Makta rår - over folkeretten

«Nasjonenes palass», nå FN-bygningen i Geneve,
bygd for Folkeforbundet. Foto: OBB

I ei tråd på Facebook som Trond Andresen begynte, kom-menterte jeg også dette med det stadig hyppigere brukte argumentet «i strid med/ i samsvar med folkeretten». Jeg hevda at folkeretten ikke var noe eksakt og klart begrep, og at det ikke fantes noen domstol som spiller noen avgjørende betydelig rolle som dømmer om brudd eller ikke brudd på folkeretten. 

Andresens påstand

I et lengre innlegg på tråden skreiv Andresen dette som argumenter mot meg:

ja, folkeretten brytes noen ganger av USA. 
Men så lenge det finnes andre store makter som det er politisk kostbart og militært farlig å legge seg ut med, ...... og så lenge det finnes et regelverk for det globale spillet som alle på forhånd har forplikta seg på, så representerer FN-traktaten med ...
1) forbud mot å angripe andre land,

2) Rett til proporsjonalt sjølforsvar,

3) Rett til kollektivt sjølforsvar (andre kan hjelpe militært hvis det angrepne lands regjering ber om det),

4) Bare vedtak i Sikkerhetsrådet kan ellers tillate miltitær aksjon mot et land, 

5) Slikt vedtak kan bare fattes hvis ingen nedlegger veto,

... en svær barriere, sjøl for verdens mektigste og mest aggressive stat.

Og seinere i tråden: 

Tull [Om: Det er så lovlig eller ulovlig som det et konsensus i FN finner på å mene et gitt tidspunkt. Mitt innskudd] De landene som frivillig har underskrevet FN-traktaten er til en hver tid bundet til å følge den. Denne traktaten er nærmest hogd i stein fra etterkrigstida og fram til i dag, og gjelder til enhver tid. Traktatbrudd medfører en betydelig politisk kostnad mhp forholdet til andre land, til og med for USA.

Folkeretten, ikke noe eksakt, bare en påstand

For det første vil jeg hevde at i den politiske debatten brukes «folkeretten» som et argument, av alle parter som kjemper mot hverandre. Syrias president Assad sier (med rette) at i samsvar med folkeretten har han rett til å forsvare sitt land som representant for det eneste lovlige regimet, mens det norske Stortinget (og Rødt og SV, vel?) mener at det er i samsvar med folkeretten å støtte alle opprørskrefter for å kaste Assad. Det samme mener i praksis også Den norske Flyktningehjelpen og Røde Kors. En drøy ukes tid mente Solberg-regjeringa med Brende som talsperson at Assad var et regime i samsvar med folkeretten, men etter Trumps bråe linjeskift og USAs bombing, var Assad-regimet igjen «ikke i samsvar med folkeretten».

… og hva med Krim?

Hva ville en domstolsbehandling sagt om det som vi har prøvd å straffe Russland for, og som omtales som et klart folkerettsbrudd, nemlig det som kalles «annekteringa» av Krim. Hva ville en domstol, med en aktor og en forsvarer, ha kommet til om den hadde vurdert betydninga av at Krim ble gitt til en Sovjet-stat i 1954, Ukraina, fra en annen Sovjet-stat, Russland? Og hvordan ville den vurdert at et Sovjet i oppløsning og at Russland som en av mange tidligere Sovjet-stater ikke klarte å beholde Krim? Og at befolkninga på krim stemte for å høre til Russland? Jeg kan ikke forstå at det er opplagt hva dommen kom til å bli. Men alle vestlige statsledere og deres enstemmige journalister har fastslått at det at Krim nå er en del av Russland, er i strid med folkeretten.

Folkeretten er frivillig, USA har trekt seg ut

På nettstedet ung.no står det: 

Dersom en stat bryter folkeretten, finnes det ingen domstol som kan straffe lovbruddet. Folkeretten er sånn sett ikke rettslig bindende. Dermed blir folkerett et slags frivillig regelsystem, der statene sammen lager lovene og reglene og lover å følge dem.

