Transportplanen: Miljøskadelig pengeløst slott

Vår regjering, blå-blå kalt, sammen med sine ivrige og lojale støtte-partier Venstre og Kristelig Folkeparti, alle sprekkeferdige av stolthet, «presenterte» 2. mars  den nasjonale transportplanen som de vil legge fram før påske. De anslår at de samferdselstiltaka de foreslår, vil koste rundt én milliard kroner i neste tolvårs periode. 

Luftslott — uten penger

I Norge som i de fleste andre land bevilges statens bruk av penger for ett år av gangen, og det er vanskelig å føre ikke brukte penger over til neste års statsbudsjett. Det hjelper ikke med allverdens «føringer» og løfter for hva som skal gjøres i framtida: Det står enhver regjering og ethvert Storting fritt når som helst å la være å bruke penger på de tiltaka de mange år tidigere har sagt de skal bruke penger på. 

I 1991 hestehandla SV på Stortinget med sogningen og samferdselsminister Kjell Opseth om at Ringeriksbanen skulle bygges mot at Ap fikk støtte for at stamveien til Bergen gikk over Filefjell og gjennom Lærdalstunellen. Tunellen stod ferdig i år 2000, og den dag i dag sier de fire sprekkeferdige stolte at Ringeriksbanen skal bygges — den skal bare utsettes enda litt til. (Etter det har SV hestehandla på nytt, denne gang i Oslo, for å flytte Munch-museet bort fra østkanten – for hva?).

Stadt-tunnelen, sjøtunnellen, ble også vedtatt av Stoltenberg-regjeringa. Også da uten penger. Ikke nytt, det heller.

Overhodet ikke 

noe grønt skifte: 

Mer til reising - mer til bil

Venstre snakka før jul om knapt annet enn «det grønne skiftet». Det er vanskelig å forstå hva som er grønt med den transportplanen de jubler sånn for. 

Det skal brukes milliarder på å legge til rette for mer reising. All tilrettelegginga av denne reisinga krever enorme energimengder. Og reisinga og alt det som skal transporteres, krever også store daglige energimengder. Partiet som har kledd seg i den supergrønne profilen og som skriker om det grønne skiftet, bidrar til øke miljøbelastninga. 

For fortsatt gjelder at minst mulig reising, og dermed minst mulig energibruk, er det mest miljøvennlige. Kommuner, regioner, nasjoner og verden bør utvikles slik at det blir behov for minst mulig reising og transport. Transportplanen til H, Frp, V og KrF går i motsatt retning ved å legge til rette for mer reising.

Klarere kan det ikke vises at kampen for elbilen er en kamp for mer bilbruk og mer miljøbelastning. 

Mer bilkjøring

Alle de stolte sprekkeferdige sier — sier — at det skal brukes milliarder på motorveger. Hva er det som er så grønt med det? Den absolutte sannhet når det gjelder tilrettelegging for bilkjøring de siste mer enn 100 år, er at enhver veg fylles opp til sitt maksimum. For det står alltid en bil i en garasje som noen vil bruke, hvis det blir ledig plass på vegen. I Norge står bilene parkert rundt 23 timer og 40 minutter gjennomsnittlig i døgnet. Men nå blir det uunngåelig flere kjørende biler på de naturraserte monsteranlegga. Å bruke bil, elbil inkludert, er i praksis å la minst ett tonn konstruert stål frakte én person på store mengder asfaltert natur. Som Venstre jubler for. Og Kristelig Folkeparti vil med sine nye samferdselsanlegg hjelpe Vårherre med å pynte på den naturen de mener Han har skapt.  

Redaktør Svein Gjerdåker skriver treffende om de fires miljøsatsing i lederen i siste nummer av Dag og Tid (nr 9/2017):

«At nye vegar fører til auka bruk, ser ein tydeleg når ein køyrer E6 nordover frå Oslo mot Hamar og dei store hytteområda på Sjusjøen og Hafjell. Etter at det enorme firefeltsanlegget langs Mjøsa kom, kan ein no køyra mykje raskare til fjells enn før. Hyttebygginga har såleis vakse dramatisk. 

I realiteten treng ein dette veganlegget berre nokre timar på ettermiddagen fredag og sundag, for at kolonnane med bilar skal få folk effektivt til [og frå] hytta. Til all annan bruk hadde ein klart seg med eit mykje mindre anlegg. I praksis subsidierar denne motorvegen pengesterke hyttefolk i Oslo.»

Gjerdåker vil blant annet heller  prioritere rasfarlige veger i utkant-Norge. Men dette Norge skal de fire partia legge ned gjennom sentralisering, såkalt «nær-reform».




Bra med tog — men egentlig et sosialtiltak?

Regjeringas finansminister skrøyt nå av at hennes parti, bilpartiet, nå var blitt et togparti — også. Fordi hun hadde oppdaga togets fordeler med å frakte mange personer raskt samtidig. For til og med hun skjønner at ikke alle hennes rike venner i Asker og Bærum kan kjøre bil inn til Oslo sentrum samtidig. Derfor tog. 

Men alle som ellers kan velge mellom bil og tog, velger selvfølgelig bil. Til og fra toget kan du ikke ha med deg så mye bagasje. Heller ikke er jernbanen lenger knutepunkter for videre transport. Som i Lillehammer, går bussene videre fra togstasjonen omtrent samtidig, eller like før toget fra Oslo kommer etter å ha fullført «slalåmløypa» fra Hamar fra 1894. 

Toget er, utenom i Oslo-regionen, i praksis bare et sosialtiltak for dem som ikke har bil eller ikke har mulighet til å kjøre sjøl. Som et tillegg til og ikke et alternativ til den bilsatsinga som et overveldende flertall på Stortinget støtter, er togsatsinga bare et sløsende sosialtiltak. Det hadde vært greiere av politikerne å ta konsekvensen av bilsatsinga si og droppe togutbygginga og heller spandere gratis buss og gratis middag på Theatercafeen hver dag til alle de billøse. Det er mye billigere. 

Og signalanlegg - kan noen i Norge bygge det?

Det skal bygges ny togtunnel gjennom Oslo. Men signalanlegget på den nye Skøyen stasjon stod ferdig tidlig på 2000-tallet. Men fortsatt bryter dette signalanlegget stadig sammen flere ganger i måneden, tross stadig forbedringer og utskiftinger. Det finnes rett og slett ingen ledere i Norge som kan sørge for å få bygd et fungerende signalanlegg for tog forbi Skøyen stasjon. Uten velfungerende signalanlegg, hvorfor bygge nye tunneler og nye togstrekninger?