Transportplanen: Miljøskadelig pengeløst slott

Vår regjering, blå-blå kalt, sammen med sine ivrige og lojale støtte-partier Venstre og Kristelig Folkeparti, alle sprekkeferdige av stolthet, «presenterte» 2. mars  den nasjonale transportplanen som de vil legge fram før påske. De anslår at de samferdselstiltaka de foreslår, vil koste rundt én milliard kroner i neste tolvårs periode. 

Luftslott — uten penger

I Norge som i de fleste andre land bevilges statens bruk av penger for ett år av gangen, og det er vanskelig å føre ikke brukte penger over til neste års statsbudsjett. Det hjelper ikke med allverdens «føringer» og løfter for hva som skal gjøres i framtida: Det står enhver regjering og ethvert Storting fritt når som helst å la være å bruke penger på de tiltaka de mange år tidigere har sagt de skal bruke penger på. 

I 1991 hestehandla SV på Stortinget med sogningen og samferdselsminister Kjell Opseth om at Ringeriksbanen skulle bygges mot at Ap fikk støtte for at stamveien til Bergen gikk over Filefjell og gjennom Lærdalstunellen. Tunellen stod ferdig i år 2000, og den dag i dag sier de fire sprekkeferdige stolte at Ringeriksbanen skal bygges — den skal bare utsettes enda litt til. (Etter det har SV hestehandla på nytt, denne gang i Oslo, for å flytte Munch-museet bort fra østkanten – for hva?).

Stadt-tunnelen, sjøtunnellen, ble også vedtatt av Stoltenberg-regjeringa. Også da uten penger. Ikke nytt, det heller.

Overhodet ikke 

noe grønt skifte: 

Mer til reising - mer til bil

Venstre snakka før jul om knapt annet enn «det grønne skiftet». Det er vanskelig å forstå hva som er grønt med den transportplanen de jubler sånn for. 

Det skal brukes milliarder på å legge til rette for mer reising. All tilrettelegginga av denne reisinga krever enorme energimengder. Og reisinga og alt det som skal transporteres, krever også store daglige energimengder. Partiet som har kledd seg i den supergrønne profilen og som skriker om det grønne skiftet, bidrar til øke miljøbelastninga. 

For fortsatt gjelder at minst mulig reising, og dermed minst mulig energibruk, er det mest miljøvennlige. Kommuner, regioner, nasjoner og verden bør utvikles slik at det blir behov for minst mulig reising og transport. Transportplanen til H, Frp, V og KrF går i motsatt retning ved å legge til rette for mer reising.

Klarere kan det ikke vises at kampen for elbilen er en kamp for mer bilbruk og mer miljøbelastning. 

Mer bilkjøring

Alle de stolte sprekkeferdige sier — sier — at det skal brukes milliarder på motorveger. Hva er det som er så grønt med det? Den absolutte sannhet når det gjelder tilrettelegging for bilkjøring de siste mer enn 100 år, er at enhver veg fylles opp til sitt maksimum. For det står alltid en bil i en garasje som noen vil bruke, hvis det blir ledig plass på vegen. I Norge står bilene parkert rundt 23 timer og 40 minutter gjennomsnittlig i døgnet. Men nå blir det uunngåelig flere kjørende biler på de naturraserte monsteranlegga. Å bruke bil, elbil inkludert, er i praksis å la minst ett tonn konstruert stål frakte én person på store mengder asfaltert natur. Som Venstre jubler for. Og Kristelig Folkeparti vil med sine nye samferdselsanlegg hjelpe Vårherre med å pynte på den naturen de mener Han har skapt.  

Redaktør Svein Gjerdåker skriver treffende om de fires miljøsatsing i lederen i siste nummer av Dag og Tid (nr 9/2017):

«At nye vegar fører til auka bruk, ser ein tydeleg når ein køyrer E6 nordover frå Oslo mot Hamar og dei store hytteområda på Sjusjøen og Hafjell. Etter at det enorme firefeltsanlegget langs Mjøsa kom, kan ein no køyra mykje raskare til fjells enn før. Hyttebygginga har såleis vakse dramatisk. 

I realiteten treng ein dette veganlegget berre nokre timar på ettermiddagen fredag og sundag, for at kolonnane med bilar skal få folk effektivt til [og frå] hytta. Til all annan bruk hadde ein klart seg med eit mykje mindre anlegg. I praksis subsidierar denne motorvegen pengesterke hyttefolk i Oslo.»

