Politiker-kongen bør gå av

Hele den politiske eliten i Norge har hylla sin Konge, etter at kong Harald i sin parktale 2. september slutta seg til deres politiske hovedsak: Kritiser ikke vår innvandringspolitikk, og særlig ikke de muslimske politiske kravene!

Kongen sier det ikke direkte, men alle som kjenner samfunnsdebatten forstår kodene og signalene han sender ut: Han angriper alle som stiller spørsmålstegn ved innvandringspolitikken, dens kostnader og hvordan behandle innvandrernes politiske krav om endring av Norge til fordel for deres politikk. Den politikken Kongen ivrer for med sin parktale, er det politikkområdet som det er sterkest strid om i Norge.

Hvor grunn og bevisst politisk og fordreiende kongen er, kommer fram med sammenlikninga han gjør med disse to setningene i rekkefølge: «Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.» Forhåpentligvis ser kongen forskjell på sine besteforeldre og dagens innvandrere fra Midt-Østen og Afrika. For hans besteforeldre ble invitert som statsoverhoder, etter en folkeavstemning. Og i motsetning til dagens mest taleføre innvandrere, gjorde kong Haakon og dronning Maud noe helt annet. Haakon sa ikke: Vi må gjøre det som vi er vant med fra Danmark og England, oppdra vårt barn etter de tradisjonene og dere må tilpasse dere til oss som danske og engelske innvandrere. Nei, Haakon ville være norsk fra første stund av: Han sendte sin sønn for å hoppe i Holmenkollbakken, og satset hardt på å bli så norsk som mulig. Han valgte seg valgspråket «Alt for Norge». Dagens innvandrere, fra Midt-Østen og Afrika, hvilket Norge mener de med «Alt for Norge»?

Kongens politiske venner bruker ord som «fremmedfrykt» og «innvandringsmotstand» mot sine motstandere. Det er uenighet om hvor mange innvandrere vi skal ta imot i dag. Kongen trenger ikke gå lenger enn til det rommet i hans romslige hus i Oslo der det som formelt er hans eget råd, men reelt hans overordna, regjeringa, møter ham hver fredag. 

Kongen og hans politiske motstandere liker hver våre innvandrere: Noen av oss liker dem som, i likhet med kongens besteforeldre, liker Norge og Norges tradisjoner, og vil bli som dem. Innvandrere som har flykta fra undertrykking og motarbeider den samme undertrykkinga her som de mest aktive innvandrerne vil innføre også i Norge. Mazyar Keshvari, Fremskrittspartiets stortingsrepresentant og innvandringspolitiske talsperson, kom til Norge som femåring fra det strengt muslimske Iran. Tre år eldre enn den seinere kong Olav da han kom til Norge i 1905. Keshvari er sterkt kritisk til muslimenes politiske framstøt i Groruddalen og norske myndigheters ettergivenhet for alt muslimsk og middelaldersk mangel på likestilling og toleranse. Keshvari er en innvandrer som mange innvandrere og nordmenn liker, men han og hans type innvandrere er ikke den norske offentlighetens idealer. Andre innvandrere som noen av oss liker, er Hanni Afsar, Walid Al-Kubaisi, Sylo Taraku, Mina Bai og Lily Bandehy. Vi er ikke mer «innvandringsfiendtlige» enn de som ikke kan utstå disse innvandrerne. Men de er nærmest som forrædere, som «uekte innvandrere», å regne. De omfavnes ikke av den venstreorienterte eliten. Kongens og journalistenes og de statsfinansierte organisasjonenes helter er nok heller tredjegenerasjons innvandrere, født og oppvokst i Norge. Disse sier ikke en gang at de har hjertet sitt i Pakistan, Somalia eller Afghanistan. Men at de i stedet er muslimer. Tror vi, som kongen, på at kampen for islam er «Alt for Norge»?

Norges konge sa i talen: «Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Akkurat som å høre de mest venstreorienterte og EU-kommisjonens president som har sagt «den verste oppfinnelsen som er, er den om landegrenser». Det må være første gang i historia at en konge for en sjølstendig stat uttaler seg sånn. Det er uforståelig hvordan kongen da samtidig får seg til å si: «Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk. »

Talen framstår som et forsøk på å glatte over all politisk uenighet i Norge, ved å si at alt er like bra og at vi står sammen om alt. Som om Norge er sjølve virkeliggjøringa av Thorbjørn Egners Kardemommeby. Tilsynelatende. I virkeligheten sier kongen som sine politiske venner: Ikke vær uenig med oss, vi har rett, i motsatt fall er du en fremmedfiendtlig rasist!

