Hvorfor alltid rykke ut for «å forstå»?

Hvorfor må Per Fugelli, Mímir Kristjánsson og andre selverklærte venstreorienterte sammen med muslimvennene alltid rykke ut og kommentere saker som de om de innvandra barnebrudene, og på den måten? Som en kritikk av dem som kritiserer. Hva tror de er de politiske konsekvensene av slike uttalelser? Er det mulig å oppfatte dem annerledes enn som forsvarere av slike tiltak som barnebruder? Særlig sett i en sammenheng med alle andre liknende uttalelser av typen «Jo, vi er imot det, men…». 

Som Rødts leder Bjørnar Moxnes nettopp kom med i forbindelsene med masseovergrep som dem i Köln. Som forholdet til kravet om dødsdom over Rushdie, bruk av ytringsretten til «krenkelser», terror, kvinnemishandling, gruppevoldtekter og alt liknende. Er det mulig for folk flest å oppfatte alle disse sammenhengende og liknende uttalelser som annet enn en støtte til det de rykker ut for å «forstå»? «Vi er imot, men…»?

Først må en jo lure på denne legen Per Fugelli. Jobber han egentlig for Frp? Hvor mange titusener er det som går over til Frp hver gang han åpner munnen? Hva er journalistenes formål med å intervjue han så ofte? 

Forklaringa på denne «forståinga» fra «venstre» må være grunnlagsrefleksen til dem som påstår de hører til venstresida, og som slår ut. Og ikke bare «venstre», men mesteparten av journaliststanden og andre som styrer det offentlige ordskiftet. De har som grunnlag at det bare er hvite mennesker fra Vesten, som anklages for i århundrer å ha rana og holdt verdens folk nede, som er onde og som gjør feil. Alle andre, særlig mennesker fra Midt-Østen og Afrika, er nærmest tvunget til å gjøre handlinger vi alle ser på som uønska. Fordi de er uten utdanning og arbeid. 

Det skinner gjennom i alle kommentarer, særlig på sosiale medier av selverklærte venstreorienterte og dem som mener å være tolerante og forståelsesfulle: «De kan bare rett og slett ikke noe for sine handlinger.» «Egentlig er det vår skyld.» Slike argumenter er jo å frata andre mennesker handlingsevne, og det finnes et begrep for slike argumenter, som de ofte bruker om andre…

«Venstre» og deres «humane» meningsfeller bruker masse energi på å benekte uakseptabel oppførsel. Holdninga til masseovergrepene i Tyskland og Sverige er typisk for en innarbeida og konsekvent skjematisk «venstrelinje»: Først hemmeligholding, så benekting. Når det ikke går lenger, avsluttes argumenteringa med en unnskyldning «Vel, vel, men vi er verre». For de har bare ett argument: Det er kun vi som gjør feil, ikke de andre. Gjør andre enn oss likevel feil, er det i så fall bare fordi de er tvunget til det, av oss.

En nordmann, innvandrer og nå statsstipendiat, Walid Al-Kubaisi, har treffende karakterisert dagens norske sjølproklamerte venstreorienterte: «…ein typisk venstreradikalar, [er] prega av sjølvhat: Noreg er den dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som er offer». Videre om en slik venstreradikaler han kjenner: «Han er eit typisk døme på den norske offerideologien. Han nyt å omskapa oss [innvandrarar] til offer, for då kjenner han seg rusa som ein god antirasist». (Dag og Tid 01.08.14).

Vi er ganske mange som kan takke et humant og godt liv for at dagens venstreside ikke eksisterte på 1800-tallet, ikke før andre verdenskrig, og særlig heller ikke i etterkrigstida langt opp på 1980-tallet. Tenk på all nedkjempinga og vingeklippinga av den kristne diskrimineringa og plaginga helt opp til vår tid, som vi alt har glemt som ikke-eksisterende: som likestilte rettigheter for begge kjønn, fjerning av begrepet «uekte barn», retten til skilsmisse, retten til abort, til et fritt liv inkludert seksualliv som ikke er kontrollert av prestene. Hadde ikke den tidligere venstresida før oss gjort forarbeidet, hadde det ikke vært mulig for Finn Olstad å oppsummere denne vellykka framgangen i boka «Frihetens århundre». Men nå styrker islam seg, og i dens framgang øyner også kristendommen håp om revansje for deres mange politiske nederlag? Kanskje inngår religionenes ledere samarbeid mot de «vantro»? Sammen med «venstre»?

