Israel: Militære seire bestemmer den politiske løsninga

Her avsløres hulheten i argumentet «Israels rett til sikre grenser». 

Det dreier seg om daglige arealutvidelser og etterfølgende 

fordrivinger av palestinerne.

En av Oslo-avtalens mest sentrale personer, Terje Rød-Larsen, uttalte i Dagsnytt atten 16. juli at det «på lengre sikt er det helt åpenbart at det bare finnes en politisk løsning på konflikten. Det finnes ingen militær løsning». Rød-Larsen uttalte seg som om han mente Israel-Palestina-konflikten i sin helhet, og ikke bare aktuelle småkriger som den som pågår nå. Da må Rød-Larsen ta grunnleggende feil, for det finnes heller ikke i denne konflikten en egen politisk løsning uavhengig av den militære situasjonen. Den politiske løsninga på den andre verdenskrigen, som alle andre kriger, var ikke en «politisk løsning», men en militær løsning. Rett og slett fordi det er som kineseren Mao Zedong sa: «Den politiske makt  vokser rett ut av geværløpet». Og som militærteoretikeren Carl von Clausewitz sa: «Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler». Enhver krig avsluttes med politiske løsninger som den militære seierherren dikterer. 

Slik er det også med politikk og krig i Israel. Det er ikke aktuelt for Israel med en eneste meters tilbaketrekking eller oppheving av blokaden av Gaza og Vestbredden. For Israel kan gjøre som de vil med sin militærmakt. Omtrent hver dag siden 1948 har det israelske regimet utvida sitt areal med militære midler og fordrivi palestinerne. Samtidig har de israelske lederne fra dag en i 1948 sagt at de vil forhandle, men forhandlingene har betydd ingenting annet enn at de bare har fortsatt med utvidelsen av sitt område og enda flere fordrivi.  Dette har «verden» trudd på. Særlig alle norske politikere og journalister; fordi Norge og særlig de norske kristne sammen med Arbeiderpartiet ledet* av Haakon Lie har vært en Europas mest ukritiske støttespillere for Israels militære fordriving av palestinerne. At flere når ser de undertrykte og fordrevne palestinerne er bra, men det hjelper dessverre lite når en likevel faller tilbake på det aggressive fundamentet «Israels rett til trygge grenser». 

I verden er det ingen stater som støtter palestinerne. Det gjør bare politisk og militært maktesløse personer og grupper. De har også FN imot seg, for FN lar bare Israel kjøre på. Også i Midt-Østen er alle regimer mot palestinerne, der de blir sett på som en trussel som kan skape intern uro. 

Israel, en av verdens sterkeste militærmakter, og den sterkeste målt i forhold til sine naboland, med deres vilje til å bruke sin makt, vil selvfølgelig ikke godta en annen politisk løsning enn den som står i forhold til sine militære seire og makt. Som alle andre i samme suverene maktposisjon. Målet for det sionistiske regimet har fra første stund vært å omgjøre hele det palestinske arealet til et eksklusivt areal for alle med jødisk religion (sionisme), akkurat slik Theodor Herzl, grunnleggeren av sionismen,  ønsket. Politikerne og statsledere som gjør krav på å være både seriøse og ansvarlige later som de verken ser Israels endelige mål eller de daglige erobringene og fordrivingene av palestinerne. De snakker i stedet om «Israels rett til sikre grenser». Det må være en grunn til det. Hvilken? Venter de på at Israel fullfører sitt mål, og ser fram til å administrere fordrivinga av palestinerne inn i naboland?

En palestinsk stat ved siden av Israel, med full rett til sjølstendighet og det militærapparatet de ønsker seg, vil aldri Israel og dets vestlige støttespillere godta. Areal må i så fall denne palestinske staten få tilbake fra Israel og de aggressive utenlandske bosetterne. Det er kun gjennomføringa av ett krav som kan føre til fred og politiske løsninger, og det er «Oppløs staten Israel».  Det vil si å lage en ny palestinsk stat der alle som bor på arealet har rett til å bo der med like rettigheter uavhengig av livssyn. Det er utenkelig i dag at det skulle bli enighet om en slik politisk løsning. Og vanskelig å se for seg gjennomføringa av et sånt prosjekt om FN med militærmakt skulle slutte seg til en slik politikk. Men et oppløst Israel kan bli resultatet av en virkelig omfattende og voldsom krig der alle Midt-Østens stater og flere stormakter har deltatt. 

