Nord-Korea i Norway Cup: Myter om idrett, politikk og krig

At Nord-Korea deltar i Norway Cup er bare hyggelig, og særlig for nordkoreanerne som får en fin tur til en helt annen del av verden. Men når «Asia-ekspert» Stein Tønnesson i det som kaller seg Freds-forskningsinstituttet overfor nrk.no hevder at deltakinga «spiller en potensielt stor rolle når det gjelder å skape kontakt mellom den nordkoreanske befolkningen og andre land» og hevder om nordkoreanernes erfaring: «Når de ser den sterkere vekten på individuell frihet i måten å uttrykke seg på som de har i andre land, så vil det utvilsomt gjøre inntrykk, sier Tønnesson», er det grunn til å reagere.

Uten at han sier det direkte, videreformidler Tønnesson her myten om at idrett er en fredsskapende faktor. Noe som også kan sies å være det ideologiske grunnlaget for turneringa Norway Cup, målt ved at land fra hele verden inviteres. I en artikkel Tønnesson skreiv i 2006 der han vurderte om verden har blitt fredeligere, er ikke idrett nevnt i det hele tatt som en faktor for en fredeligere verden. 

Lederen av den internasjonale olympiske komiteen, Jacques Rogge, skrøyt i 2004 av den felles innmarsjen av Nord- og Sør-Korea som et av høydepunktene under åpningsseremonien det året. For han påstod at det viste at idrett kan være både en samlende faktor og en fredsfaktor. Men hva betød idretten for at FNs sikkerhetsråd i går vedtok enda kraftigere sanksjoner mot Nord-Korea?

De suverene nordkoreanske jentene i Norway Cup, hvilken grunn skulle de ha for å beundre norsk jentefotball og den samfunnsholdninga som har skapt den mye dårligere norske fotballen? Det er vel mer naturlig at de får styrka trua på sitt eget lands politiske systems overlegenhet. 

Det er ikke mulig å dokumentere at idretten med sine internasjonale konkurranser og dermed kontakt mellom mennesker som idrettsutøvere, demper konflikter og hindrer krig. Noen kriger er jo også utløst av idrettskonkurranser, som krigen i 1969 mellom Honduras og El Salvador etter at Honduras tapte 3-2. En fire dagers krig som førte til et uklart antall drepte, varierende fra 2 000 til 100 000 drepte. Blant tilskuere på særlig fotballkamper er det ikke fred og vennskap som tilhengerskarene utmerkes med, verken mellom klubblag eller nasjoner.

Det er heller sånn at idretten først og fremst er politiske underbruk. Som de to OL-ene  i Nazi-Tyskland i 1936, hvilken rolle spilte de for å gjøre Hitler-regimet mindre aggressivt? Bidro det norske fotballandslagets bronsemedalje etter at de før bronsefinalen slo Tyskland med Hitler på tribunen — og de norske seirene i Garmisch-Partenkirchen i vinter-OL — at sannsynligheten for tysk angrep på Norge blei mindre? Minsket det Hitlers aggressivitet, mot Norge, fordi hopperen fra Kongsberg Birger Ruud var en så populær mann i Tyskland og sjømannen fra Bergen, Odd Frantzen, spilte så god fotball på landslaget? At norske skøyteløpere blei gode venner med Evgeni Grisjin og Oleg Gontsjarenko, eller at ei norsk jente under mesterskapene i Oslo på 1950-tallet fikk sitte på fanget til en besøkende Grisjin og de andre hjemme i Gamlebyen: hvilken politisk betydning hadde dette for alle de økonomiske og politiske motstridende interessene mellom Norge/Vesten og Sovjet i den kalde krigen? Ikke som annet enn å spre myter, ekstremt naive, om årsaker til krig.

Med fotball kan fotballspillere og -ledere ikke oppnå annet enn fotballresultater, som andre idrettsfolk i sine idrettskonkurranser. Men de som har makt over stater, har også makt over idretten. Idrett er et av statsledernes verktøy akkurat sånn som våpen er, og som Qatar er et typisk eksempel på i dag. Et annet politisk verktøy for statslederne er å boykotte OL-mesterskap når statslederne vil det. Idrettsutøvere har ikke makt over statsledere, men statsledere har makt over idrettsutøvere og idrettsledere. Statenes ledersjikt påvirkes ikke av at mennesker totalt uten politisk innflytelse snakker med hverandre i garderobene eller sover sammen.  

Jugoslavia var en stat der utøvere fra alle deler av staten opptrådte sammen på samme landslag, som en av verdens aller beste idrettsstater. Plutselig gikk alle innbyggerne til krig mot hverandre, riktignok sterkt initiert av utenlandske stater, men all idrettsforbrødring viste seg som den realitet idretten er i spørsmål om krig og fred: en nullitet.