Masseinnvandringa er en villet politikk, og asylanter og flyktninger er også innvandrere

Masseinnvandringen sterkt ønska av motstridende grunner: De som vil senke lønningene og velferden ved å skape splid blant arbeidere, kjemper sammen med dem som har moralismen og antirasismen som utgangspunkt for sitt politiske engasjement.

Pål Steigan la 1. juli ut en artikkel på sin nettside, Massemigrasjonen er en villet politikk. Denne artikkelen er et modig og sterkt angrep på den rådende holdninga til alt som har med innvandring å gjøre. Særlig er artikkelen er sterkt angrep på politikken til partiet Rødt. Rødt er sammen med SV de mest konsekvente og ivrige partiene for innvandring til Norge uten «metningspunkt», slik som Rødts sentralstyremedlem og leder av partiets antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg, Mariette Lobo, hevder. Steigans kritikk går til sjølve kjerneeksistensen av den moderne venstresida og dem som styrer «den opplyste allmennhet» i spørsmål som innvandring og antirasisme.

Masseinnvandring til Europa: En villet politikk

I artikkelen viser Steigan at masseimigrasjonen til Europa er en villet politikk. Han viser til vedtaket i Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) sitt vedtak på sommersesjonen i slutten av juni i år i Strasbourg. Til grunn for vedtaket lå en rapport utarbeida av Andrea Rigoni, Migration as anopportunity for European development.   I sammendraget for denne rapporten heter det «Denne rapporten utfordrer den vanlige misforståelsen om at innvandrere er en trussel mot lokalbefolkningen, da de vil ta jobbene deres og utnytte de sosiale sikkerhetssystemene. Den gir konkrete eksempler på hvordan innvandrere bidrar til økt økonomisk vekst».

Steigan siterer også fra World Economic Forum sitt dokument fra konferansen i 2013 der de skriver:

Det er et uomgjengelig faktum at en velorganisert migrasjonspolitikk kan bidra til nasjonal, regional og global økonomisk vekst. Innvandrere i begge ender av kvalifikasjonsskalen kan spille en rolle ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur), så vel som å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke kan gjøre fordi de mangler kvalifikasjoner. Bedriftenes konkurranseevne, som de fleste moderne økonomier er avhengige av, kan åpenbart styrkes av innvandrere og migrasjon. Statlig politikk som er restriktiv og lite fleksibel setter sine bedrifter i fare for å tape i den globale konkurransen om begrensede kvalifikasjoner og kan undergrave deres generelle konkurranseevne. Videre fører innvandring til «big business» - både som gründere som skaper arbeid, og som forbrukere som skaper etterspørsel.

[I min oversetting etter et forslag fra google translate. Min utheving].

Forskjell på flyktninger og innvandrere? Og på asylsøkere og innvandrere?

I artikkelen skriver Steigan at «Massemigrasjonen er en annen sak» enn innvandrere som kommer som flyktninger. En av SVs mange innvandringsentusiaster, selvsagt også derfor (bakside)skribent i Klassekampen, Elisabeth Reehorst, reagerer kraftig på Steigans artikkel i kommentarfeltet til hans artikkel på steigan.no. Med påstand om at Steigan dermed sier nei til å ta imot flyktninger i et betydelig omfang. Men som Steigan skriver i artikkelen og hevder i kommentaren: han skiller mellom flyktninger og andre innvandrere med sin formulering i artikkelen, «Massemigrasjonen er en annen sak» enn å ta imot flyktninger.

Men sjøl om at Steigan sier at han ser dette som to forskjellige saker, er det umulig å skille på disse to gruppene når en skal vurdere hvor ønskelig og gunstig det er å få et betydelig antall innvandrere til Norge, og innvandrere uten grunnutdanning og fagkvalifikasjoner.

Verken Store Norske Leksikon eller i Sverige skilles det mellom flyktninger og innvandrere

Store Norske Leksikon skriver: «I debatten om innvandringspolitikken blandes iblant begrepene innvandrer, migrant, flyktning og asylsøker. Både flyktninger, asylsøkere og andre migranter er å regne som innvandrere dersom de flytter inn i landet. Innvandrere/migranter omfatter også for eksempel arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og utdanningsinnvandrere.» Altså skilles det ikke som Steigan vil, mellom innvandrere og flyktninger.  

I Sverige blir i følge Nationalencyklopedien en innvandrer karakterisert som en «person som flytter fra ett land til ett annet for å bosette seg der i lengre tid, etter folkeregisterføringen i minst ett år» [min oversetting fra svensk]. Når flyktningen har vært i Sverige i ett år, blir han en innvandrer.

