Presidentvalget i USA: Et viktig valg, mer avgjørende enn et valg i et borettslag? Uventa resultat?

I svært lang tid har det i Norge vært stor medieaktivitet rundt presidentvalget i USA. Underforstått at dette er politisk viktig. Ikke bare for USA, men også for Norge og for hele verden. Men i stedet har sportsjournalistikkens regi prega dekninga, der spørsmålet har vært hvem som vinner, ikke hvilke politiske konsekvenser den enes eller den andres seier gir. VGs Anders Giæver, en av pressekorpsets mange høyreorienterte propagandister,  uttalte på nett til VG etter at Obamas seier var klar: - Glad min generasjon får oppleve en verdensleder som dette. — Skål!

Den norske Nobelkomiteen, oppnevnt av det norske Stortinget, deler selvfølgelig også Giævers synspunkter. Den ga Obama fredsprisen før han hadde utretta noe som helst som president.  

Etter at Obama fikk «freds»prisen, veit vi at han har utført «fredsoperasjoner» som å opprettholde folkerettsstridige fangeleire (Guantanamo), latt være å hindre hindre Israel sine folkerettsbrudd og overgrep, ulovlig gått inn i en annen stat for å henrette Bin Laden, og han har sendt uttallige droner inn i et alliert land og drept mange sivile. Han stilte nå til gjenvalg, og det ble gitt inntrykk av at amerikansk utenriks- og innenrikspolitikk med Mitt Romney som president stod overfor å bli svært endra. Men det er ikke lagt fram momenter som skulle tilsi en slik kursendring av amerikansk politikk etter hvem som vant. Valget av president i USA 2012 stod ikke mellom to politiske retninger som var merkbart forskjellige, verken for amerikanere eller verdens folk.  

Inntrykket av at presidentvalget dreidde seg om et valg mellom to ulike politiske retninger for USA og verden, har ikke rot i virkeligheten. Rike amerikanere kommer til å bli enda rikere, Israel kan fortsette som før med fordriving og utsletting av palestinere og USA vil fortsette som før med intervensjoner og kriger. USA vil gjøre som det passer seg, helt uavhengig av internasjonale avtaler. Enten det gjelder folkeretten eller handelsavtaler. Om spådommene at USA som stormakt vil forsvinne slår til, vil det heller ikke være noen forskjell på hvordan Romney eller Obama vil takle USAs fall som supermakt. Begge representerer den rike og stadig rikere overklassen i USA, ellers hadde denne rike overklassen heller ikke gjort deres valgkamp mulig med sine bidrag på milliarder av kroner. 

Så jeg må bare si til alle de norske mediene som virkelig har gravd djupt i sine lommer, tildels statlig finansiert i og med momsfritak og lisens: Dette er helt uforståelig bortkasta pengebruk. Som politisk reportasje vurdert. Den politiske betydninga av dekninga står ikke i rimelig forhold til medienes ressursbruk i form av personer og sendetid. Ikke har dekninga virka opplysende, heller. Tilslørende, er den eneste karakteristikken. Men kanskje spennende, i ei tid med fravær av spennende idrettskonkurranser mange er opptatt av. 

Kampen om ledervervet i et vanlig norsk borettslag, eller i et idrettslag, har fraværet av store politiske skillelinjer felles med fraværet av politiske forskjeller mellom de to amerikanske presidentkandidatene i 2012.  Men valg i borettslag og idrettslag omtales  ikke i norske medier. Ikke i spaltemetre og i timesvis.

Et annet interessant poeng i forbindelse med valget, er det reint sportslige, det som har med sportsjournalistikk å gjøre. Det var hele tida, hvertfall i norske medier, kjørt fram at dette var veldig spennende, det var veldig jevnt. Sensasjon, sensasjon: Ingenting er avgjort, så følg med på våre sendinger og rapporter! Det var kalt inn mange spesielle norske eksperter på amerikansk politikk, ikke minst supereksperten på absolutt alle områder; historiker, sjakkspiller, biograf og krimforfatter Hans Olav Lahlum. Hans bidrag til å forstå valgets politiske implikasjoner, og kandidatenes seiersmuligheter, hva var det? Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marianne Aasen savna eksperter på amerikansk politikk, men skreiv på twitter at slike eksperter ikke fantes på grunn av 68-ernes USA-hat! (Arbeiderpartiet er virkelig et alternativ til Høyre!). Det var en amerikaner som spådde rett resultat i alle 50 stater ut fra sannsynlighet, og Frode Saugestad skreiv i Aftenposten 6. november at det var «Langt fra dødt løp i USA». Likevel sa alle norske journalister at dette er spennende, utfallet uvisst! Følg med, følg med! Oj, så spennende! Med sportsjournalistenes yndlingsuttrykk «dette er historisk!»

Men Obama vant klart, både i antall stemmer og i valgmannsstemmer. NRKs Tove Bjørgaas  skreiv etter valget at han vant med større margin enn  «mange hadde ventet» og at Obama dreiv et «effektivt valgkamparbeid».  «I Ohio hadde de tre ganger så mange kontorer og klarte slik å mobilisere store mengder velgere.» Obamas mobilisering på grunnplanet, særlig i vippestatene, blant alle ikke-hvite velgere, var undervurdert. Men hvorfor undervurderte journalistene dette før valget? Hvorfor oppdaga ingen norske journalister denne grunnplansmobiliseringa? Fordi de rett og slett ikke er gode nok? Det er ikke usannsynlig, tross deres høye lønn. Men hva hadde de da i USA å gjøre? Eller er sannheten den at denne opplysninga ikke passa inn i den regien medielederne ga til sine underordna journalister for å kunne reklamefinansiere sine dyre USA-rapporter?  

Vi kan trygt oppsummere medienes og de politiske journalistenes arbeid med det amerikanske presidentvalget i 2012 som svært mislykka.