 Wikipedia skriver: Den internasjonale domstolen har sitt grunnlag i FN-paktens artikkel 7. Domstolen er pålagt å sørge for at internasjonale lover blir etterfulgt.…

Dersom en stat ikke ønsker å være part kan den ikke tvinges til det, men godtar en stat å være med er den i utgangspunktet forpliktet til å respektere domstolens beslutning. Etter at domstolen fastslo at USAs skjulte engasjement i den nicaraguanske borgerkrigen var i strid med folkeretten trakk USA seg fra domstolens forpliktende jurisdiksjon i 1986. USA godtar domstolens jurisdiksjon fra tilfelle til tilfelle. Kapittel XIV i FN-vedtektene gir FNs sikkerhetsråd rett til å fremtvinge beslutningene som domstolen har fattet. Dette kan imidlertid hindres med vetoretten som sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer har. [min utheving]

Vetoretten gjelder for folkeretten også

Om dommer i den internasjonale domstolen i Haag skal iverksettes, det vil si med makt, avgjøres av FNs sikkerhetsråd. Der har verdens mektigste stater vetorett. 

Hvilken kostnad å bryte folkeretten?

Andresen påstår at «Traktatbrudd medfører en betydelig politisk kostnad mhp forholdet til andre land, til og med for USA». Men FNs Sikkerhetsråd brøyt sjøl åpenbart folkeretten da de oppretta staten Israel på bekostning av palestinerne bare få år etter at Den internasjonale domstolen blei oppretta. De mange åpenbare bruddene og aleinegangen som både Israel og USA har ført i flere tiår: Åssen er det mulig å si at USA har tapt noe som helst politisk og økonomisk på det? Alle statsledere som de norske og nær 100 % av stortingsrepresentantene hyller fortsatt USA som vår store trygge nesten ufeilbarlige herre, og ingen stater forsøker å dra i gang noen økonomiske sanksjoner osv mot Israel eller USA. 

For hva har egentlig betydninga av løgnene om Iraks påståtte atomvåpenarsenal hatt å si, og alle angrepene uavhengig av folkerettens krav om ikke-angrep på sjølstendige stater. Som Frankrikes? Det er ikke slike angrep som hisser opp meningsbærerne, dem som dominerer det offentlige ordskiftet, men de som sier de ikke vil gå til krig (som Trump (som ikke holdt det) og Le Pen).

Det er ikke noe problem å vise til at all verdens brudd på pålegget om å ikke angripe andre, ikke er nok til å hindre alle småkrigene og heller ikke en stor krig. For makta rår — over folkeretten. Mer internasjonalt enn nasjonalt. 

Sannsynligvis et godt ønske, 

men ingen realitet nå

Minnestein i Geneve, ikke langt fra FN-
bygningen. Foto: OBB

At det skulle finnes en slik internasjonal rett som gjorde hele verden til et rettslig system med «likhet for loven», bort fra dagens anarki der den sterkestes makt styrer, er sannsynligvis et gode. Jeg skriver sannsynligvis, for det er ikke åpenbart at det er mulig å skape likhet for sju milliarder mennesker i helt ulike kulturelle, sosiale, økonomiske og geografiske forhold. Sjøl i Norge er det jo de mektige som fastsetter lovene og får domstolene til å dømme i samsvar med sine interesser, en maktskeivhet som styrkes av internasjonale domstoler som EU. Folkeretten i dag forutsetter staters sjølstendighet, men den internasjonale globalistiske overklassen, herunder inkludert de intellektuelle med den moderne nye vestlige «venstresida», krever jo statenes sjølstyre oppløst. 

