Noen observasjoner fra Lyon (og glimt fra Geneve)

Fredag og lørdag før palmesøndag var jeg i Lyon, dvs jeg var også litt i Geneve før tog til Lyon.

 Wikpedia sier følgende om Lyon  :

Lyon (tidlegare òg kalla Lugdunum og Lyons) er ein by aust i sentrale område av Frankrike. Han er den tredje største byen i landet, og eit stort handelssentrum mellom Paris og Marseille, og har rykte på seg for å vere den gastronomiskehovudstaden i Frankrike. Han har òg spelt ei viktig rolle i kinoen si historie. Byen ligg der elva Saône munnar ut i Rhône…

Lyon er kjend som silkehovudstaden i verda, og er kjend for produksjonen av silke og tekstilar, og er i tillegg eit motesentrum. Lyon er òg det internasjonale hovudkvarteret for Interpol og EuroNews. Byen står på UNESCO si verdsarvsliste.

To av dei mest kjende vinregionane i Frankrike, Beaujolais og Côtes du Rhône, ligg nær byen.

Jeg var for det meste på halvøya mellom de to elvene.

Gamlebyen

I den gamle bydelen som er en del av verdensarven, blei det bygd smale tunneler under og mellom husa for å beskytte nyprodusert silke mot regn mellom produksjon og fargelegging. Under siste krig blei det også brukt som beskyttende ganger mot okkupasjonsmakta.

Bygningene var interessante, ganske rotete med en del artig snirklende utvendige trapper og balkonger. Men gamle og ikke så gode å bo i. Men sånn som boligutviklerne og politikerne i dag vil bygge, særlig i Oslo. Trangt, mørkt og lite — det er jo så miljøvennlig!

Silke og trykkeri — tja om museene

I dag er Lyon kjent som kokkehovedstaden. Det skjer en årlig internasjonal kokkekonkurranse der. Men historisk har det vært et sentrum for produksjon av silke og farge- og bildelegging av silkestoff. Inntil produksjonen av silke kunne industrielt produseres. På museet var det ingenting om sjølve den tekniske produksjonen, og ingenting om de sosiale forholda for arbeiderne som ei tid var oppe i 30 000.

Trykkerimuseet var mer interessant sånn. Artig å se igjen slike settemaskiner med blysats som jeg husker fra rundt 1970, og som mine første nummer av Vålerenggutten i 1966 blei satt med. Utrolig å tenke på at det er så få år sida, og hvordan produksjonen skjer i dag. Artig nok hadde de en Mac utstilt der, som den første jeg kjøpte i 1989 og som jeg har i mitt eget lille private museum i stua.

Verdens første film blei også tatt opp av fabrikkarbeidere som forlot den første filmproduksjonen i verden, i Lyon. Av brødrene Lumière, der den ene blei født i Lyon. 

Kopi av Eifeltårn som protest mot kirkemakt

På høyden av kirka kneiser en stor og synlig kirke. Høyder egner seg også godt for meteo-rologiske obser-vasjoner. Som en protest mot kirkemakta blei dette tårnet gjort til en kopi av Eiffeltårnet, i et forsøk på å ta litt «luven» fra kirka, egentlig en katedral.

Høyt prisnivå

I Lyon kom vi over denne kafeen. 

Sammenlikna med Tyskland var det høye priser på alt i Frankrike, med ett unntak: vinprisene. En halvliter med øl koster det dobbelte, og vel så det, som i Berlin. Nå har lønningene stått stille i Tyskland siden 2003, mens de har økt en del i Frankrike. Det er likevel vanskelig å forstå at ikke kjøpekrafta i Frankrike må være lavere enn i Norge, og at det derfor må være dyrere for franskmenn å leve i landet sitt enn for nordmenn i Norge.

Heller ikke ungdommen 

snakker engelsk eller tysk, og gir uriktige beskjeder

Det var svært få som kunne snakke engelsk, og ikke flere som kunne snakke tysk. Heller ikke på Berliner kafeen som jeg tilfeldigvis oppdaga i en gate.

De i resepsjonen på hotellet, oppga helt feil navn på gata han viste til. En annen sa at vi skulle ta trikk T2 for å komme til jernbanestasjonen, men den går et helt annet sted!

I Budapest skryter de av krigsledere, 

i Lyon av arkitekter

Mens en på turistbussen i Budapest blir neddynga med opplysninger om historiske slag opp gjennom tidene og deres generaler, var det på turistbussen i Lyon veldig mye skryt av hvilke arkitekter som hadde tegna torg og bygninger.

Samferdsel

En trolleybuss. Elbiler er populært i Norge, ikke elbusser. 

Turistgaiden skrøyt av kollektivsystemet til Lyon. Det har de rett i. De har t-bane, trikk og trolleybuss, og en del sykkelfelt. Men det var også veldig mye bilkjøring av varebiler, drosjer og privatbiler — også i gågater og på fortau. Fotgjengerfeltene var både med og uten trafikklys.

Fortauene var svært smale, også fordi det var satt opp stolper med 3-4 meters mellomrom, tydeligvis for å hindre parkering på de smale fortaua. Men sånn blir fortaua enda trangere for fotgjengere.

Butikker

Interessant var det å se at det var svært mange butikker som ikke var et ledd i en kjede. Altså svært mange tydeligvis sjølstandige småbutikker med private eiere. Det var bare enkelte kolonialbutikker som var en del av kjeder. 

Geneve-Lyon tur/retur

Geneve er også et inter-nasjonalt senter. Med bygn-ingen for Folke-forbundet, som nå er en FN-bygning. 

Utafor den var den en kurdisk demonstrasjon, med flagg med portrett av Øcalan. 

Flott at demoen blei tillatt, for EU har jo vedtatt at PKK er en terrororganisasjon.

I det en passerte grensa mot Frankrike like utafor Geneve, sank boligstandarden merkbart. Det franske området mellom Geneve og Lyon var åpenbart ikke noe velstående område.

Det minner meg litt om overgangen fra Canada via Niagara Falls til New York State i 2001. Hele vegen fra grensa inn til Buffalo City var svært fattigslig i denne utkanten NY State. I Buffalo var politiet også ukjent med hvor jernbanestasjonen var (den lå langt utafor byen).

Velstand med ineffektiv sysselsetting?

De mer velstående Canada og Sveits har noen likhetstrekk. I Toronto var det minst fem tjenere som brakte bagasjen fra drosja og inn til resepsjonen, hver maks fem meter. I Geneve måtte du stå i kø i nesten tjue minutter for å få skrivi ut forhåndskjøpte togbilleter som det merkelig nok ikke var mulig å få skrivd ut på billettautomatene, sånn som i Norge.

