Den første blei holdt i 1810 til ære for bryllupet mellom kong Ludwig den første av Bayern og prinsesse Therese. Fra først av var hesteveddeløp det viktigste ved de årlige feiringene av dette bryllupet, men med åra utvikla det seg til vellykka servering av store mengder lokalt øl i store øltelt. Dette blei svært populært. I år blei den 180. Oktoberfest arrangert.
Oktoberfest åpnes til vanlig en lørdag ca den 20. september hvert år, og avsluttes første helga i oktober etter fjorten dager.
I følge Der Spiegel er Oktoberfest i München verdens største folkefest. I løpet av to uker i år drikker 6,4 millioner besøkende 7,5 millioner liter øl. På denne lenka til Der Spiegel kan du også lese om at en Maß kanskje ikke inneholder en liter, at servitørene tjener mindre når prisen for en Maß er nesten 10 €, og at det faktisk er mulig å gå på en økumenisk gudstjeneste på området.
For folk i Bayern er Oktoberfest å regne nærmest som en 17. mai for nordmenn, men en feiring som varer i fjorten dager, og uten at barna er i sentrum. Voksne folk i alle aldre kler seg i de lokale bunadene, der lærbukser, Lederhosen, er et sentralt moment. Utringningene i kvinnenes bluser er heller ikke av de minste. Bayerne reiser til Wiesn når det passer dem, hverdag som helligdag, seint og tidlig i løpet av de to ukene. Barn får være med, også dem under ett år. I tillegg til mange tilreisende fra det øvrige Tyskland, og ikke minst mange fra mange andre nasjoner fra hele verden.
Etter hvert har festen de siste åra blitt så populær langt ut over Bayern og Tyskland, at lokalbefolkninga ikke fikk plass i teltene. Internasjonale og lokale storbedrifter kjøpte seg reserverte bord for sine lokale og internasjonale kunder og fortrengte lokalbefolkninga. Protestene lokalt blei store, som om Oslos folk ikke skulle få plass langs Karl Johan 17. mai i stedet for DNBs, Olav Thons og Rimi-Hagens oppkjøpte plasser for sine gjester, mange utenlandske. Alle reserveringene på Wiesn som stengte folk fra München og Bayern ute for deres nær 200-årige tradisjon, blei derfor etter hvert ei sak for bystyret i München. Det vedtok, for å sikre lokalbefolkningas tilgang, at det skulle bli begrensninger i hvor mange plasser som skulle reserveres, særlig i den mest populære helga, den siste i september. Bare 35 % av alle bordplassene i teltene kunne reserveres, vedtok bystyret. Så kunne folk møte opp og finne seg en plass ved bordene, uten reservering.Dette vedtok altså den markedsorienterte politiske unionen som har hatt flertall i München mer eller mindre hele tida etter krigen. Hadde Høyre og Frp tørt å provosere pengemakta på samme måte som «kristen-demokratene» i München, å hindre DNB og Rimi-Hagen å trenge vekk vanlige folk uten reserveringer fra Karl Johans gate 17. mai? Neppe.
Et dansk reiseselskap reklamerer likevel med at de har sikret seg reserverte bordplasser, og tilbyr dem til 5 000 kr pr person, hvis de er minst ti personer! Pakka inneholder også tillegg for obligatorisk reise og hotell som må kjøpes gjennom dette byrået.
På Wiesn er det ti store telt som hver tar minst 5-9 000 gjester. Bare i disse ti teltene finnes det hver dag i de fjorten dagen til enhver tid minst 60 000 mennesker. I tillegg kommer de som sitter i de mange mindre ølteltene rundt de store. Her skal, etter det lokalbefolkninga sier, stemninga være koseligere, og du kan høre orkestermusikken bedre.
Opp til mer enn et år i forvegen må en reservere hotellplass. Oktoberfest er en stor næringsbegivenhet i München med kraftig omsetningsøkning. Hotell- som ølpriser er satt opp og mange får arbeid, men som regel bare til den lave tyske minstelønna, som selvfølgelig blir den vanlige lønna.
Jeg har lenge sett fram til å ta del i en sånn ølfest med opptil titusen i vennlig samvær underholdt av ompamusikk. Å føle en vennskapelig samhørighet med mange, også fremmede, tenkte jeg at ville være «løftende», nærmest himmelsk. Men slik følte jeg det ikke sist søndag.
På søndag 29. september, mens de «borgerlige» partiene i Norge avbrøt «sonderingene» på grunn av kjerkatida, fikk vi fem norske tilfeldigvis plass på ett bord litt over kl 10. Takket være vedtaket i Münchens bystyre om begrensning av reserveringene til bare 35 % av plassene. Alle bord og enkle benker, har trang plass til ti personer. Det blir nærkontakt med ryggen til den som sitter på nabobordet. Og før kjerketida i Norge var over, hadde vi i München rukket både to Maß øl, dvs fire halvlitere med 6 %, og en kylling. Mens folk drakk, sang og klappa og heia på å få blåseorkesteret til å begynne å spille. Noe orkesteret venta med til helt til kl 12, etter da å ha gått ut av teltet, og så gikk inn igjen spillende klappa fram av nær ti tusen stående på benkene. Stimmung!
Kanskje det har noe med å være på livets hell å gjøre: Men det tok ikke helt av for meg som noe ekstremt entusiastisk, noe helt epokegjørende. Som når Vålerenga vinner køppfinalen. Det var ok, og veldig hyggelig — ikke minst å være sammen med fire hyggelige norske damer. Glad for at jeg har opplevd det. Men heller ikke mer enn det. Egentlig «forsynt». Følte det ikke sånn at hit må jeg igjen og igjen, hvert år, for å oppleve et av mine livs faste holdepunkter. Og at uten denne årlige opplevelsen, ville livet få en knekk. Glad er jeg for at jeg fikk årets opplevelse, med bordplass med kjente, med den ompamusikken musikken som jeg ikke altfor godt hørte.
Men jeg anser meg, «trur eg …», ferdig med Oktoberfest i München, trass i at det var første gangen at jeg fikk plass i et telt. For saka var, at jeg blei ikke en «integrert» del av eller «kanalisert» inn i Bayerns og Münchens store lokale årsfest. Etter mange års ønske om å oppleve stemninga og livet fra en bordplass i teltet, må jeg si: dessverre.
Likevel:
Skål! Det var hyggelig, jeg er fornøyd - men det er også det. De nær hundre tusen rundt de liters store ølglassa søndagen jeg var der blei kanskje litt i overkant for meg? Jeg er slukket på øltørst og Wiesn-deltaking. Hvertfall til …
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.