Nå slutter venstresida sterkt opp om en professoral inspirert anarkisme i kamp for en grenseløs verden styrt av autoritære flernasjonale konserner og politiserende jurister som gjør de rike rikere og krigene enda flere og verre.

I forhold til det vi har oppnådd, kan vi, særlig i Europa og i Norge, stå foran den største sosiale reaksjonære omveltninga og det største sosiale tilbakeskrittet i verdenshistoria. Leda av verdenshistorias hittil mest kunnskapsrike mennesker — formelt.

Som de sier: «Dette er vi imot, men…»

TØI leiter etter iverksettingsgapet om sykkel — uten å drøfte politikk og makt

Tenke det, ønske det, ville det med…

TØI om sykkelpolitikk — uten å skrive om politikk og makt

En ny sykkelrapport fra Transport-økonomisk institutt den 1. februar, TØI-rapport 1453/2015, tar utgangspunkt i denne negative utviklinga: «I 1992 ble sju prosent av den norske befolkningens daglige reiser foretatt ved bruk av sykkel. Vel tjue år senere er denne andelen på landsbasis redusert med to prosentpoeng». Rapportens tittel er likevel den positive «Norsk sykkelpolitikk — på vei». 

Forskerne oppgir at deres oppgave var «… å finne mer ut av grunnlaget for dette vedvarende gapet mellom idealer og realiteter». Og de svarte: «Svak organisering, manglende planproduksjon og lav prioritering av investeringsmidler er viktige faktorer bak svak iverksetting.» Deres forslag er «Et mer samlet blikk på teknisk sykkelinfrastruktur og nye meningssammenhenger sykkelen inngår i, kan bidra til å normalisere sykkel som en vesentlig transportform, særlig i byene». Altså produserer forskerne en rapport om politiske grunner til manglende tilrettelegging og bruk av sykkel — totalt uten politisk analyse av aktører i interessekonflikter. Det er nesten ikke til å tro.

Manglende gjennomføring av politiske mål er en svært gammel problemstilling. Av de mer moderne er Henrik Ibsen som lar Peer Gynt i 1867 si: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!». Det skjønner heller ikke forfatterne av siste TØI-rapport. Det verste er likevel at det er vanskelig å se at de gjør et forsøk.

Til mastergraden i statsvitenskap i 2010 utførte jeg en eksempelstudie av Oslo kommunes fire mislykte forsøk på å gjennomføre sine like mange sykkelplaner, «Plan på plan på plan» (et sitat fra en journalists oppsummering) . Det er greit at forskerne ser på denne oppgaven som en nullitet de ikke finner nyttig. Verre er det at de ikke kommer inn på noen statsvitenskapelige problemstillinger eller bruker noen referanser til sentrale statsvitenskapelige forskere i sin jakt på forklaringer på den manglende gjennomføringa av politiske sykkelmål.

Iverksetting av politiske vedtak er et sentralt tema i statsvitenskapen. «Politikk handler faktisk om mer enn å bestemme ting, det handler om å lande sakene og få dem gjennomført», uttalte professor i statsvitenskap Anders Todal Jenssen til Ukeavisen Ledelse i 2009. Det finnes masse forskning og mange teorier om gapet mellom iverksetting og gjennomføring. Van Meter og Van Horn hevder at graden av hvor omfattende endring målet innebærer holdt opp mot den politiske enigheten om tiltaket, er avgjørende for om målet blir iverksatt helt eller delvis.

I masteroppgaven min viser jeg til den politiske uenigheten i Oslo om satsing på sykkel, fordi de viktigste sykkeltiltakene krever endring til ulempe for andre samferdselsaktører. Og at sykkeltiltak bare lar seg gjennomføre der de ikke kommer i konflikt med andre samferdsels- eller andre samfunnsaktørers interesser. I hovedsak tilbys også syklistene de lite sykkelvennlige «gang- og sykkelveger», som i praksis er mer som langstrakte leikeplasser å anse. Vi må dessverre innse at sykkelinteressene i Norge ikke trumfer en eneste annen samfunns-eller samferdselsinteresse.