Gjerdåker vil blant annet heller  prioritere rasfarlige veger i utkant-Norge. Men dette Norge skal de fire partia legge ned gjennom sentralisering, såkalt «nær-reform».




Bra med tog — men egentlig et sosialtiltak?

Regjeringas finansminister skrøyt nå av at hennes parti, bilpartiet, nå var blitt et togparti — også. Fordi hun hadde oppdaga togets fordeler med å frakte mange personer raskt samtidig. For til og med hun skjønner at ikke alle hennes rike venner i Asker og Bærum kan kjøre bil inn til Oslo sentrum samtidig. Derfor tog. 

Men alle som ellers kan velge mellom bil og tog, velger selvfølgelig bil. Til og fra toget kan du ikke ha med deg så mye bagasje. Heller ikke er jernbanen lenger knutepunkter for videre transport. Som i Lillehammer, går bussene videre fra togstasjonen omtrent samtidig, eller like før toget fra Oslo kommer etter å ha fullført «slalåmløypa» fra Hamar fra 1894. 

Toget er, utenom i Oslo-regionen, i praksis bare et sosialtiltak for dem som ikke har bil eller ikke har mulighet til å kjøre sjøl. Som et tillegg til og ikke et alternativ til den bilsatsinga som et overveldende flertall på Stortinget støtter, er togsatsinga bare et sløsende sosialtiltak. Det hadde vært greiere av politikerne å ta konsekvensen av bilsatsinga si og droppe togutbygginga og heller spandere gratis buss og gratis middag på Theatercafeen hver dag til alle de billøse. Det er mye billigere. 

Og signalanlegg - kan noen i Norge bygge det?

Det skal bygges ny togtunnel gjennom Oslo. Men signalanlegget på den nye Skøyen stasjon stod ferdig tidlig på 2000-tallet. Men fortsatt bryter dette signalanlegget stadig sammen flere ganger i måneden, tross stadig forbedringer og utskiftinger. Det finnes rett og slett ingen ledere i Norge som kan sørge for å få bygd et fungerende signalanlegg for tog forbi Skøyen stasjon. Uten velfungerende signalanlegg, hvorfor bygge nye tunneler og nye togstrekninger?

Tino Sanandaji: Derfor kommer ikke innvandrerne i Sverige i arbeid

Boka til Tino Sanandaji, Massutmaning - Ekonomisk politik mot utanförskap & antisosialt beteende, er vel snart i salg i Norge, og skal også komme i norsk utgave. Den kommer nok til å bli slakta som rasistisk og innvandrerfiendtlig av de rettroende. Jeg prøver her å gjengi hva han hevder, uten egne kommentarer, fra kapittel 17 i boka. Om hvorfor integreringa i Sverige etter Sanadajis mening mislykkes. Og da mener han i denne sammenheng forsøkene på å få sysselsatt innvandrerne.

Konklusjonen

Han hevder at påstanden fra politikerne om årsakene til at innvandrerne ikke kommer i arbeid, er feil. Derfor mislykkes tiltakene. Reformforslag som har fungert i tiår tidligere, gir ikke svar på hvordan det nåværende kunnskapskrevende svenske arbeidsmarkedet skal kunne absorbere store grupper med utenlandsk bakgrunn som mangler de kunnskapene som kreves i dagens samfunn.

Venstresidas feile analyse

Venstresida hevder i Sverige i følge Sanandaji: «Vänstern framhåller ofta at integrationsproblemen beror av brist på sociala insatser, till exempel att kriminalitet beror på fattigdom eller att ungdomar i invandrartäta förorter saknar fritidsgårdar. Det faktum att Sverige satsar store summor på sociala insatser lyfts i sammanhanget sällan fram. Om lösningen vore sociale insatser skulle Sverige vara världsmästare på integrationsutfall - inte som i dag klara sig sämre än många andra utvecklade ekonomier».

