De tusen høvdingers parti

Så ga hun etter for presset og meldte sin uorganisatoriske avgang, lederen for Senterpartiet, Liv Signe Navarsete. Hun trakk seg fra kampen om å beholde det ledervervet landsmøtet hadde valgte henne helt til 2015. Sett utafra er det svakt at en leder for et så tradisjonsrikt parti gir seg for et eksternt og internt press i strid med ordinær organisasjonskultur. Presset fra det politiske kommentatorkorpset var stort, men størst var det egentlig fra egne partikretser. De mange ordførerne i Senterpartiet og mange lokallederne snakka villig i de mikrofonene NRK putta opp i ansiktet på dem, og i de telefonene andre politiske kommentatorer ringte rundt til resten.

For det første er det grunn til å peke på at Senterpartiets problem ikke er hvem som er leder eller ledere. Valgoppslutningen over tid viser en klar og konsekvent rett nedadstigende linje langt under sperregrensa for utjamningsmandater — helt uavhengig av hvem som er partileder. Se Bernt Aardals figur over oppslutninga over tid her. I tillegg har den siste interne stormen bekrefta at  Senterpartiet er et anarkistisk parti med tusen uregjerlige høvdinger rundt omkring i hele landet. De mange velvillige kritikerne av Navarsete som mer enn gjerne stilte opp for medienes agenda om å kaste en partileder, viser det. De er ordførere og sentrale politikere lokalt rundt om i landet. Når de opptrer slik de opptrer, og samtidig hører med i den politiske elitedivisjonen, må vi kunne si at de veit hva de gjør. De er overhodet ikke interessert i sitt eget parti og å opptre lojalt. Dessuten er de fleste eldre menn fra distriktene. Etterkrigstidas utvikling med dialog og likestilling mellom kjønna har ikke nådd dem. De er klart i utkanten av det som i dag er norsk hverdagslig og politisk virkelighet, ikke bare geografisk.

En ny leder vil ikke kunne snu Senterpartiets lenge nedadgående tendens, og langt mindre kunne ta et oppgjør med de tusen udisiplinerte lokalhøvdingene. Det vil måtte ta laang tid. Det er egentlig helt utrolig at de klarte å holde seg tilbake under siste EU-strid og under Inger Anne Enger (tidligere Lahnstein). 

Hovedproblemet - politikken

Disse tusen høvdingene skjønner ikke åssen de skal oppnå økt oppslutning om partiet. De er flink til å forhandle seg til politiske posisjoner lokalt, men det er selvfølgelig fordi de har en temmelig «fleksibel» politikk, det vil si med lite særegent innhold. De har ikke politisk innsikt til å skaffe seg allianser med den befolkninga som øker, bybefolkninga. I stedet kjører de på for utrydding av alle rovdyr og rasering av skog og motorisert eksos i all friluft, og føler seg svært så stolte og fornøyde med disse miljøfiendtlige krava. Som et grønt parti for landbruk og bruk av naturens ressurser, kunne de kanskje gjort noe for å skaffe seg allierte i den bybefolkninga som i Norge har vært en drivkraft for verning av miljø og natur. Men nei, brøyte seg fram med våpen og eksos i naturen på arrogant vis, det er deres svar.

Hvorfor lederskifte nå: Sterke krefter i Sp vil til høyre og inn i Høyreregjering

Hvilket villspor de er på, viser bare det at de valgte Ola Borten Moe som nestleder. Moe står åpenbart for ei ny høyrelinje. Men først av alt står han for «Meg, meg og meg». «For jeg er dattersønn til Per Borten!». Tidligere leder av Senterungdommen, Johannes Ringdal, sa til dagbladet.no 10. januar at «Ola Borten Moe har opptrådt som en illojal og maktkåt ladejarl som har gjort alt for å svekke partilederens autoritet.» Moe gir i det hele et svært lite sympatisk inntrykk offentlig, som en arrogant nedlatende besserwisser. Men han vil gi mot de alle de gamle konservative bøndene som har måttet finne seg i en lang rekke kvinnelige partiledere. Alle som ønsker Senterpartiet ekstra fart ut av Stortinget, skal selvfølgelig ønske seg Moe som ny leder eller i sentral posisjon. Han har sluppet unna det nærmest kriminelle valget av trase for en kraftledning på Vestlandet tilpasset et lokalt partimedlem, tvers gjennom et friluftsområde. Men det vedtaket kan ramme også han når noen tar det opp for å fjerne han.

Hvem vinner slagsmålet?

Hvordan er styrkeforholdet mellom de tusen lokale høvdingene — eller de tusen ladejarlene? Den tilsynelatende samlende kandidaten, «skyggen» i flere år, Marit Arnstad, sa til Dagbladet 16.01. at hun advarer på det sterkeste mot å fjerne Ola Borten Moe med hennes mulige kandidatur som begrunnelse, som noen av Sp-høvdingene har gitt inntrykk av. Det virker usannsynlig at dette udisiplinerte slagsmålspartiet skal kunne samle seg om en varig samlende ledelse og politikk innen det ekstraordinære landsmøtet 7. april. Noen kommer til å føle at de har tapt. Vinner høyresida fram med Moe og Sandra Borch i spissen, vil nok sentrum og venstresida finne seg i det. Taper derimot høyrefløya, vil de fortsette kampen gjennom et villig politisk kommentatorkorps.

Det virker mer enn usannsynlig at Senterpartiet kan fortsette omtrent som før og tro at ikke den klare rette linja i retning en oppslutning på under 4 prosent skal kunne snu — med samme politikk og samme slags folk i ledelsen.