Nå hylles «Væpna revolusjon»

Den mest uforståelige og dumme politiske parolen som partiet AKP(m-l) fremma, og fremma høyt, var den om «Væpna revolusjon». Uten å væpne seg. Parolen blei en merkestein for et parti med knapt tusen (?) medlemmer og med promiller i politisk oppslutning. Hele det bestående Norge med sine politiske journalister i spissen, forsterka parolen ved å gjøre den til partiets ene sak, særlig i NRKs valgsendinger. For dette var noe av det verst tenkelige politiske standpunktet som var mulig å hevde, blei partiet møtt med. Trass i at mange av kritikerne ikke bare visste om USAs mange politiske og militære kupp verden rundt, men også godtok dem.

I Norge har vi både unntakslover, strenge straffer for oppvigling og opprør og et eget politi til å overvåke innbyggere som kan tenkes å planlegge opprør og maktskifte uten valgseier. Blir det store demonstrasjoner i Norge mot et vedtak, tar regjeringene fram argumentet «Respekt for lovlig fattete vedtak». Slik det er for alle stater og regimer i verden, valgte som ikke-valgte.

Skal militære revolusjoner og opprør for et akseptabelt formål startes, er det ikke nok med våpen og villige soldater. Er det all grunn til å tro at opprøret bare fører til vold, drap og ødeleggelser, uten muligheter til rask seier, vil opprørsforsøket bare fungere som et angrep på folk.

Den dominerende norske holdninga til militære opprør i andre land er annerledes. I Afghanistan gikk Norge i 2001 gikk inn med militære styrker for å fjerne regimet, fulgt opp av flystøtte til opprørerne i Libya i 2011 der statslederen personlig blei et drapsmål for de norske flygere. Som en følge av den vestlige støtten til regimeskiftene i Tunis, Libya og Egypt fikk opprørere i Midt-Østen bokstavelig talt blod på tann, og et militært opprør mot regimet i Syria starta i begynnelsen av 2011.

Den voldelige, og til dels militære motstand mot regimet i Ukraina, preges av journalistenes og politikernes sympati for opprørerne. I Ukraina fikk Vestens kandidat ved presidentvalget i 2009, Julija Tymosjenko, 25 % av stemmene i første valgomgang og 45,5 % i andre omgang. Dermed tapte hun valget mot Viktor Janukovyts som fikk henholdsvis 35 % og 49 % av stemmene. «Valgobservatører fra OSSE konkluderte med at valgprosessen fant sted i henhold til de krav OSSE og Europarådet har stilt opp for frie og rettferdige valg.» (wikipedia). Likevel er det et problem for EU og Europarådet at vinneren av valget ikke bøyer seg for verken valgtaperen eller EUs krav om samarbeidsavtale der EU sikrer seg tilgang på Ukrainas ressurser. Opprørerne «vil bo i en rettsstat», sier de, samtidig som de ikke vil godta valgresultatet, lovene og statsmakta. Derfor går de til angrep på offentlige bygninger og politiet med vold og lettere militære våpen. Og det finnes ikke tvil om hvem EUs og Norges politikere og journalister sympatiserer med: de som tapte valget og som nå går til voldelig opprør. Og blir noen drept i opptøyene, er det den valgte presidentens skyld, er budskapet som tydelig skinner gjennom fra journalistene.

Sympatien for de væpna opprørerne er sterkere i Syria. Mer enn 126 000 er drept og flere millioner er drevet på flukt etter at opprøret starta i 2011. «Historiens dom kommer til å bli tung», melder NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen 25.01.14 om konflikten. Men det er ikke dem som har skapt disse menneskelige lidelsene og den materielle ødeleggelsen som anklages, det er først og fremst president Assad og dernest Vesten fordi de ikke gikk inn militært og hjalp opprørerne. Vestmaktene fikk ikke FN med på å invadere Syria til støtte for opprørerne. I stedet har FN innkalt til en konferanse for å avsette et regime som tross åpenbare mangler kan skilte både med oppslutning i tre valg i 2012 og velferd og fred for folk flest — før det militære opprøret støtta av utenlandske krefter.

I Wien 25. 01.14 møtte 6 000 mennesker uten tillatelse opp for å protestere mot at et ytre-høyre-parti skulle arrangerte et ball. Det var på forhånd utstedt demonstrasjonsforbud i store deler av Wien denne dagen, og festområdet var avsperra av 2 000 politifolk. Dermed burde vel disse seks tusen ulovlig demonstrerende få politikernes og journalistenes støtte, og politiet anklages for å beskytte arrangementet i samsvar med den nye støtten til opprør?

En konsekvens av tilslutninga til parolen «væpna revolusjon» må bli at opprørslovene i Norge oppheves og at overvåkingspolitiet blir oppløst. Blitz bør få rosende omtale for hindringer av meningsytringer og voldelige angrep mot bygninger som huser virksomheter Blitz ikke aksepterer. Kan jeg sammen med andre starte og få støtte til voldelige aksjoner som motstand mot EØS-avtalen og OL i Oslo fordi disse vedtaka ikke har vært oppe til landsomfattende folkeavstemninger?

Nå som tilslutninga til væpna opprør er så akseptert, så kan vel et eventuelt nytt AKP-liknende parti trygt programfeste «væpna revolusjon», og få allmenn politisk heder og hyllest for en slik parole?