Mediene: En ikke-valgt politisk aktør med nyanser i ensidighet for «den eneste mulige politikken»

Som i totalitære stater, er den norske statsledelsen opptatt av i hvilken grad mediene får nok penger til å utføre sine oppgaver slik statsledelsen ser dem. Statsledelsen kaller sin utgreiing om støtte til mediene med et misvisende ord, «Mediemangfoldsutvalget». De kan dette med manipulerende ord, den norske eliten. 

Norske medier er en lydig ensretta politisk aktør for det som kan kalles «den eneste mulige politikken» for det «alle» er enige om. Medieutvalgets formål dreier seg ikke om annet enn at flest mulig skal sikre seg mest mulig av skattepenga for å si det regjeringene vil at de skal støtte opp om. Om mer skattepenger til denne ensidige propgandabransjen står det ikke «mye på spill. For oss alle», som redaktør Harald Stanghelle hevda i Aftenposten 7. mars i år. Bare for Stanghelle og hans yrkesbrødre.

1. Fotfølginga av Trump, 

bare ett eksempel på medienes ensidighet

De vestlige medienes felles aktive negative holdning til Donald Trump, nærmest en forfølgelse, viser hvordan mediene opptrer aggressivt enhetlig. Men bare å kritisere mediene for deres stormløp mot Trump, blir for enkelt. Medienes kampanje mot Trump er bare et eksempel på hvordan de opptrer på alle viktige samfunnsområder og viser at de er en aktiv bevisst aktør for de mektigste økonomiske og imperialistiske interessene — i Norge som ellers i verden.

Ingen president i USA har blitt fulgt, minst hver time, slik som Trump er. Hvorfor kunne de politiske journalistene ikke hatt samme holdning til han som til Obama, Bush-presidentene og Clinton? 

Det er som da jeg spurte tidligere Dagblad-journalist Anne-Sissel Skånvik på 1980-tallet en gang, om en opplysning om en politiker som var mye omtalt på det tidspunktet, var interessant. Skånvik svarte «Nå har alt om han interesse». Trump fotfølges daglig med flere nyhetsinnslag av et samla journalistkorps, også i Norge. På nrk.no skriver en journalist på typisk «saklig» vis at Trump ikke forklarer seg om sin politikk, han «forsøker» å forklare.

Trump henges ut av journalistene særlig ut fordi han vil forby anonyme kilder. Sigurd Allern, seinere medieprofessor, pekte alt i boka «Kildenes makt» fra 1992 på problemet med den politiske makta som gis til anonyme kilder. Ok, Allern er ikke sett på som en «troverdig kritiker» blant journalistene. Men kildenes makt er ingen «oppfinnelse» av Sigurd Allern. Alt i 1984 pekte daværende rektor på Journalisthøyskolen, Per Olav Reinton, på det han omtalte som «kildenes tyranni» og det som derfor førte «journalistene inn i et frivillig slaveri». Men når de politiske journalistene har en «skurk», nemlig Trump, så kan alt brukes mot han. Uansett om det er logisk eller sant. Eller en «falsk nyhet».

Norges utenriksminister, Børge Brende, i trygg forvissning om meningsmålernes og journalistenes spådommer om Trumps fem prosents sjanse for å kunne vinne, trodde han trygt kunne gå ut å trakassere den ene presidentkandidaten i det landet der norsk utenrikspolitikk utformes. Det er jo en ekstremt udiplomatisk oppførsel av diplomatenes sjef. Bølla Brende kan prise seg lykkelig over at Trump hadde storsinn nok til å behandle Brende på en helt annen måte enn han behandlet Trump. Politikerjournalistene beundret Brende for hans diplomatiske og politiske bøllestreker, i stedet for å kritisere han.

Den samstemmige opprørtheten over Trump er også litt merkelig når hans handlinger foreløpig ikke er så uvanlige for en amerikansk president å være. Men Trump provoserer åpenbart journalistenes grunnleggende verdensbilde; de må uten tvil føle seg rett og slett trua siden de samla blir så opprørte. Noe tilsvarende har ikke skjedd det vestlige pressekorpset siden siste verdenskrig.

