Jon Hustad presiserte at han var tilhenger av velferdsstaten, og tilhenger av offentlige tilbud reint generelt. Han mente at hans bok var ei bok for velferden, ikke mot den. Det ville ikke bli noe i nærheten av et brutalt samfunn om hans forslag blei gjennomført, sa han. Han mente at hvis en så på forholdet mellom inntekter og utgifter, var ikke nivået på dagens velferdsordninger bærekraftige. Hans forslag var at uførepensjon, alderspensjon og sjukepenger alle settes ned til 60 % av tidligere inntekt. Et forslag han kalte 60-60-60.
Mimir Kristjansson, også han tidligere Klassekampen-journalist, nå redaktør i Manifest Tidsskrift, innvendte at Hustad var svært deterministisk og var katastrofe- og sammenbruddsorientert som en gammel AKP-er. I en anmeldelse av boka i sitt eget tidsskrift skriver Kristjansson at Hustads bok er «gjennomsyret av antihumanisme og mistro til folkestyret». Kristjansson mente at spørsmålet om velferdsstatens framtid dreide seg om politiske valg. Vi kom til å få økende privat forbruk, og skal ikke noe av denne økninga brukes til offentlig velferd, spurte han? Videre pekte han på at Hustads tydeligvis mente at svaret på Norges problemer «var å finne på trygdekontoret, og ikke på arbeidsplassene». Det gjør at debatten ikke handler om å skape verdier, bare hvordan de skal fordeles. Og at det er de nederst som skal betale med dårligere økonomi.
Kristjansson hevda videre at økt privat vekst ville gi rikfolk mulighet til å bruke samfunnets ressurser i form av bygningsarbeidere til private slott, framfor å bruke de samme ressursene på samfunnsmessige fellestiltak som sjukehus. Eller som de blei hevda alt i 1960-åra: Bygg barnehager - ikke bankplasser!
Hustad derimot hevda at det ikke blir noen privat vekst i framtida, og at privat forbruk vil reduseres. Og at det vil føre til at politikerne bestemmer over 80 % av samfunnets økonomi.
Kristin Clemet mente at Hustads bok bare er en pessimistisk utgave Perspektivmeldinga, Stortingsmelding 12 2012/2013. Hun berømmet Hustad fordi han var den som hadde klart å få til en nødvendig debatt om de forholda Perspektivmeldinga reiser. Clemet sa at det egentlig ikke var så mye som skulle til av reduksjoner. Hun hevda at om vi hadde jobba like mye som på Island, så hadde vi klart det. Og hvis vi jobba like mye som i Sverige, så ville vi gått med overskudd på statsbudsjettet. Clemet mente at valget ikke stod mellom å øke skattene eller svekke velferden, men å få mer ut av arbeidslivet; det vi skaper. Derfor er det viktig at vi bruker våre mange ressurser nå på å skaffe oss vekst i framtida som infrastruktur, utdanning, forskning og det hun kalte vekstframkallende skattelette — alle tiltak som ville skape produktivitetsvekst, hevdet hun.
Marianne Mathisen fra Ap tok opp det med viktigheten av offentlig arbeid. Hvorfor skulle bare en privat jordmord være effektiv og nyttig, mens en offentlig ansatt jordmor bare var en utgift? Skillet mellom privat og offentlig virksomhet er kunstig. Offentlig tjenesteyting legger til rette for produktivitet, til å stimulere privat sektor. Mathisen mente ellers at Hustads forslag ville øke de økonomiske forskjellene mellom folk.
Det var litt snakk om endring av pensjonsalderen. Da mente Kristjansson at det heller burde være de yrkene der levealderen var høyest som burde få sin pensjonsalder økt. Og at det ikke skulle være lik økning, slik at de som hadde de tyngste yrkene og kortest levetid, ikke skulle få sin pensjonsalder økt.
Velferdskommisjon?
Det ble nevnt på møtet i går at Gudmund Hernes har pekt på behovet for en offentlig kommisjon for å vurdere den framtidige bærekrafta for velferdsstaten. Hvertfall KS-leder Halvdan Skard pekte i 2008 på det. Som vel både Hustad, Clemet og Mathisen var inne på, så hadde politikerne den kunnskapen som trengtes for å gjøre de nødvendige nedskjæringene, men de turte ikke. Men med et nedskjæringsforslag fra kommisjonen ville det bli lettere for politikerne å si ja. Slik pensjonskomiteen klarte å få politikerne til å skjære ned pensjonene.
