Erkebiskop Andresen

Trond Andresens rasende og nedlatende utskjelling av det han påstår er «venstresidas moralisme» og «miljø-presteskapet» i Klassekampen 10. oktober i år, er både skuffende og dessverre typisk for Andresens debattform.

Presentert som amanuensis i kybernetikk ved NTNU, er han så vitenskapelig at han kritiserer noen han utnevner til «venstresida» og «miljøpresteskapet» uten å angi hvem dette er og hvilke standpunkter disse påstått håpløse gruppene har. Det er ikke overraskende. På nettet, og den Facebook-gruppa Andresen styrer, «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», har hans hyppigst brukte miljøargument vært «Jeg har arbeidet med miljøvennlige biler i tjue år, så jeg veit hva jeg snakker om». Hva er logikken bak å påstå at varigheten for ett standpunkt er verdifullt, mens varigheten av et motsatt standpunkt like lenge bare er dumt? Bortsett fra den hersketeknikken det uttrykker: «Hold kjeft din tulling, dette har du ikke greie på, det har bare jeg!» Når jeg tenker etter, kjenner jeg igjen ubehaget alt fra den gangen da Andresen og jeg diskuterte elbilenes bidrag til løsning av byenes miljøproblemer på Natur og Ungdoms landsmøte på begynnelsen av 1990-tallet. Alt da var det ikke akseptabelt å være uenig med han, for han var det alt da viktig å påføre skyld og skam på dem som dristet seg til å være uenige med han. Han kom fra Nidaros og krevde posisjonen som erkebiskop.

Andresen har hamret inn i tjue år: teknikken løser alt. Det minner litt om Gro Harlem Brundtland som skulle løse miljøproblemene med økt vekst. Andresen er ikke interessert i forskning om samferdselspolitikk og resultatet av politiske tiltak hvis de ikke konkluderer med at hans egne tekniske løsninger er dem som det må satses på.

Når Andresen vedgår at fordelene for Tesla må endres, er det kritikerne av elbilene og elbilinsentivene som han nedsettende anklager. Men hvorfor har ikke Andresens meningsfeller, og de som styrer denne politikken, kommet med dette forslaget, når det som han skriver er «den minste sak i verden å løse det»? Hvorfor mener Andresen at de meningsløse insentivene er elbilmotstandernes skyld, og ikke hans meningsfeller i Elbilforeninga, de kommersielle «miljø»organisasjonene, SV, Venstre, Frp, Høyre eller Ap sin skyld? Og hvorfor fastholder de politiske forbundsfellene hans de insentivene for Tesla som Andresen påstår kan endres «som den minste sak i verden»?

Bildeling er nå lettere teknisk mulig. Men det er ikke viktig for redusert bilbruk i byene. Bilen er et individuelt transportmiddel, i praksis for ett menneske, og bileiere flest vil bruke bilen samtidig. Det er derfor det blir kø. Hva om bildeling fører til at billøse blir bilbrukere? Uansett, det er verken elbiler, hybridbiler eller bildeling som har vært virkemidler for tiltaka for et bedre bymiljø i Paris og London, eller som vil være det for noen norske byer. Men derimot ulike restriksjoner for bilbruken og prioritering av andre transportformer på bekostning av bilen — inkludert elbilen.

For Andresen er de politiske tiltaka han støtter, «Enkelt å få det til, hvis man bare vil». Påstår teknofantasten. Det er bare det at norske politikerne vil ikke. De mener at de er miljøvennlige når de satser på de tekniske løsningene som Andresen ivrer for, for å unngå å iverksette omstridte politiske vedtak som åpenbart vil fungere.

Erkebiskop Andresen tordner fra prekestolen: «Moral blir moralisme når man primært er opptatt av å vise seg fram som miljø-kompromissløs, i stedet for å finne fram til gode løsninger». Andresen avgjør hva som er «gode løsninger». Å ha andre synspunkter enn han, er for Andresen rett og slett umulig og ikke akseptabelt. Men: Globalt produseres 68 % av all elektrisitet av fossile kilder, og så skal altså lille Norge med mye vannkraft bruke nær fem milliarder kroner i året for å vise hvordan verdens byers trafikkproblemer skal løses «miljøvennlig» med fossilt drevet elbiler? Er ikke det moralisme i praksis, så er vel ingenting moralisme?

For erkebiskoper er det makt som teller, ikke argumenter. De anonyme som fordømmes fra prekestolen, får trøste seg med skjebnen til Andresens siste forgjenger i Nidaros: erkebiskopens makt står for fall.