Skjebnevalg? Er Ap ulikt blåblå?

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, omtalte i sin leder 31.10.12  det kommende stortingsvalget som et skjebnevalg. Noen dager seinere omtalte også Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete det kommende stortingsvalget som et «skjebnevalg».

For de av oss som er opptatt av det Braanen kaller «skavanker» ved den rødgrønne regjeringa, er det grunn til å ta på alvor det han hevder. Kan virkelig valgresultatet i 2013 bli som forskjellen på lys og mørke, som et politisk og økonomisk skille som vil merke seg inn i historia for mange tiår framover? 

Braanens argument til støtte for fortsatt rødgrønn regjering, og at vi står overfor et «skjebnevalg», avhenger av at Arbeiderpartiet og dets to regjeringspartnerne faktisk står for en annen politisk retning enn den blå-blå-regjeringa. Men det gjør den da ikke?

Et hovedfundament for den rødgrønne regjeringa er EØS-avtalen. Den betyr underkastelse av EUs markedsøkonomiske lover der alle sosiale omfordelingstiltak og fagforeningsarbeid i praksis er forbudt. Snakket om å ta ut arbeidslivsforhold av EØS-avtalen er bare en avledningsmanøver. Sosialt rettferdig økonomisk politikk er nå også i strid med menneskerettighetene slik de defineres av dem som har makt til å definere dem. Krisa i EU gjør at EU-byråkratene skjerper kampen mot fagforeningene og de faglige rettighetene, for en sterkere økonomisk union.

Arbeiderpartiet har siden tidlig på 1960-tallet vært en aggressiv tilhenger av denne EU-politikken. Den gjennomfører de også i Norge, uten annet enn ubetydelige protester på områder som det er mulig å skape oppmerksomhet om. Men ikke om Posten som driver sosial dumping i Norge. Naturressursene tilhører ikke de enkelte landene i EU-unionen, men EU felles under EU-kommisjonen. Underordninga av EU er for Ap bare underlagt ett annet hensyn; å underordne seg USAs verdensomspennende økonomiske og militære interesser.

Det vil åpenbart bli raskere verre med en blåblå regjering. Ap ga foreløpig opp å ta fra de offentlige tilsatte bruttopensjonen, mens Høyre og Frp helt klart vil overkjøre motstand mot disse pensjonsnedskjæringene. Med en rødgrønn regjering går politikken i den samme retninga, bare i saktere tempo. Skal vi da godta at vi står overfor et «skjebnevalg»? 

Må vi konkludere med at når vi først skal ledes av høyrefolk, så er Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Roger Ingebrigtsen de beste av dem? Fordi det ofte er det bedre med ørlite enn ingenting? 

Men å tro på ulver i utslitte fåreklær blir for meg en meningsløs politisk strategi.