragisk. Ofrene for denne krigen trenger vår støtte og vår hjelp. De som har bidratt til denne tragedien, som USAs president og den norske regjeringa og stortingsrepresentantene, burde blitt straffa som krigsforbrytere.

Jeg har ikke hørt noen hevde at de synes det er flott at så mange dør i Syria, og at de syriske ofrene ikke skal hjelpes. Men det dominerende politiske budskapet lyder fra politikere og medier: Vi vil hjelpe, men det finnes noen som er kyniske og umenneskelige, og bør sendes til Mars for sitt standpunkt, som Klassekampen synes det er greit å argumentere for. Sjelden har en sett et bedre eksempel på kristendommens gamle fortelling om hykleri, dømmesyke og sjølskryt av egen prektighet. Med det moderne mediesamsamfunnets ensretting.

Det er altså 4,1 millioner syrere som har flykta fra Syria. En flyktning er etter folkeretten «en politisk flyktning: et menneske som har forlatt sitt hjemland i begrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase religion, nasjonalitet eller politisk mening, eller for å unndra seg straff for politisk forgåelse.» (SNL bokutgaven 1996). En beskrivelse av en flyktning som passer helt presist på Edgar Snowdon og Julian Assange. Men hvis den vanlige beskrivelsen av en flyktning legges til grunn, en som flykter fra krig, voldelig forfølgelse og miljøødeleggelser nærmest i panikk, må det likevel være grunn til å spørre om de fra Syria på veg opp gjennom hele Europa egentlig kan kalles flyktninger.

Flere av dem har oppholdt seg i Tyrkia lenge på steder uten krigshandlinger. Derfra har de flykta til Hellas. Men heller ikke i Hellas fant de trygghet, så de måtte flykte videre til Makedonia, og så flykte fra hvert av landene Serbia, Slovenia, Ungarn, Østerrike, Tyskland og Danmark. Hvorfor måtte de flykte fra Tyskland og Danmark? Eller spurt på en annen måte, hvor lenge er de flyktninger? Må de ikke på ett eller annet tidspunkt heller omtales som mennesker som ønsker seg et annet og bedre liv, som utvandrere? Hvis de måtte flykte fra Hellas, hvordan kan grekerne bli boende der? Og serberne i Serbia og danskene i Danmark?

Av de 4,1 million syrere som har flykta til et naboland, er det 384 540 av syrerne som har reist til Europa. Halvparten av dem har søkt asyl i enten Sverige eller Tyskland. Hvorfor føler så mange av dem bare trygghet mot krig i disse to landa?

En kritisk presse ville stilt noen spørsmål om hvem som har interesse av denne voldsomme oppmerksomheten rundt ønskene om økt innvandring til Europa, og den uroen det skaper. Hvorfor akkurat nå? Hvor fører sporene etter menneskesmuglerne, og hvem tjener på å drive asylmottak? Hvorfor la Al Jazeera ut det mye omtalte bildet, og i hvilken grad er det ekte og ikke konstruert? Hvorfor ble ikke gutten hjulpet og ikke liggende? Krigsofrene i Syria tjener ikke på den omfattende oppmerksomheten. Men flyktning- og hjelpeorganisasjonene, hele «godhetsindustrien», tjener vel litt? Og partier som er motstandere av økt muslimsk innvandring? Sverigedemokratene er i dag oppe i en oppslutning på over 26 % i en pålitelig meningsmåling, og er Sveriges største parti. Oppslutningen om SD utgjør noen flere enn de ti tusen som demonstrerte for oppløsing av alle stater i Gøteborg for et par dager sida. 

Å gjøre debatten om de nesten 18 millioner krigsramma syrerne om til et spørsmål om bare noen få tusen av dem  skal få komme til Norge, er både for å unngå kritikk av norske politikeres folkerettsbrudd og krigsforbrytelser i Syria, og for å ruse seg i moralsk prektighet. 

Statsfinansiert dødsdom: Hvorfor må jeg dø, Braanen?