Men unødvendig sysselsetting gir ikke bare velstand, for det var ikke særlig velstand i DDR med samme ineffektive sysselsetting.

Rødt: Fra sosialisme til grenseløs multikultur

De hvite røde: de som Rødt har vedtatt er prega av
«inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet.»

Partiet Rødt feirer lands-møtet  sitt med menings-målinger som gir håp om to stortings-mandater. Ved alle stortingsvalg etter 1997 har RV/Rødt  vært inne på meningsmålingene med ett mandat, men aldri oppnådd noe mandat. Det kommer av at mandatutregningsprogrammet gir Rødt for store fordeler.

Rødt er partiet som har sitt historiske grunnlag i Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)) og Rød Valgallianse. Sporene fra AKP har blitt kraftig viska ut, særlig med inntak og tett samarbeid med en AKPs (mange) politiske hovedfiender, særlig den trotskistiske retninga som i samsvar med Leo Trotsky var sterkt mot noen sosialistisk revolusjon i et eneste land før en full verdensrevolusjon.

Program som et 60 prosents parti

Rødt har et prinsipprogram, et arbeidsprogram og flere andre program som om det skulle være et parti med minst 60 prosents oppslutning. Men begrunnelsen for slike omfattende detaljerte program som ikke retter seg mot de 98 eller 99 prosentene som ikke stemmer på Rødt, er til innvortes bruk. Rødt er suverent det mest departamentale partiet i Norge, med sterke personer som har et vell av kjepphester som de får inn i programmet. Hvis ikke trekker de seg ut. I virkeligheten blir disse omfattende detaljerte programpostene som et kupp overfor de andre delegatene. De spesielt interesserte får bare gjennomslag for sitt fordi de andre som ikke har doktorgraden i alle detaljene, bare bøyer seg for doktorandene. Programmet er ikke for velgerne, men til innvortes bruk.

Økonomien er hovedkampen …

Rødt sier nå på sin hjemmeside at deres hovedkamp er den økonomiske kampen. Dagsaktuelle fornuftige ikke-ideologiske med vekt på fagforeningskrav som det er lett å slutte seg til. Nå har også (RV) Rødt tatt avstand fra det pensjonssynet de hadde til felles med høyrekreftene og Ap før 1963, nemlig en lav lik pensjon til alle uavhengig av tidligere inntekt. Mange Rødt-medlemmer er nå blitt så gamle at de har oppdaga hvor ille deres eget tidligere høyrestandpunkt i pensjonsspørsmålet var.

Rødt er mot Norges deltaking i utenlandskriger, og imot underordning av Natos militære politikk og for utmelding av Nato. Bra!

…men skal vi tro det?

Tross disse gode økonomiske og anti-imperialistiske standpunktene, kan det likevel ikke være tvil om det som samler Rødt-medlemmene med den største entusiasme og intensitet. Det er kampen for økt innvandring, støtte til muslimske politiske krav og til det «mangfoldige» multikuturelle samfunnet.

Fra universelle rettigheter til minoritetenes undertrykkingsrett

Rødts medlemmer og Rødts sympatisører har historisk i Norge vært de fremste talspersonene for alle minoriteter, men uten å ta stilling til hvem av minoritetene som skal ha rett når de motarbeider hverandre. Det Maktutredninga alt i 2003 kalte minoritetshierkariet. Som: har muslimene rett om jødene? Hvis kvinnene er den øverste i minoritetshierarkiet, er ikke det da rasistisk overfor de andre minoritetene? Hvor går grensene for minoritetenes undertrykkingsrett? Nederst må åpenbart hvite arbeiderklassemenn være, som i USA. De er også mest prega av den djupt inngrodde rasismen som Rødt har vedtatt preger nordmenn — med djupe røtter.

Lang kamp for minoritetenes undertrykkingsrett

På 1990-tallet forsvarte RV-medlemmer som sosialantropologen Jorun Solheim i flere innlegg i Klassekampen omskjæring av afrikanske kvinner som en nødvendig handling for at kvinner skulle bli sosialt akseptert i sine samfunn, og blei ikke kritisert av RV-representanter eller RV for dette standpunktet. I realiteten snarere tvert imot. Rød Ungdoms medlemmer i Drammen håpte veldig sterkt på at det ikke skulle bli noen offentlig sak om medelevene, jenter, som ble sendt tilbake til Pakistan på «ferie» for å bli tvangsgifta. RVs/Rødts sympatisører tok også spontant avstand fra de jentene som aksjonerte imot tvangsgifting. De blei reelt anklaga  for manglende respekt for minoritetene. Da Dagsavisens Hege Ullstein i 2010 bagatelliserte kvinnelig omskjæring som en ubetydelighet, fant ikke noen i Rødt grunn til å reagere mot henne.

Nå endra standpunkt - troverdig?

Til Rødts forsvar, sier de nå at de er imot at noen minoriteter undertrykker andre minoriteter. Det er litt av et positivt linjeskift når de nå mener programmatisk: «…kvinner i minoritetsmiljøene også blir undertrykt av menn og kulturtradisjonene der. Rødt ønsker å styrke innvandrerkvinners rettigheter, og støtter jenter som gjør opprør mot undertrykkende og patriarkalsk praksis». Men for sikkerhets skyld har de lagt til denne setninga: «Kritikk av slike tradisjoner må imidlertid ikke bli en kritikk av minoritetsmiljøene generelt eller islam generelt.» Å? Når de først innrømmer denne undertrykkinga som de i årtier har fornekta, hva sier de da egentlig med dette? Er ikke krava til kritikk av minoritetenes religions- og kulturtradisjoner så streng at den ikke er mulig?

Det er vanskelig å tro på realiteten at Rødt har gjennomført et reelt linjeskift. Er det ikke bare det at de har gitt opp å forsvare sin egentlige posisjon, men mener det samme fortsatt, og tror at de slipper lettere unna med å si både ja og nei?

Enklere å fastslå nordmenns inngrodde rasisme

Mens en argumentasjon om en slik sammenheng mellom minoritetene og deres religiøse og kulturelle tradisjon frikjennes, er det for Rødt lett å fastslå at norsk tradisjon mot minoriteter «…har ført til en inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet». Bra da vi har Rødt-medlemmene, en minoritet av dem som ikke hører til de 98 prosentene av det åpenbart rasistiske norske folket, som ikke er prega av disse djupe rasistiske røttene.