Godt og velment, men…

Ønsket om en internasjonal rettsorden er nok godt og velment. Men det forbauser meg at en så kritisk og analytisk person som Trond Andresen kan innta et så naivt og virkelighetsfjernt syn på verdens maktforhold og kan tro på betydninga av det forslitte politiske argumentet «folkeretten». Og at det legger demper på stater som vil angripe andre direkte eller indirekte og at det koster noe å bryte forutsetninga om ikke-angrep. Det gjør det dessverre ikke.

Noen observasjoner fra Lyon (og glimt fra Geneve)

Fredag og lørdag før palmesøndag var jeg i Lyon, dvs jeg var også litt i Geneve før tog til Lyon.

 Wikpedia sier følgende om Lyon  :

Lyon (tidlegare òg kalla Lugdunum og Lyons) er ein by aust i sentrale område av Frankrike. Han er den tredje største byen i landet, og eit stort handelssentrum mellom Paris og Marseille, og har rykte på seg for å vere den gastronomiskehovudstaden i Frankrike. Han har òg spelt ei viktig rolle i kinoen si historie. Byen ligg der elva Saône munnar ut i Rhône…

Lyon er kjend som silkehovudstaden i verda, og er kjend for produksjonen av silke og tekstilar, og er i tillegg eit motesentrum. Lyon er òg det internasjonale hovudkvarteret for Interpol og EuroNews. Byen står på UNESCO si verdsarvsliste.

To av dei mest kjende vinregionane i Frankrike, Beaujolais og Côtes du Rhône, ligg nær byen.

Jeg var for det meste på halvøya mellom de to elvene.

Gamlebyen

I den gamle bydelen som er en del av verdensarven, blei det bygd smale tunneler under og mellom husa for å beskytte nyprodusert silke mot regn mellom produksjon og fargelegging. Under siste krig blei det også brukt som beskyttende ganger mot okkupasjonsmakta.

Bygningene var interessante, ganske rotete med en del artig snirklende utvendige trapper og balkonger. Men gamle og ikke så gode å bo i. Men sånn som boligutviklerne og politikerne i dag vil bygge, særlig i Oslo. Trangt, mørkt og lite — det er jo så miljøvennlig!

Silke og trykkeri — tja om museene

I dag er Lyon kjent som kokkehovedstaden. Det skjer en årlig internasjonal kokkekonkurranse der. Men historisk har det vært et sentrum for produksjon av silke og farge- og bildelegging av silkestoff. Inntil produksjonen av silke kunne industrielt produseres. På museet var det ingenting om sjølve den tekniske produksjonen, og ingenting om de sosiale forholda for arbeiderne som ei tid var oppe i 30 000.

Trykkerimuseet var mer interessant sånn. Artig å se igjen slike settemaskiner med blysats som jeg husker fra rundt 1970, og som mine første nummer av Vålerenggutten i 1966 blei satt med. Utrolig å tenke på at det er så få år sida, og hvordan produksjonen skjer i dag. Artig nok hadde de en Mac utstilt der, som den første jeg kjøpte i 1989 og som jeg har i mitt eget lille private museum i stua.

Verdens første film blei også tatt opp av fabrikkarbeidere som forlot den første filmproduksjonen i verden, i Lyon. Av brødrene Lumière, der den ene blei født i Lyon. 

Kopi av Eifeltårn som protest mot kirkemakt

På høyden av kirka kneiser en stor og synlig kirke. Høyder egner seg også godt for meteo-rologiske obser-vasjoner. Som en protest mot kirkemakta blei dette tårnet gjort til en kopi av Eiffeltårnet, i et forsøk på å ta litt «luven» fra kirka, egentlig en katedral.

Høyt prisnivå

I Lyon kom vi over denne kafeen. 

Sammenlikna med Tyskland var det høye priser på alt i Frankrike, med ett unntak: vinprisene. En halvliter med øl koster det dobbelte, og vel så det, som i Berlin. Nå har lønningene stått stille i Tyskland siden 2003, mens de har økt en del i Frankrike. Det er likevel vanskelig å forstå at ikke kjøpekrafta i Frankrike må være lavere enn i Norge, og at det derfor må være dyrere for franskmenn å leve i landet sitt enn for nordmenn i Norge.