Til tross for at Steigan ikke vil problematisere flyktninger, bare innvandring, skilles det verken i Sverige eller Norge mellom dem — etter ett år. De sosiale, økonomiske og politiske problemene er like store for flyktningens vedkommende, som for dem som EU, George Soros og andre rikfolk i Norge som i utlandet ønsker skal komme for å hjelpe dem med å senke både lønninger og skape dårlige arbeidsforhold.

Asylordninga og flyktningeordninga

er i dag reine innvandringsinstitutter — for massemigrasjon

Om asyl

Politisk opposisjonelle i andre land får ikke politisk asyl i Norge, slik en skulle tro. Julian Assange og Edgar Snowdon får ikke asyl i Norge, eller fredsprisvinner Liu — som heller ikke Leo Trotskij fikk i Norge. Før 1975 ble det gitt asyl til noen få personer, men etter 1975 økte antall innvilga asylsøknader betydelig. Hvorfor? Fordi fra 1975 ble det innført en innvandringsstopp, og asylordninga fikk en ny og viktigere funksjon: å omgå innvandringsstoppen. Bruken av asyl for å øke innvandringa til Norge har bare økt. Asyl har blitt et reint innvandringsinstitutt. Jf også innlegget av Per Steinar Runde på verdidebatt.no 10.04.15,  og ikke minst tidligere NOAS-arbeider Sylo Taraku sin bok Innvandringsrealisme fra 2016.

Om flyktninger som innvandrere

Pr 1. januar i år er det 724 987 innvandrere i Norge, pluss 158 764 norskfødte med innvandrerforeldre i følge SSB. Antallet innvandrere er på ti år litt mer enn dobla. Av ikke-nordiske innvandrere etter 1989 ble 23 % av disse 725 000 klassifisert som flyktninger, dvs 166 747 personer. Halvparten, 53 prosent, kommer fra Europa, i praksis fra Østeuropa, innvandrere først og fremst for å presse ned lønninger og norsk velferd.

Norge har hatt Europas største innvandringsøkning i Europa mellom 2010 og 2015, og flyktninger utgjør hele 167 000 personer. «Det kom i 2016 også flere på grunn av flukt enn arbeid», iflg SSB. Det er derfor umulig å la være å anse også flyktninger som en del av massemigrasjonen til Europa og Norge.

Asylretten og flyktningretten må opprettholdes,

men da kun for reelle politiske flyktninger som gis asyl, flyktninger som er forfulgt og som flukter for å redde livet for en akutt livsfare. Ikke flyktninger som vil ha et bedre økonomisk liv, slik som flyktningene som i 2016 med vold slo seg gjennom Makedonias grenser fra et land der de overhodet ikke var truet på livet og ikke bare skulle flukte, men skulle til to konkrete land, Tyskland og Sverige. (Hvorfor akkurat dit?)

Landsstyremedlem Mariette Lobo i Rødt mener det samme som World Economic Forum og Europarådets parlamentarikerforsamling

Sentralstyremedlem i Rødt, Mariette Lobo, leder av partiets antirasistiske utvalg, skryter uhemma av den økonomisk gunstige innvirkninga nærmest ubegrensa innvandring har for Norge. Hun skriver i partiets tidsskrift Rødt, nå skifta navn til Gnist, nr 3 for 2016, nærmest som en utdyping av uttalelsen fra riksmannsklubben World Economic Forum: «Mengden arbeidsplasser, lønn eller velferdsgoder er ikke noe konstant, men gjenstand for politisk kamp. Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge. Flyktninger skaper arbeidsplasser i form av behov for mottak, boliger, skoleplasser, helsetjenester og andre tjenester. Etter hvert bidrar de også til fellesskapet gjennom arbeid og annen samfunnsdeltakelse. Ved å slå fast at det finnes et metningspunkt, ser [en] bort fra dette.» [min utheving]

Både Lobo, EU og World Economic Forum tar feil

Virkeligheten viser at det Lobo påstår sammen med EU og WEF om alle de positive ringvirkningene av innvandring, stemmer ikke. Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad i Norge på 27 og 26 prosent. Totalt er sysselsettinga blant innvandrere fra Afrika (asylanter og flyktninger), på 42,3 prosent (SSB). Innvandrere jobber også sjelden mer enn ti år før de går over på uførepensjon.

