All jus er politikk!

Dette mot-innlegget til advokat Arild Humlens uttalelser 23.01.15 fant ikke Klasse-kampen mulighet til å trykke, heller ikke i ei forkorta form:

I Klassekampen 23. januar er advokat Arild Humlen intervjuet om norsk asylpolitikk. Han uttaler der at «…asylspørsmål er det mest juridiske man får. Det finnes ingenting som heter asylpolitikk». Humlens påstander fortjener flere lesere enn Klassekampens — og imøtegåelse.

Til det er å si at det finnes ikke lover eller «jus» som ikke er et uttrykk for ønsket om med politisk vilje å bruke statens maktapparat til å tvinge gjennom noens politiske krav. Lovene er regler for med tvang å oppnå at det politiske kravet etterleves, som en fortsettelse av religiøse påbud om hvordan folk skal leve. Lovene kan vedtas med en stemmes overvekt i den lovgivende forsamlinga, eller rett og slett bare bestemmes av ikke-valgte herskere. I en rettssak kan anklager, forsvarer og dommer i straffesaker ha hver sin oppfatning av hvordan en lov skal tolkes, og prioriteringa av påstått motstridende lover. Den samme uenigheten om «jus» kan forstørres hvis saka behandles videre i lagretten og Høyesterett. Og dommene kan avsies med en stemmes overvekt. Ei sivil rettssak bare bekrefter at det ikke finnes noe ubestridt «juridisk», heller ikke internasjonalt, slik naturvitenskapen forklarer jordklodens rotasjon (og at den roterer!).

Heller ikke lovtolkningene som juristene lever godt av på universitetene og i rettssalene er noen eksakt vitenskap. Det er til enhver tid full uenighet om vektlegginga av ordlyden i lovteksten opp mot forarbeidene, betydninga av tidligere rettsavgjørelser på ulikt rettsnivå, og nå et nytt begrep som juristoverklassen, fjernt fra vanlige folk, har begynt å kalle «folks rettsfølelse». All jus er bare ei form for politikk: å synse om hvilken politisk interesse som er sterk nok til å få gjennomslag.

Brecht beskreiv det treffende i «Sangen om domstolene»: «I følge med røverflokkene kommer domstolene», og tjuven får tjuvgodset, pakket inn i et papir, «på det står det en paragraf».

Om asyl hevder Humlen «Det er snakk om å følge internasjonale forpliktelser». Det står i strid med det nettstedet Store norske leksikon (SNL) skriver om asylrett . Det er skrivi av Vegard Bø Bahus som bl. a. er sensor i utlendingsrett ved Universitet i Oslo og har spesialisert seg på utlendingsrett. I SNL-artikkelen står det at det at det ikke finnes noen internasjonal juridisk forpliktende asylrett, heller ikke for Norge. Det er opp til statene på fritt grunnlag å gi asyl eller ikke. Et forslag om å ta retten til asyl inn i den nye Grunnloven i fjor fikk ikke tilstrekkelig flertall. Det er den nye utlendingsloven fra 2008 som er viktigst, og for å få et opphold som kan kalles asyl, må en aksepteres som flyktning, det vil si «ha en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av ens rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av ens politiske oppfatning». Er det 10 % sannsynlighet for drap ved retur, skal opphold innvilges. Denne synsinga er heller ikke «jus», dette er politikk.

Humlen hevder videre «Hellas, Italia, Bulgaria og Spania tar nærmest hele flyktningebølgen alene». Dette er i motstrid til det UDIs direktør Frode Forfang skriver på sin blogg: Hellas, Italia og Spania tar praktisk talt ikke imot noen asylsøkere/flyktninger, for flyktningene vil heller til Norge, Sverige og Danmark. Det forholder de tre Middelhavslandene seg gladelig til ved å ignorere Dublinkonvensjonen.

Samtidig virker det som om Humlen også er prega av realisme, for han vil noe som er lett å si seg enig i: «Vi trenger mottak nærmere konfliktområdene og bør leie områder av nabostater for å etablere fullverdige mottakssystemer». For Norge har tatt imot for mange innvandrere enn vi kan klare å ta imot, nest flest i Europa etter innbyggertallet og flere enn Sverige (i følge Eurostat 2011 har Norge faktisk største nettoinnvandring av alle OECD-land), og særlig av innvandrere som verken har evne eller vilje for å kunne tilpasse seg et samfunn som det norske. I påvente av de store innvandrergruppenes tilpasning til norske tradisjoner og norsk språk, er derfor det eneste riktige å oppheve hele den nåværende asylpraksisen. For ei tid framover bør vi derfor nøye oss med å gi beskyttende opphold til forfulgte politiske ledere, andre forfulgte som karikaturtegnere og politiske avhoppere som Edward Snowden.