Journalistene, i sin vante flokk, føler seg ikke bare trua, de lukter blod, og vil ha og vil se Trump fjerna. Og alle vil ha sin del av æren for henrettelsen, tydeligvis. Det kan ikke være en annen grunn enn at Trump står i vegen for deres politiske mål, «den eneste mulige politikken», konsensuspolitikken.

2. Journalistenes politiske historie: 

ukritisk stats- og maktunderdanig

Mediene i hele Vesten har ikke spilt noen rolle i å motarbeide verken første eller andre verdenskrig. Snarere tvert imot. På 1930-tallet var norsk «borgerlig» presse (ikke Ap-avisene), så «kritisk» at deres politiske journalister var sterkt for Nazi-Tyskland, minus én journalist (Dagbladets Ragnar Vold).

I vår tid, i siste del av forrige århundre, var redaktøren av Sunnmørsposten i Ålesund ordfører samtidig. Hvor kritisk var redaktøren til ordføreren? Like kritisk som de to, tilsynelatende motstanderne, en Høyre- og en Ap-representant i Drammen formannskap, som redigerte hver sin «konkurrerende» avis og la lokk det de så på som uønska lokale diskusjoner?

Situasjonen med manglende kritikk er like ille i dag som disse eksemplene, egentlig verre, men bare mer skjult. Det er ikke noe problem å finne saker som journalistene tier om for å slippe å plage de som administrerer «den eneste mulige politikken».

3. Bolig-, energi- og pensjonspolitikk

Bare ta viktige politikkområder for folk flest som boligpolitikk, elektrisitetsforsyning og økonomisk politikk.

Mediene er mikronstativ for boligprodusentenes mange organisasjoner for å påstå både at det er boligmangel og hva den skyldes. Stadig, særlig i NRK Dagsrevyen, får boligprodusentene, banker og eiendomsmeglere som lever av høyest mulig boligpris, legge fram sine argumenter for å øke boligprodusentenes fortjeneste: Mindre boliger tettere og høyere, mindre lys og med dårligere byggkvalitet. Det journalistiske indirekte budskapet er at motforestillinger til boligprodusentene ikke finnes. Mediene søker heller ikke opp motforestillinger til boligprodusentenes interesser. Det er i praksis for boligprodusentenes mange organisasjoner bare å ringe Dagsrevyen, så kan de være ganske sikker på å få på plass et propagandainnslag som i tillegg kan applauderes av en helt enig bygningsminister Jan Tore Sanner. Sikkert med rosende omtale i Dagsrevyens interne loggbok etterpå.

Ap-, SV- og Sp-regjeringas bygging av master i Hardanger fikk stor medieomtale som visuell naturforurensing. Men ikke hvorfor nye master er viktig, og ikke noe om noe som er enda viktigere: nemlig bygging av mange nye sjøkabler til det europeiske fastlandet. Det er for å knytte Norge til EUs kraftmarked og konsekvensene av det.  Norge skal kunne tjene penger på å tømme vannmagasinene om sommeren for så å kjøpe strøm tilbake om vinteren til dyr EU-pris, strøm som er produsert av kull og atomkraft. Som en følge av dette av holder mediene også skjult hensikten med de nye strømmålerne til milliarder av kroner betalt av oss forbrukere, noe som faktisk åpner for å strupe strømtilgangen individuelt hos hver enkelt strømkunde. Det står i forskriftene for de nye strømmålerne. Et journalistisk ikke-tema for «mangfold»-journalistene.

De politisk-økonomiske journalistene synes det er helt ok med å sette overskuddet av vår oljeproduksjon i aksjer som kan fordufte i et internasjonalt finanskrakk, i motsetning til i det minste å bruke penga til varig infrastruktur i Norge til glede for framtidige generasjoner.

Og like selvfølgelig er det for de politiske journalistene at vi ikke lenger har råd til slike pensjoner som vi hadde råd til før oljeinntektene.

