Walid al-Kubaisi: «Eg ser ikkje noko nytt med Trump». Mur og grensekontroll – hvorfor et problem bare når Trump vedtar det?

Vestlige stats-ledere, politikere og jour-nalister, sammen med tilsvarende mange i Midtøsten og Nord- og Sør-Amerika, har ofte og sterkt gitt til kjenne sin motstand mot Trumps midlertidige innreiseforbud og bygging av en grensemur mot Mexico. Sammen med det betydelige dominerende internasjonale intellektuelle sjiktet for en grenseløs verden styrt av de internasjonale konvensjonene denne sjøloppnevnte eliten har fått gjennomført og ønsker seg mer av.

Innvandrer Walid al-Kubaisi fra Irak har bodd i Norge i 30 år, er forfatter, fast skribent i Dag og Tid og statsstipendiat, tar opp dette poenget i siste nummer av Dag og Tid, nr 6/2017.

«Eg skjønar heller ikkje reaksjonen mot Trump når han gjev ordre om at flyktningar skal nektast tilgang til USA i en ein periode på 120 dagar. Korleis kan nordmenn og europearar kritisera Trump utan å kritisera seg sjølve fyrst?»

al-Kubaisi viser til at i 30 år har det vært umulig for noen fra Irak, som hans venner, å få turistvisum til Norge. «Venene mine i Irak er ikkje velkomne i Noreg». Og det samme gjelder for «syrarar, afghanarar osb», skriver han. I den tida har blant andre både Brundtland, Bondevik, Stoltenberg og Solberg vært statsministre. al-Kubaisi viser videre til muren som Norge bygger mot Russland:

«Har vi ikkje akkurat bygd ein mur mot Russland for å hindra at flyktningar og innvandrar skal snika seg inn i Noreg? Kva er skilnaden på muren vår og Trumps mur? Eg ser ingen.»

Nå skal det sies at innvandringsorganisasjonene i Norge, og deres støttepartier Rødt, SV, V, MDG og Kr.F, er imot den norske innvandringspolitikken. Men engasjementet deres, sammen med journalistenes og de andre politikernes, er ikke like stor mot norsk politikk som den uttrykte forakten når Trump prøver å praktisere den samme politikken.

Walid al-Kubaisi viser til en annen sak som bare Trump kritiseres for:

«Alle land vil kontrollera grensene sine. Ikkje minst dei arabiske landa sjølve. Libanesarar kan ikkje få visum i golfstatane. Til og med konene til libanesarar som jobbar i Qatar, er hindra av innreise fordi dei ikkje får visum. Kuwait aksepterer ikkje at syrarar som arbeider i Kuwait, hentar born og koner dit.

Svært få syriske flyktningar er blitt tekne imot i golflanda. Parlamentariske medlemmer i i Kuwait erklærte syriske flyktningar uvelkomne fordi dei truga det fredelege samfunnet og ureina det med psykiske trauma. Kuwait er eit arabisk og muslimsk land. Var det nokon i verda som reagerte?

Kva land opnar grensene for syrarar? Ikkje dei rike arabiske landa. I Europa opplever flyktningar stor motstand blant folk. Grensene er i praksis stengde i dei fleste landa: Flyktningar er ikkje ynskte. Dei som krysser Middelhavet til Hellas, vert returnerte. Eg ser ikkje nok nytt med Trump.»

Hva kommer all denne nitidige forfølgelsen av Trump av, med forstørring av hans politikk og fravær av kritikk av andres tilsvarende politikk? Det kan ikke skyldes annet enn mangel på politisk dømmekraft og vurderingsevne. En slik mangel på politisk vurderingsevne tyder på manglende evne til å vurdere vanskelige politiske situasjoner der vi må omsette analysen i handling. Det er urovekkende.