Heller ikke ungdommen 

snakker engelsk eller tysk, og gir uriktige beskjeder

Det var svært få som kunne snakke engelsk, og ikke flere som kunne snakke tysk. Heller ikke på Berliner kafeen som jeg tilfeldigvis oppdaga i en gate.

De i resepsjonen på hotellet, oppga helt feil navn på gata han viste til. En annen sa at vi skulle ta trikk T2 for å komme til jernbanestasjonen, men den går et helt annet sted!

I Budapest skryter de av krigsledere, 

i Lyon av arkitekter

Mens en på turistbussen i Budapest blir neddynga med opplysninger om historiske slag opp gjennom tidene og deres generaler, var det på turistbussen i Lyon veldig mye skryt av hvilke arkitekter som hadde tegna torg og bygninger.

Samferdsel

En trolleybuss. Elbiler er populært i Norge, ikke elbusser. 

Turistgaiden skrøyt av kollektivsystemet til Lyon. Det har de rett i. De har t-bane, trikk og trolleybuss, og en del sykkelfelt. Men det var også veldig mye bilkjøring av varebiler, drosjer og privatbiler — også i gågater og på fortau. Fotgjengerfeltene var både med og uten trafikklys.

Fortauene var svært smale, også fordi det var satt opp stolper med 3-4 meters mellomrom, tydeligvis for å hindre parkering på de smale fortaua. Men sånn blir fortaua enda trangere for fotgjengere.

Butikker

Interessant var det å se at det var svært mange butikker som ikke var et ledd i en kjede. Altså svært mange tydeligvis sjølstandige småbutikker med private eiere. Det var bare enkelte kolonialbutikker som var en del av kjeder. 

Geneve-Lyon tur/retur

Geneve er også et inter-nasjonalt senter. Med bygn-ingen for Folke-forbundet, som nå er en FN-bygning. 

Utafor den var den en kurdisk demonstrasjon, med flagg med portrett av Øcalan. 

Flott at demoen blei tillatt, for EU har jo vedtatt at PKK er en terrororganisasjon.

I det en passerte grensa mot Frankrike like utafor Geneve, sank boligstandarden merkbart. Det franske området mellom Geneve og Lyon var åpenbart ikke noe velstående område.

Det minner meg litt om overgangen fra Canada via Niagara Falls til New York State i 2001. Hele vegen fra grensa inn til Buffalo City var svært fattigslig i denne utkanten NY State. I Buffalo var politiet også ukjent med hvor jernbanestasjonen var (den lå langt utafor byen).

Velstand med ineffektiv sysselsetting?

De mer velstående Canada og Sveits har noen likhetstrekk. I Toronto var det minst fem tjenere som brakte bagasjen fra drosja og inn til resepsjonen, hver maks fem meter. I Geneve måtte du stå i kø i nesten tjue minutter for å få skrivi ut forhåndskjøpte togbilleter som det merkelig nok ikke var mulig å få skrivd ut på billettautomatene, sånn som i Norge.

Men unødvendig sysselsetting gir ikke bare velstand, for det var ikke særlig velstand i DDR med samme ineffektive sysselsetting.

Rødt: Fra sosialisme til grenseløs multikultur

De hvite røde: de som Rødt har vedtatt er prega av
«inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet.»

Partiet Rødt feirer lands-møtet  sitt med menings-målinger som gir håp om to stortings-mandater. Ved alle stortingsvalg etter 1997 har RV/Rødt  vært inne på meningsmålingene med ett mandat, men aldri oppnådd noe mandat. Det kommer av at mandatutregningsprogrammet gir Rødt for store fordeler.

