Flerkulturelle — og énkulturelle. Ikke nyttige begreper.

Ordet «flerkulturell» er blitt et sentralt ord i den norske debatten, etter at begrepet multikulturalisme blir mindre brukt. Men hva menes med begrepet «flerkulturell»? Ordet finnes ikke omtalt på norsk wikipedia. Dette nettstedet viser til multikulturalismen, uten at ordet at et menneske er «flerkulturelt» er omtalt under dette emnet. Heller ikke nettstedet Store norske leksikon definerer «flerkulturell».

Ordet «flerkulturell» er et honnørord. Og særlig brukt av dem som er for betydelig innvandring og som samtidig er villige til å godta offensive politiske symbolkrav fra innvandrerhold som religiøs omforming av offentlige uniformer. Litt uvant er det at disse gruppene vil bruke et begrep som putter enkeltindivider med individuelle særtrekk i én gruppe.

Honnørordet må forståes slik at de «flerkulturelle» kan og kjenner flere kulturer, og at det gir dem en fordel som å kunne orientere seg og fungere daglig i et samfunn. De kan være et bindeledd særlig i en nasjon med parallellsamfunn der kontakten mellom subkulturene er liten. For eksempel mellom flerkulturelle som innvandrermødre i Norge som for det meste holder seg innendørs og ikke kan et eneste europeisk språk. Men som likevel trenger hjelp fra det offentlige en gang i blant. Da kan offentlig tilsatte som er «flerkulturelle» kanskje fungere som tolk både for språk og som hjelp for andre flerkulturelle til å forstå det norske byråkratiet. Samtidig må det da være vanskelig å finne sin identitet om en er «flerkulturell»?

Begrepet flerkulturell må være en del av et ordpar som uttrykker motsetninger; antonymer. Motsatsen til flerkulturell kan bare være «enkulturell». De «enkulturelle» må i følge dette begrepet være mindre ønskelige, fordi de vil ha mindre generell samfunnsforståelse og kulturell innsikt. En etnisk norsk, en «enkulturell», kan likevel ha god innsikt i mange ulike kulturelle tradisjoner fra hele verden. Og som vurderer og velger mellom ulike kulturelle uttrykk. Det finnes «flerkulturelle» som mener at det bare er «mine tanker som er den eneste mulige livsoppfatninga», enten det er om mannens rolle i storfamilien, kvinnenes rolle i samfunnet, om faste, slaktermetoder og om dødsstraff for homofile. Og som blir sterkt provosert og opprørt over at det i det hele tatt går an å tenke og mene annerledes enn han. Det finnes også «flerkulturelle» som ikke behersker norsk språk og er mer opptatt av å markere sitt «utenforskap», at «jeg hører ikke til dere». Både Venstres vararepresentant Abid Raja og NRKs filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, begge «flerkulturell» med pakistansk bakgrunn, hevder at mange pakistanere i Norge er rasistiske. I disse eksemplene er det den «enkulturelle» som har et mer tolerant og ønsket samfunnssyn.

Derfor gir det ikke mening å bruke begrepene «flerkulturelle» og den ikkeomtalte motsetninga «enkulturell». Begge begrepene må forlates til fordel for helt konkrete vurderinger av ønskete kunnskaper, kvalifikasjoner og væremåter.