Ja, oslodialekten har tapt: Dansken vant i Oslo

Oslo Mållag inviterte til møte på Kampen Bistro i går kveld om oslodialekten. Debatt med tittel «HOLDER OSLOMÅLET PÅ Å DÆVVE? - Å trur 'u?» (jeg fikk tittelen gjennom Facebook, kan muligens være uriktig). Professor Janne Bondi Johannessen innleda for å begrunne sin påstand. Med hjelp av språkundersøkelser fra 1970-tallet og fram til i dag, der det også var brukt en språkundersøking fra 1907 og flere av Oskar Braatens verk. Som en artig innledning sa hun at mange dansker på 1800-tallet sa at det bare var i Norge de snakka fint dansk.

Johannesson oppsummerte funn fra opptak av språkbruk:

• tjukk l finnes ikke lenger i Oslo blant yngre
• diftongene, som i sein (sen), stein, finnes fortsatt, men svekkes sterkt
• ø for u og y som i stønn (for stund), er ikke vanlig lenger
• det at østlandsk behandler fremmedord som er vanlig i norsk, trøkk på første staving som dirrektør, fabbrikk osv, er ut. Det var også på veg ut blant unge alt på 1970-tallet
• tre kjønn er også ut. Rett nok så brukes fortsatt former som lampa og gata, men aldri mer ei lampe og ei gate, som er kravet til at det skal kalles et kjønn (at det er samsvarbøying). At forma «mora mi» fortsatt blir litt brukt, er ikke nok til å si at vi fortsatt har tre kjønn i Norge
• itte og inte, som blei brukt i 1907, ble knapt brukt når vi «gamle» av i dag vokste opp.
• vårs og vårses, faktisk brukt litt på 1970-tallet, finnes heller ikke mer
• henner, hu og ´a er det lite igjen av.
• i 1970 var hu mer vanlig enn hun. Nå finnes ikke hu
• «dem» er borte. «De og dem» er egentlig dansk. Det er «dom og døm» som er norsk, men det hørtes litt bondsk ut, og forsvant etter hvert ut
• «ham» er også borte, sjøl om det sjelden kan sees skrivi
• spørreord som å for hva (å er borte?, å mange ganger, å tid?, å hen?) og vekken stol og vekka lampe (1907/Braaten); brukes ikke mer
• åffer brukes heller ikke mer, men likevel har åssen så vidt overlevd
• å be ´a mor, er borte.
• eierskap til slektninger er borte: mor hans, plassen hans Knut. Men «mora hans» kan høres
• kløyvd infinitiv, typisk østnorsk, fantes 1970. Ikke lenger.

Kort sagt, den «dannede dagligtale» har fått gjennomslag: Dansken vant i Oslo!

Har hun målt det hun har ment å undersøke, og har tatt hensyn til feilkilder osv, er det  vanskelig å si noe annet enn at hun har rett. Usannsynlig er det jo heller ikke. Og jeg merker meg at hun sier at det ikke var dialekten i Oslo vest som vant. For den har ikke eksistert. Det var dansk mot oslomålet. Borte er min dialekt, sjøl om jeg ikke liker det, og beklager det. Den typiske oslodialekten, som det for eksempel kommer fram gjennom Rolf Søders plate «Jargong Vålereng´» forsvinner. Og mer enn andre dialekter. Rønsen nevnte sangen fra EU-kampen i 1972: «Å ska´ en stakkar gjørra?». En helt utenkelig språkbruk i dag.

Den naturlige oslodialekten som reelt fantes, feilaktig kalt SUF-språket, var noe som jeg og andre, mest av politiske grunner, prøvde å holde på. Som et ledd i å verdsette vanlige folk, og særlig deres rett til å kunne ta ordet i forsamlinger uten å bli håna og latterliggjort for «feil» språk av slipsgjengen lengst til høyre i Studentersamfundets kro i Storgata. Men folk flest, og da især ungdommen etter 1970, har ikke sett det slik. Kanskje mer av naturlig utvikling, enn av politiske grunner. Eller kanskje på grunn av 1970-tallets språkstrid? 

I Oslo er det i dag bare menn som er håndverkere som opprettholder den tradisjonelle oslodialekten, sa Johannessen. Men dem er det for få av. Av industriarbeidere er det bare igjen rundt 10 000 i Oslo, nevnte en fra salen.

Jeg spørte henner: åffer? (!)

Janne Bondi Johannessen mente det var to grunner til denne utviklinga:

1. Høyere utdanning gjør at du ikke lenger identifiserer deg med gravemaskinføreren og hans språk.
2. Den andre grunnen var påvirkning fra innflytterne, ikke fra utlandet, men fra alle andre deler av landet. Ungdommer velger blant alle dialektene, og de velger sammen. 