4. Politikere forskjellsbehandles

I NRKs program Politisk kvarter 21.12.16 ble den nye justisministeren Per-Willy Amundsen mindre enn et døgn etter utnevninga intervjua av journalist Bjørn Myklebust. Intervjuet er framstilt som et framstående eksempel på kritisk revolverjournalistikk. Det interessante ved dette intervjuet er den unntaksvise kritiske holdninga som en ledende politiker blir utsatt for. Hadde Myklebust behandla Stoltenberg, Solberg, Støre eller Børge Brende slik Amundsen (og Søviknes) ble, for eksempel når det gjelder krigene i Libya og Syria, hadde neppe Myklebust hatt noen jobb lenger. For det er forskjell på dem som representerer «den eneste mulige politikken» og de andre.

Jeg husker sjøl en gang på 1990-tallet da jeg var i diskusjon med Carl I. Hagen i Dagsnytt 18 om fartsgrenser på motorvegene. Da jeg fikk satt ut Hagen litt med noe han var uforberedt på, jubla og klappa NRK-journalistene utafor studio. Artig for meg, men dette er et representativt eksempel på at journalistene ikke er så kritiske og upartiske som de påstår.

5. Demonisering av politikere — noen

Mens en ellers i Norge er opptatt av å motarbeide mobbing, er mobbende demonisering av utvalgte politikere en æret journalistisk aktivitet. Før Trump var det i Europa Marine Le Pen og særlig Putin som var «ut». Opposisjonen til «den eneste mulige politikken» har ingen journalister, og politikere som ikke har støttespillere i mediene kan lett tas — som de svakeste. Sånn ulvene driver geriljataktikk. Ikke mot politikere med makt, som EU-kommisjonens ledere, og særlig de amerikanske i deres øyne heltepresidentene Obama og Clinton og våre egne helter som statsministrene Brundtland og Stoltenberg.

I Europa manes det opp et skrekkbilde av Putin som en trussel mot Europas stater og folk. Forsida på Der Spiegel — og Klassekampen — taler sitt tydelige språk. Som en pensjonert kjent utenriksjournalist sa i et privat selskap jeg tilfeldigvis møtte han: «Putin er reine Hitler.»

Du skal ikke være mye utafor den smalspora «eneste mulige politikken» før du blir utstøtt. Per Olav Lundteigen pådro seg journalistflokkens vrede da han i 2006 ville at vi «skulle stå tidlig opp om morran» og begynne å produsere vaskemaskiner igjen i Norge. Trygve Slagsvold Vedum truer også den eneste mulige politikken. Det er helt i samsvar med de politiske journalistenes refleks i forsvar for «den eneste mulige politikken» at politisk redaktør i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, med støtte av Kristin Clemet, hevder og krever, at Vedum må angripes nå. Clemet spår også at journalistene, som hun treffende omtaler som en blokk, snart vil måtte reagere. 

For nå er det mest opphisselsen mot «demonen» Sylvi Listhaug som gjelder. Fra journalistene, Clemets blokk, politikerne fra Venstre til Rødt til de universitetsansatte. Listhaug gjennomfører politikken til Erna Solbergs regjering som har nærmest enstemmig oppslutning i Stortinget. Listhaug sier ja til asylinstituttet som et reint innvandringsinstitutt, hun sier ja til mye av det Frp sier de er imot, og hun sier ja til å sende skip til Middelhavet for å hjelpe misfornøyde afrikanere med å komme til Europa. Hun er på de norske innvandringsentusiastenes side mot EU-kommisjonens restriktive planer for innvandringsvegen over Middelhavet. Hun kritiseres for «retorikken», men hun gjør akkurat som innvandringsentusiasten Knut Arild Hareide vil. Slik som mediene hjalp Carl I. Hagen fram med lattergjøring, hjelper de politiske journalistene, som alle er uenig med Frp, å gi inntrykk av at Frp mener noe helt annet enn det de faktisk arbeider daglig for.

Derimot er Listhaug selvsikker avvisende til å underkaste seg kritikerne og journalistene. Det er nok ekstra provoserende for dem som representerer «den eneste mulige politikken» at hun ikke er ydmyk overfor dem; «kontrollørene», «vi som bestemmer hva som er akseptabelt å mene». Og så kan en jo bruke muligheten til å sverte en kvinne, noe som ellers ikke er korrekt.