Innvandrerne — svært dårlig utdanna

I Sverige hevder politikerne at asylsøkerne er svært godt utdanna. I 2014 sa integreringsminister Morgan Johansson at andelen med høyt utdanna asylsøkere fortsetter å stige. De er leger, lærere, sjukepleiere og ingeniører, hevda statsråden. Statsministeren fulgte opp: Nær 30 prosent av de som kommer fra Syria, har høyskoleutdanning: leger, ingeniører og andre velutdanna som Sverige trenger. Mediene, ved Aftonbladet, hevder at 38 prosent av syrerne er høyutdanna mot 3 prosent av irakerne. Men Sanandaji skriver at de alle tar feil. Dette dreier seg ikke om leger, tannleger og ingeniører, men de er kokker, sveisere, frisører og danselærere — ikke akademikere. Sanandaji har i en annen sammenheng pekt på at Syria, tross at det var et velfungerende land før det utenlandskstøtta opprøret, var et land med svært lav universitetsutdanning. Kanskje det dårligst utdanna landet i Midtøsten. Dette støttes av vårt eget SSB som Sanandaji viser til. Bare 5,8 prosent av de nyankomne syrerne til Norge hadde minst fire års høyskoleutdanning. Eller som NRK påstod i 2015: «Flyktninger fra Syria har en lavere utdanning enn hva mange hadde trodd.» Verdensbanken hevda, før krigen i Syria, at bare fire prosent av syrerne hadde akademisk utdanning.

Ikke rasisme, 

innvandrere med svensk utdanning kommer i arbeid

Sanandaji viser til at høytutdanna innvandrere til Sverige som regel kommer i arbeid. I motsetning til dem med lav utdanning. Venstrepåstanden om at innvandrerne har lavere sysselsetting enn svenskene, fordi arbeidsgiverne er rasister, stemmer ikke. For innvandrere med svensk eksamen klarer seg så mye bedre enn innvandrere med utenlandsk eksamen. Arbeidsgiverne spør altså ikke hvor de kommer fra, men hva slags utdanning de har.

Høyresidas løsning: 

Et arbeidsmarked uten regulering

Høyre vil som vanlig senke lønningene og de faglige kravene, og har fått til en ordning med offentlig subsidiering. Men arbeidsgiverne er ikke interessert i slike arbeidstakere. Sanadaji oppsummerer: «Arbetsgivare har helt enkelt visat ett svalt intresse för att anställa lågkvalificerade även efter rejäla rabatter på lönekostnaderna.»

Høyresida vil også ha mindre regulering av arbeidslivet, for å ta mer hensyn til innvandrernes behov. Som at ansiennitetsreglene for oppsigelser ikke skal følges, men at innvandrerne skal prioriteres foran lengre ansatte svensker. Fordi svenskene vanligvis har lengre ansiennitet, så må innvandrerne gå først ved nedskjæringer.

Men Sanandaji hevder at de landa som har dårligst arbeiderrettigheter, som Danmark, Nederland og Sverige, også har den dårligste integreringa.

Problemet med «negativ produktivitet»

Arbeidslinja har ikke fungert i Sverige, og Sanandaji hevder at ingen vet med sikkerhet hvorfor ikke. Men han vil trekke fram en hypotese om det som kalles arbeidstakere med negativ produktivitet; de som skaper større kostnader for arbeidsgiveren enn hva de bidrar med til bedriften. Det er sosialøkonomene Tyler Cowen og Jayme Lemke som studerte den amerikanske arbeidsmarkedet der mange ikke lenger kunne skape full sysselsetting. Det har ikke noe med subjektiv skyld å gjøre. Som de med dårlige og lese- og skriveferdigheter fra fattige land som ikke klarer å lære seg svensk. «Det spelar ingen roll hur mycket arbetsgivaravgifterne sänks för att dessa arbetare skal vara attraktiva för Scania eller ens för McDonald´s». Sanadaji viser til produktivitetsutviklinga, der lavkvalifiserte arbeidsoppgaver erstattes av maskiner, og at det blir mindre behov for ufaglært arbeidskraft.

Feilslåtte reformer

Om problemet formuleres feil, blir tiltaka for å bøte på det, også feil. Sjenerøse ordninger for å få flyktninger i arbeid, mislyktes. Det ble prøvd med et system med mellommenn, loser: «Etableringslotsar är privata företag som ska coacha nyanlända personer ut på arbetsmarknaden eller till studier.» Det kosta milliarder, og fordi disse losene begynte både med bestikkelser og grovere kriminalitet, blei ordninga brått stansa. Som et eksempel gjengis i boka et intervju som avisa Expressen hadde med ett av disse firmaene som ikke drev med noen ulovligheter:

«De flesta lotsföretag har kjöpt datorer og iPads till de nyanlända flyktningarna för att knyta dem till sig och tjäna pengar. …Flyktningarna är så medvetna om alla regler och de vill ha hälften av de pengar vi får från Arbetsförmedlingen. … De vill först och främst att vi ska hjälpa dem med att ta hit deras anhöriga till Sverige, sen vill de ha bostäder, datorer och telefoner eller Ipads. Alla kräver datorer, de frågar till och med vilket märke de får. Det har varit så tidkrävande att vi inte haft tid över för att ordna nogra jobb.»

