Neppe noen venstrepopulistisk liste

I dag er det én måned til fristen for å stille liste til stortingsvalget i år går ut. At det til valget vil stille et venstrepopulistisk alternativ fra Oslo, eller andre fylker, er svært lite sannsynlig. Jeg for min del gir (foreløpig) opp det alternativet jeg har arbeidet litt med for årets valg.

Den politiske situasjonen i Norge er slik at den etter min og manges mening krever en annen politikk. Norges økende offensive og imperialistiske rolle i verden og EU-byråkratiets økende kontroll og styring av norsk økonomisk politikk, må stanses. Også de nasjonale kreftenes aktive arbeid for en annen økonomisk politikk burde fått kraftigere motstand. 

Ottar Brox spør i Klassekampen 29. januar i år om hva vi skal stemme, og om hans partifeller i SV forstår hva det var som gjorde at det ble full sysselsetting i alle norske byer og at byfattigdommen dermed opphørte. For SVs statsråder krever subsidiering av boligpolitikken for å få plass til flere innflyttere, særlig i Oslo, fra Norge og utlandet. Dermed blir arbeidsledigheten holdt oppe og lønna nede. Brox lurer på hva SVs statsråder mener om slike sammenhenger. I Klassekampen i går etterlyste statsviter Svenn Arne Lie en tydelig politikk «for noe», hvor Lie indirekte hevder at det å være tydelig for innvandrere må være en god sak å være for — for de «rødgrønne» (som verken er røde eller grønne).

Arbeiderpartiet er en garantist for den nye norske militære imperialismen og underordninga av det udemokratiske markedsliberalistiske EU-byråkratiet. Det er den felles politikken som Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet står for i de viktigste spørsmåla som styrer Norge, og har gjort det det siste tiåret, minst. Også etter valget er det politikken til disse tre partiene som vil styre Norge.

En skulle tro at særlig Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil være en kraft mot denne politikken. Men disse to partiene har i dag til sammen en oppslutning på 4-5 % på meningsmålingene. Med sin regjeringsdeltaking er SV blitt en pådriver for den felles politikken Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet står for og er blitt en politisk meningsløshet ut fra det SV historisk har stått for. SV sluker EØS rått, men lager mye oppstuss om oljeboring i Lofoten.

Rødt har et engasjement med en bredde i politiske saker i programmet og som lederen og medlemmer tar opp offentlig som om det var et parti med 100 stortingsrepresentanter. Det finnes knapt den sak som Rødt ikke markedsfører seg med og har sterke meninger om, som den «uhyre viktige» kampen mot OL i Oslo. En taktikk med få saker for å markere seg for å få det mandatet som en hvertfall har sikra halvveis i Oslo, finnes ikke.

Begge disse to partiene markedsfører seg med «sosialismen» som mål. Men hva menes med sosialismen, og i hvilken grad er dette målet en stemmesanker i dagens politiske Norge? Begrepet sosialismen er ikke bare uklart, det er heller mer et negativt begrep enn et positivt begrep for viktige velgergrupper. Slik situasjonen er politisk i Norge i dag, mener jeg bestemt at en må en nøye seg med konkrete politiske krav for neste fireårsperiode, i stedet for mål om «himmelrik på jord» («sosialismen») for hva som skal gjøres mellom 2013 og 2017.

Som om disse svakhetene ikke er nok, er det et annet saksområde som engasjerer medlemmer av Sosialistisk Venstreparti og Rødt mer enn noe annet: Og det er kravet om økt innvandring av flyktninger og mennesker fra verdens mest fattige land, særlig hvis de er muslimer. Og økt kvote for dem som hevder at de er asylsøkere som skal få norske sosiale ytelser og norsk statsborgerskap. Dette er kombinert med ettergivelse av religiøse politiske krav som støtte til bruk av symboler for kvinners underordning, også i offentlige uniformer, bønnerom på skoler og krav om betalt opplæring i utenlandske språk for personer som ikke kan norsk. Dette er et saksfelt som alle i Rødt og SV kan «alt» om, og som medlemmene tydeligvis må være mest opptatt av.

I en kommentar til norsk venstresides taktikk, nevnte Pål Steigan i sin blogg at der han ser ei muslimsk dame i nikab med tre små døtre på slep med hijab i Oslo, der ser han et vandrende fengsel. Mens han venner på venstresida ser et artig kulturelt innslag. Steigan har også fortalt at han forgjeves har forsøkt å hindre at Oslo Rødt støtta kravet om muslimske bønnerom i osloskolen. Mye av det Steigan skriver forbigås i stillhet, men da han skreiv negativt om muslimenes politiske krav, blei det oppstandelse! Ikke bare i Rødt og SV, men også blant Rødts meningsfeller i innvandringspolitikken på borgerlig side. Som Steigan skreiv: «Det jeg skriver om miljøkrisene eller den økonomiske krisa vekker knapt noen debatt på venstresida. Det har heller ikke vakt noen debatt at jeg har påvist at regjeringa brøt grunnloven for å dra Norge inn i den forbryterske krigen mot Libya. Men da jeg skrev at jeg er imot bønnerom på norske skoler, hadde jeg titalls av motinnlegg på noen få timer. For ikke å snakke om hvis jeg bare antyder en kritikk av patriarkalske holdninger innen islam. (I et innlegg som først og fremst handlet om hvordan vi kan bygge bru over motsetningene og forene arbeiderklassen på tvers av religiøse og kulturelle forskjeller.) Da er  temperaturen og engasjementet der. Da hagler det av engasjerte innlegg i de sosiale mediene. Da kommer de retoriske sleggene fram. Hadde bare 10% av dette engasjementet blitt brukt på miljøkampen, så kunne vi kanskje ha oppnådd noe. Stilt overfor de alvorligste utfordringene noen gang, kaster venstresida bort engasjementet sitt på bagateller.»