På sykkelkonferansen i 2010 i Bergen, holdt jeg et foredrag om å få iverksatt sykkelmålene: Fra plan til virkelighet, om iverksetting av planer for sykkeltrafikken. 

TØI-rapporten har et eget avsnitt om SLF, Syklistenes Landsforening (rapporten skriver navnet konsekvent feil). Ja, SLF har spilt en viktig rolle som bidragsyter for utvikling av teknisk fornuftige trafikale sykkelløsninger overfor særlig Vegdirektoratet. SLF har mange ivrige og flinke tillitsvalgte, medlemmer og sympatisører. Men som styremedlem i flere år, og som leder i 1993, må jeg dessverre si at organisatorisk og politisk er SLF, og har alltid vært det, en meget svak interesseorganisasjon. Den er ute av stand til å spille en innflytelsesrik politisk rolle overfor de godt organiserte og økonomisk mektige bilinteressene og deres mange støttespillere blant politikerne. Nå har organisasjonen til og med fått en leder som i sitt lønna arbeid, som leder i Framtiden i våre hender, har som politisk mål å arbeide for flere biler som hindrer syklistene. For det er konsekvensen av kampen for elbilintensivene; å rettferdiggjøre bilbruk mot byene og dermed øke den. Til hinder for syklistene.

En samfunnsaktør som skal få noen av sine mål gjennomført, får det sjelden om noen gang av sympati eller medfølelse. Særlig gjelder det for en aktør med så mektige økonomiske motstandere som bilindustrien med reklamemakt over mediene og deres overveldende mange politiske støttespillere. 

SLF har ingen sanksjonsmidler som arbeidstakere har med streik, og har heller ikke gjort forsøk på å skaffe seg eller bruke slike maktmidler, som trafikkaksjoner som blokkerer annen trafikk. Slik Holmestrand-demonstrantene i sin tid fikk lagt E-18 utafor sentrum av Holmestrand. 

Når politikerne lukker døra etter et besøk fra SLF, er besøket og SLFs innspill glemt med det samme. De er heller opptatt av hvordan de skal møte krava fra bilnæringa og kollektivselskapene, og hvertfall ikke provosere dem med sykkeltiltak som hindrer deres framkommelighet. Sykkelinteressenes kår i Norge er treffende karakterisert med Rudolf Nilsens ord om at «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

I et intervju med Transportøkonomisk institutts blad Samferdsel nr 7/2010, spissformulerte  jeg: «[Det er] Vanskelig å bygge sykkelveger i Norge, men umulig bare når en ikke vil.» For det er den politiske viljen som mangler, ikke mangelen på rapportens forslag om byråkratiske knep. Å få en sykkelrapport som er på jakt etter «gapet mellom idealer og realiteter», uten å gjøre et forsøk på å finne de politiske faktorene som kan bedre tilrettelegginga av sykkel og øke sykkelbruken, er trist. Rapportens forslag kan nok gi forskerne karriere i det økende sykkelbyråkratiet, men neppe flere sykkelfelt og syklister.

Politikken styrer jussen

En forkorta versjon av dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Innvandrings- og asylaktivistene er ivrige på å bruke juridiske argumenter for oppnå sine politiske mål. Som Tromsøs tidligere ordfører. Men de misbruker jussen.

De skaper inntrykk av at det finnes en folkerett som har samme bindende tvang som andre norske lover. Men det internasjonale samfunnet er ikke som en stat med rett og muligheter til med makt å tvinge sine undersåtter til å følge lovene og straffe dem. Det internasjonale samfunnet er et anarki. «Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet.» skriver  nettstedet Store norske leksikon, snl.no. Ingen sjølstendig stat kan med hjemmel i internasjonale juridiske lover og dommer tvinges til å gjennomføre noe denne statens ledere ikke vil, uten at dette landet angripes og okkuperes militært. Folkeretten er en frivillig avtale. Verdens mektigste militærstater gjør alltid det som passer dem, slik norske regjeringer har brutt og bryter de mest grunnleggende formål i folkeretten om ikke-innblanding, som i Libya, Ukraina, Krim og Syria — helt uten risiko for straff for slike klare folkerettsbrudd.