6. Krigspropagandistene

Som alle bedrifter, partier og organisasjoner har sine egne kommunikasjonsmedarbeidere, ofte journalister, som skal framstille sin egen organisasjon i et mest mulig positivt syn, trenger krigførende parter sine egne krigspropagandister. Men de moderne vestlige statene, som Norge og andre europeiske stater, trenger ikke opprette et eget statlig propagandabyrå. De som smykker seg med karakteristikken «kritisk» tar helt automatisk frivillig på seg å unnlate å kritisere Norges krig i Afghanistan, i Irak, i Libya og Syria — mens den forberedes og pågår. Det er lavmælt forståelig mumling for ikke å støte sine statsledere som også er potensielle intervjuobjekter som kan brukes i egen karriere. Etterpå, når krigen er over og ikke så mange er opptatt av den, kan en gjerne referere noen som sier at noe av disse krigene var feilslått politikk.

At Norge nettopp har tapt krigen i Syria, der de blanda seg inn i en borgerkrig åpenbart i strid med folkeretten, er et sviende nederlag for den norske eliten og deres klakkører journalistene. Det er et krigsnederlag journalistene tier om. Enda de jobba sterkt politisk innad i Norge for å hindre det lovlig valgte regimets gjenerobring av Aleppo fra IS. En politisk propagandakamp der de underkasta seg de politiske interessene til Norges Røde Kors og den norske Flyktningehjelpen. Dagens politiske norske journalistene hadde kanskje også støtta Hitler for å hindre at Sovjet-troppene erobra Berlin for å knuse det tyske nazi-regimet?

Norges innblanding i den syriske borgerkrigen, og med sanksjonene som så sterkt rammer sivilbefolkninga i Syria, er ikke noe folkerettsproblem for våre politiske myndigheter, og dermed heller ikke for det politiske journalistkorpset.

7. Folkeretten, Krim og Syria

Statslederne i Vesten snakker stadig om folkeretten, og viser til den når de skal framheve egne interesser og maktbruk, og de politiske journalistene gjentar dette ukritisk daglig som papegøyer. Det finnes ingen slik domstol som kan dømme noen stater. Tilbakeføringa av Krim til Russland etter folkeavstemninga der er ikke dømt i noen folkerettsdomstol, og det er heller ikke åpenbart at Russland ville bli dømt i en slik tenkt rettssak, sjøl med et flertall av vestlige dommere. Den reelle politiske bakgrunnen, at å frata Krim fra Russland ville være en betydelig geopolitisk svekkelse av Russland, på linje med sovjetiske atomvåpen på Cuba, er et ikke-tema for våre politiske journalister.

Ingen folkerettskjennelse har heller gitt Norge noen rett til å delta i borgerkrigen i Syria og ramme sivilbefolkninga med sanksjoner for å kaste den valgte lederen der. Om det hadde fantes noen folkerettsdomstol, er den norske innblandinga i Syria åpenbart i strid med folkerettens intensjoner. De politiske journalistene er heldigvis lydig og nevner aldri noe om dette. 

Journalistene skjuler også et kraftig linjeskift i den norske utenrikspolitikken fra de første tiåra etter siste verdenskrig med en ny aktiv innblanding i andre stater. Et aggressivt skifte. Med full samla støtte fra en «mangfoldig» presse.

Norske politiske journalister gir samstemmig inntrykk av at staten Norge kan smelle til Russland med sanksjoner uten at Russland forventes å reagere med mottiltak på sanksjonene.

8. De utvalgte til å bekrefte 

journalistenes mening

Den nye russiske ambassadøren til Norge uttalte 17. februar at forholdet til Russland var vanskelig og kritiserte Norges politikk overfor Russland. Da reagerte NRK som på refleks: det kan jo ikke stemme at det finnes noen feil med norsk politikk, og journalisten må ha tenkt «hvem kan jeg raskt kontakte for å få det bekrefta det riktige og udiskutable norske standpunktet»? Jo, de ringte straks til en som trygt kunne bekrefte deres syn: krigshisseren Kjetil Stormark som lever av å få småpenger av opprustning. Stormark kunne selvfølgelig berolige NRK-journalisten. - Nei da, Russland tar feil, og det er de som er den aggressive! Interessant nok diskuterte NRK rett etterpå i et annet program Trumps medieanklager, og der en nyhetsredaktør i NRK presiserte at det var forskjell på etisk forsvarlig journalistikk og det som var dårlig journalistikk. Bruken av Stormark i denne sammenhengen, må vel karakteriseres som dårlig journalistikk? Heldigvis for NRK kunne vår statsminister seinere på dagen trygt avfeie den russiske ambassadørens uttalelse med karakteristikken «propaganda». Bra, så slapp vi å fundere på konsekvensene av hvordan våre handlinger virker på andre.