Det er jo samtidig en innrømmelse av at Rødt-medlemmene ikke er en del av disse norske røttene. For ellers ville jo også de vært like prega av de djupe rasistiske røttene som resten av det norske folket.

I denne sammenhengen er det interessant å merke seg at i det første bildet på Rødts hjemmeside, der de ber om frivillige til å hjelpe dem i valget, er det bare mennesker som er hvite i huden, de som Rødt ellers på generelt gruppevis og anklagende måte åpenbart mener er prega av «inngrodd rasisme med dype røtter i det norske samfunnet.»

Andre meninger er bare rasisme og islamofobi

Rødt har et eget antirasistisk program. Leser en det, forstår en at det ikke er mulig å ha andre meninger enn de som der hevdes om innvandring, integrering, religioner og kulturer. I motsatt fall er dommen klar: du er rasist, en fremmedfrykter, en som er fremmedfiendtlig og som tilfredsstiller den politisk/medisinske diagnosen «islamofob». Dommen avsies raskt og tydelig. Diagnosen islamofob eller islamofobi finnes ikke oppgitt, klassifisert, som diagnose av Verdens Helseorganisasjon WHO i den «Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer», sist revidert 16. mars 2017. Men følgene av å bli konstatert av Rødts landsmøte å lide av denne diagnosen, er nådeløse. 

Ubegrensa innvandring

Å være for ubegrensa innvandring en kanskje det viktigste kjennetegnet for en som ikke er rasist i Norge. Leder av Rødts antirasistiske utvalg, Mariette Lobo skriver i Rødts tidsskrift, «tidsskriftet rødt!» (Nå med nytt navn, Gnist), i nr 3 for 2016: «I den situasjonen må vi stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit.» [merk den konservative språkforma «frem» og den grammatiske feilen «sloss» i stedet for «slåss»(feil tid)]. Lobo skriver «Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge». Godt at Rødt har samfunnsmakt til ordne ubegrensa med arbeidsplasser og økonomisk liv i Norge!

Fattige og krigsofre i Midtøsten og Afrika — handler kun på mekanisk impuls

I sin innvandringsentusiasme kaller Rødt innvandrere for flyktninger. Bare en svært liten del av de lokalt flykta etter Vestens, og vestligstøtta, kriger (og Rødt-støtta i Syria!), vil til Europa. Men det er disse få som Rødt vil ha til Europa og Norge. Som om det hjelper noe på forholda for de fattige. Rødt arbeider for en liten gruppe. Åpenbart av moralistiske grunner for å framheve seg sjøl som de fremste hjelperne, som gode fariseere.

Rødts årsaksforklaring er prega av mekanikk. Dagens Rødt-medlemmer har nok verken hørt om Mao Zedong, eller hans artikkel «Om motsigelsen». Der hevder han nemlig at ytre årsaker virker gjennom indre. Rødts syn på menneskene i fattigdom i Midtøsten og Afrika sin egen handlingsevne kan vel ikke kalles annet enn rasistisk?

Unyansert om innvandrere

Dagens innvandrere flykter ikke fra direkte trusler om død. De bruker slagvåpen og liknende for å komme seg gjennom Balkan og inn i Europa, fra områder de ikke er utsatt for noen livstrusler.

En betydelig del av innvandrerne, særlig i Tyskland, kommer fra Nordafrika. Det er lenge siden Vesten kriga i Marokko og Algerie. De kommer fordi det er enorme fødselsoverskudd i Afrika, et ikke-eksisterende fenomen for Rødt. Regimene i Nordafrika sender ut de mest kriminelle ungdommene av dem (Køln-overgrepene!), og nekter å ta dem tilbake. Men som Rødts antirasistiske leder skriver: «det finnes ingen grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge».

Rødt og Vestens nye postdoktorale «venstre»side

Over hele Vesten er det nå utvikla ei venstreside som tar avstand fra sosialismen og kommunismen, og som hyller at internasjonalt sjøloppnevnt rettsvesen skal styre verden etter sine egne oppnevnte lover og subjektive dommer. Dette «venstre» er imot nasjonalt sjølstyre, nasjonen og statsgrenser, og er for «åpne grenser» som er målet i Rødts antirasisme-program. Det nye venstre er sterkt for internasjonale sjøloppnevnte regionale styringsorganer som EU og for ubegrensa innvandring fra den fattige verden. Kombinert med internasjonale «humanitære» intervensjonskriger og full aksept for reaksjonære religiøse politiske krav. 

Dette er en politikk som er leda og utforma av sprenglærde intellektuelle, for det meste postdoktorer og professorer. I Norge er den ideologiske føreren for dette nye venstre personifisert i den anarkistiske og grenseløse sosialantropologen, professor Thomas Hylland Eriksen. Samtidig er dette en politikk der Vestens nye «venstreside» deler standpunkt med nasjonale norske høyrekrefter som næringslivsorganisasjonene, høyrepartiene og internasjonalt med den internasjonale organiserte kapitalen som EU, og den store politisk-økonomiske manipulatoren og regimevelteren George Soros. Denne venstresida er samla om en hoderystende forakt for det de mener er arbeiderklassens reaksjonære vulgarisme som «venstre» anklager for å være både kunnskapsløs og rasistisk.

Disse standpunktene er dominerende blant særlig yngre norske som anser seg som venstreorienterte, på og rundt universitetsmiljøene og i medieredaksjonene. SV og Rødt skiller seg foreløpig ut fra denne vestlige venstresida på ett område: sine standpunkter til EØS og EU. Det skiller dem fra sine sympatisører og kampfeller i innvandrings- og minoritetsspørsmål.

Når blir Rødt et fullverdig moderne «venstreparti»?

Jeg kan ikke forstå annet enn at det bare er et spørsmål om tid før også Rødt blir tvunget til å bryte med den særnorske EU-motstanden og vil slutte seg til det nye internasjonale velutdanna og politisk svært naive «venstre». Altså forlater EU-standpunktet som det nye «venstre» mener er både «nasjonalistisk» og «rasistisk», det nye venstres to verste fyord.

Mediene går sammen mot «falske» nyheter: En felles sensurinstans, snart statlig?

På Dag-bladet.no blei det i går lagt ut en artikkel med denne over-skriften: «Dagbladet, VG og NRK går sammen i historisk samarbeid og lanserer «Faktisk»: Norges største mediekonkurrenter lanserer fellestjeneste mot falske nyheter.»

Falske nyheter? Har ikke disse mediene i all sin tid arbeidet mot «falske nyheter»? For det er jo det vi alltid har hørt dem si. Er de ikke så kritiske at ingenting falskt kommer offentligheten til kjenne? Er det et uttrykk for sjølkritikk at de skal nå skal være imot falske nyheter?