I Klassekampen 9. september har Arild Rønsen fått på trykk et innlegg med sterk kritikk av en annen debattant i avisa, Bjørn Nistad. Rønsen påstår at han aksepterer motforestillinger, men ikke mer enn at han «vil skyfle folk med Nistads tankegods» til Mars uten retur. Sjøl de av oss som ikke har postdoktorgrad i litteratur, og inntil nå likevel har lest i Klassekampen, skjønner jo at Rønsen med dette ønsker at Nistad skal straffes med døden for sine synspunkter. Det er sjelden slike klare ønsker ses på trykk i Norge. Redaktører har inntil nå avvist å trykke slike ønsker om at andre skal dø på grunn av sine meninger.

Jeg, som av og til prøver å få trykk meninger som redaktøren og debattredaksjonen i Klassekampen ikke liker, veit hvor vanskelig det er. Det kreves omformuleringer, nærmest etter diktat, og omfattende korrespondanse om riktigheten av tall som ikke passer med debattredaksjonens synspunkter. Så når Rønsens innlegg kommer på trykk, er det selvfølgelig etter nøye gransking av teksten som redaksjonen kan stå fullt ut bak.

Korstogsfareren Bernt Hagtvet har aldri klart å føre bevis for at AKP(m-l) eller dets ledere og medlemmer har støtta og ivra for massehenrettelser av meningsmotstandere og folkegrupper i inn- og utland. Men nå går altså redaktør Brynjulv Braanen god for at det er riktig debattstil i Norge, og i Klassekampen, å kreve døden for dem en er uenig med. I ei avis der abonnentene ikke vil betale for det det koster å produsere avisa, men der staten må betale for at avisa kan komme ut. Det redaktørstøtta kravet om dødsdom over Nistad, ment for alle dem som er uenig med Rønsen, er derfor også et statsfinansiert krav om dødsdom.

Flyktningene: «Desperate» — et argument, ikke en beskrivelse — og rasistisk?

Ingen journalist med respekt for seg sjøl kan omtale flyktningene fra Midt-Østen og Afrika som annet enn «desperate». Journalistene bruker åpenbart helt bevisst betegnelsen «desperat» som et argument i innvandringsdebatten, ikke en beskrivelse.

I følge Store norske leksikon er desperat forklart med ordene «vilt fortvilet, rasende, sanseløs; (om situasjon) fortvilet, håpløs.» Kunnskapsforlagets Fremmedordbok fra 1978 forklarer begrepet slik: «fortvilet, avsindig, rasende, vill, sanseløs.» Kunnskapsforlaget viser videre til en politisk betydning av ordet desperat fra Spania: «desperat person; person som har stilt seg utenfor samfunnets lover; medlem av et radikalt politisk parti i Spania». Derav ordet desperados.

Ser en flyktningene på tv og hører dem uttale seg, er det alt annet enn «vilt fortvilet, rasende og sanseløs» som preger dem. De gir et svært så rasjonelt inntrykk, og er fulle av håp: «Vi vil til Tyskland». Fra Afrika er det også de mest velstående og velutdanna som drar. De veit også hva de gjør, de har reist i dages- og ukesvis og betalt masse penger.

Dette veit også journalistene. Likevel bruker de ikke ordet flyktning uten at de alltid klistrer adjektivet «desperat» til omtalen av dem. Journalister er bevisste politiske aktører.

Men å omtale så mange hundre tusener med ett begrep, «desperat», sjøl om det er brukt for å støtte dem, da kommer vi vel ganske nær det som må kalles rasisme? For å frata så mange mennesker egenskapen å opptre rasjonelt og planlagt og i stedet å bruke en negativ og uforutsigelig gruppebetegnelse om dem som «vilt fortvilet, rasende, sanseløs; …, håpløs», er vel ikke annet enn rasisme? Hvilke av flyktningene vil i sin asylsøknad framheve at de er «vilt fortvilet, rasende, sanseløs»? 