Den raske kontakten med Stormark kan kanskje også sees på som en fornærmelse mot Russlandshisseren Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv. Han kunne hjulpet NRK med å ha vært enda krassere mot Russland enn Stormark?

9. Journalistene regisserer og styrer debatten

Foran enhver debatt, og enhver reportasje, har journalisten en på forhånd bestemt «agenda» for hva de vil ha fram. De plukker synspunkter som de synes er interessante, og gjerne noen de tror er «dumme» som vil styrke deres eget standpunkt, til å få fram det synet de på forhånd har bestemt seg for er det eneste mulige. Det kommer aldri noe overraskende ut av slike debatter, det har debattlederne sørga for gjennom utvalget av deltakere og spørsmåla sine. Alt blir som med regnestykkene i mattetimene: Q. E. D. , Quod erat demonstrandum: Det som skulle bevises. Det som journalistene alt på forhånd ville ha fram.

Avisdebattene er for noen få aksepterte aktverdige debattanter som blir spurt om å breie seg ut i spaltene, mens andre må nøye seg med småinnlegg eller blir hengt ut som latterlige personer i spalter som «Meninger om mangt». Og konkurransen fra nettmediene, som har gitt så mange muligheter til frie ytringer forbi sensuristene i de statsstøtta mediene, blir bare karakterisert som «nettroll».

10. Hvor får journalistene sine meninger fra?

Journalistene framstiller seg som «kritiske» og dermed nøytrale hevet over enhver politisk interessekamp. Men slike mennesker finnes ikke. Særlig de politiske journalistene har en politisk plattform for å vurdere hva som har «nyhetsverdi» og som er «viktig». Heller ikke for journalistene faller deres meninger ned fra himmelen uavhengig av de samfunnsmessige politiske stridene.

Ser en på hva som er de politiske journalistenes felles «eneste mulige politikk» — globalisering, frihandel, internasjonalt sjøloppnevnt rettsvesen, fri innvandring, medlemskap i EU og Nato og kriger i Midtøsten — ser en også hvor de får sine tanker fra. Det er fra verdens mektigste herskere som den aktive og ekstremt rike valuta- og regimevelteren George Soros og det nærmeste en kommer kapitalistenes internasjonale «sentralkomite», World Economic Forum. Forumet som har hatt norske generalsekretærer, Espen Barth Eide og Børge Brende, begge «tilfeldigvis» utenriksministre.

Alt i 1961 (17.01.61), i forbindelse med sin avskjedstale som president i USA, advarte Dwight D. Eisenhower, USAs øverstkommanderende i Europa under siste verdenskrig, mot det han omtalte som «det militærindustrielle kompleks» sin politiske makt. Eisenhower har talt for døve ører, særlig journalistenes. For de maner til krig, og våpenprodusentene håver inn milliarder på kriger og rustningskappløp.

Mot kritikk av den politikken de sprer, har journalistflokken i egne øyne et knusende motargument: «Det der er en konspirasjonsteori!».

11. Samfunnsoppdraget – bare bløff

Journalistene snakker ofte om samfunnsoppdraget de har fått. Men det finnes ikke noe vedtak der Stortinget har gitt medier et oppdrag å sørge for brei informasjon sjøl om betydninga av en fri offentlig diskusjon er omtalt i Grunnloven. Det står opp til hvem som helst å begynne et medium. Argumentet om samfunnsoppdraget er bare skjult argumentasjon for å sikre seg mest mulig statskroner, og for å forsvare sin politiske ensidighet. Intet presseorgan ser det for eksempel som sin oppgave å bringe fram motforestillinger til begrunnelsen for boligpolitikken eller energipolitikken. Samfunnsoppdraget er ukritisk å fremme de mektiges synspunkter, foruten egne særegenheter. 