Hver fredag møter kongen den som er venstresidas og den politiske elitens «versting» i institusjonen «Kongen i statsråd» på Slottet; Sylvi Listhaug. Hennes ord er ikke de kongen liker ifølge hans tale i parken. Sjøl om hennes praksis ikke står i stil med hennes ord, hvorfor sier ikke kongen det taleskriverne og han tydeligvis mener: Jeg vil ikke ha deg i mitt hus, Listhaug!

Den danske dronninga Margrethe sa at det må stilles krav til innvandrerne i Danmark:  « – vi skal også fortelle hva vi forventer. For det er vårt samfunn de kommer til. — … de skal .. forstå hvor de er kommet hen i verden  — … de er kommet til vores samfund, og de kan derfor ikke forvente, at deres gamle samfundsmodel bare kan videreføres her i landet.… når de begynder at gøre ting, som ikke stemmer overens med det store mønster i det danske samfund, må de indse, at den går ikke». Den norske kongen har valgt å ikke si seg enig med den danske dronninga. Han signaliserte i parktalen det stikk motsatte. Utenom det har han sagt «Vi kan ikke ta imot hele Afrika i Europa, det går ikke»; fornuftig nok. 

Men uavhengig av hva vi mener om politikken i den danske dronningas og den norske kongens uttalelser: Alle disse monarkiske uttalelsene, som parktalen 2. september, er å blande seg inn i den politiske striden og mot forutsetningene for et konstitusjonelt monarki. I et slikt system skal ikke konger og dronninger være politiske aktører i den daglige politiske kampen, for vi har i samsvar med demokratisk  praksis bestemt oss for at politiske lederverv ikke skal arves, men vinnes i demokratiske valg. Både med uttalelsen om innvandringa fra Afrika og den politiske kneblingstalen av sine politiske motstandere, har kong Harald brutt forutsetningene for å være konge. Han har sjøl gitt den beste håndsrekninga til behovet for republikk. Kong Harald med hele sin familie bør gå av. Så kan han og hans familie med hele sin private formue på rundt 100 millioner kroner bruke dem på å kjempe for økt innvandring og kamp for tilpasning til en muslimsk tradisjon som har samfunn for et halvt tusen år sida som mål, og kanskje peke nese til en dansk dronning som sa det verste de statsfinansierte antirasistene hører:  «…det er vårt samfund de kommer til».

Lavere pensjoner og høyere pensjonsalder: For at noen få skal bli enda rikere

Fra NRKs nettside

Etter NRK-tv-Debatten om pensjoner 25. august skreiv jeg et utkast til ytring for nrk.no. Etter en halvering av innlegget, blei det godtatt med noen redaksjonelle endinger.  Med tittel «De rikes pensjon — Lavere pensjoner og høyere pensjonsalder gjør noen av oss rikere.» (Litt merkelig hovedoverskrift i forhold til mitt budskap, synes nå jeg.) Her kommer min opprinnelige kortversjon: 

Kampen for at stadig færre skal bli enda rikere

Forslagene om reduserte pensjoner og høyere pensjonsalder er et ledd i den vestlige, og norske, utviklinga med at en stadig mindre gruppe i samfunnet blir rikere og rikere og sikrer seg mer og mer av et samfunns verdier. Det som har vært en av de viktigste sosiale framskrittene det siste hundreåret i den vestlige verden og særlig i Norden — en pensjon til å leve av og en ikke for høy pensjonsalder — angripes nå av de rikeste, av «tenketankene» og av de fleste politiske partiene.

Eksklusivt overklasseproblem

Det er et overklasseproblem når høytlønna framstående samfunnspersoner syter og klager over at de ikke skal få fortsette å jobbe lenger.

Det er typisk når den tidligere sjefsøkonomen i storbanken Nordea, Steinar Juel, går av med en utvilsomt romslig tidligpensjon som 65-åring og begynner som politisk propagandist for reduserte pensjonsytelser for den høyreorienterte «tenketanken» Civita. Høy tidligpensjon og godt betalt arbeid i Civita i tillegg — hvor mange andre får slike muligheter?