Særlig informeres det feil om asylretten. Ingen har krav på å få asyl i noe land. Heller ikke dem som blir akseptert å være flyktning. Store norske leksikon skriver at «Etter folkeretten har statene rett til å gi asyl, men ingen plikt». Dette blir understreket av det wikipedia.no skriver om flyktningkonvensjonens bestemmelser om å gi «beskyttelse (politisk asyl) til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Det folkerettslige asyl er ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvertimot er asylretten en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning» (min utheving). Den nye Grunnlovens avsnitt om menneskerettigheter har ingen bestemmelser om rett til asyl, tvert imot falt et forslag om å grunnlovsfeste retten til asyl. Det er derfor opp til norske myndigheter å avgjøre om vi skal akseptere å godta asylsøknader og masseinnvandring. Med samme rett som vi har avslått å gi asyl til Edgar Snowden, Julian Assange og Mordechai Vanunu, kan vi avslå å gi asyl til andre uten å bryte noen som helst regler.

Menneskerettigheter er heller ingen forpliktelse ut over det vi har i Grunnloven. Sjøl FN-sambandet innrømmer på hjemmesida si: «FN er bygget på prinsippet om statssuverenitet; at stater har suveren autoritet innenfor sine grenser. Det betyr at ingen andre har lov til å blande seg inn i hvordan staten styres.

Norge har undertegna flyktningkonvensjonen. Det betyr ikke at de som blir akseptert som flyktninger har krav på å få asyl. De kan få opphold «mot forfølgelse inntil de kan vende hjem eller få permanent oppholdstillatelse i et annet land.» (snl.no). Flyktningene som kommer til Norge har ikke bare flykta fra Midt-Østen og Sentral-Afrika, men også fra stater som Hellas, Italia, Slovenia, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og Russland. De er neppe forfulgt i for eksempel Østerrike, så forpliktelser overfor noen derfra eller liknende stater har vi neppe.

Viktigere enn at innvandringsaktivistene tar feil om jussens bokstav, er at de ser bort fra det mest grunnleggende om at enhver lov skal uttrykke en politisk demokratisk vilje. Lovene skal uttrykke folkeflertallets vilje slik et flertall i den folkevalgte forsamlinga vedtar. Og ingen folkevalgt forsamling i noe land i Europa har folkelig oppslutning for den helt nye tolkinga av «asyl» og «flyktning» som innebærer at minst 60 millioner registrerte flyktninger pluss mange hundre millioner andre som oppgir «forfølgelse» skal få livsvarig forsørging her. Det er derfor riktig jus å si at innvandringsjuristenes politiske framstøt er i strid med alle grunnleggende juridiske prinsipper. Hvis de er uenig, kan de jo bare legge sine tolkinger ut til en folkeavstemning. Så får vi vite hva folkets juridiske vilje er.

Ja, massevoldtekter er ikke bra, men… og men: Det er dere som er like ille og egentlig verre. Dere er problemet!

Som partileder og viktig medlem i innvandrings- og muslimfronten i Norge, der Dagbladet er en sentral avis, hadde Rødts leder Bjørnar Moxnes en kronikk i den avisa 12. januar i år.  Han forstod den politiske konsekvensen av de mange masseovergrepene og voldtektene mot kvinner på offentlige plasser mange steder i Tyskland og i Europa kunne få for elitens og de «venstre»-orientertes store ide om økt innvandring og tilpasning av europeiske tradisjoner til de arabiske og muslimske skikkene. Derfor måtte han rykke ut for å sette «skapet» på plass. For det er nemlig ikke arabere og dem som med utgangspunkt i den muslimske lære om kvinnen som ikke likestilt menneske, som driver med slike organiserte masseovergrep som er noe problem. Det er det nemlig hvite middelaldrende menn i ikke-akademiske yrker som driver med.