Flyktningestrømmen: Enkeltmenneskehysteriet

Jeg kjenner til mange som ikke har det så bra og som burde fått hjelp, bedre og mer, som på eldrehjem. Jeg har vondt av dem som skader seg eller får en uhelbredelig lidelse eller blir lemlesta i trafikken. Som kvinner som blir overfalt, voldtatt og drept på treningstur. Som jeg får vondt når barn skader seg i leik og blør og skriker hjerteskjærende. Rundt om i verden er det millioner av mennesker som holdes under tvang og undertrykkelse av alt fra diktatoriske regimer til kulturell frihetsberøvelse begrunnet i gamle religiøse tekster. Millioner blir drevet fra gård og grunn etter natur- og miljøkatastrofer. Flere hundre millioner i verden lever uten tilgang på nok mat, sunn mat, bolig, uten kloakkforhold og helsetilbud og får et for kort og plagsomt liv. Bare av sult dør det hvert år over tre millioner barn før de har fylt fem år; det er så mange som flere enn 8 000 pr dag!

Dette er hjerteskjærende og triste enkeltskjebner som kunne vært unngått. Men alle disses helt rimelige og rettferdige ønsker om et bedre liv kan ikke løses ved at de får komme til Norge, eller til Tyskland/Europa, eller at de kommer inn i våre romslige leiligheter og store hus. Hvorfor omtaler ikke mediene enkeltskjebnene til disse hundretalls millioner av lidende mennesker, til dels resultater av særlig stortingspolitikernes bevisste politikk? Tie gjorde også journalistene når et enstemmig Storting etter pålegg fra en annen stat (USA) gikk til angrep på en velfungerende stat som Libya for å legge den i grus. Eller når regjeringa til Stoltenberg aktivt blanda seg inn i Syrias indre forhold for å nedkjempe et regime som ga innbyggerne flest deres grunnleggende behov, med mange millioner kroner i støtte til opprørere som ingen lenger hører noe til.

Foreldre som tar med seg sine barn over et hav i uegna båter uten redningsutstyr, oppfører seg uansvarlig. Flertallet av de krigsrammede syrerne drar ikke fra nærområdet. Bildet av denne ene enkeltskjebnen blant hundretalls millioner av andre hjerteskjærende verdensskjebner, burde ikke kunne brukes til å styre innvandringspolitikken og dermed hele det indre samfunnslivet i alle europeiske stater.

Hundretusener av mennesker som samla kommer til en annen verdensdel, uten invitasjon, har aldri skjedd før utenom okkupasjoner. I spissen for de mange som kommer etter som familiegjenforente. De fleste av disse menneskene er uten utdanning, uten kjennskap til språket i landet de kommer til og sterkt prega av to tusen år gammel skikker og leveregler. Da blir det ikke bare naivt, men uansvarlig å unnlate å tenke på om dette er ønskelig og unnlate å bestemme på hvilke forutsetninger og vilkår de skal få komme. Som enhver annen politisk sak har denne konsekvenser som må vurderes som ønskelige eller ikke.

Utenom den forståelige og gode hensikten med å hjelpe mennesker i nød, må vi ikke glemme at flyktningstrømmen brukes i et politisk framstøt. Mange innflytelsesrike mennesker i Norge avskyr norske tradisjoner og vanlige nordmenns liv og preferanser. Nordmenn som de nedlatende omtaler som «Ola Dunk». De mest taleføre av dem er imot stater og nasjoner prinsipielt, og arbeider for at statene bør oppløses og erstattes med likestilte parallellsamfunn inndelt etter etniske og religiøse skillelinjer. Som anarkistene, de som kaller seg «internasjonale» «sosialister» og de mest ekstreme økonomiske liberalistene. Disse gruppene trenger flere innvandrere med andre livssyn og levesett til støtte for sine politiske mål om et annet Norge der «Ola Dunk» ikke lenger finnes. Men det er nasjonalstatene som har gitt trygghet og velferd til mennesker flest i verden. Sammenbrutte stater fører til de største ulykkene for folkene i dem, som i Libya. Og subkulturer styrt etter religiøse lover avviser individuelle menneskerettigheter som rett til sjøl å velge ektefelle og befester storfamiliens undertrykking og misbruk.

Fra Afrika er det de mest opplyste og velstående som heller vil til Europa enn å bygge opp sitt eget land, jf Dag og Tid 29. mai i år. De som har det verst, veit knapt om at det finnes en bedre verden og har uansett ikke midler til å emigrere som «desperat».