Rødt er partiet som har sitt historiske grunnlag i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)) og Rød Valgallianse. Sporene fra AKP har blitt kraftig viska ut, særlig med inntak og tett samarbeid med en AKPs (mange) politiske hovedfiender, særlig den trotskistiske retninga som i samsvar med Leo Trotsky var sterkt mot noen sosialistisk revolusjon i et eneste land før en full verdensrevolusjon.

Program som et 60 prosents parti

Rødt har et prinsipprogram, et arbeidsprogram og flere andre program som om det skulle være et parti med minst 60 prosents oppslutning. Men begrunnelsen for slike omfattende detaljerte program som ikke retter seg mot de 98 eller 99 prosentene som ikke stemmer på Rødt, er til innvortes bruk. Rødt er suverent det mest departamentale partiet i Norge, med sterke personer som har et vell av kjepphester som de får inn i programmet. Hvis ikke trekker de seg ut. I virkeligheten blir disse omfattende detaljerte programpostene som et kupp overfor de andre delegatene. De spesielt interesserte får bare gjennomslag for sitt fordi de andre som ikke har doktorgraden i alle detaljene, bare bøyer seg for doktorandene. Programmet er ikke for velgerne, men til innvortes bruk.

Økonomien er hovedkampen …

Rødt sier nå på sin hjemmeside at deres hovedkamp er den økonomiske kampen. Dagsaktuelle fornuftige ikke-ideologiske med vekt på fagforeningskrav som det er lett å slutte seg til. Nå har også (RV) Rødt tatt avstand fra det pensjonssynet de hadde til felles med høyrekreftene og Ap før 1963, nemlig en lav lik pensjon til alle uavhengig av tidligere inntekt. Mange Rødt-medlemmer er nå blitt så gamle at de har oppdaga hvor ille deres eget tidligere høyrestandpunkt i pensjonsspørsmålet var.

Rødt er mot Norges deltaking i utenlandskriger, og imot underordning av Natos militære politikk og for utmelding av Nato. Bra!

…men skal vi tro det?

Tross disse gode økonomiske og anti-imperialistiske standpunktene, kan det likevel ikke være tvil om det som samler Rødt-medlemmene med den største entusiasme og intensitet. Det er kampen for økt innvandring, støtte til muslimske politiske krav og til det «mangfoldige» multikuturelle samfunnet.

Fra universelle rettigheter til minoritetenes undertrykkingsrett

Rødts medlemmer og Rødts sympatisører har historisk i Norge vært de fremste talspersonene for alle minoriteter, men uten å ta stilling til hvem av minoritetene som skal ha rett når de motarbeider hverandre. Det Maktutredninga alt i 2003 kalte minoritetshierkariet. Som: har muslimene rett om jødene? Hvis kvinnene er den øverste i minoritetshierarkiet, er ikke det da rasistisk overfor de andre minoritetene? Hvor går grensene for minoritetenes undertrykkingsrett? Nederst må åpenbart hvite arbeiderklassemenn være, som i USA. De er også mest prega av den djupt inngrodde rasismen som Rødt har vedtatt preger nordmenn — med djupe røtter.

Lang kamp for minoritetenes undertrykkingsrett

På 1990-tallet forsvarte RV-medlemmer som sosialantropologen Jorun Solheim i flere innlegg i Klassekampen omskjæring av afrikanske kvinner som en nødvendig handling for at kvinner skulle bli sosialt akseptert i sine samfunn, og blei ikke kritisert av RV-representanter eller RV for dette standpunktet. I realiteten snarere tvert imot. Rød Ungdoms medlemmer i Drammen håpte veldig sterkt på at det ikke skulle bli noen offentlig sak om medelevene, jenter, som ble sendt tilbake til Pakistan på «ferie» for å bli tvangsgifta. RVs/Rødts sympatisører tok også spontant avstand fra de jentene som aksjonerte imot tvangsgifting. De blei reelt anklaga  for manglende respekt for minoritetene. Da Dagsavisens Hege Ullstein i 2010 bagatelliserte kvinnelig omskjæring som en ubetydelighet, fant ikke noen i Rødt grunn til å reagere mot henne.