At vestmaktene har latt Israel ture fram og premiert dem med Nobels fredspriser, er en sak opprører folk i Midt-Østen, og som er en viktig bidragsfaktor for rekruttering til de mest ekstreme og voldelige islamske organisasjonene. Den omfattende vestlige støtten til Israel utvikler også alminnelig muslimsk hat mot ikke bare Vesten, men også mot andre religioner og særlig den jødiske på en måte som likner på rasisme. 

Kanskje kan krigen om Palestina bli den konflikten som utløser den tredje verdenskrigen. (En ny verdenskrig vil også løse mange av problemene i verdensøkonomien).

Så kan jo Terje Rød-Larsen holde seminar om politiske løsninger mens krigen pågår.

* Haakon Lie hadde aldri posten som partileder i Arbeiderpartiet. Han var svært lenge generalsekretær i partiet. Jeg betrakter han som lederen innad i Arbeiderpartiet, den som la forutsetningene for partiets politikk i Israel-spørsmålet. Han var svært aktiv for Israel som generalsekretær. 

Togets ikke-fungerende signalanlegg: Er det ikke uakseptabel udugelighet?

I nær tre tiår reiste jeg daglig mellom Drammen og Oslo og fikk oppleve konsekvensene av hvordan jernbanens signalanlegg fungerte. Etter at Skøyen stasjon i Oslo blei ny, fikk vi i minst ti år altfor ofte meldinga om «feil ved signalanlegget på Skøyen». Jeg viser til mitt innlegg «Tog: Høstet som sådd?». Signalanlegget ved Skøyen er fortsatt ikke i orden tross milliardinvesteringer, og nå er det andre nye toganlegg der signalanleggene ikke fungerer.

Til nrk.no 06.07.14 forteller Vibeke Aarnes, områdedirektør i Jernbaneverket, at det i første halvår i år ble registrert 981 signalfeil som førte til at 5,4 togavganger som ble stansa hver dag. Det er faktisk en nedgang fra 1 287 signalfeil i fjor. Heldigvis sier Aarnes at 981 stans er 981 stans for mye. 

Disse forsinkelsene fører til betydelige samfunnsutgifter, slik vi på annen måte beregner økonomiske konsekvenser av kø. Og det bidrar til å svekke tilliten til et miljøvennlig transportmiddel. Derfor er det naturlige spørsmålet: Hvordan er det mulig å være så dårlige på å få signalanlegg til å fungere? Og hva gjør vi med det?

Norge er et av verdens første land med produksjon og bruk av elektrisk energi, og vi har en betydelig industriell erfaring med elektrisitet. I tillegg har vi mange tiårs erfaring fra et forskningsmiljø i Trondheim med flere som staten har lagt milliarder i. Likevel klarer vi ikke å få jernbanens signalanlegg til å fungere. Som et av de færreste land i verden.

Det kan vi rett og slett ikke akseptere lenger. Den nasjonale kunnskapen og innsikten som må være tilgjengelig i vårt land, blir ikke brukt slik vi har betalt for. De som har ansvar for udugeligheten og elendigheten, må være alle i kjeden fra dem som konstruerer anleggene, til dem som legger dem i rør til de øverste ansvarlige lederne av Jernbaneverket, samferdselsministre og i siste omgang statsministeren. Samla har alle disse personene utført en uakseptabel dårlig jobb i årtier, og dagens rolleinnehaverne er ikke bedre. Jeg ser ingen annen grunn enn at de alle rett og slett ikke legger tilstrekkelig av sin kunnskap, sin interesse og sitt engasjement i jobben. For det står rett og slett ikke til troende at det i Norge ikke er mulig å konstruere et fungerende signalanlegg når tilgjengerlig kunnskap brukes på riktig og engasjert måte.

Nå synes jeg det er på tide at disse, de mest ansvarlige, de godt avlønna, blir konfrontert med sin manglende utføringsevne. Ikke en gang et reserveopplegg for mulige feil på signalanleggene har de klart å få til. Jeg forstår ikke at det er stilt krav med konsekvenser til dem vi betaler for å gjøre dette, og dem vi har politisk valgt. 