Det er ingen grunn til å tro at denne nye redaksjonen vil føre til færre uriktige politiske opplysninger, bortsett fra at de sikkert klarer å sikre seg en større andel skattepenger. Men hva er fakta uavhengig av kontekst, tolking og vektlegging i den politiske debatten?

Hva skal en si om nyheten som baserte seg på forskning, altså noe som tilsynelatende åpenbart ikke er en falsk nyhet, at dieselbiler var mye mer miljøvennlig enn bensinbiler, velsignet av sjølveste miljøforkjemper Erik Solheim, da han var miljøvernminister? Og at dieselbiler derfor måtte bli billigere? Skal redaksjonen «Faktisk» gå ut mot slike påstander?

Aftenpostens utenriksreporter Niels J. R. Mürer rapporterte fra Nazi-Tysklands konsentrasjonsleire at det bare var sunne arbeidsleire for ungdom. Og fikk ros av Knut Hamsun for sine tyskvennlige reportasjer. Produserte Mürer «falske» nyheter? Ville «Faktisk»-redaksjonen godkjent dem? Etter krigen blei Mürer fortsatt skrivende i Aftenposten og forfremma til utenrikskronikør i NRK der han talte varmt for norsk Nato-medlemskap og Nato og ellers alt USA måtte foreta seg i verden. Han hadde god erfaring med falske nyheter. Var det derfor han var kvalifisert til å fortelle, ikke bare i Aftenposten, men også i NRK, på en riktig måte nyheter om USAs utenrikspolitikk. Eller?

Er det fakta og ikke en falsk nyhet fra regjeringa at mange hundre av dagens kommuner er så små at de ikke kan klare seg uten å måtte slå seg sammen? Var det en falsk nyhet at så mange gikk fra svingdør til svingdør mellom arbeidsetaten, trygdetaten og de kommunale sosialkontora så disse tre etatene måtte slås sammen til Nav? Hva med at vi ikke har råd til gode pensjoner lenger, og at de derfor må skjæres ned? Hvorfor er ikke dette falske nyheter, Dagbladet, NRK og VG?

Er det en falsk eller sann nyhet at vi trenger en ny mangefelts motorveg fra Asker og Bærum inn til Oslo – for å bedre miljøet? Er det en falsk eller riktig nyhet at det er bolignød i Oslo så det må bygges mange nye små leiligheter tett i tett og svært høyt?

Snakka president Bush sin utenriksminister Colin Powell sant om at Irak hadde atomvåpen og at USA derfor ba om at FN derfor måtte angripe Irak? Ti år seinere — ti år — skreiv NRKs egen Gro Holm ei ytring i NRK om «Krig på falsk grunnlag».  Skal «Faktisk»-redaksjonen ordne opp i slike påstander som den til Colin i 2003 også? Etter ti år, eller med en gang slike påstander framsettes?

Det som Faktisk-redaksjonen helt sikkert ikke skal arbeide med, er å avsløre at det er en falsk nyhet at Norge uten EØS-avtalen vil måtte gå svært dårlig. Det blir som nyheten sagt allerede i 1972: Norge kan ikke stå utenfor EU, da vil hele næringslivet og hele Norge gå på dunken. Heller ikke «nyhetene» om at Trygve Slagsvold Vedum er en upålitelig bløffmaker og en «populist». Vi veit alle at det mener redaksjonssjefene i NRK, VG og Dagbladet. Faktisk-redaksjonen vil kanskje som noe av det første definere alt de ikke liker som «populisme»? Og følge det opp med en «rasisme»-definisjon mot «populisme»?

Er det fakta eller en falsk nyhet at asylordninga gir hvemsomhelst rett til opphold i det landet en ønsker å slå seg ned i? Skal «Faktisk» kunne si noe som vil fjerne det påståtte lovgrunnlaget for europeisk innvandringspolitikk? Sjølsagt ikke.

Når noen kommer med en falsk påstand, som at Gadaffi begynte militært angrep på sivilbefolkninga, «bevist» med et manipulert klipt filmsnutt: Vil «Faktisk» kunne si at filmsnutten som tente hele SV og de «faktaorienterte» universitets- og journalistansatte til entusiastisk bombekrig var en falsk nyhet?

Deltar Norge i borgerkrigen på opprørernes side i Syria, eller ikke? Hva er fakta? Statssekretær i UD i Stoltenberg-regjeringa, tidligere Dagblad-journalist Torgeir Larsen, hevda sterkt at Norge med sine penger til den nærmest ikke-eksisterende syriske opprørshæren «Nasjonalkoalisjonen» ikke var og er en part i borgerkrigen i Syria. Hva vil Faktisk-redaksjonen mene: Er ikke Norge med i borgerkrigen i Syria i dag heller?

Når utenriksminister Børge Brende i spissen for det samla politiske norske politiske etablissementet, inkludert det politiske journalistkorpset, snakker om Russlands folkerettsbrudd ved tilbakeføringa av Krim til Russland: Hvem av dem har sett denne folkerettsdommen som sier at dette er et folkerettsbrudd og som dermed begrunner Norges økonomiske straffetiltak overfor Russland? Hvis ikke Faktisk-redaksjonen er kommet i gang, kan vi ikke få nøye oss med å få høre NRKs redaksjonssjef Thor Gjermund Eriksens påvisning og gjengivelse av denne dommen som hans underordna gjentar så ofte de får sjansen?

Internasjonal pressebølge

Pål Steigan viser i sitt blogginnlegg «Hvem skal sjekke faktasjekkerne?» at den norske «Faktisk» kommer som en følge av en lov i USA, foreslått av Obama og vedtatt i Kongressen i 23.12.2016. Steigan skriver: 

«Faktisk» har globale storebrødre: 

Ingenting av det som kommer fra de tre mediehusene og ledelsen for Faktisk er funnet opp av dem sjøl. Sannhetsminister Egeberg [Dagbladets Kristoffer Egeberg, redaktør for «Faktisk», min merknad] sier til VG: Prosjektet skal, i tillegg til Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten, også forholde seg til den internasjonale «Fact-checkers code of principles».

Faktasjekk: Hva er «Fact-checkers code of principles»? Det virkelige navnet er Poynter’s International FactChecking Code of Principles. Og hva er så det og hvem er Poynter?