Nå endra standpunkt - troverdig?

Til Rødts forsvar, sier de nå at de er imot at noen minoriteter undertrykker andre minoriteter. Det er litt av et positivt linjeskift når de nå mener programmatisk: «…kvinner i minoritetsmiljøene også blir undertrykt av menn og kulturtradisjonene der. Rødt ønsker å styrke innvandrerkvinners rettigheter, og støtter jenter som gjør opprør mot undertrykkende og patriarkalsk praksis». Men for sikkerhets skyld har de lagt til denne setninga: «Kritikk av slike tradisjoner må imidlertid ikke bli en kritikk av minoritetsmiljøene generelt eller islam generelt.» Å? Når de først innrømmer denne undertrykkinga som de i årtier har fornekta, hva sier de da egentlig med dette? Er ikke krava til kritikk av minoritetenes religions- og kulturtradisjoner så streng at den ikke er mulig?

Det er vanskelig å tro på realiteten at Rødt har gjennomført et reelt linjeskift. Er det ikke bare det at de har gitt opp å forsvare sin egentlige posisjon, men mener det samme fortsatt, og tror at de slipper lettere unna med å si både ja og nei?

Enklere å fastslå nordmenns inngrodde rasisme

Mens en argumentasjon om en slik sammenheng mellom minoritetene og deres religiøse og kulturelle tradisjon frikjennes, er det for Rødt lett å fastslå at norsk tradisjon mot minoriteter «…har ført til en inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet». Bra da vi har Rødt-medlemmene, en minoritet av dem som ikke hører til de 98 prosentene av det åpenbart rasistiske norske folket, som ikke er prega av disse djupe rasistiske røttene.

Det er jo samtidig en innrømmelse av at Rødt-medlemmene ikke er en del av disse norske røttene. For ellers ville jo også de vært like prega av de djupe rasistiske røttene som resten av det norske folket.

I denne sammenhengen er det interessant å merke seg at i det første bildet på Rødts hjemmeside, der de ber om frivillige til å hjelpe dem i valget, er det bare mennesker som er hvite i huden, de som Rødt ellers på generelt gruppevis og anklagende måte åpenbart mener er prega av «inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet.»

Andre meninger er bare rasisme og islamofobi

Rødt har et eget antirasistisk program. Leser en det, forstår en at det ikke er mulig å ha andre meninger enn de som der hevdes om innvandring, integrering, religioner og kulturer. I motsatt fall er dommen klar: du er rasist, en fremmedfrykter, en som er fremmedfiendtlig og som tilfredsstiller den politisk/medisinske diagnosen «islamofob». Dommen avsies raskt og tydelig. Diagnosen islamofob eller islamofobi finnes ikke oppgitt, klassifisert, som diagnose av Verdens Helseorganisasjon WHO i den «Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer», sist revidert 16. mars 2017. Men følgene av å bli konstatert av Rødts landsmøte å lide av denne diagnosen, er nådeløse. 

Ubegrensa innvandring

Å være for ubegrensa innvandring en kanskje det viktigste kjennetegnet for en som ikke er rasist i Norge. Leder av Rødts antirasistiske utvalg, Mariette Lobo skriver i Rødts tidsskrift, «tidsskriftet rødt!» (Nå med nytt navn, Gnist), i nr 3 for 2016: «I den situasjonen må vi stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit.» [merk den konservative språkforma «frem» og den grammatiske feilen «sloss» i stedet for «slåss»(feil tid)]. Lobo skriver «Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge». Godt at Rødt har samfunnsmakt til ordne ubegrensa med arbeidsplasser og økonomisk liv i Norge!