Ikke behov for ufaglærte/dem med lite utdanning

Det viktigste feilen ved denne ordninga, hevder Sanandaji, er ikke at den innbød til omfattende svindel og kriminalitet med offentlige midler, men at den baserte seg på en feil analyse av hvorfor flyktningene ikke fikk jobb. Politikerne, både Alliansen og Sosialdemokratene, så bort fra at stor arbeidsløshet blant ufaglærte, rett og slett skyldes at bedriftene ikke etterspør slik arbeidskraft. Det er arbeidsledighet i Sverige, men det er blant høyt utdanna.

Staten som arbeidsgiver trenger ikke ukvalifiserte, de brukes bare når de får tilskott

Denne feile analysen fortsatte med de forslaga som statsminister Stefan Löfven la fram 1. mai 2016. Innen 2020 skulle statlige myndigheter sørge for «minst 5.000 moderna beredskapsjobb.» Disse skulle ifølge Löfven skænne «inn dokumenter, merke vandringsleder och enklare administration som kopiering eller annat.» Sanadaji invender til dette tiltaket: «Statlige myndigheter er kvalifiserte virksomheter som trenger kvalifisert arbeidskraft for å fungere bra. Det finnes ikke behov for tusentals personer med lav kompetanse som skænner dokumenter, kopierer papir og merker vandringsleder.» (Min oversetting). En svensk professor, Lars Calmfors, hevder: «Erfarenheten visar att beredskapsjobb i offentlig sektor generellt ger dåliga resultat när det gäller fortsatt anställning. Det visar all internationell forskning.»

De mangler forståelse for svensk samfunnsliv, 

og mangler utdanning

Sanandaji konkluderer med at det ikke er arbeidsformidlingen som er for dårlig til å få arbeidssøkerne til å treffe de arbeidsgiverne som har behov for akkurat dem. Men at problemet er mangelen på innvandrernes humankaptal i kombinasjon med en stadig mer kunnskapsintensiv produksjon. «De enkla och standardiserade industrijobb som tidligare var vägen in på arbetsmarkanden för manga finns inte längre.» Han konkluderer i min oversetting: Reformforslag som har fungert i tiår tidligere, gir ikke svar på hvordan det nåværende kunnskapskrevende arbeidsmarkedet skal kunne absorbere store grupper med utenlandsk bakgrunn som mangler de kunnskapene som kreves i dagens samfunn.

8. mars: Med hvem — viktigere enn målet?

Dette innlegget ble sendt Klassekampen 14. februar. Etter purring fikk jeg svar fra avisa om at «de takket nei til dette innlegget». Her er innlegget:

Vanligvis vil en samle flest mulig av dem en er enig i sak med. Kampen for å nedkjempe Nazi-Tyskland var så viktig, at de mektigste tilhengerne av kapitalismen og motstanderne av kommunismen samarbeidet med Sovjet-kommunismen under Stalin for å nedkjempe Tyskland. En slik generell alliansepolitikk har alltid vært normen for politisk kamp for et felles mål. Men ikke sånn for 8. mars-komiteen i Oslo. Den har vedtatt parolen «Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur». Kvinnekampen mot sosial kontroll og æreskultur kan etter aktivistenes mening bare føres når den er «antirasistisk».

Hvordan skiller «antirasistisk» kamp seg fra «rasistisk» kamp mot æreskultur, og hvorfor er det viktig å markere avstand til andre som er enige om det samme? Vil alle klare å skille mellom de to kampene mot det samme? Skal kampen legges ned, om det oppdages meningsfeller en ikke liker? Utvida til andre politiske strider: Hvorfor ikke også «antirasistisk» kamp mot kontantstøtten og andre krav som en ser som viktige? Og hvordan tenker 8. mars-komiteen seg at en rasistisk kamp for sjølbestemt abort arter seg? Vil de vil legge ned kampen for sjølbestemt abort om også «rasistene» støtter den kampen? Hvem er viktigst å bekjempe, motstanderne av sjølbestemt abort eller «rasistisk» støtte til sjølbestemt abort?