Poynter sier sjøl at de er finansiert av Arthur M. Blank Family Foundation, the Duke Reporters’ Lab, the Bill & Melinda Gates Foundation, Google, the National Endowment for Democracy (NED), the Omidyar Network, the Open Society Foundations (OSF) and the Park Foundation.
Her kan man jo merke seg verdens rikeste ektepar, ekteparet Gates, verdens mektigste meningskontrollør Google, CIA-organisasjonen NED og George Soros’ OSF.

Vi kan konkludere når vi ser på hvem som har tatt initiativet til kampen mot de falske nyhetene: Alt som ikke passer dem som kontrollerer premissene for det offentlige ordskiftet i Norge, vil bli slått ned på som falske nyheter. Internasjonalt som i Norge er det taperne av brexit-avstemninga og presidentvalget i USA som påstår at falske nyheter var grunnen til at de tapte, og vil sikre seg mot nye slike tap. Faktisk-redaksjonen er derfor bare et ledd i en felles mediemessig sensurinstans som skal ensrette de meningene som allerede er altfor ensretta. NRKs deltaking er et varsel om en kommende statlig sensurinstans for «Den eneste mulige politikken» alle mediene i Norge kjemper for: Globalisering, frihandel, internasjonalt sjøloppnevnt rettsvesen, fri innvandring, medlemskap i Nato, EU, EØS og kriger i Midtøsten. Alt som ikke passer inn i dette, vil bli sensurert som falske nyheter.

Mediene: En ikke-valgt politisk aktør med nyanser i ensidighet for «den eneste mulige politikken»

Som i totalitære stater, er den norske statsledelsen opptatt av i hvilken grad mediene får nok penger til å utføre sine oppgaver slik statsledelsen ser dem. Statsledelsen kaller sin utgreiing om støtte til mediene med et misvisende ord, «Mediemangfoldsutvalget». De kan dette med manipulerende ord, den norske eliten. 

Norske medier er en lydig ensretta politisk aktør for det som kan kalles «den eneste mulige politikken» for det «alle» er enige om. Medieutvalgets formål dreier seg ikke om annet enn at flest mulig skal sikre seg mest mulig av skattepenga for å si det regjeringene vil at de skal støtte opp om. Om mer skattepenger til denne ensidige propgandabransjen står det ikke «mye på spill. For oss alle», som redaktør Harald Stanghelle hevda i Aftenposten 7. mars i år. Bare for Stanghelle og hans yrkesbrødre.

1. Fotfølginga av Trump, 

bare ett eksempel på medienes ensidighet

De vestlige medienes felles aktive negative holdning til Donald Trump, nærmest en forfølgelse, viser hvordan mediene opptrer aggressivt enhetlig. Men bare å kritisere mediene for deres stormløp mot Trump, blir for enkelt. Medienes kampanje mot Trump er bare et eksempel på hvordan de opptrer på alle viktige samfunnsområder og viser at de er en aktiv bevisst aktør for de mektigste økonomiske og imperialistiske interessene — i Norge som ellers i verden.

Ingen president i USA har blitt fulgt, minst hver time, slik som Trump er. Hvorfor kunne de politiske journalistene ikke hatt samme holdning til han som til Obama, Bush-presidentene og Clinton? 

Det er som da jeg spurte tidligere Dagblad-journalist Anne-Sissel Skånvik på 1980-tallet en gang, om en opplysning om en politiker som var mye omtalt på det tidspunktet, var interessant. Skånvik svarte «Nå har alt om han interesse». Trump fotfølges daglig med flere nyhetsinnslag av et samla journalistkorps, også i Norge. På nrk.no skriver en journalist på typisk «saklig» vis at Trump ikke forklarer seg om sin politikk, han «forsøker» å forklare.

Trump henges ut av journalistene særlig ut fordi han vil forby anonyme kilder. Sigurd Allern, seinere medieprofessor, pekte alt i boka «Kildenes makt» fra 1992 på problemet med den politiske makta som gis til anonyme kilder. Ok, Allern er ikke sett på som en «troverdig kritiker» blant journalistene. Men kildenes makt er ingen «oppfinnelse» av Sigurd Allern. Alt i 1984 pekte daværende rektor på Journalisthøyskolen, Per Olav Reinton, på det han omtalte som «kildenes tyranni» og det som derfor førte «journalistene inn i et frivillig slaveri». Men når de politiske journalistene har en «skurk», nemlig Trump, så kan alt brukes mot han. Uansett om det er logisk eller sant. Eller en «falsk nyhet».

Norges utenriksminister, Børge Brende, i trygg forvissning om meningsmålernes og journalistenes spådommer om Trumps fem prosents sjanse for å kunne vinne, trodde han trygt kunne gå ut å trakassere den ene presidentkandidaten i det landet der norsk utenrikspolitikk utformes. Det er jo en ekstremt udiplomatisk oppførsel av diplomatenes sjef. Bølla Brende kan prise seg lykkelig over at Trump hadde storsinn nok til å behandle Brende på en helt annen måte enn han behandlet Trump. Politikerjournalistene beundret Brende for hans diplomatiske og politiske bøllestreker, i stedet for å kritisere han.

Den samstemmige opprørtheten over Trump er også litt merkelig når hans handlinger foreløpig ikke er så uvanlige for en amerikansk president å være. Men Trump provoserer åpenbart journalistenes grunnleggende verdensbilde; de må uten tvil føle seg rett og slett trua siden de samla blir så opprørte. Noe tilsvarende har ikke skjedd det vestlige pressekorpset siden siste verdenskrig.

Journalistene, i sin vante flokk, føler seg ikke bare trua, de lukter blod, og vil ha og vil se Trump fjerna. Og alle vil ha sin del av æren for henrettelsen, tydeligvis. Det kan ikke være en annen grunn enn at Trump står i vegen for deres politiske mål, «den eneste mulige politikken», konsensuspolitikken.

2. Journalistenes politiske historie: 

ukritisk stats- og maktunderdanig

Mediene i hele Vesten har ikke spilt noen rolle i å motarbeide verken første eller andre verdenskrig. Snarere tvert imot. På 1930-tallet var norsk «borgerlig» presse (ikke Ap-avisene), så «kritisk» at deres politiske journalister var sterkt for Nazi-Tyskland, minus én journalist (Dagbladets Ragnar Vold).

I vår tid, i siste del av forrige århundre, var redaktøren av Sunnmørsposten i Ålesund ordfører samtidig. Hvor kritisk var redaktøren til ordføreren? Like kritisk som de to, tilsynelatende motstanderne, en Høyre- og en Ap-representant i Drammen formannskap, som redigerte hver sin «konkurrerende» avis og la lokk det de så på som uønska lokale diskusjoner?