12. Nyanser i ensidighet

Den aktive og engasjerte kommunistjegeren, også journalist i TV2, Gerhard Helskog, skreiv 04.03.02 i en kronikk i Aftenposten: «Journalistene er Norges mest selvkritiske yrkesgruppe.» Som om journalistene er som Freia Melkesjokolade, «Ingen over, ingen ved siden». Heldigvis skreiv Jahn Otto Johansen i Samtiden 2/2002: «Mange norske redaktører og journalister skal ha seg frabedt enhver kritikk av seg selv og kolleger. Pressens folk går rett i sine skyttergraver når mediene kritiseres.» Og: «Det er en mangel på motforestillinger som er helt påfallende,…»

Journalistene «kikker ikke makta» i kortene og er ikke kritisk mot statsledernes grunnleggende politikk. Som et gullkorn en annen journalist skal ha sagt: Det er bare Se og Hør-journalistene som fortjener betegnelsen kritiske journalister i Norge.

VGs Anders Giæver organiserte en aksjon, sammen med Helskog, mot at Sigurd Allern skulle bli medieprofessor, av frykt for at Allern skulle kunne komme til å kritisere mediene på en tillitvekkende måte.

Journalistene Øystein Singsaas og Arne Strand, «kritiske» av yrke, trivdes utmerket som statsminister Brundtlands lydige pudler foran de øvrige knelende politiske journalistene på Brundtlands pressekonferanser.

Alle de politiske journalistene fra Dagens Næringsliv og det som regnes som riksmedier, for det meste også inkludert Klassekampen, har politiske journalister som jobber med utgangspunkt i «den eneste mulige politikken». Alle disse som det går førti av på dusinet, produserer politiske kommentarer som ved sammenlikning ikke kan karakteriseres på annen måte enn som nyanser i ensidighet, for «den eneste mulige politikken». På engelsk kalt «mainstream media». Motstemmer blir ikke rekruttert, eller de blir tilpassa eller oppsagt om de etter en feiltakelse ble rekruttert. 

13. Mediemangfoldutvalget: 

Mer penger til mer ensretting

Det er få statsledere i totalitære stater som vil ha problemer med å slutte seg til vår kulturminister Linda Helleland når hun mottok utvalgets forslag med disse orda: «– Det beste vernet mot falske nyheter er et mangfold av nyhetsmedier av god kvalitet. Vi kan håpe at debatten om falske nyheter fører noe positivt med seg, at den minner forbrukere og politikere på at kvalitetsjournalistikk koster, sier Helleland.»  Det er ingen grunn til å tro at Helleland og de statslederne som i andre sammenhenger kritiseres, og som våre regjeringer har gått til krig mot og gjerne vil gå til krig mot, er så uenig om hva de alle legger i «falske nyheter», «mangfold av nyhetsmedier» og «at kvalitetsjournalistikk koster».

At staten gjennom NRK skal holde seg med en egen politisk redaksjon som skal «rettleie» folket med utgangspunkt i meningene til verdens og Norges mektigste økonomiske og militære aktører, og ellers finansiere privat eide medium som formidler den samme politikken, er uforståelig. nrk.no sin ytring.no er redigert av de mest ekstreme elitistiske forkjemperne for «den eneste mulige»-politikken. Redaktørene plukker fra sitt nettverk, de som de ofte bytter jobber med, og utnevner dem til «faste skribenter». Som Dag Herbjørnsrud 10.03.17 fra ytringsredaktørenes eget eksklusive nettverk. Det passer godt på ytring.no-redaksjonen det Jahn Otto Johansen skreiv i Samtiden 2/2002: «Vennskap og bekjentskap påvirker den kritiske sans, enten man vil eller ikke.»

Det felles ensidige budskapet fra alle «seriøse» medier viser at alle milliardene hvert år til den norske, ikke «mangfoldige», men ensidige politiske pressa, er en fiasko. Justeringa av statsfinansieringa kan ikke endre på denne ensidigheten.

Statlig finansiering av disse ensidige propagandistene har ingenting med demokrati og ytringsfrihet å gjøre. Kan ikke de statsfinansierte politiske journalistene heller skaffe seg en jobb i det private næringslivet, eller i offentlige etater som har mangel på arbeidskraft, som pleiehjem og barnehager?