At «kvinnekamp» mot «sosial kontroll og æreskultur» kom med som en parole i et 8. mars-tog, er en positiv politisk sensasjon fra dem som styrer kvinnekampen. Kamp for økt innvandring og mot rasisme er åpenbart hovedsakene for kvinnekampen. Bortsett fra i Drammen i fjor, der de var imot tvangsgifte, er det å innrømme eksistensen av æreskultur noe nytt. For å dempe nederlaget ved denne innrømmelsen, unnskylder de seg med at æreskulturen skal motarbeides på en «antirasistisk» måte.

8. mars-komiteen mener åpenbart at det ikke er kampen mot «sosial kontroll og æreskultur» som er viktig, men å framheve hvem som er «verdige» allierte. Dermed blir det kamp mot «rasistene» som er denne parolens formål framfor å samle flest mulig mot praktiseringen av æreskultur. Burde ikke 8.mars-aktivistene nøyd seg med det de egentlig mener: «Nei til rasisme, og alt vi ikke liker er rasisme!»

Walid al-Kubaisi: «Fattige arabarar fryktar ikkje Trump», men det gjør de arabiske lederne

I siste nummer av Dag og Tid, har Walid al-Kubaisi skrivi en lengre artikkel om Trumps politikk og hvordan den kan bli mottatt i Midtøsten. Jeg har i et tidligere blogginnlegg sitert slutten av hans artikkel, om likheten mellom Norges og EUs innreiseregler og tidligere amerikanske presidenters forhold til innreise i USA. Her gjengir jeg al-Kubaisis første del av artikkelen, den om hvem i Midtøsten som vil like og ikke like det som Trump hevder vil være hans handlinger. 

«Verda er urolig. Trump styrer henne, men ho må med leva med denne presidenten. … Men det var veljarane som bar han til makttrona. Veljarane trur at han vil betre verda, og at det skal få attende USAs stordom som har vore dalande dei siste åra.»

Trump «…har levt med vakre kvinner og reist mellom hovudstader med privatflyet sitt på jakt etter meir rikdom og nye vakre kvinner.

     For meg som opphaveleg kjem frå den arabiske verda, kjennest det som om eg kjenner denne Trump. Han minner meg om arabiske leiarar, om oljesjeiker, om dei to sønene til Gaddafi og Saddam og om prinsane i golflanda og Saudi-Arabia. Alle desse leiarane lever eit liv som liknar på livet til Trump.»

«Trump uroar. Men det er ikkje dei arabiske fattige, ikkje soldatane som er i krig, ikkje dei undertrykte og marginaliserte arabarane som er redde for den nye presidenten. Det er dei rike som er redde, fordi Trump krev at dei må betala for at USA skal verna dei. Trump veit at det arabiske folket hatar dei arabiske leiarane. Utan amerikansk vern ville desse leiarane ha vorte drepne av sitt eige folk. Men med vern frå USA sit dei framleis med makta.»

…

«Om Trump vil forfølga dei korrupte, styrtrike arabiske leiarane som lever i luksus, vil mange arabarar ynskje initiativet velkomne. Leiarane har undertrykt folket, og dei er årsaka til kaoset og det miserable livet mange lever, anten dei bur i Midtausten eller lever som flyktningar i diaspora.» (Mi utheving).

«Presidenten i USA er ikkje særleg glad i arabarane, heller ikkje muslimane. Men kva amerikansk president har likt arabarane? Mange av dei har gått til åtak på den arabiske verda og teke del i den forferdelege situasjonen vi opplever i dag. Det ruinerte Midtausten kan ikkje verta verre med Trumps metode.