Er det virkelig bare manglende bevilgninger som er årsaken til at signalanleggene ikke fungerer? Burde ikke de som jobber med dette i så fall ha reagert kraftigere enn de har gjort? Viser signalfeilene på jernbanen at det er riktig å presse arbeidstakere, både over- og underordna, noe mer enn vi har for vane i Norge? Og stille politikerne økonomisk ansvarlig for vedtak de fatter, og som koster innbyggerne svært mye? 

Hvordan kan vi tvinge fram den seriøsiteten som hittil har manglet for noe så samfunnsviktig som framføring av tog?  

Dikt om Israel og palestinerne: Ha-ha-ha, vi lurer dem hver dag

Noe av de mest fortvilende ved situasjonen i Palestina, er den internasjonale og norske «forståelsen» for Israels rett til å beskytte seg mot «motangrep». Mens jo situasjonen hver dag etter 1948 har vært at Israel har utvida sitt område og fordrivi og drept palestinere på den mest bestialske måten. Se f eks «The Ethnic Cleansing of Palestine» av den israelske historikeren Ilan Pappe. Når Vesten gir Israel «Lisence to kill», er det bare militær motstand og ikke argumenter og ord som nytter. Likevel  forsøker jeg å støtte palestinerne med disse orda. Kall gjerne sammensettinga av ord for dikt. 
Det ble endret etter innvendinger jeg godtok var riktige den 11.07.14 kl 13.40.

   

Ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

Ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

siden 1948

hver dag

har vi utvida landet vårt og fordrivi dem

besvart hver finger med ti bomber

vi er så glade for dem som snakker om fred

mens vi fordriver dem

fra stadig mindre område
vi kaller det «Israels rett til å forsvare seg»

våre venner

snakker om to-statsløsning

men vi vet

snart har vi endelig alt

bare synd

vi har brukt sekstiseks år på det

vi takker

Norges fredsprisvinnere for støtten

Eli Wiesel, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Simon Peres, Barak Obama

Norge også for atomvåpnene og Oslo-avtalen

for støtten til å fordrive dem

snart er de ute fra vårt land
vårt endelige mål

for nazistene og europeerne

utrydda millioner av våre slektninger

da kan vi hevne hvem som helst

hvor som helst

det står i Bibelen

våre slektningers død

må ikke

europeerne

men palestinerne

svi for

ha-ha-ha

vi bomber i natt igjen

gruser husene til alle mistenkte

som Bibelen gir oss rett til

ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

de som kanskje

forstår

politikerne og journalistene

er som blinde som tier

ha-ha-ha

vi kan gjøre hva vi vil

henter de voldeligste

fra Russland og USA

snart er de fordrevet

alltid vårt endelige mål 

ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

med falske løfter

Gud og Bibelen seirer

Det er bare oss:

I - S - R - A - E - L

Ball-ade: Kort ball, lang ball og stikkball

Denne epistelen blei trykt i Klassekampen i mai 1998 (sannsynligvis 9. mai), som et lite «sideblikk» på en del fotballbegreper. Som det at den samme ballen plutselig kan skifte fra å være hard til å bli løs, og at spillerne «går på løp». Den gjengis her, 16 år i ettertid, til mulig glede for dem som synes at det blir for mye fotball på tv og i aviser nå.

Som en vil se av tabloidenes forsider, har seriefotballen i Norge kommet i gang. Dermed også mange merkelige uttrykk.

Hvis Rosenborg knuser Lillestrøm, Lillestrøm slår Vålerenga og Vålerenga slår Brann: Hva blir da resultatet mellom Brann og Rosenborg? Om det ulogiske hadde skjedd at Brann slo Rosenborg, så vil forståsegpåerne på forklarende vis si til oss ukyndige: Det er fordi ballen er rund!