Levealder

Det legges til grunn en rekke tvilsomme fakta for denne politiske kampanjen. Som at levealderen har økt så mye. Men den har statistisk økt mest fordi barnedødeligheten har gått ned. En 65-åring i dag kan bare regne med å leve fire-fem år lenger enn det 65-åringen gjorde i 1967, viser befolkningsstatistikken til SSB. Den reelle pensjonsalderen, når de fleste slutter å jobbe, er i Norge er 65 år i følge OECD-data. I 2011 var bare 14 prosent av mennene og 12 prosent av kvinnene i arbeid. 

Produktiviteten øker

Det hevdes at det er et problem at «stadig færre jobber for å finansiere pensjonistene». Det er ikke antallet som jobber for hver pensjonist som er viktig, men hvor stor verdien er av det hver enkelt produserer. Og det som to arbeidstakere i dag produserer er mer verdt enn hva fire arbeidere produserte for noen tiår sida, fordi vi med teknologisk utvikling produserer alt mye mer effektivt: produktiviteten øker.

Arbeidet — en berikelse?

De aller fleste av oss lever ikke for å jobbe, men må jobbe for å opprettholde livet, for å skaffe oss mat og tak over hodet. Vi har en samfunnsplikt til å bidra i samfunnet med vår arbeidskraft, etter beste vilje og så godt som mulig, på samme måte som vi må betale skatt. Men dette arbeidet må nødvendigvis bli et kjedelig rutineprega arbeid for de fleste av oss. Og mye av arbeidstida i statens sentraladministrasjon og andre politikerstyrte administrasjoner går med til hyppige omorganiseringer og byråkratisk kontrollarbeid.

Det er ikke det vanlige daglige arbeidet som de fleste arbeidstakerne synes er viktigst. Dag Solstad pekte i en av sine romaner på at de fleste av oss tar svært mange bilder fra familieselskaper og ferieturer — men aldri et eneste bilde fra arbeidsplassen. I en kommentar til en NRK-ytring om aldersgrenser, skreiv en anonym  innsender (ikke meg) i kommentarfeltet: «… for hver hvitsnippakademiker som gjerne vil arbeide etter fylte 70, er det 10.000 vanlige folk som er overlykkelige over å slippe lønnsslaveriet etter 67.» 

Jobbe til vi dør?

Det er ei tid for alt i livet vårt, også for de rikeste og mektigste. En utdanna akademiker har jobba i 45 år når hun eller han er 70 år. Jeg synes det er mer enn nok tid i arbeidslivet, da er det på tide å slippe andre til i hele arbeidsprosessen. Alle bør få avslutte tida på jorda her på en annen måte enn å gå rett fra arbeidet til grava. Etter å ha jobba i 30 år, må vi kunne få tid til å gjøre noe annet, vi jobber kanskje også litt saktere og har kanskje ikke fullt så mange konstruktive innspill og ideer lenger.

Mellom arbeidslivet og døden

Det er faktisk en berikelse å slippe å oppleve mange arbeidsplassers vanstyre hver eneste dag, og få tid til å gjøre noe mer av det vi ikke fikk tid til når vi jobba åtte timer hver dag. Som å lese, trene, reise og lære mer. Særlig viktig er det for dem av oss som flere religioner vil straffe med å pines til evig tid etter døden.

Har vi ikke råd?

Det er merkelig, at jo rikere et land blir, jo mindre råd har vi til pensjoner til folk som har jobba i nær 40 år.

Hvert år betaler alle inn skatt til framtidige pensjoner, også som pensjonist. Vi som har gode pensjoner, har i tillegg betalt pensjonspremie av lønna vår hvert år vi har arbeidd. Og pensjonistene bruker pengene sine til å bidra til å opprettholde etterspørselen i samfunnet og dermed samfunnsøkonomien og arbeidsplasser.

Pensjoner og ellers: Ap/LO = Høyre/Frp

I NRKs debattprogram Debatten 25. august ble pensjoner diskutert. Høyre, Unge Høyre, De grønne og NHO deltok i tillegg til en premissleverandør fra Civita og andre interessenter. På mitt spørsmål til programledelsen om hvorfor verken Arbeiderpartiet eller LO deltok, svarte de at både Ap og LO var blitt tilbudt deltaking, men at det «ikke passet» for dem å delta.