Fattige og krigsofre i Midtøsten og Afrika — handler kun på mekanisk impuls

I sin innvandringsentusiasme kaller Rødt innvandrere for flyktninger. Bare en svært liten del av de lokalt flykta etter Vestens, og vestligstøtta, kriger (og Rødt-støtta i Syria!), vil til Europa. Men det er disse få som Rødt vil ha til Europa og Norge. Som om det hjelper noe på forholda for de fattige. Rødt arbeider for en liten gruppe. Åpenbart av moralistiske grunner for å framheve seg sjøl som de fremste hjelperne, som gode fariseere.

Rødts årsaksforklaring er prega av mekanikk. Dagens Rødt-medlemmer har nok verken hørt om Mao Zedong, eller hans artikkel «Om motsigelsen». Der hevder han nemlig at ytre årsaker virker gjennom indre. Rødts syn på menneskene i fattigdom i Midtøsten og Afrika sin egen handlingsevne kan vel ikke kalles annet enn rasistisk?

Unyansert om innvandrere

Dagens innvandrere flykter ikke fra direkte trusler om død. De bruker slagvåpen og liknende for å komme seg gjennom Balkan og inn i Europa, fra områder de ikke er utsatt for noen livstrusler.

En betydelig del av innvandrerne, særlig i Tyskland, kommer fra Nordafrika. Det er lenge siden Vesten kriga i Marokko og Algerie. De kommer fordi det er enorme fødselsoverskudd i Afrika, et ikke-eksisterende fenomen for Rødt. Regimene i Nordafrika sender ut de mest kriminelle ungdommene av dem (Køln-overgrepene!), og nekter å ta dem tilbake. Men som Rødts antirasistiske leder skriver: «det finnes ingen grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge».

Rødt og Vestens nye postdoktorale «venstre»side

Over hele Vesten er det nå utvikla ei venstreside som tar avstand fra sosialismen og kommunismen, og som hyller at internasjonalt sjøloppnevnt rettsvesen skal styre verden etter sine egne oppnevnte lover og subjektive dommer. Dette «venstre» er imot nasjonalt sjølstyre, nasjonen og statsgrenser, og er for «åpne grenser» som er målet i Rødts antirasisme-program. Det nye venstre er sterkt for internasjonale sjøloppnevnte regionale styringsorganer som EU og for ubegrensa innvandring fra den fattige verden. Kombinert med internasjonale «humanitære» intervensjonskriger og full aksept for reaksjonære religiøse politiske krav. 

Dette er en politikk som er leda og utforma av sprenglærde intellektuelle, for det meste postdoktorer og professorer. I Norge er den ideologiske føreren for dette nye venstre personifisert i den anarkistiske og grenseløse sosialantropologen, professor Thomas Hylland Eriksen. Samtidig er dette en politikk der Vestens nye «venstreside» deler standpunkt med nasjonale norske høyrekrefter som næringslivsorganisasjonene, høyrepartiene og internasjonalt med den internasjonale organiserte kapitalen som EU, og den store politisk-økonomiske manipulatoren og regimevelteren George Soros. Denne venstresida er samla om en hoderystende forakt for det de mener er arbeiderklassens reaksjonære vulgarisme som «venstre» anklager for å være både kunnskapsløs og rasistisk.

Disse standpunktene er dominerende blant særlig yngre norske som anser seg som venstreorienterte, på og rundt universitetsmiljøene og i medieredaksjonene. SV og Rødt skiller seg foreløpig ut fra denne vestlige venstresida på ett område: sine standpunkter til EØS og EU. Det skiller dem fra sine sympatisører og kampfeller i innvandrings- og minoritetsspørsmål.

Når blir Rødt et fullverdig moderne «venstreparti»?

Jeg kan ikke forstå annet enn at det bare er et spørsmål om tid før også Rødt blir tvunget til å bryte med den særnorske EU-motstanden og vil slutte seg til det nye internasjonale velutdanna og politisk svært naive «venstre». Altså forlater EU-standpunktet som det nye «venstre» mener er både «nasjonalistisk» og «rasistisk», det nye venstres to verste fyord.