Oljedommen: Mislykka rettsliggjøring av miljøkampen

Skjermdump fra nrk.no

Eliteorganisasjonen Greenpeace og medlemsorganisasjonen Natur og Ungdom tapte i går saka de hadde reist mot den norske staten for brudd på Grunnlovens nye miljøparagraf fra 2014, § 112. Den paragrafen ga staten et større ansvar i å sørge for at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Kamp for bedre miljø er en politisk sak, 

ikke en juridisk sak

Det er forståelig at eliteorganisasjonen Greenpeace dropper politikken og bruker innsamla pengestøtte på to millioner kroner til å droppe hele den politiske kampen med å sørge for politisk oppslutning om sitt syn. I stedet tar de snarvegen mot politisk seier ved å prøve å overbevise noen mer eller mindre høyreorienterte dommere.

Fra politikk til domstoler: Svekket folkestyre

Den siste makturedninga fra 2003 pekte på politikkens retrett og rettsliggjøring av politikken. At politisk kamp overføres fra den tradisjonelle politiske kamparenaen til rettssalene. Lederen av makturedninga, Øyvind Østerud, kalte det svekket folkestyre og økt rettsmakt. Denne rettssaka er et tydelig eksempel på det. Det er ikke på langt nær flertall i Norge for å stanse all oljeleting, og det har ikke gitt noen større politisk sjanse for å oppnå det flertallet med denne rettssaka. Men det er selvfølgelig hyggeligere og ikke minst behageligere å sitte og argumentere i en oppvarmet rettssal enn å gå ut å organisere folk til å støtte eget syn.

Om § 112 kunne brukes til å forby oljedrift, 

ville den ikke blitt vedtatt  

Lover et bare et uttrykk for politisk vilje for hva som med statens tvangsmakt skal kunne gjennomføres. Lovene er underordna politikernes vilje. Hadde politikerne ment med Grunnlovens § 112 at norsk oljeleting og oljeutvinning skulle forbys, hadde ikke loven blitt vedtatt, gitt det politiske flertallet på Stortinget. Et overveldende flertall. Derfor kan ikke oljeleting stanses med å vinne en rettssak om dette. Ingen domstol kan sette seg ut over lovgivers vilje.

Hensikten med denne miljøparagrafen er fra politikernes side overhodet ikke å ta hensyn til miljø, hva nå det måtte være. I de fleste sammenhenger er «miljø» bare en svært uklar floskel, som lett kan imøtegåes med et motstridende miljømål, lokalt som globalt. Hensikten med å formulere en lovtekst som den i § 112, er i hovedsak ikke mer enn et forsøk på å være «moderne», og: politisk korrekt. 

Det lå selvfølgelig ingen tanke om at denne paragrafen skulle kunne brukes til å underkjenne vanlige løpende politiske vedtak i Stortinget.

Men når politikerne først vedtok noe som åpenbart er ment som en floskel (av de fleste stortingsrepresentantene), kan det jo likevel tenkes at loven kan brukes til noen bagateller. Og det var vel det Greenpeace ville bruke millionene sine på med dette forsøket på denne enkle snarvegen med støtte fra den opplyste ungdommen i Natur og Ungdom. 

Men det var overhodet ikke i stortingsflertallets tanker at § 112 skulle kunne forby oljeleting. Da hadde de vedtatt det i et vanlig stortingsvedtak, og det gjorde de ikke.

Fra vanskelig politisk mobilisering til lune rettssaler

Det er synd at Natur og Ungdom forlater den politiske kampen og flykter inn i de lune rettslokalene. Det er et tydelig tegn på den apolitiske elitistiske tenkinga som sprer om seg i «liberale» kretser, og som blir den eneste naturlige for dagens ungdom. Der politikk ses på som noe skittent. 

Natur og Ungdom bidrar dermed til å svekke politisk arbeid generelt, noe som passer inn i det generelle kravet om at vanlige folk må holde seg unna samfunnsstyring og valgdeltaking. Slik de norske filosofiprofessorene som går imot alles rett til å stemme. 

Det er en flukt fra politisk arbeid og arbeid i partier, og over til «eksklusive tenketanker». Til de stedene der staten uavhengig av regjeringsfarge rundhåndet sprer skattepenger, og gjør rettslokalene enda lunere.