Debatten om Dailai Lamas besøk dominerer det offentlige
ordskiftet nå. På sosiale medier triumferer «den indignerte opplyste godhet» om
feige politikere som faller på kne for en stormakt, og denne gang også med
opprørt støtte av Harald Stanghelles laug. Å kritisere politikere som sier en
ting i opposisjon, og noe annet i regjering, er på sin plass. Også å krype for
stormakter, som jo er hovedregelen for enhver norsk statsråd. Dette synes jeg
likevel er underordna. Viktigere er det som nesten er fraværende i debatten: Spørsmålet
om Dailai Lamas rolle som leder for tibetanerne, og om den politikken han står
for er verd å støtte.
Det er heldigvis tatt opp av Arnulf Kolstad i Klassekampen 29.04.14 med overskrift «Sterk ryggrad, Audun Lysbakken?», og av Morten Strøksnes i Stavanger Aftenblad 25.04.14, med tittel «Karmakrise». Dette er min kommentar:
Tibet har aldri vært en selvstendig stat, og det finnes
ingen stat som har anerkjent den tibetanske eksilregjeringa. Det er ikke til
hinder for å støtte at Tibet bør bli en egen stat. Men når en stormakt arbeider
for løsrivelse og dermed svekking av en annen stormakt, er det grunn til å være
skeptisk. USA har satset mye politisk og økonomisk på et selvstendig Tibet. Den
type geopolitiske erobringer er åpenbart ikke til fordel for verdensfreden
eller de folkene det gjelder. Finnes det krefter i Tibet som arbeider for et
Tibet, selvstendig også fra USA, og ikke bare Kina?
Ikke bare arbeider Lama fra utlandet, han reiser rundt til
statsledere som er imot Kina og lar seg hylle. Men hva oppnår han egentlig av
politiske resultater av disse statslederne for sitt eget folk? Kanskje han
heller skulle lest litt i Maos skrifter om politisk arbeid blant vanlige folk?
Det er rett å støtte tibetanernes krav på økonomisk og
politisk rettferd og utvikling. Kina har ødelagt religionens makt til å hindre
skolegang og helsetilbud for nær en tredel av tibetanerne (700 000) og frigjort dem fra å
være tjenere (egentlig slaver?) i klostre og for lamaer, i følge wikipedia. Men når mange tibetanere flykter, er det
et tegn på kinesisk undertrykking. Jeg kan likevel ikke forstå den politiske
støtten til Dailai Lamas religiøse politiske program. Det er et program for å
holde tibetanere flest nede i fattigdom og undertrykking.
De tibetanske buddhistreligionenes fellestrekk er en
deterministisk religion der alt som skjer deg skyldes handlinger i et tidligere
liv, og at det ikke er noe å gjøre med. Utvelgelsen av ny Lama er nær komisk, å
utpeke en tilfeldig gutt på fem år som ny leder for resten av livet, gjerne en
som er født samtidig med at den tidligere døde. Dagens Lama er den fjortende
gjenfødelsen (inkarnasjonen) av en person med fire armer og fire ansikter! Det er
dessuten konkurrerende buddhistklaner med egne lamatradisjoner.
Dailai Lamas politiske program burde få større omtale i det
offentlige ordskiftet rundt hans besøk. Men jeg ser at det ikke passer inn
verken i kampen for å utvide den vestlige interessesfære eller i den
«anti-rasistiske» ideologien som gir «kultur» og religiøse påbud forrang
framfor individuelle frihetsretter utviklet og kjempet fram de siste århundrene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.