Det er ikke slik som noen hevder, som fotograf Morten Krogvold i Dagsnytt Atten 3. september, at det er mennesker uten følelser og samvittighet som står imot dem som vil hjelpe dem som omtales som «desperate» mennesker på flukt. Det som har gitt menneskene i Norge og i vår del av verden et bedre liv, er rasjonelle samfunnsmessige tiltak for å frigjøre mennesker fra nød og lidelser. Ikke en politikk basert på enkelttiltak til «verdig trengende», eller «desperate». Alle de som nå fylles av individuell hjelpetrang, hvorfor tiet de når Norge angrep Afghanistan og Libya/Syria, og støttet angrepet på Irak? Var disse bombene som rammet og ødela livet til så mange millioner enkeltmennesker ikke noe å reagere på? Bare når våre egne utsendte angripere ble drept?

Mediene med sitt fokus på enkeltmenneskers skjebne, virker inn på oss alle og bidrar til å svekke forståelsen av at det bare er samfunnsmessige tiltak som kan hjelpe flest mulige. Europas politiske ledere er handlingslamma av de «gode menneskenes» ønsker om kortsiktige følelsesmessige tiltak. Vi skal være glade for at det ikke alltid har vært slik. I siste halvdel av april for 70 år sida døde nær 100 000 sovjetiske soldater, 20 000 tyske soldater og 30 000 sivile tyskere. På drøyt to uker i krigshandlinger rundt og i Berlin. Foruten de mange titusener som døde i invasjonen i Normandie. Det kan ikke ha manglet på enkeltskjebner blant disse hundre tusener, soldater som sivile, som må ha vært så hjerteskjærende ille enkeltskjebner at om mediene hadde fått formidle bare noen ytterst få av dem, ville mediene også da kunne ha skapt en følelsesmessig opinion mot å fortsette kampen for å erobre Berlin. Vi skal være glad for at statslederne da slapp å bli konfrontert med medienes utvalgte enkeltskjebner og deres ekko fra følelsesmenneskene og den velstående godhetsindustrien. For statslederne fortsatte krigshandlingene og nedkjempet Hitler og nazismen til en rask fred for Europas og verdens folk.

Å hevde noe annet enn journalistenes budskap er å erklære seg som både ufølsom og kynisk. Likevel: Vi må heve oss over enkeltmenneskehysteriet og arbeide for en politikk som tjener det overveldende flertallet av verdens folk, innafor nasjonenes grenser og mellom nasjonene. Det er bare sånn flest mulig enkeltmenneskers rett til et bedre liv kan ivaretas. Trærne må ikke få hindre oss i å se skogen.  

Fattigdommen i verden: «Vår skyld» og «vårt ansvar» — vår rasisme?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag. Det er en forkorta versjon av et lengre innlegg:

«Hele vårt levesett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.» Dette skreiv Linn Stalsberg, journalist og forfatter, i Klassekampen 13. juni i FOKUS-artikkelen «Blind rasisme» med ingressen «Rasismens gamle arv i en ny kontekst».

Stalsberg hevda også at å ikke ville ta imot flere innvandrere og flyktninger, å vise til en slik politikks konsekvenser for velferdsstaten og kritisere muslimenes politiske krav i Norge, er uttrykk for rasisme.

Filosofisk ser Stalsberg bort fra de indre egenskapene i noe og at ytre årsaker bare virker gjennom indre årsaker, som at samme ytre temperatur virker ulikt på et egg og en stein. All elendigheten i Afrika og andre deler av den fattige ikke-industrielle eller ikke-utvikla verden må derfor skyldes ytre påvirkning som Vestens kolonialisme og tilraning av ressurser. Afrikanere og andre fattige fratas sin handlingsevne i antirasismens navn.

Kolonialismen har svekka den «tredje verden». En kamp som fortsetter med økonomisk-juridiske virkemidler og i økende grad med vestlige bomber. Men spørsmålet er: hvor avgjørende var og er denne kolonialismen? Også europeiske land har vært utsatt for enorme samfunnsødeleggelser, som etter to verdenskriger. Men hvordan ser det ut i Tyskland etter disse krigene; er det bare Marshallhjelpen som gjør at Tyskland er på et annet nivå teknologisk og sosialt enn Somalia, Sudan, Pakistan og Bangladesh?