I 2016 var sysselsettinga i Norge for personer mellom 15 og 74 år på 65,6 prosent, mens den for innvandrerne var 60,2. Det siste tallet er egentlig for høyt når en tenker på at halvparten var fra Øst-Europa, og svært mange av disse var i arbeid. Bare 51,9 prosent fra Asia, flesteparten fra Pakistan, var i arbeid.

I Sverige er Lobos drømmerier enda mer feil. «Innvandrernes andel av Sveriges arbeidsløse har økt fra 23 prosent i 2006 til 54 prosent i slutten av 2016. …60 prosent av alle som har vært arbeidsløse i mer enn ett år i Sverige er født i utlandet». Sitert fra Tino Sanandaji i boka Massutmaning fra 2016 side 151, igjen sitert fra det svenske statistiske sentralbyåret. Lobos arbeidsplasser skapes ikke, og innvandringa fører til økt arbeidsløshet. I 2015 viste den svenske Socialstyrelsen at innvandrerhusholdningene tok imot 60 prosent av alle utbetalte sosialbidrag og stod for to tredeler av økninga av utbetaling siden år 1990.

Er rasismen forklaringa?

De venstreorienterte og godhetens og moralismens talspersoner vil selvfølgelig ikke hevde at innvandrernes manglende sysselsetting har noe med innvandringa eller innvandrerne å gjøre, men først og fremst med nordmenns rasisme. Men om rasismen står sterkt i Norge, hvis det skulle stemme, kan det neppe være slik i Sverige med all den bastante innvandringsentusiasmen fra samfunnets ledende sjikt der. Dessuten er jo arbeidsgivere som andre ledende høyreorienterte i begge land dem som er mest positive til innvandring, mens de lavest lønte og lavest utdanna av opprinnelig befolkning er mest negativ. Men de lavest lønna ansetter ingen, og styrer ingen skoler og universiteter eller er redaktører.

Ikke kvalifisert for høyteknologisk arbeid

Derimot er forklaringa på innvandrernes arbeidsløshet helt andre. Altfor mange innvandrere er uten noen form for utdanning fra hjemlandet, både grunnleggende og fagutdanning. Norge er et høykompetant land, ufaglærte jobber reduseres sterkt og påståes av SSB i 2025 å utgjøre bare 3,5 prosent av alle sysselsatte. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent. I forhold til Afrika og Midtøsten, er også Europa et høyteknologisk kontinent som gjør sysselsetting vanskelig for dem som kommer derfra. Massemigrasjonen består av mennesker som dessverre ikke er egna til å gå inn i et høyteknologisk samfunn som arbeidstakere. Men bare til å oppfylle det den internasjonale kapitalens eliteforum ønsker: senke lønningene, svekke fagorganisasjonene og den generelle velferden, sånn at flere skatteletter for de rikeste kan gjennomføres.

Migrasjon og mottak av mange flyktninger: Irrasjonell fattigdomsbekjemping

Det er flott at vi mennesker, flest mulig av oss, vil hjelpe andre som har vanskeligheter. Men med utvikling av samfunn, betyr også at måten å hjelpe mennesker på må endres fra individuelle tiltak til samfunnsmessige tiltak. I verden der millioner, mer enn en milliard, er alt fra fattige til håpløse, nytter det ikke å la en million eller så komme til Norge eller titalls milliarder til Europa. Det er noen få som blir hjulpet, men til en uakseptabel pris. Det har ikke annen konsekvens enn å ødelegge samfunnene i Europa, og har ingen reell betydning for verdens fattigdom.

Stans av kriger, og endring av handelsforholda, er grunnleggende nødvendige tiltak. Men ethverts folks frigjøring er dets eget verk, det hjelper ikke med innsamlinger i syklubber fra tidligere undertrykkere. Det er ingenting som hindrer mennesker i Midtøsten og i Afrika å reise seg til motstand mot utenlandske imperialister og internasjonale urimelige handelsavtaler — og lokale løpegutter for utenlandske utsugere.

Men dessverre, de har foreløpig valgt seg udugelige kompass og å satse på å øke velferden sin med flest mulige barn. Det er ingen grunn til å hjelpe dem videre på den vegen med å belønne disse ubrukelige kompassene. Kina og Sovjet/Russland er gode eksempler å lære av, og også Norges historiske politisk valgte samfunnsutvikling. Men norsk utviklingshjelp er ekstremt destruktiv for sjølstendig samfunnsutvikling i Afrika — som å lette sin samvittighet med å få «de stakkars hjelpesløse» til Europa og Norge.