Solidariske nedskjæringer?
Hustad, Clemet og vel også Mathisen var opptatt av det jeg vil karakterisere som «solidariske nedskjæringer». Særlig de to første. De satte uførepensjonister og sjuke arbeidstakere opp mot hverandre. For hvorfor skulle uførepensjonister bare få 65 % av tidligere ytelse (Hustad foreslår 60 %), og så skulle ikke dem med full lønn kunne tåle en nedgang fra full lønn til 90 % av lønn?
Dessuten ble det sagt, særlig av Hustad, at mange hadde vært motstanderne av reduserte pensjoner som ble resultatet av pensjonsforliket, men at det nå virka helt greit og det var ingen særlig motstand mot nedskjæringer lenger.
Clemet er også for økt innvandring for å hjelpe verdens fattige (mer seinere).
Følgene av innvandring og EØS
Hustad fastholdt at det var en kostnad for Norge å satse på innvandring. Han viste til en internasjonal undersøkelse som viste at slik kraftig innvandring Norge hadde hatt de siste åra, ville være skadelig for ethvert samfunn, der mindre og liten innvandring (og utvandring) kunne være gunstig eller ikke utgjøre et problem.
Mathisen sa at arbeidsinnvandring har muliggjort norsk velstand nå, og Clemet mente det var en håndslag til verdens fattige at de fikk komme til Norge, sjøl på lave lønninger og sosiale vilkår enn for øvrige nordmenn, og slik bli rikere.
I tillegg kom EØS-avtalen til å være ekstra ugunstig for oss, påstod Hustad. EØS-avtalen er tilpassa sosialordningene i EU-landa som har mye privat finansiering og er basert på hjelp i familien (og fra religiøse organisasjoner), i motsetning til de universielle norske ordningene. EØS-avtalen, hvis den ikke sies opp, tvinger fram en endring av den norske modellen og den norske velferdsstaten, mener Hustad. En åpen økonomi med universelle ordninger som trekker til seg utenlandske arbeidstakere uten slike ordninger, går bare ikke, sa han.
Virker økonomisk insentiver?
Full lønn under sjukdom koster penger. Det ble nok lagt til grunn at med reduserte sjukepenger, ville utgiftene gå ned og færre sjukmeldinger bli resultatet. I Sverige har de «riktignok fått ned det registrerte sykefraværet noe. Bak tallene ligger det derimot ikke en tilsvarende økning i sysselsettingen, som man kanskje kunne forvente av en slik aktiv «arbeidslinje». Det vi finner er en økende fattigdom og utstøting av en stor gruppe mennesker.», skriver Lars Gunnesdal i Manifest i et innlegg i Aftenposten.
Spørsmålet er ikke om økonomiske insentiver virker eller ei, men om hvilke virkninger vi ønsker å oppnå. Folk i arbeid har kanskje tatt opp betydelige lån. Reduserte sjukepenger innebærer en større risiko, og kan føre til både personlige økonomiske problemer, og ha negative samfunnsøkonomiske virkninger. I tillegg må jeg bare si at jeg synes ikke noe om å sende alle disse halvsjuke forkjøla og influensasmittende folka på jobb for å smitte kolleger og andre på offentlige kommunikasjonsmidler. Det har også en samfunnsøkonomisk kostnad.
Konklusjon:
At det ikke blir nedskjæringer strider mot alle økonomiske drivkrefter og politiske maktforhold, inkludert avmaktsforhold og illusjoner blant de minst ressursrike, de som burde være mest imot nedskjæringene. Størrelsen på nedskjæringene vil muligens avhenge av den innvandringsøkninga ytre venstre, les Rødt og SV «med tilliggende herligheter», vil klare å få til i samarbeid med de organiserte økonomiske høyrekreftene i NHO og Virke. Høyst sannsynlig vil bare EØS-medlemskapet i seg sjøl ta knekken på den norske velferdsstatens universelle ordninger. Uten at det blir gjennomført «de mindre og lite merkbare justeringer» som Hustad og Clemet gikk inn for.
Det er sosialdemokratisk retorikk som nå også brukes av økonomiske høyrekrefter for å redusere offentlige ytelser. Det er ikke «du får sjøl ta ansvar for ditt eget liv». Det er jo også interessant å observere, sjøl om virkeligheten ikke blir annerledes enn den utviklinga vi har sett i USA.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.