Å være uenig i innvandrings- og intergreringspolitikken, og den store vektlegginga av den, er ikke akseptabelt fra Rødts, SVs og hele den etablerte medie- og åndselitens side. Da blir du kritisert for å være for mye opptatt av slike spørsmål og for lite av økonomi og annen politikk! Samtidig som du anklages for nærme deg det ekstreme høyre og det som verre er. Men det er motsatt: Å legge så mye vekt på dette politikkfeltet, og tro, slik SV, Rødt, Venstre og så å si alle universitetsutdanna gir uttrykk for, at alle fattige og lidende i verden skal få løst sine problemer med å komme til Norge og bli trygda her, uten at det settes en grense for antall fattige og uutdanna innvandre, er ikke i nærheten av det som er radikalt; å gå til roten av ondet. Det norske samfunnet har ikke økonomi til å bære kostnadene for en slik snillistisk og dermed bortkasta sosialhjelp, uten at det skjer en sterk nedgang i vanlige folks levestandard. Kristin Clemet i Civita, tidligere NHO-direktør, vil det samme som Rødt og SV: Det er innvandrernes behov som skal settes foran det norske samfunnets behov for innvandring. Jeg føler meg overbevist om at det viktigste for Rødts leder Bjørnar Moxnes, hvis han mot formodning skulle bli valgt inn på Stortinget, er å møte opp på talerstolen første gang ikledd en nikab for å markere Rødts viktigste politiske sak.

Ikke bare er innvandrings- og integreringspolitikken feil i seg sjøl, den er feil på grunn av den vekta den tillegges og den er også klart feil av taktiske grunner. En slik politikk er svært populær blant åndseliten, men støtten fra dem er ikke nok for å gi Rødt noe stortingsmandat, i den grad åndseliten faktisk vil stemme på Rødt. Rødt gjør det alltid godt på meningsmålingene, men når valget er over, viser det seg likevel at det mangler betydelig med stemmer i forhold til meningsmålingenes spådommer. Rødt-velgere er vekta for høyt av meningsmålerne det siste tiåret.

Kampen for religiøse og sosiale gruppers makt over egne gruppemedlemmer, er i strid med alle sosiale rettferds- og likhetskrav de siste to hundre åra. Noen påstår at ingen lenger er for multikulturalismen og for religiøst styrte stater, men i praksis er SV og Rødt og hele åndseliten for den undertrykkende og likhetsbekjempende ideologien multikulturalismen, og mot krav som utvikler Norge som en sekulær stat. Tross påstander om det motsatte. Og den trotskistiske ideologien har lyktes i å få folk til å se verden som én uten nasjonalstater, og se bort fra de store økonomiske og velferdsmessige fordeler nasjonalstatene har muliggjort for folk. Hadde det ikke vært for at Thomas Hylland Eriksen etter hvert har moderert noen av sine mest ekstreme synspunkter om multikulturalismen, burde Rødts felles ønske med Eriksen om å dekonstruere samfunnet, et annet ord for revolusjon, ha skifta navn til Thomas Hylland Eriksens parti. Og slått seg sammen med SV under dette nye partinavnet.

Hele innvandringspolitikken og integreringspolitikken til SV, og Rødt, er grunnleggende feil og basert på sutring og en helt upolitisk holdning «stakkars det er så synd på dem, vi må bare hjelpe dem».

Mange til venstre i politikken er opptatt av å mobilisere rundt få viktige saker, samtidig som det er viktig å ta avstand fra politikken med ubegrensa innvandring og den ukritiske støtten til muslimenes politiske krav, framsatt i religionsfrihetens navn. Jeg samla noen og sammen ble et program i 13 punkter utarbeidet. Kanskje uferdig, og for mange punkter det òg. Men jeg, og vi, klarte ikke å stille personer som kunne vise en bredde som vi skulle kunne tro ville skape tillit i breie kretser. Kanskje er det ikke heller mulig. Og sannsynligvis er heller ikke jeg den rette personen som kan utløse oppslutningen om et slikt politisk alternativ.

Jeg synes også å ha registrert at lojaliteten til «sitt eget parti» generelt er viktigere for mange, enn å være enige i den politikken ens «eget» partiet står for. Det kan jo ikke bare ha vært Rødt-medlemmer på Trondheimskonferansen som i følge Klassekampens referat var så imot EØS-medlemskapet. Derfor må mange som er imot EØS med vitende og vilje stemme for partier som setter norsk EØS-medlemskap foran alt annet.

Partistrukturen i Norge, tross våre mange partier, består av partier med program som ikke er satt sammen slik at de passer med de meningene folk har. Er en mot norsk militær imperialisme og norsk EØS-medlemskap, men ikke for ubegrensa innvandring og applaus til muslimske politiske krav, krav som nå også kristne gjenopptar, har en ikke noe parti å stemme på. For meg er det en beklagelig politisk mangel som jeg hittil ikke har klart å bidra til å endre.