At landets største parti og den største interesse-organisasjonen ikke hadde mulighet til å delta i en tv-debatt om noe så viktig som pensjoner, som jo gjelder alle aldersgrupper og alle sosiale lag, står ikke til troende. Årsaken må selvfølgelig være et uttrykk for et bevisst politisk valg. I dette spørsmålet er Ap enig med Høyre, og det ønsket ikke Ap at skulle bli vist. Arbeiderpartiet er faktisk drivkrafta i pensjonsnedskjæringene. Uten Ap ville ikke nedskjæringene vært mulig. Arbeiderpartiet er nok svært lei seg for at H/Frp-regjeringa ikke klarer å ta fra alle offentlig tilsatte den gode ytelsespensjonen. For da kunne Ap/LO fått både i pose og sekk: fått som de ville og kunnet gi inntrykk av at de var imot fjerningen av de offentlig tilsattes ytelsespensjon.

Det viktigste er ikke hva Ap mener, men at så mange venstreorienterte legger så mye krefter i å framstille Arbeiderpartiet som et venstreorientert og sosialt parti, og at dette partiet må få regjeringsmakt. Særlig når Ap blir et stadig mer aggressivt krigsparti og mer og mer på parti med markedsliberalistene. Å slåss for en Ap-regjering er ikke noe alternativ til Høyre og Fremskrittspartiet.

Hvilket regime har rett til å beskytte seg mot statskupp? Bare de statene som Vesten liker.

Denne artikkelen står noe forkorta på trykk i Klassekampen 13. august:

«Det er ingen tvil om at Tyrkia har rett — og plikt — til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.» Skreiv den svenske adelsmannen og tidligere stats-ministeren Carl Bildt i en kronikk i Klassekampen 6. august 2016. Bare Tyrkia?

Tenk om Bildt hadde skrivi:

«Det er ingen tvil om at Syria har rett — og plikt— til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.» Det kunne ikke Bildt ha skrivi, sjøl om han var skeptisk til innblandinga i Syria. For da ville det blitt rabalder. Fra regjeringa, fra partilederne, fra Nato og Clinton.

Eller om han hadde skrivi:

«Det er ingen tvil om at Libya har rett — og plikt— til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.»

Eller:

«Det er ingen tvil om at Afghanistan har rett — og plikt— til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.»?

«Det er ingen tvil om at Irak har rett — og plikt— til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.»?

«Det er ingen tvil om at Jugoslavia har rett — og plikt— til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.»?

Siden adelsmannen Carl Bildt hører til den svenske overklassen, kan vi vel sette tida tilbake til 7. juni 1905 da Norge egenrådig brøyt ut av unionen og erklærte seg som en sjølstendig nasjon. Da sa mange ledende svensker: «Det er ingen tvil om at Sverige har rett — og plikt— til å innføre tiltak for å beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.»

«Det er ingen tvil om at» Carl Bildt, og alle i eliten i Norge, Norden og EU, bare kan godta at Tyrkia av disse nevnte statene hadde rett «til å innføre tiltak beskytte seg mot forsøk på å velte det konstitusjonelle statsapparatet.» For uttalelsen om Tyrkia er ikke prinsipiell, det forstår vi når vi ser for hvilke land Bildt & co mener uttalelsen ikke gjelder for. Den gjelder bare for de regimene EU-kommisjonen og Nato/USA (minus Trump) liker. Og som også alle partiledere i Norge mener og ivrer for. Særlig de selvutnevnte fredsapostlene og tidligere statsministrene Kjell Magne Bondevik og Thorbjørn Jagland. Krigere som de er.

Utenom Syria kan det hevdes at disse statene ikke har et folkevalgt regime. Men det er uvesentlig. Dette er anerkjente sjølstendige stater som FN hadde godkjent og som Norge hadde diplomatiske forbindelser med. Ledelsen i USA (minus Trump), og Europa, har nå blitt et ansvarsløst aggressivt krigshissersk sjikt, som lever i rus etter den internasjonale maktbalansens fall i 1990 og tror det nå bare er å ture fram som de vil og smykke seg med fredspriser. Hvis ordbruken for disse krigene er «pen nok». Tyrkias tildelte særrettighet bekrefter dette.