Et høyst vanlig og tradisjonelt politisk innlegg som det går 63 av på dusinet og som alle debattredaktører slåss om å få på trykk i sine mer eller mindre identiske medium. Men denne gang skjedde det noe både overraskende og svært gledelig: To Rødt-medlemmer på Sørlandet tok til motmæle og karakteriserte Moxnes´ innlegg som en relativisering. Motinnlegget til de to Rødt-medlemmene, Halvor Fjermeros (tidligere journalist i Klassekampen) bystyremedlem i Kristiansand og Øyvind Andresen, leder i Vest-Agder Rødt, kom merkelig nok på trykk i Klassekampen, med blå utheving. Innlegget var en avskrift av et blogginnlegg på Fjermeros´ blogg,  men Klassekampen fjerna et avsnitt om de omfattende seksuelle overgrepene i Rotherham i årtier i Storbritannia som blei tia i hjel av en samla engelsk presse av redsel for å spre rasisme.

Moxnes svarte alt lørdag på Facebook på Fjermeros/Andresens innlegg i lørdags-KK.  Innlegget hans i Dagbladet var forutsigbart, og følger den europeiske «venstre»-linja: «Men noe skurrer når…» Og etter «men» kommer «vi» (de mener «dere») er ikke noe bedre! Så fortsatte Moxnes med refrenget «Det er ikke bra, men…» En klinkende klar relativisering, akkurat som Fjermeros og Andresen skreiv. Moxnes  fortsatte hele artikkelen etter denne argumentasjonstråden; «men». Som Rødts nestleder, Marielle Leraand, for et par år sida sa på mitt muntlige spørsmål om hun kunne ta avstand fra kvinnediskriminerende plagg som hijab, nikab og burka: Det ville hun overhodet ikke, fordi det var like ille at norske ungjenter av foreldrene fikk lov til å gå med bikini-overdel! Hun er nok feminist av høyeste orden, må forstås! Og Leraand er ikke aleine, alle innvandrings- og muslimsympatisørene på Facebook uttrykker det samme: norsk kvinnebehandling av både voksne kvinner og små jenter er like ille som den muslimske, så hold bare kjeft dere muslimhatere!

I den danske avisa Politiken skriver deres faste kommentator, forfatter og idehistoriker, Rune Engelbreth Larsen, etter samme linja, samme dag som Moxnes i Dagbladet : «Kvindeforagten findes skam ogsaa i vores egen kulturarv» med artikkeloverskrift «Lad oss kigge innad efter Köln. Kvinder krænkes af mænd overalt i verden, derfor kommer vi ingen vegne ved at reducere debatten til islam og flygtninge.» Ingebrigt Steen Jensen har fått to og et halvt tusen «likes» på en relativisering om at katolske geistlige i 40 år har forgrepet seg på unge gutter, så kritiser ikke dem i Köln! De kunne valgt å si: Slike masseoverfall har vi ikke hatt i Europa før, det er en klar forverring av kvinnebehandling, og vi tar fullstendig av stand fra det. Punktum! Men de kommer alltid med sitt «men»: det er alltid noen som er like ille eller verre. Og da er det ikke så ille?

De kulturelt baserte kvinnefiendtlige masseovergrepene over hele Europa fra innvandrere som nå fortsetter er ikke en høyst ordinær vanlig europeisk kvinnediskriminerende handling, det er noe kvalitativt nytt og en klar forverring av kvinnediskriminering. Kan en ikke ta avstand fra disse overgrepene uten samtidig å si alt annet er det samme og like ille, sier en bare at en ikke vil ta avstand fra det. Og det er det heller ingen grunn til å tvile på at de ikke vil.

Det er tidligere gitt en annen karakteristikk av slike retoriske knep: «whatabout-ism». Det er alltid noen andre som er like ille eller verre, så kom ikke her! Eller som fartsovertredere sier til politiet når de blir tatt: Hvorfor tar dere meg når dere ikke tar drapsmenn og tjuver?

