Gassangrep i Syria: Hvorfor dra konspirasjonskortet?

14. april i år meldte avisa The Guardian at siste nummer av London Review of Books innholdt «en viktig artikkel» av Seymour Hersh der han hevdet at gassangrepet i august 2013 i Syria var utført av opposisjonen, og ikke av regjeringa. Den ble 24. april ble Hershs påstander imøtegått av frilansjournalist og fotograf Pål Refsdal i en kronikk i nrk.ytring.

Gassangrepet i Syria mot sivilbefolkninga, som ble påstått ble «bevist» som utført av Assad-regimet, fikk nesten FN til å tillate vestmaktene å fjerne nok et regime de ikke liker. Det var derfor interessant å registrere påstanden framsatt for kort tid sida om at det derimot var opprørerne som hadde utført gassangrepet med tyrkisk produsert gass. Framsatt av den amerikanske både prisbelønte og omstridte journalisten Seymour Hersh, han som avslørte My Lai-massakren under Vietnamkrigen. Hersh sin påstand virka ikke usannsynlig slik USA og vestmaktene opererer, nevnt med ett eksempel: USAs utenriksministers påstand i FNs sikkerhetsråd om at Saddam Hussain hadde atomvåpen og derfor invaderte Irak. Jeg har ikke lest Hershs begrunnelse, men jeg har derimot lest journalist Pål Refsdals argumentasjon mot denne påstanden i nrk.ytring.

I avsnittet der Refsdals kronikk er gitt overskriften «Tilbakevist», opplyser Refsdal at hans kilde mener det «er svært vanskelig å koble prøver fra ett sted til én bestemt produksjonsserie, men at Syria dessuten bruker såkalt binær sarin. … nervegassens to komponenter blandes rett før bruk, noe gjør det nærmest umulig å spore den tilbake til én bestemt produksjonsserie.» Refsdal viser videre til sin kilde som påstår om at gassen som nesten førte til vestlig invasjon «inneholdt spor av hexamin». Et stoff som Syria sjøl skal ha oppgitt inngår i landets program for kjemiske våpen med en andel på 80 tonn.

Refsdal avslutter sin kronikk med «Verken dokumentasjonen eller presentasjonen av den siste avsløring til Seymour Hersh er spesielt uvanlig i konspirasjonsteorienes verden». Refsdal hevder påstanden om tyrkisk gass blir presentert som «en tvilsom konspirasjonsteori som om den skulle ha vært fakta».

Hvorfor gjør Refsdal spørsmålet om påstander som kanskje ikke medfører riktighet om til at de han er uenig med driver med en «konspirasjonsteori»? Blant de politiske kommentatorene, de som styrer den politiske debatten og har makt til å avgjøre hvilke argumenter som er akseptable eller ikke, er påstanden om at noe er «konspiratorisk» en joker som knuser dem som påståes å være «konspiratoriske». De som kan plasseres som «konspiratoriske» blir fratatt all troverdighet. De som påstår at noen er konspiratoriske, bruker dermed en hersketeknikk. Den politiske journalisten Pål Refsdal vet naturligvis virkningen av de ord og karakteristikker han bevisst velger.

Hvorfor vil Refstad dupere og bruke hersketeknikk med dem han er uenig med, ut over å prøve å tilbakevise påstandene? Han gjør med det ikke annet enn å svekke sin egen troverdighet.

Refsdal kritiserer én-kildejournalistikk. Hans hovedargument er likevel også for han bare én kilde, som Refsdal derimot hevder er troverdig, «analytiker Elliot Higgins» som «plukket fra hverandre» Hershs argumenter. Som et ekstra pluss for Higgens framhever Refsdal at han holdt foredrag for norske journalister under årets SKUP-konferanse. Men hvilket troverdighetsstempel er det? En ledende SKUP-journalist er avslørt som en bevisst løgner for å passe sin reportasje inn i en politisk akseptabel ideologi. Refsdal viser til at den skjulte kilden Hersh viser til, er en som «flere kritikere» påstår hvem er. Hvorfor gjengi denne påstanden? Hvor sikkert vet Refsdal og hans meningsfeller at denne personen er Hersh sin kilde?

Aktiv argumentasjon for å rettferdiggjøre egne handlinger, særlig krigshandlinger, og kritisere motpartens, er svært gamle. Aktuelt for oss nå er å minnes om at særlig det danske og svenske kongedømmet var svært aktive med argumenter i ulike skriv til Europas stormakter i 1814 for å prøve å overbevise dem om hvem av dem som burde «få» Norge.

Nå er det en ny påstand om gassangrep. Det er opprørerne som i det de er i ferd med å tape byen Homs, igjen påstår at Assad-regimet bruker gass mot sivilbefolkninga.

Hva som er sant og ikke sant om «hvem som gjorde hva» og «hvem som vil hva», vil fortsatt bli diskutert. Ofte vil dessverre forutinntatte meninger om hvem som er «troverdige», avgjøre hvilket faktum som vil bli lagt til grunn for handlinger. Men la diskusjonen omhandle om hva som er faktum, ikke om hvem som er «konspiratoriske».