Situasjonen med manglende kritikk er like ille i dag som disse eksemplene, egentlig verre, men bare mer skjult. Det er ikke noe problem å finne saker som journalistene tier om for å slippe å plage de som administrerer «den eneste mulige politikken».

3. Bolig-, energi- og pensjonspolitikk

Bare ta viktige politikkområder for folk flest som boligpolitikk, elektrisitetsforsyning og økonomisk politikk.

Mediene er mikronstativ for boligprodusentenes mange organisasjoner for å påstå både at det er boligmangel og hva den skyldes. Stadig, særlig i NRK Dagsrevyen, får boligprodusentene, banker og eiendomsmeglere som lever av høyest mulig boligpris, legge fram sine argumenter for å øke boligprodusentenes fortjeneste: Mindre boliger tettere og høyere, mindre lys og med dårligere byggkvalitet. Det journalistiske indirekte budskapet er at motforestillinger til boligprodusentene ikke finnes. Mediene søker heller ikke opp motforestillinger til boligprodusentenes interesser. Det er i praksis for boligprodusentenes mange organisasjoner bare å ringe Dagsrevyen, så kan de være ganske sikker på å få på plass et propagandainnslag som i tillegg kan applauderes av en helt enig bygningsminister Jan Tore Sanner. Sikkert med rosende omtale i Dagsrevyens interne loggbok etterpå.

Ap-, SV- og Sp-regjeringas bygging av master i Hardanger fikk stor medieomtale som visuell naturforurensing. Men ikke hvorfor nye master er viktig, og ikke noe om noe som er enda viktigere: nemlig bygging av mange nye sjøkabler til det europeiske fastlandet. Det er for å knytte Norge til EUs kraftmarked og konsekvensene av det.  Norge skal kunne tjene penger på å tømme vannmagasinene om sommeren for så å kjøpe strøm tilbake om vinteren til dyr EU-pris, strøm som er produsert av kull og atomkraft. Som en følge av dette av holder mediene også skjult hensikten med de nye strømmålerne til milliarder av kroner betalt av oss forbrukere, noe som faktisk åpner for å strupe strømtilgangen individuelt hos hver enkelt strømkunde. Det står i forskriftene for de nye strømmålerne. Et journalistisk ikke-tema for «mangfold»-journalistene.

De politisk-økonomiske journalistene synes det er helt ok med å sette overskuddet av vår oljeproduksjon i aksjer som kan fordufte i et internasjonalt finanskrakk, i motsetning til i det minste å bruke penga til varig infrastruktur i Norge til glede for framtidige generasjoner.

Og like selvfølgelig er det for de politiske journalistene at vi ikke lenger har råd til slike pensjoner som vi hadde råd til før oljeinntektene.

4. Politikere forskjellsbehandles

I NRKs program Politisk kvarter 21.12.16 ble den nye justisministeren Per-Willy Amundsen mindre enn et døgn etter utnevninga intervjua av journalist Bjørn Myklebust. Intervjuet er framstilt som et framstående eksempel på kritisk revolverjournalistikk. Det interessante ved dette intervjuet er den unntaksvise kritiske holdninga som en ledende politiker blir utsatt for. Hadde Myklebust behandla Stoltenberg, Solberg, Støre eller Børge Brende slik Amundsen (og Søviknes) ble, for eksempel når det gjelder krigene i Libya og Syria, hadde neppe Myklebust hatt noen jobb lenger. For det er forskjell på dem som representerer «den eneste mulige politikken» og de andre.

Jeg husker sjøl en gang på 1990-tallet da jeg var i diskusjon med Carl I. Hagen i Dagsnytt 18 om fartsgrenser på motorvegene. Da jeg fikk satt ut Hagen litt med noe han var uforberedt på, jubla og klappa NRK-journalistene utafor studio. Artig for meg, men dette er et representativt eksempel på at journalistene ikke er så kritiske og upartiske som de påstår.

5. Demonisering av politikere — noen

Mens en ellers i Norge er opptatt av å motarbeide mobbing, er mobbende demonisering av utvalgte politikere en æret journalistisk aktivitet. Før Trump var det i Europa Marine Le Pen og særlig Putin som var «ut». Opposisjonen til «den eneste mulige politikken» har ingen journalister, og politikere som ikke har støttespillere i mediene kan lett tas — som de svakeste. Sånn ulvene driver geriljataktikk. Ikke mot politikere med makt, som EU-kommisjonens ledere, og særlig de amerikanske i deres øyne heltepresidentene Obama og Clinton og våre egne helter som statsministrene Brundtland og Stoltenberg.

I Europa manes det opp et skrekkbilde av Putin som en trussel mot Europas stater og folk. Forsida på Der Spiegel — og Klassekampen — taler sitt tydelige språk. Som en pensjonert kjent utenriksjournalist sa i et privat selskap jeg tilfeldigvis møtte han: «Putin er reine Hitler.»

Du skal ikke være mye utafor den smalspora «eneste mulige politikken» før du blir utstøtt. Per Olav Lundteigen pådro seg journalistflokkens vrede da han i 2006 ville at vi «skulle stå tidlig opp om morran» og begynne å produsere vaskemaskiner igjen i Norge. Trygve Slagsvold Vedum truer også den eneste mulige politikken. Det er helt i samsvar med de politiske journalistenes refleks i forsvar for «den eneste mulige politikken» at politisk redaktør i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, med støtte av Kristin Clemet, hevder og krever, at Vedum må angripes nå. Clemet spår også at journalistene, som hun treffende omtaler som en blokk, snart vil måtte reagere. 

For nå er det mest opphisselsen mot «demonen» Sylvi Listhaug som gjelder. Fra journalistene, Clemets blokk, politikerne fra Venstre til Rødt til de universitetsansatte. Listhaug gjennomfører politikken til Erna Solbergs regjering som har nærmest enstemmig oppslutning i Stortinget. Listhaug sier ja til asylinstituttet som et reint innvandringsinstitutt, hun sier ja til mye av det Frp sier de er imot, og hun sier ja til å sende skip til Middelhavet for å hjelpe misfornøyde afrikanere med å komme til Europa. Hun er på de norske innvandringsentusiastenes side mot EU-kommisjonens restriktive planer for innvandringsvegen over Middelhavet. Hun kritiseres for «retorikken», men hun gjør akkurat som innvandringsentusiasten Knut Arild Hareide vil. Slik som mediene hjalp Carl I. Hagen fram med lattergjøring, hjelper de politiske journalistene, som alle er uenig med Frp, å gi inntrykk av at Frp mener noe helt annet enn det de faktisk arbeider daglig for.