Moxnes mener at han gjør et forsøk på å ta avstand, men jeg kan vanskelig se at han verken vil det eller klarer det. Han taler til menigheten, og da trenger han ikke skjerpe seg. Fortsatt er problemet dem som er uenig med han i synet på innvandringens omfang og konsekvenser. Moxnes gir inntrykk av at han mener at det bare er noen som er verdige til å ta avstand fra slike masseovergrep, «taharrush gamea», og det er de som oppfyller kravet til å være perfekte feminister. For tar de ikke avstand fra absolutt all kvinnediskriminering og forakt, etter deres definisjon og av alle grader slik som han påstår han gjør, så er de ikke verdige til å kritisere masseovergrepene. Det får bare innvandringsentusiastene gjøre — når det passer dem eller når de blir tvingi til det.

Moxnes & co vil ikke se det graverende i masseovergrepene, fordi det ikke passer inn i det politiske hovedbudskap deres med at alle muslimer er uskyldig anklaga og forfulgte, ingenting galt mener eller gjør og at det er vanlige hvite nordmenn som er de egentlige verstingene på alle områder både i Norge og ellers i verden. Dette politiske budskapet deler Moxnes foruten partimedlemmer flest i Rødt og SV med alle «venstre»-orienterte i Norge og i Europa, de fleste universitetstilsatte og de fleste journalistene og redaktørene: De som styrer det offentlige ordskiftet og utgjør den «opplyste allmennhet.» Uten at de er særlig opplyste, de bare gløder for det «det gode budskap» helt uavhengig av hvordan virkeligheten måtte være.

Moxnes kommer også med en annen svært interessant påstand: Se ikke ned på de innvandrerne som kommer fra muslimsk prega land, de har kanskje nettopp flykta fra muslimsk undertrykking og diskriminering. «…at en del flykter nettopp fra denne kulturen (eller ukulturen)». Ja, nettopp! Poenget er bare at disse ikke er «venstre»sidas helter, de er faktisk venstresidas motstandere og avskypersoner! De som har flykta fra muslimsk undertrykking vil tilsvarende heller ikke vite av «venstre»orienterte, for de støtter deres undertrykkere! Trenger jeg nevne Salman Rushdie? Han er vel ikke akkurat europeiske «venstre»orienterte sin helt, «motbydelig provoserende» som han har vært mot muslimer? «Venstres» budskap var klart: Det er Rushdie som er problemet! Amal Aden, Lily Bandehy, Shabana Rehmann Gaarder og Walid Al-Kubaisi er noen av de verste «venstre»orienterte i Norge kan tenke seg, rett og slett fordi disse flyktningene fra muslimsk undertrykking blir sett på som forrædere som ødelegger det idealiserte bildet en gjerne vil ha av muslimer og muslimsk tro. Det er ikke for ingenting at Al-Kubaisi har skrivi om sånne som Moxnes: «…ein typisk venstreradikalar, prega av sjølvhat: Noreg er den dårlegaste staten i verda, og nordmenn er rasistar. Stakkars de [innvandrarar] som er offer» (Dag og Tid 01.08.14). Al-Kubaisi mener at de sekulære muslimene ikke passer inn i de «venstre»-orientertes bilde.

Politikken til Rødt og SV, som vi kjenner til, er klinkende klar, utmeisla gjennom tiår, fra Khomeinlis maktoverttaking i Iran som utpekt verdensleder i kampen mot imperialismen: all kvinneundertrykking i verden, som alt annet, er minst like ille i Norge, om ikke egentlig verre.

Moxnes bekrefter på utmerka vis Al-Kubaisis påstand om dem han karakteriserer som islamovenstre: «…, nordmenn på venstresida som i praksis stør dei religiøse muslimane. Heilt sidan dei støtta Khomeini i 1979, har dei hatt ei for ukritisk haldning til islamismen. Mange på venstresida har indirekte støtta Hamas, Hisbollah og Den muslimske brorskapen i ei mistydd tru på at dei støttar dei undertrykte. I Noreg har dette ført til at dei har oversett dei sekulære og liberale muslimane. Dei har ikkje kritisert hijab på born i barneskulen. Og sjølvsagt har dei gått inn for hijab i politiet» (Dag og Tid 30.10.15)