Det kom også fram fra salen at det samme skjer i Gudbrandsdalen. Så langt som opp til Otta legger flere om til å snakke mer normert lillehammersk eller det jeg vil kalle sosiolekten på Oslo vest.

Arild Rønsen

var tilbudt rolla som medinnleder. Hvorfor, tenkte jeg. Han skrøyt av at han ikke var boklært om språk, men dog både typografutdanna (ei yrkesgruppe som tradisjonelt har vært svært språkkunnige), og at han hadde undervist litt på en videregående skole i Oslo nylig.

Jeg hadde på forhånd venta at han skulle si at det var fint at oslodialekten blei påvirka av innvandrere fra tredje verden, les pakistanere. Det gjorde han. Bare fint at vi sa sjole og sjørt, mente han. «Utviklinga». Og kom med argumentet som han kom til å bruke mye i debatten, «Who cares?» (Er nå detta no´ å bry seg om, ´a?).

Det mest oppsiktsvekkende var at han sa at språk kun er kommunikasjon, og det eneste du formidla gjennom ord var meninger. Han så derfor fram til at alle i verden snakka ett språk.

Flere enn jeg tok opp at språk er mer enn å formidle meninger. Jeg sa det var å formidle makt og overlegenhet med å vise at en kan bruke «de riiktiige ordene og formuleringene», at en har lært noe. Johannessen var også enig i at språk var mer enn å uttrykke meninger, men hun ville heller framheve at språk uttrykker identitet mer enn makt. Rønsen innrømte seinere at språket også hadde en slik funksjon, men påstod at språket hadde mindre med makt å gjøre nå enn før.

Rønsen synes ellers det var helt greit at alle på vestkanten fikk kalle gatene sine for «-gaten»,  — «who cares»? Men at Bøgata på Kampen skulle endre navn til Bøgaten, ville han ikke like. Bøgata var altså viktig for Rønsen, her var det merkelig nok ikke «who cares?». En i salen påpekte at det ville jo være å innføre et delt Oslo, ved at gatene i Oslo vest brukte «-gaten» mens det i øst skulle hete «-gata».

Men Oslo er heller ikke så delt som det ofte hevdes, sa Johannessen. Hun viste til Lilleaker, et gammelt industristed i vest, der brukte de, og til dels bruker, mer tradisjonelle osloformer enn ellers på vest. Jeg veit også at det var et skarpt skille på Frogner. Frognerveien deler Odins gate i to sosiale verdener. Dette har også Johan Borgen skrivi om.

Normering og språkrøkt — helt feil?

Det blei lite snakk om normering. Den anarkistiske tanken at alle kan snakke hvert sitt språk, gjelder egentlig ikke. Barn har alltid av foreldre, og av venner, blitt direkte og indirekte korrigert. Ikke minst i skolen. Slik vil det helt sikkert fortsette. Ganske sikkert sa barn som så vidt kunne snakke, «sjole» og «sjørt», før også. Men de ble lært opp av foreldre, søsken og venner til å bruke kj-lyden. Når innvandrere fortsetter med slike talefeil, skyldes vel det at de ikke har foreldre som kan korrigere dem? Og ellers ikke omgås så mange nordmenn?

Ikke bare dør språket vårt ut med oss, det har alt dødd ut !

— Og er nedkjempa?

Det var ikke så mange under 50 år på Kampen i går. Sånn som de fleste av oss snakker, og liker og snakke og er stolte over, har ungdommen her i byen for lengst kutta ut. Noen omkamp er ikke mulig. Vi som bruker oslodialekten, som jeg, viser bare at vi er gamle. Uten at jeg vil endre verken muntlig eller skriftlig form av den grunn.

Det er ikke utenlandske innvandrere som har påvirka språket mest, det har innenlandske innvandrere gjort, mente jeg Johannessen sa. Oslo er fordobla de siste åra i innbyggertall, og på 30 år har også Asker for eksempel økt fra 30 000 til 60 000 innbyggere.

Dette vil jeg nok også se som ei politisk utvikling. Velutdanna politiske ledere fra Arbeiderpartiet både på 1930-tallet og 1950-tallet var ivrig på språkrøkt. De fikk døpt om alle «-gaten» i Oslo til «-gata», og brukte radikale bokmålsformer i offentlige dokumenter og fikk det inn i lærebøkene. Men hvertfall på 1980-tallet blei det viktig for sosialdemokratene å vise «klasse» med sitt nye språk med den merkelige uttalelsen av Stor-tinget, trykk på Stor-, unaturlig i dette tilfellet. Som tidligere statsminister Odvar Nordlie likte å si. «Dannet sprog» blei nå også normen for Ap. Språkendringa faller sammen med den politiske endringa. — Tilfeldig?