Derimot er Listhaug selvsikker avvisende til å underkaste seg kritikerne og journalistene. Det er nok ekstra provoserende for dem som representerer «den eneste mulige politikken» at hun ikke er ydmyk overfor dem; «kontrollørene», «vi som bestemmer hva som er akseptabelt å mene». Og så kan en jo bruke muligheten til å sverte en kvinne, noe som ellers ikke er korrekt.

6. Krigspropagandistene

Som alle bedrifter, partier og organisasjoner har sine egne kommunikasjonsmedarbeidere, ofte journalister, som skal framstille sin egen organisasjon i et mest mulig positivt syn, trenger krigførende parter sine egne krigspropagandister. Men de moderne vestlige statene, som Norge og andre europeiske stater, trenger ikke opprette et eget statlig propagandabyrå. De som smykker seg med karakteristikken «kritisk» tar helt automatisk frivillig på seg å unnlate å kritisere Norges krig i Afghanistan, i Irak, i Libya og Syria — mens den forberedes og pågår. Det er lavmælt forståelig mumling for ikke å støte sine statsledere som også er potensielle intervjuobjekter som kan brukes i egen karriere. Etterpå, når krigen er over og ikke så mange er opptatt av den, kan en gjerne referere noen som sier at noe av disse krigene var feilslått politikk.

At Norge nettopp har tapt krigen i Syria, der de blanda seg inn i en borgerkrig åpenbart i strid med folkeretten, er et sviende nederlag for den norske eliten og deres klakkører journalistene. Det er et krigsnederlag journalistene tier om. Enda de jobba sterkt politisk innad i Norge for å hindre det lovlig valgte regimets gjenerobring av Aleppo fra IS. En politisk propagandakamp der de underkasta seg de politiske interessene til Norges Røde Kors og den norske Flyktningehjelpen. Dagens politiske norske journalistene hadde kanskje også støtta Hitler for å hindre at Sovjet-troppene erobra Berlin for å knuse det tyske nazi-regimet?

Norges innblanding i den syriske borgerkrigen, og med sanksjonene som så sterkt rammer sivilbefolkninga i Syria, er ikke noe folkerettsproblem for våre politiske myndigheter, og dermed heller ikke for det politiske journalistkorpset.

7. Folkeretten, Krim og Syria

Statslederne i Vesten snakker stadig om folkeretten, og viser til den når de skal framheve egne interesser og maktbruk, og de politiske journalistene gjentar dette ukritisk daglig som papegøyer. Det finnes ingen slik domstol som kan dømme noen stater. Tilbakeføringa av Krim til Russland etter folkeavstemninga der er ikke dømt i noen folkerettsdomstol, og det er heller ikke åpenbart at Russland ville bli dømt i en slik tenkt rettssak, sjøl med et flertall av vestlige dommere. Den reelle politiske bakgrunnen, at å frata Krim fra Russland ville være en betydelig geopolitisk svekkelse av Russland, på linje med sovjetiske atomvåpen på Cuba, er et ikke-tema for våre politiske journalister.

Ingen folkerettskjennelse har heller gitt Norge noen rett til å delta i borgerkrigen i Syria og ramme sivilbefolkninga med sanksjoner for å kaste den valgte lederen der. Om det hadde fantes noen folkerettsdomstol, er den norske innblandinga i Syria åpenbart i strid med folkerettens intensjoner. De politiske journalistene er heldigvis lydig og nevner aldri noe om dette. 

Journalistene skjuler også et kraftig linjeskift i den norske utenrikspolitikken fra de første tiåra etter siste verdenskrig med en ny aktiv innblanding i andre stater. Et aggressivt skifte. Med full samla støtte fra en «mangfoldig» presse.

Norske politiske journalister gir samstemmig inntrykk av at staten Norge kan smelle til Russland med sanksjoner uten at Russland forventes å reagere med mottiltak på sanksjonene.

8. De utvalgte til å bekrefte 

journalistenes mening

Den nye russiske ambassadøren til Norge uttalte 17. februar at forholdet til Russland var vanskelig og kritiserte Norges politikk overfor Russland. Da reagerte NRK som på refleks: det kan jo ikke stemme at det finnes noen feil med norsk politikk, og journalisten må ha tenkt «hvem kan jeg raskt kontakte for å få det bekrefta det riktige og udiskutable norske standpunktet»? Jo, de ringte straks til en som trygt kunne bekrefte deres syn: krigshisseren Kjetil Stormark som lever av å få småpenger av opprustning. Stormark kunne selvfølgelig berolige NRK-journalisten. - Nei da, Russland tar feil, og det er de som er den aggressive! Interessant nok diskuterte NRK rett etterpå i et annet program Trumps medieanklager, og der en nyhetsredaktør i NRK presiserte at det var forskjell på etisk forsvarlig journalistikk og det som var dårlig journalistikk. Bruken av Stormark i denne sammenhengen, må vel karakteriseres som dårlig journalistikk? Heldigvis for NRK kunne vår statsminister seinere på dagen trygt avfeie den russiske ambassadørens uttalelse med karakteristikken «propaganda». Bra, så slapp vi å fundere på konsekvensene av hvordan våre handlinger virker på andre.

Den raske kontakten med Stormark kan kanskje også sees på som en fornærmelse mot Russlandshisseren Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv. Han kunne hjulpet NRK med å ha vært enda krassere mot Russland enn Stormark?

9. Journalistene regisserer og styrer debatten

Foran enhver debatt, og enhver reportasje, har journalisten en på forhånd bestemt «agenda» for hva de vil ha fram. De plukker synspunkter som de synes er interessante, og gjerne noen de tror er «dumme» som vil styrke deres eget standpunkt, til å få fram det synet de på forhånd har bestemt seg for er det eneste mulige. Det kommer aldri noe overraskende ut av slike debatter, det har debattlederne sørga for gjennom utvalget av deltakere og spørsmåla sine. Alt blir som med regnestykkene i mattetimene: Q. E. D. , Quod erat demonstrandum: Det som skulle bevises. Det som journalistene alt på forhånd ville ha fram.

Avisdebattene er for noen få aksepterte aktverdige debattanter som blir spurt om å breie seg ut i spaltene, mens andre må nøye seg med småinnlegg eller blir hengt ut som latterlige personer i spalter som «Meninger om mangt». Og konkurransen fra nettmediene, som har gitt så mange muligheter til frie ytringer forbi sensuristene i de statsstøtta mediene, blir bare karakterisert som «nettroll».

