Giskes oppførsel er sakas kjerne

Jeg har kommet til at jeg i spørsmålet om anklagene om Giskes oppførsel overfor kvinner, fastholder en annen politisk mening enn andre framtredende personer jeg ellers er politisk enig med. Jeg legger vekt på at kjernen i saka er som Kjetil Rolness skriver 21.12 i år: Giskes konsekvente respektløse og påtrengende oppførsel overfor kvinner, særlig yngre der hans rolle er den overordna som partileder og/eller statsråd. Og ikke at noen misbruker Giskes oppførsel i en politisk kamp der de verken liker Giske eller det de oppfatter som Giskes politiske syn eller Arbeiderpartiet, og gjør til hovedsaka det de omtaler som «uvesentlige bagateller» fra Giskes side.

Å forsvare Giske med en påstand om at han representerer en venstrekraft i Ap, og at det han er anklaga for bare er tilfeldige harmløse situasjoner som enhver mann har og vil komme oppi, holder bare ikke. Begge påstandene er feil.

Bekjente som jeg har i fagbevegelsen, i organisasjonslivet og arbeidslivet der de har kunnet observere Giske, sier at de i lang tid har reagert på Giskes oppførsel. Kanskje kunne Giske fortsatt med slik oppførsel, for også journalister og partifeller må ha registrert Giskes oppførsel uten å ha brukt oppførselen hans mot han. Men etter #metoo-kampanjen og også den store oppmerksomheten om de mange helt uakseptable oppførslene i Norge, med  både kultur- og faglige opprop, kan  det bare ha vært snakk om tid før Giskes oppførsel sprakk slik den har gjort. For meg går det bare ikke an å si at vi må godta eller se gjennom fingrene med Giskes oppførsel fordi om det er VG og NRK som går i spissen for å overdrive og diskreditere Giske mest mulig og skaffe fram flere episoder de kan bruke mot han.

Hans Olav Brendberg peker på noe riktig når han i en merknad på Facebook hevder:

«Vi er i ferd med å koma dit USA har vore lenge - at indirekte politikk via skandalisering og drittpakkar erstattar open diskusjon om politiske vegval».

For meg er likevel «substansen» i denne saka Giskes oppførsel, ikke at det blitt et politisk spill om dette. For ikke enhver sak eller uheldig oppførsel kan bare avvises med den hovedtendensen som Brendberg peker på. Jeg kan bare ikke klare å se på Giskes handlinger som uheldige ubetydelige enkelttilfeller som enhver mann kan vikle seg inn i. Det får være grenser for sjekking, ikke minst med tanke på både ulik posisjon og ulik alder. Giske er ikke seg sin rolle bevisst på annen måte enn at han ser på den som en mulighet til å utnytte den til sin fordel.

Jeg støtter den kvinnebevegelsen som begynte i USA med #metoo og som er fulgt opp i Europa og også i Norge med både kulturopprop og opprop blant fagorganiserte. Menn som oppfører seg normalt burde sette pris på denne motstanden mot slik oppførsel overfor kvinner. 

Giskes mangeårige praksis er ulik handlinga for mange år sida til nåværende oljeminister Terje Søviknes og som satte hans politiske karriere kraftig tilbake, og det som tidligere statssekretær Bård Hoksrud organiserte i Riga. Begge Frp-erne blei sterkt kritisert i mediene. Det blei ikke lagt fram andre tilfeller for noen av dem.

Ja til normalt feilbarlige politikere!

Det er ikke tvil om tendensen er at mediene er ute etter å finne uvesentlige feil ved politikerne og fjerne politikk fra den politiske debatten, slik Brendberg hevder i sitatet ovafor. Som å bygge et uthus uten tillatelse; en uvesentlig forseelse som ikke burde fått politiske konsekvenser. Journalistene hauser opp enhver feil for å få litt liv og spenning i hverdagen sin. De medieansatte lar seg bruke, eller riktigere: støtter fullt opp om et udemokratisk spill mot hele den politiske beslutningskanalen til fordel for de internasjonale økonomiske konsernenes enevelde. Som å kritisere valg og folkeavstemninger, slik vi har sett eksempler på i Norge.