Sykkelkonferansen 2014: Syklistene: De politikerne elsker å ignorere

Igjen blir det sykkelkonferanse, og igjen skal politikerne stå opp og uttrykke sin sykkelvennlighet. Syklistene er en behagelig gruppe trafikanter for politikerne å si at de liker. Ikke for å gå inn for å prioritere syklistene krav på bekostning av andre grupper i trafikken, men fordi det er helt risikofritt å la være å gjennomføre planene om sykkelanlegg.

Som i vertsbyen for årets sykkelkonferanse, Oslo. Fire planer er vedtatt, og vi er vel inne i den femte nå. Forsøkene på gjennomføring av de politisk vedtatte planene preges av både manglende penger og penger som ikke brukes. Aftenpostens journalist Hilde Lundgaard karakteriserte alt i 1999 de mange planene og den manglende gjennomføringa under overskriften  «Plan på plan på plan» 04.05.99. Så seint som i 2010 uttalte statsminister Jens Stoltenberg om tilstanden i Oslo: «…-det-går-altfor-sakte» (Finansavisen 31.03.2010).

Det er ikke kultureliten som koser seg med filmene om Egon Olsens mange planer. Men samferdselsesministre og samferdselsansvarlige i kommunene koser seg også med Egon Olsen. For de har også alltid en plan. Dessverre ender også de som Egons. Stortingsmeldinga Vegplan II fra 1977 fikk Stortingets tilslutning til at 72 norske byer skulle ha et sammenhengende sykkelvegnett innen 1985. I dag, straks 30 år etter at målet skulle vært fullført, finnes det knapt noen by eller tettsted med et sammenhengende og gjennomgående sykkelvegnett. I transportplanen for inneværende periode er målsettinga kraftig redusert: For nå er det bare at «50 prosent av byer og tettsteder med over 5 000 innbyggere skal ha en plan for et sammenhengende hovednett for sykkeltrafikk i løpet av 2009.» (min utheving).

Tiltak gjennomføres, men de anlegg som etableres skjer der de ikke er så viktige, og der de ikke utfordrer andre trafikanters motstridende interesser. De viktige og raske og trygge gjennomgående sykkelveger bygges ikke, for de møter på for mange andre hindringer som fortau, trikker, parkerte biler, verneverdige hus, store private plener og snøhauger for at bilene skal komme fram og politiets manglende håndheving av forbudet mot stopp og parkering i sykkelfeltene. Ofte bygges det omveger for å ta hensyn til andre trafikantgrupper. De populære gang- og sykkelvegene med sin blanda trafikk er i praksis langstrakte leikeplasser som hindrer rask sykling.

Norske politikere i maktposisjoner kan kritiseres for mye, men ikke at de alle er handlingslamma og udugelig i forhold til det de vil oppnå. Når de alle får til så lite og så sakte, kan  det bare skyldes at de ikke vil. For det finnes knapt nok en samferdselsinteresse som er så svak at politikere og myndigheter tør overkjøre dem til fordel for syklistene. Som statsviteren Stein Rokkan har minnet oss på, det er ressurser som avgjør politisk innflytelse og gjennomslag for egne interesser. Det sykkelinteressene kan stille opp med er ubetydelig i forhold til for eksempel bileiere som krever parkeringsplasser for bilene sine, gratis, i bygatene. I tillegg er hele samfunnets diskusjon om samferdsel preget av en ideologi som det praktiske bilsamfunnet gir oss. Særlig preges Oslo trafikkpoliti av denne ideologien i sin manglende forståelse for sykkelbruk i hovedstaden. Bedre blir det ikke når miljøbevegelsen er mest opptatt å øke biltrafikken med elbiler. Til og med informasjonssjefen i Syklistenes Landsforening underslår organisasjonens eget program og arbeider for økt elbilbruk.

Rokkan viste til organisasjoners bruk av sine sanksjonsmuligheter for å motarbeide den innflytelsen noen oppnådde gjennom demokratiske valg. Sykkelinteressene er opptatt av å bli tatt inn i varmen, og har ikke tenkt på å skaffe seg politiske sanksjonsmidler. Og de har kanskje heller ikke mulighet til det, ut over å lage stadige og uforutsette trafikksans for andre trafikanter.

Ikke en statsviter, men en litterær figur, forklarte alt på 1800-tallet hvorfor vedtatte planer ikke blir iverksatt. «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, -- men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!». Sa Peer Gynt. En framsynt iverksettingsteoretiker!

Det bygges hvert år anlegg over hele landet, mange korte strekninger og flere gode løsninger foran kryss. Virker det ikke da mot sin hensikt å være så negativ når alle er så vennlig innstilt? Jeg mener det viktigste å få fram er at politikerne mangler politisk forståelse av å satse på sykkel, og hva det krever av politisk prioritering på bekostning av de interessene som hindrer tilrettelegging for sykling. Uten en slik forståelse blir ord som «sykkelsatsing» bare lureri. Og det som knapt noen snakker om, er å tilpasse sykkelanleggene og sykkelvegene det som passer til sykkelens utrolige fleksibilitet. Den som kan brukes på alle fysiske grunnlag. I dag diskuterer vi bare sykkelens muligheter tilpasset forutsetningene for andre trafikanter.

Fremskrittspartiets samferdselsminister skal åpne årets sykkelkonferanse. Sykkelsatsing står ikke sentralt i dette partiets samferdselspolitikk. På sykkelkonferansen i Bergen i 2010 bemerket Oslos daværende samferdselsbyråd, Jørn Kallmyr fra Frp, seg ved å hevde at partiet hans heller forsvarte enkeltmenneskets frihet ved å hindre at noen skulle miste en meter av hagen sin. Like før det hadde han gitt sitt byråkrati ordre om å prioritere bilen inne i Oslo. Det har derfor «formodningen mot seg» at en samferdselsminister fra Frp skal fjerne parkeringsplasser for biler for å lage sykkelfelt eller påtvinge andre aktører ulemper til fordel for syklistene. Noe som er nødvendig. Han også vil nok heller ikke strekke seg lenger enn til å overøse syklistene med godvilje. En godvilje som ikke fører til økt sykkelbruk, og som noen av dem som likevel sykler rett og slett vil dø av. For som iverksettingsteoretikeren Peer Gynt sa: «…men gjøre det! Nei; det…»