PST - Sjokkerende dårlig, en sikkerhetsfare

Utvalget som har vurdert ulike sider ved Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Traavikutvalget, la i går fram sin vurdering. Det utvalget skulle vurdere var «hvorvidt tjenestens prioriteringer, ressursutnyttelse, arbeidsprosesser, kompetansen og organisering er hensiktsmessig i forhold til trusselbildet og de arbeidsoppgaver tjenesten er tillagt».

Utvalget konkluderer med at verken PST eller Justisdepartementet har vært opptatt av «spørsmål av prinsipiell, strategisk og langsiktig karakter.» Bare om enkeltsaker. Når utvalget oppsummerer «PSTs ledergruppe bør i større grad konsentrere seg om spørsmål av overordnet, strategisk og langsiktig karakter», er jo ikke det annet enn å si at dette er ikke PST tilstrekkelig opptatt av. Det er «et til dels betydelig potensial for forbedringer. Mange av utfordringene kan føres tilbake til mangelfull ledelse, uhensiktsmessig organisering og lite effektive arbeidsprosesser. PST er fortsatt preget av en statisk, tradisjonsbundet organisasjonskultur …». PST er konsentrert om løpende saker. Dette er jo en knusende dom. Det finnes heller ikke noe organisasjonsledd som tar seg av slike oppgaver. Derfor er PST heller ikke organisert etter slike oppgaver. Etater som ikke har forståelse for sin strategiske oppgave gjør ikke det de skal. 

Utvalget konkluderer, litt overraskende, med at det «er optimistisk på tjenestens vegne. PSTs høyt kvalifiserte, motiverte og engasjerte medarbeidere er et stort aktivum. … endringsviljen er stor blant de ansatte, ikke minst på mellomledere- og saksbehandlernivå.» Javel, men hva leverer de? Og dette er vel også en sterk kritikk av lederne, som ikke klarer å finne ut hva som er deres oppgaver som ledere, siden det er mellomlederne og saksbehandlerne utvalget knytter sitt håp til?

Det er ikke bare PST som rammes av denne knusende dommen, men også den politiske ledelsen fra regjeringenes side for denne viktige samfunnsoppgaven. Spørsmålet er virkelig om politiets overvåkingsoppgaver har kommet ut over nivået til tidligere overvåkingssjef Asbjørn Bryhn som sa at å være motstander av norsk medlemskap i EU var en sikkerhetsrisiko, og som var viktig for politiet å følge med på. Hvorfor var ikke tjenestens medarbeidere, og justisministrene, i stand til å se de både latterlige, men ikke minst sikkerhetsrisikoen ved å konsentere seg om Arbeiderpartiets politiske motstandere på venstresida framfor de reelle sikkerhetstruslene? Det sies at PST lå med brukket rygg etter Lund-kommisjonens avsløringer av dets feilslåtte politiske overvåking. Men hvorfor er PST fortsatt handlingslamma?

Jeg er helt enig i de arbeidsoppgavene PST har blitt pålagt, gjengitt i utvalgets side 12: Om politisk motivert vold begrunna i  terrorisme eller nasjonal ekstremisme, vold mot myndighetspersoner, mot ulovlig teknologioverføring og trusselvurderinger. Men kanskje ikke til at PST skal etterforske og være livvakter. Jeg er enig i PSTs oppgaver til tross for at jeg er politisk grunnleggende uenig med absolutt alle stortingsrepresentantene. For jeg er mot å bruke forsvaret i imperialistiske ærend rundt omkring i verden, og mot underkastelse av EUs markedsøkonomiske lover. Og skal vi ha en samfunnsomveltning er jeg for at den skal skje på demokratisk vis. Vi har hatt ulovlig organisert militær virksomhet i Norge, høyresida bevæpna «Stay behind»-grupper, til og med delvis i samsvar med myndigheter. Disse gruppene evnet selvfølgelig ikke overvåkingspolitiet å oppdage, rett og slett for de var blind på det høyre øyet. 

Jeg kan ikke forstå annet enn at PST fortsatt er blind på det høyre øyet. Miljøer som Breivik opererte i var ikke i PSTs søkelys. Og er det vel heller fortsatt ikke? Det følger av hele tradisjonen og kulturen i slike miljøer, som sitter i veggene helt fra 1930-tallet da fienden var sosialistene, ikke støttespillerne til dem som 9. april 1940 okkuperte Norge. Og ikke minst av rekrutteringa. Driver skipsrederne eller noen av Høyres og Fremskrittspartiets venner som er misfornøyd med formuesskatten og bygger opp militære grupper, kan jeg ikke forstå at PST vil kunne fange opp det.  

Det er å håpe at Traavikutvalgets innstilling kan hjelpe PST videre. Men trusselvurderinger er politiske vurderinger. Trusler sett fra høyre, enten det er fra partier som  Høyre og Arbeiderpartiet, er ikke det beste utgangspunktet for reelle trusselvurderinger.