Voldtekt – hvordan bevise for lange fengselsstraffer? Men: Er de hvite nordmenn, er de skyldige!

Ethvert menneske må ha rett til på et hvilket som helst tidspunkt i en «seksuell prosess» å si stopp og avbryte — og forlange og forutsette at det blir godtatt av den/de andre. Det er riktig at det skal være en straff for ikke å respektere kvinners som andres nei, for det er et uakseptabelt overgrep å trosse et nei i en slik situasjon. Men når noen skal straffes for dette, må det gjelde samme generelle regler som ellers i straffesaker. Det vil si at den straffbare handlinga skal være bevist ut over enhver rimelig tvil. Da vil ikke bare en påstand fra den ene parten som den anklagede bestrider, uten andre bevis og vitner, være nok til å sende den anklaga i kanskje seks år i fengsel. Det betyr i praksis at voldtekt vil fortsette å være et overgrep som overgriperen sjelden blir dømt for. Om vanlige bevis- og strafferettsregler skal brukes. I motsatt fall vil åpenbart flere uskyldige bli dømt — og det til lange fengselsstraffer. Det er feil å gi noen rett til å sende noen andre i fengsel bare på grunn av egen påstand, det inviterer åpenbart til misbruk. I stedet for å gi noen enkeltmennesker en slik generell makt til å straffe, er det bedre at kvinnene overdriver sjansen for overgrep og holder seg unna mulige usikre situasjoner der de må forstå at deres påstand ikke vil være nok til å straffe en overgriper. Dette til tross for at kvinner sjølsagt har rett til å opptre «utfordrende» hvor som helst — uten å bli voldtatt.

Den saka som nå to ganger har vært behandla av Borgarting lagmannsrett, andre gang som ankesak, er nå blitt sak for en stor og for det meste navnløs folkejury der de mest engasjerte kvinneaktivistene kontrollerer denne folkejuryen. Jeg er imot at det er slik vi skal utvikle et sivilisert rettssamfunn, og som forutsetter at vi bryter med prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Jeg siterer mindretallet og flertallet i dommen lenger ned. Kan det i virkeligheten være andre vurderinger enn det de to fraksjonene uttrykker, det vil si ulik vurdering av beviset og aktørenes bevissthet? På hvilket grunnlag kan det hevdes at de tre legdommernes vurdering prinsipielt og konkret er uakseptable?

Kvinnefronten skriver i sin innkalling til demonstrasjonen i går: «På grunn av at tre av fire meddommere mente at «det ikke var tilstrekkelig bevist at jenta opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene», ble disse mennene frikjent.
 Dette mente de til tross for at hun var sterkt ruset. Så ruset at blodprøven viste at det kunne vært en dødelig dose.— Det er når sånne saker som dette kommer frem i media vi forstår hvordan de slipper unna med det. Det er tilnærmet straffefrihet for voldtekt i Norge og verden.»

Men de tre meddommerne bruker ikke Kvinnefrontens påståtte formulering «at hun var sterkt ruset» i sin stemmeforklaring. De skriver: «Mindretallet viser til at det for domfellelse etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b kreves at fornærmede er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er ikke tilstrekkelig at hennes motstandsevne eller dømmekraft er redusert. Mindretallet finner det ikke tilstrekkelig bevist at D opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene. Fornærmede har åpenbart opptrådt aktivt i forbindelse med de seksuelle handlingene, jf. blant annet de framlagt bildene. Videre har hun vært i stand til telefonisk kontakt med andre i tidsrommet hvor de seksuelle handlingene har funnet sted.»

Dessuten ble de tre ble dømt til å betale en erstatning, på hundre tusen kroner, hver. Det kan da ikke være en så ubetydelig «bot» at de må kunne sies å være reelt ustraffet?

Demonstrasjonene i går var ikke prinsipielle demonstrasjoner for hvordan bevisspørsmål i voldtektssaker skal behandles og hvordan straffene skal utmåles, men var i realiteten folkedomstoler som ankebehandling. Og en tilfeldig folkedomstol, det vil si de som møter opp, anklager og dømmer uten at den tiltalte har rett til forsvarer. Jeg frykter slike folkedomstoler basert på slike politisk/moralske stemningsbølger. Jeg og mange andre har i mindre grad blitt utsatt for sånne rettsløse prosesser. Som da Ap-/LO-ledelsen kontrollerte statsapparatet på 1960-tallet og instruerte overvåkingspolitiet til å overvåke blant andre vi som arbeida mot USAs Vietnam-krig og norsk medlemskap i EEC (nå EU).