Trump vil ikkje starta ein ny krig, for krigen har gått føre seg i den arabiske verda sidan George H. W. Bush regjerte, og kan henda før. George W. Bush, Bill Clinton og Barack Obama har ikkje vore fredelege når det gjeld Midtausten. Dei har bomba Midtausten og sendt soldatar dit. Kvar og ein av desse presidentane har medverka til katastrofen i dagens Midtausten. »

Det er al-Kubaisi som kjenner arabiske land og politikk, ikke jeg. Så hans vurderinger teller tungt, ikke mine. Jeg håper al-Kubaisi har rett når han skriver «Utan amerikansk vern ville desse leiarane ha vorte drepne av sitt eige folk. Men med vern frå USA sit dei framleis med makta.» Likevel tror jeg ikke før jeg ser det at Trump vil trekke vernet av disse lederne. Det beste vil sjølsagt være om arabernes frigjøring ble deres eget verk. Men finnes det en slik sjølstendig ikke utenlands styrt opprørskraft? 

Walid al-Kubaisi: «Eg ser ikkje noko nytt med Trump». Mur og grensekontroll – hvorfor et problem bare når Trump vedtar det?

Vestlige stats-ledere, politikere og jour-nalister, sammen med tilsvarende mange i Midtøsten og Nord- og Sør-Amerika, har ofte og sterkt gitt til kjenne sin motstand mot Trumps midlertidige innreiseforbud og bygging av en grensemur mot Mexico. Sammen med det betydelige dominerende internasjonale intellektuelle sjiktet for en grenseløs verden styrt av de internasjonale konvensjonene denne sjøloppnevnte eliten har fått gjennomført og ønsker seg mer av.

Innvandrer Walid al-Kubaisi fra Irak har bodd i Norge i 30 år, er forfatter, fast skribent i Dag og Tid og statsstipendiat, tar opp dette poenget i siste nummer av Dag og Tid, nr 6/2017.

«Eg skjønar heller ikkje reaksjonen mot Trump når han gjev ordre om at flyktningar skal nektast tilgang til USA i en ein periode på 120 dagar. Korleis kan nordmenn og europearar kritisera Trump utan å kritisera seg sjølve fyrst?»

al-Kubaisi viser til at i 30 år har det vært umulig for noen fra Irak, som hans venner, å få turistvisum til Norge. «Venene mine i Irak er ikkje velkomne i Noreg». Og det samme gjelder for «syrarar, afghanarar osb», skriver han. I den tida har blant andre både Brundtland, Bondevik, Stoltenberg og Solberg vært statsministre. al-Kubaisi viser videre til muren som Norge bygger mot Russland:

«Har vi ikkje akkurat bygd ein mur mot Russland for å hindra at flyktningar og innvandrar skal snika seg inn i Noreg? Kva er skilnaden på muren vår og Trumps mur? Eg ser ingen.»

Nå skal det sies at innvandringsorganisasjonene i Norge, og deres støttepartier Rødt, SV, V, MDG og Kr.F, er imot den norske innvandringspolitikken. Men engasjementet deres, sammen med journalistenes og de andre politikernes, er ikke like stor mot norsk politikk som den uttrykte forakten når Trump prøver å praktisere den samme politikken.

Walid al-Kubaisi viser til en annen sak som bare Trump kritiseres for:

«Alle land vil kontrollera grensene sine. Ikkje minst dei arabiske landa sjølve. Libanesarar kan ikkje få visum i golfstatane. Til og med konene til libanesarar som jobbar i Qatar, er hindra av innreise fordi dei ikkje får visum. Kuwait aksepterer ikkje at syrarar som arbeider i Kuwait, hentar born og koner dit.

Svært få syriske flyktningar er blitt tekne imot i golflanda. Parlamentariske medlemmer i i Kuwait erklærte syriske flyktningar uvelkomne fordi dei truga det fredelege samfunnet og ureina det med psykiske trauma. Kuwait er eit arabisk og muslimsk land. Var det nokon i verda som reagerte?

Kva land opnar grensene for syrarar? Ikkje dei rike arabiske landa. I Europa opplever flyktningar stor motstand blant folk. Grensene er i praksis stengde i dei fleste landa: Flyktningar er ikkje ynskte. Dei som krysser Middelhavet til Hellas, vert returnerte. Eg ser ikkje nok nytt med Trump.»

Hva kommer all denne nitidige forfølgelsen av Trump av, med forstørring av hans politikk og fravær av kritikk av andres tilsvarende politikk? Det kan ikke skyldes annet enn mangel på politisk dømmekraft og vurderingsevne. En slik mangel på politisk vurderingsevne tyder på manglende evne til å vurdere vanskelige politiske situasjoner der vi må omsette analysen i handling. Det er urovekkende.