Sverre Knutsen har framheva betydninga av «økonomiens sosiale kapasitet» for å kunne nyttiggjøre seg et lands råvarer (Aftenposten 28.06.04). Han skreiv: «Det institusjonelle rammeverk av lover og regler som spesifiserer eiendomsretter, sikrer kontraktsgjennomføring, gir stabile vilkår for økonomiske beslutninger, begrenser korrupsjon osv., er helt avgjørende for om næringslivet evner å skape vekst eller ikke.»

Det som omtales som «økonomiens sosiale kapasitet» er åpenbart ikke til stede i de landa som omtales som den fattige verden. Det gjør «vi» ikke lettere med handelspolitikk og militære invasjoner. Men viktigere er at få av disse landa klarer å utvikle et ledersjikt for nasjonal sjølstendighet som kan «Tale Roma midt imot». Derfor skapes heller ikke strukturelle og sosiale forutsetninger for økonomisk vekst. Mangel på nasjonal utvikling økonomisk og politisk skyldes ikke at det er norske fiskere, bønder, arbeidere og offentlige tilsatte og våre forfedres handlinger de siste to tusen åra som holder dem nede. Hovedårsaken må søkes i indre forhold i fattige land. For noen tidligere undertrykte land har klart å reise seg, også i militær kamp mot Vesten, som Kina.

Påstanden om «vår skyld» og «vårt ansvar» er i dag en myte som gir livsinnhold, en livsløgn, både til «venstresida» og et stort økonomisk sjikt av «humanitære hjelpere». Walid Al-Kubaisi har i Dag og Tid 01.08.14 treffende karakterisert denne holdninga: «…ein typisk venstreradikalar, prega av sjølvhat: Noreg er den dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som er offer». Videre om en slik venstreradikaler han kjenner: «Han er eit typisk døme på den norske offerideologien. Han nyt å omskapa oss [innvandrarar] til offer, for då kjenner han seg rusa som ein god antirasist».

Den antirasistiske rusen nyter at «de» trenger at «vi» redder dem, helst ved at de får komme til «oss» så skal «vi» hjelpe dem her. Tanken bak denne «godheten» kan ikke forstås på annen måte enn at det ikke er mulig å skape bedre samfunn i Afrika — av afrikanere. Er det antirasisme?

Ja, det er mye forakt mot grupper av mennesker. Til dem hører også de som «ruser seg som antirasister». Som fratar andre handlingsevne og ser bort fra de skadene de som vil innordne seg religionenes tvang, særlig den muslimske, påfører seg sjøl og andre i fattige land (og i rike). For ytre årsaker virker bare gjennom indre. Nordmenns suksess med sosialt å kunne utnytte våre råvarer som fisk, frukt, fossekraft, mineraler og olje — skyldes ikke at vi har holdt andre nede i fattigdom.

Tør du, Raymond Johansen?

Som nyinnflytta beboer på Ensjø har jeg skrivi dette innlegget og fått det på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 8. august:

I sitt innlegg 4. august skriver Oslo Aps byrådslederkandidat Raymond Johansen at det i Oslo er mangel på tomter regulert til boligbygging. Det kan muligens stemme. Men viktigere er at tomter allerede regulerte til boliger ikke blir bygget. På Ensjø er det proklamert at Ensjø skal gå fra bilbyen til boligbyen. Problemet er at boligutbygginga der har stansa opp omtrent halvveis, fordi tomteeierne nå ser seg mer tjent med å opprettholde store deler av Ensjø som en fortsatt bilby. I og med at tomteeierne og Høyre-byrådet har minst et svært godt «øye» til hverandre, blir boligbygginga utsatt. Ikke minst ved at byrådet griper inn og tøyer reguleringsbestemmelsene med tilretting for modernisert bilvirksomhet. Ikke bare gir dette færre boliger i Oslo, det er også et løftebrudd for alle oss som trodde vi skulle flytte inn i en boligbydel med sosiale tilbud, ikke i en bilby.

Tør du, Johansen, før valget, love å gjennomføre en reguleringsplan vedtatt så langt tilbake som i 2007, om nødvendig med tvangssalg?