Hvorfor «eksploderte» denne dommen, avsagt 7. juli, nå i august? Det har nok med mer enn medienes sommerferie å gjøre. For hva har alle kvinneaktivistene og de statsfinansierte medarrangerende politiske partiene og frivillighetsorganisasjonene som demonstrerte i går til felles? Jo, de er i praksis for ubegrensa innvandring, og er svært aktive med å stemple enhver kritikk av islamsk religion, tradisjon og kultur med diagnosen «islamofobi» og som «rasisme». Etter at de arabiske og afrikanske skikkene med massive kvinneoverfall som på nyttårsaften i Køln, har innvandrings- og muslimentusiastene hatt et politisk svært tungt halvår. Det har blitt tyngre og tyngre også fordi at det har kommet for en dag at dette også har skjedd i Storbritannia og i Sverige i betydelig grad. Og særlig det at politiet og journalistene har prøvd å holde hemmelig at det er organiserte kvinneforaktende innvandrerne prega av muslimsk tradisjon som har stått bak disse masseovergrepene. Men i denne voldtektssaka har vi to hvite norske menn og en svenske. Da kan saka brukes, for som premisset for dem som styrer det offentlige ordskiftet er: «Det er norske hvite menn som er problemet – å hevde noe annet er rasisme!». Slik som Therese Utgård, som undertegner seg som lege og feminst, greip sjansen med en gang med sitt innlegg i Klassekampen 5. august «Sharia på norsk»: «Ingen stiller spørsmål om hvilke verdier disse mennene bidrar med i Norge. For dette var to etniske nordmenn og en svenske.»

Hadde de tre anklaga, og to ganger frikjente, vært asylsøkere, innvandrere fra Somalia eller muslimer: Rekk opp handa dem som da tror at Kvinnefronten, partiene og alle de andre organisasjonene ville ha arrangert landsomfattende demonstrasjoner mot frifinnelsen! 

Her er utdrag fra dommen avsagt i Borgarting lagmannsrett:

Ved vurderingen av om [offeret] var i en slik tilstand at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene og om de tiltalte har utvist nødvendig subjektiv skyld, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne ….. og …., ekstraordinær lagdommer …. og meddommer …. finner det bevist utover enhver rimelig tvil at [offeret]  var så ruset på alkohol og narkotika at hun ikke var i stand til å motsette seg de seksuelle handlingene.

Flertallet legger til grunn at det for domfellelse etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b ikke kreves at alle kroppsfunksjoner er satt ut av spill. Også situasjoner hvor fornærmedes psykiske evne til motstand er borte omfattes av bestemmelsen, jf. Rt-1993-963.

Lagmannsrettens mindretall, meddommerne …., …. og …., finner det ikke nødvendig å ta stilling om [offeret] var ute av stand til å motsette seg de seksuelle overgrepene. Mindretallet finner det ikke bevist utover enhver rimelig tvil at de tiltale forsto at [offeret] var i en slik tilstand at hun ikke kunne motsette seg de seksuelle handlingene. Mindretallet har vurdert de tiltalte som om de var edru, jf. straffeloven § 45.

Mindretallet viser til at det for domfellelse etter straffeloven § 192 første ledd bokstav b kreves at fornærmede er bevisstløs eller ute av stand til å motsette seg handlingen. Det er ikke tilstrekkelig at hennes motstandsevne eller dømmekraft er redusert.

Mindretallet finner det ikke tilstrekkelig bevist at [offeret] opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene. Fornærmede har åpenbart opptrådt aktivt i forbindelse med de seksuelle handlingene, jf. blant annet de framlagt bildene. Videre har hun vært i stand til telefonisk kontakt med andre i tidsrommet hvor de seksuelle handlingene har funnet sted. Det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.

Mindretallet har også lagt vekt på at da moren til [offeret] ville kontakte politiet sa [offeret] at hun ville gjøre det selv senere.

Flertallet består av fire stemmer og er ikke tilstrekkelig for domfellelse, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd. De tiltalte frifinnes derfor for post II.