Vippeparti-diktaturet: Avvis det med folkeavstemninger!

Norge har et valgsystem som gir mulighet for flere partier til å bli representert på Stortinget, vår nasjonalforsamling. Samtidig har fordelen som det største partiet hadde til å få flertall på Stortinget med bare rundt 40 prosent av stemmene, «styringstillegget», blitt borte. Sjøl om det fortsatt kreves flere stemmer per mandat for å få bare ett eneste mandat, enn store partier trenger for å få flere mandater. Derfor vil det slik meningsmålingene ligger an for tida, bli slik at både en mulig Ap-ledet eller Høyre-ledet regjering vil bli avhengig av noen partier på «vippen». Et ørlite parti med svært få, kanskje bare én representant, som kommer på «vippen», kan få bestemme om enten Støre eller Solberg skal bli statsminister. Og en slik støtte vil partiet med svært liten oppslutning ta seg godt «betalt» for. Dette partiet som har så sære meninger at de får så liten oppslutning, kan da bruke denne vippeposisjonen med et fåtall representanter til å få flertall i Stortinget til å tvinge gjennom sin politikk for hele nasjonen.

Vippepartiene

Disse småpartiene er først og fremst Rødt, SV, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Kristelig Folkeparti. I tillegg kan også både Senterpartiet og Fremskrittspartiet være sånne vippepartier, trass i at disse partiene har rundt 10 prosent oppslutning.

KrF kan i vippeposisjon 

få alt det velgerne sa nei til

Ap-leder Jonas Gahr Støre er veldig interessert i at de få KrF-representantene skal stemme på han som statsminister. Derfor vil KrF overfor Støre komme med de krava som de ikke vant fram med i valget: økt kontantstøtte, mer kristendom i skolen, mer statsstøtte i titallsmilliardersklassen til menigheter i afrikanske land og svært mange nye innvandrere til Norge. I tillegg vil de at disse innvandrerne, om de krever det, skal få leve etter sine egne tradisjoner i det landet de sa de måtte flykte fra, og gjerne klart i strid med norske tradisjoner og lover. 
Både Rødt, SV og MDG, i tillegg til Frp-støttepartiet Venstre, vil stille sine særkrav som de tapte i valget, for å stemme på en statsminister. Og i stor grad få gjennomført den politikken velgerne avviste fordi begge statsministerkandidatene er avhengige av dem.

Vippepartienes politikk — avvist av velgerne

Standpunktene til småpartiene er det ikke flertall for i Norge, ikke på noen måte. Men på grunn av at disse partiene kan komme «på vippen», vil deres stemmer være avgjørende for at Stortinget kan vedta å tvinge slike mindretallssynpunkter på befolkninga for at enten Solberg eller Støre skal bli statsminister. Enda de begge er helt enige om, uten nøling og med sterk entusiasme, å underordne seg alle vedtak fra EU-kommisjonen og Nato, dvs USA.

Mindretallsdiktatur

I virkeligheten fungerer det politiske systemet i Norge som et mindretallsdiktatur, der en statusivrig person som vil bli statsminister, går med på nesten hva som helst. Bare ikke det å si nei til noe som helst fra EU-kommisjonen og USA. Bare for å få navnet sitt på ei liste over dem som har vært statsministre i Norge, inkludert et portrettbilde i regjeringskontoret, til nærmest evig tid.

Fire års blankofullmakt er udemokratisk

Ved et storingsvalg gir velgerne fra seg en blankofullmakt til partiene til å gjøre hva de vil i de neste fire åra. Det er ytterst få av de sakene som vil bli vedtatt de neste fire åra som er til diskusjon i valgkampen de siste to-fire ukene før valgdagen. Det partiene sa i valgkampen eller lovte i partiprogammet kan de gå fra akkurat som det passer dem. Det er ingen angrefrist for velgerne i denne perioden. Og i neste valg kan helt andre enkeltspørsmål være aktuelle. 
At de valgte representantene kan vedta hva de vil i fire år, er ikke det minste demokratisk. 