10. Hvor får journalistene sine meninger fra?

Journalistene framstiller seg som «kritiske» og dermed nøytrale hevet over enhver politisk interessekamp. Men slike mennesker finnes ikke. Særlig de politiske journalistene har en politisk plattform for å vurdere hva som har «nyhetsverdi» og som er «viktig». Heller ikke for journalistene faller deres meninger ned fra himmelen uavhengig av de samfunnsmessige politiske stridene.

Ser en på hva som er de politiske journalistenes felles «eneste mulige politikk» — globalisering, frihandel, internasjonalt sjøloppnevnt rettsvesen, fri innvandring, medlemskap i EU og Nato og kriger i Midtøsten — ser en også hvor de får sine tanker fra. Det er fra verdens mektigste herskere som den aktive og ekstremt rike valuta- og regimevelteren George Soros og det nærmeste en kommer kapitalistenes internasjonale «sentralkomite», World Economic Forum. Forumet som har hatt norske generalsekretærer, Espen Barth Eide og Børge Brende, begge «tilfeldigvis» utenriksministre.

Alt i 1961 (17.01.61), i forbindelse med sin avskjedstale som president i USA, advarte Dwight D. Eisenhower, USAs øverstkommanderende i Europa under siste verdenskrig, mot det han omtalte som «det militærindustrielle kompleks» sin politiske makt. Eisenhower har talt for døve ører, særlig journalistenes. For de maner til krig, og våpenprodusentene håver inn milliarder på kriger og rustningskappløp.

Mot kritikk av den politikken de sprer, har journalistflokken i egne øyne et knusende motargument: «Det der er en konspirasjonsteori!».

11. Samfunnsoppdraget – bare bløff

Journalistene snakker ofte om samfunnsoppdraget de har fått. Men det finnes ikke noe vedtak der Stortinget har gitt medier et oppdrag å sørge for brei informasjon sjøl om betydninga av en fri offentlig diskusjon er omtalt i Grunnloven. Det står opp til hvem som helst å begynne et medium. Argumentet om samfunnsoppdraget er bare skjult argumentasjon for å sikre seg mest mulig statskroner, og for å forsvare sin politiske ensidighet. Intet presseorgan ser det for eksempel som sin oppgave å bringe fram motforestillinger til begrunnelsen for boligpolitikken eller energipolitikken. Samfunnsoppdraget er ukritisk å fremme de mektiges synspunkter, foruten egne særegenheter. 

12. Nyanser i ensidighet

Den aktive og engasjerte kommunistjegeren, også journalist i TV2, Gerhard Helskog, skreiv 04.03.02 i en kronikk i Aftenposten: «Journalistene er Norges mest selvkritiske yrkesgruppe.» Som om journalistene er som Freia Melkesjokolade, «Ingen over, ingen ved siden». Heldigvis skreiv Jahn Otto Johansen i Samtiden 2/2002: «Mange norske redaktører og journalister skal ha seg frabedt enhver kritikk av seg selv og kolleger. Pressens folk går rett i sine skyttergraver når mediene kritiseres.» Og: «Det er en mangel på motforestillinger som er helt påfallende,…»

Journalistene «kikker ikke makta» i kortene og er ikke kritisk mot statsledernes grunnleggende politikk. Som et gullkorn en annen journalist skal ha sagt: Det er bare Se og Hør-journalistene som fortjener betegnelsen kritiske journalister i Norge.

VGs Anders Giæver organiserte en aksjon, sammen med Helskog, mot at Sigurd Allern skulle bli medieprofessor, av frykt for at Allern skulle kunne komme til å kritisere mediene på en tillitvekkende måte.

Journalistene Øystein Singsaas og Arne Strand, «kritiske» av yrke, trivdes utmerket som statsminister Brundtlands lydige pudler foran de øvrige knelende politiske journalistene på Brundtlands pressekonferanser.

Alle de politiske journalistene fra Dagens Næringsliv og det som regnes som riksmedier, for det meste også inkludert Klassekampen, har politiske journalister som jobber med utgangspunkt i «den eneste mulige politikken». Alle disse som det går førti av på dusinet, produserer politiske kommentarer som ved sammenlikning ikke kan karakteriseres på annen måte enn som nyanser i ensidighet, for «den eneste mulige politikken». På engelsk kalt «mainstream media». Motstemmer blir ikke rekruttert, eller de blir tilpassa eller oppsagt om de etter en feiltakelse ble rekruttert. 

13. Mediemangfoldutvalget: 

Mer penger til mer ensretting

Det er få statsledere i totalitære stater som vil ha problemer med å slutte seg til vår kulturminister Linda Helleland når hun mottok utvalgets forslag med disse orda: «– Det beste vernet mot falske nyheter er et mangfold av nyhetsmedier av god kvalitet. Vi kan håpe at debatten om falske nyheter fører noe positivt med seg, at den minner forbrukere og politikere på at kvalitetsjournalistikk koster, sier Helleland.»  Det er ingen grunn til å tro at Helleland og de statslederne som i andre sammenhenger kritiseres, og som våre regjeringer har gått til krig mot og gjerne vil gå til krig mot, er så uenig om hva de alle legger i «falske nyheter», «mangfold av nyhetsmedier» og «at kvalitetsjournalistikk koster».

At staten gjennom NRK skal holde seg med en egen politisk redaksjon som skal «rettleie» folket med utgangspunkt i meningene til verdens og Norges mektigste økonomiske og militære aktører, og ellers finansiere privat eide medium som formidler den samme politikken, er uforståelig. nrk.no sin ytring.no er redigert av de mest ekstreme elitistiske forkjemperne for «den eneste mulige»-politikken. Redaktørene plukker fra sitt nettverk, de som de ofte bytter jobber med, og utnevner dem til «faste skribenter». Som Dag Herbjørnsrud 10.03.17 fra ytringsredaktørenes eget eksklusive nettverk. Det passer godt på ytring.no-redaksjonen det Jahn Otto Johansen skreiv i Samtiden 2/2002: «Vennskap og bekjentskap påvirker den kritiske sans, enten man vil eller ikke.»

Det felles ensidige budskapet fra alle «seriøse» medier viser at alle milliardene hvert år til den norske, ikke «mangfoldige», men ensidige politiske pressa, er en fiasko. Justeringa av statsfinansieringa kan ikke endre på denne ensidigheten.

Statlig finansiering av disse ensidige propagandistene har ingenting med demokrati og ytringsfrihet å gjøre. Kan ikke de statsfinansierte politiske journalistene heller skaffe seg en jobb i det private næringslivet, eller i offentlige etater som har mangel på arbeidskraft, som pleiehjem og barnehager?