Folkeavstemninger mot vippeparti-diktatur

Et system som gir en sånn voldsom makt til minoriteter i vippeposisjon, er ikke det minste demokratisk. Det er i virkeligheten et vippeparti-diktatur. Eneste måten å unngå dette vippepartidiktaturet på, er å innføre muligheten for folkeavstemninger om viktige politiske spørsmål, ikke bare som de seks vi har hatt siden 1905, hvorav fire av dem om alkoholforbudet og EU-medlemskap. 
Partiprogrammene inneholder ofte programposter som mange av de potensielle velgerne har problemer med å slutte seg til. Hvis en er enig med Rødt og SV i deres økonomiske politikk, trenger en ikke å være enig i deres svært så positive politikk til øke antall innvandrere og deres ukritiske holdning til de mest aktive innvandrernes religiøs-politiske krav. 
Alle som har stemt på et parti, har slike saker som de er uenig med partiet om, kanskje til dels sterkt. Folkeavstemninger gjør det mulig for folkeviljen å få gjennomslag for saker der resultatet av stortingsvalget i enkeltsaker gir et uriktig bilde av det folket mener. Slike saker kan være EØS-avtalen som Stortinget vedtok og som inneholder alt det som folkeavstemninga i 1972 og 1994 sa nei til. Andre slike spørsmål som bør avgjøres i en egen folkeavstemning, kan være spørsmål 

• om oljevirksomheten vår, 
• om oljefondet skal settes i aksjer eller i norsk infrastruktur,
• om privatisering av offentlige bedrifter, 
• om vi skal ha et system med bompenger og 
• om innvandring og nye religiøs-politiske krav som kommer fra noen av innvandrerne. 

Folkeavstemninger — flertallsdiktatur?

Folkeavstemninger kan være en trussel mot minoriteter. Sannsynligvis ville en avstemning om like rettigheter til homofile blitt innført seinere om det skulle vært folkeavstemning om det, enn om Stortinget vedtok det når eliten blei overbevist om riktigheten av det. Forbud mot nynorsk ville kanskje fått flertall i en folkeavstemning? Likevel har det representative systemet så mange åpenbare mangler, at det må modifiseres.

Hvis vi først gir vår tilslutning til prinsippet om folkestyre, gjør det noe om vi må vente litt mer på at flertallet er enige om noe, enn om en elite vedtar noe uten folkelig oppslutning? 

Hvis folket er «uansvarlige», kan vi vel heller ikke godta at de «uansvarlige» velger nasjonalforsamlinga, Stortinget?

Folkeavstemning 

— når 250 000 til en halv million krever det

Det bør bli en lov, om at når for eksempel 5 – 10 prosent, 250 000 eller 500 000 innbyggere, skriver under på å kreve en folkeavstemning, så vil det bli gjennomført en folkeavstemning om den saka. Det er hvertfall mer demokratisk enn om en kjøpslåing i komiterom i Stortinget, langt på natt, for å sikre en statsministers eksistens, lar en minoritets krav bli lov. 

Datastemming kan erstatte Stortinget
At folket ikke kan styre direkte, men må gå gjennom representanter, skyldtes at det er umulig å samle hele nasjoner til felles møte daglig, til «ting». Men med ny datateknologi kan vi svært ofte samle en hel nasjon rundt PC-ene våre. Stemming via PC kan bli det nye nasjonale stemmesystemet. Vi kan slippe all kjøpslåing i lukka rom seint på natta i Stortinget blant «garva» «politiske håndverkere» i samarbeid med ledende journalister.
Det er ingen grense for hva vi kan stemme over, folket kan rett og slett ta tilbake styringsretten fra politikerne, ta tilbake den blankofullmakten som tidligere er gitt politikerne. 
Det forutsetter at det først må stemmes over hvor mange penger som skal kreves inn og fordeles, før vi begynner å stemme over hvordan pengene skal brukes.