Men det kan da vel alle se, at alle baller er runde! Det hører jo med til alles barnelærdom, vi som ikke har sett en amerikansk fotball, i hvert fall. Men så enkelt er det ikke. Idrettens framgang følger det imperialistiske Norges framgang. Dermed tvinger idrettens faguttrykk seg inn i norsk dagligtale. Legg da merke til at ballen ikke lenger er så rund som en skulle tru. Kommentatorene snakker i løpet av den samme kampen gjentatte ganger om «lang ball» og «kort ball», enda det stort sett er den samme ballen de spiller med. Og er den en annen ball, er det helt lik og like mye godkjent av dommeren. Når en spør eksperter får en vite at lang ball og kort ball ikke betyr at det har blitt endringer i ballens tilstand, at den har blitt tråkka på eller har blitt brukt som kollisjonspute eller noe sånt. Tilsvarende for «høy ball» og «lav ball», eller «løs ball» og «hard ball». Det er måten ballen blir brukt på av spillerne som ligger bak disse merkelige beskrivelsene av ballens tilstand.

Fotballmåla blir påstått å ha et kort hjørne og et lengste hjørne. Men fotballhjørnene er helt like, fordi målet er sprikra eller sveisa fast. Men det er hun med ballen som bestemmer hva som er det lengste hjørnet. Får en spiller på den andre sida av målet ballen (enten ballen er «kort», «lang» «lav», «høy» «løs» eller «hard»), blir det korte hjørnet plutselig det lengste. Ikke rart at fotball er spennende.

Gå-fotball har blitt historie. Nå kombinerer spillerne det umulige: De «går på løp». I kampens hete kan det gå så langt at en spiller «kommer på løp», ja mange spillere flere ganger i løpet av den samme kampen. Dette er ikke et opplysningsinnslag innen kroppenes mer spennende tildragelser, men det kan kanskje ha offentlige kriminologisk interesse, som et hittil lite påakta overgrepsområde. Det kan jo umulig bety noe så enkelt som å løpe, etter at Finn Erik Vinje har kjempet mot substantivsjuken i tiår. Eller har det skjult seg noe i «bakrommet», et rom som i følge ekspertene stadig innredes på den åpne og for alle oversiktlige fotballbanen?

«Og det er ikke over ennå», som Olsen sier. Ikke redaktør, men kulturredaktør i Aftenposten, Per Egil Hegge, har på sitt sedvanlige inngående vis i en fotballanalyse slått fast at trener E. R. Olsen er en fiasko for fotballen og en skam for Norges anseelse i utlandet. Det er på ingen måte usannsynlig at denne knusende dommen skyldes at Olsen offentlig tok avstand fra USAs og Vestens massemord i Kambodsja og Vietnam, og til og med protesterte mot Verdensbanken mens han var på samling med landslaget. Fordi Olsens resultater har vært gode i de siste åra, har Hegges ekspertkommentarer uteblitt. Men går det dårlig med Olsens menn i Frankrike, blir det nok liv i Hegges tastatur igjen. Kanskje vil da Hegge triumferende trekke fram sin gamle støttespiller Soltsjenitsyn. Og kanskje kommer tsaren?

Hvorfor blande Hegge inn i denne ball-aden? Klart off-side, og bak mål? Verken en krossball, eller en flopasning, som kulturredaktøren synes er så uestetisk. Nei, dette er nok heller en liten stikkball. Og stikkballer, de er ikke runde. Men uten spisskompetanse blir det heller ikke mål.

Etterord i dag:
Fotball VM i Frankrike i 1998 var det VM-et da Rekdal skåra på straffe og Norge slo Brasil og gikk videre til gruppespillet. Det var da politisk vanskelig for Hegge å følge opp angrepene på Drillo med «skam» for Norge, så Hegge fulgte klokelig ikke opp kritikken på en stund.

Om bruk av ordet robust: Ro-ro-robust

Dette forsøket på dikt står på trykk i dagens utgave av Dag og Tid, nr 27/14. Det er skrivi fordi jeg har sett meg lei på at politikere og kommunikasjonsmedarbeidere altfor ofte bruker ordet «robust» som et honnørord for å avvise enhver diskusjon.

Ære være politikere og kommunikatører:

Ro-ro-robust

Ro-ro-robust

mange bruker denne jokeren nå

treffsikkert

når kommuner og sjukehus legges ned

rakettene skytes

robb-ust    robb-ust    robb-ust

ingen bustete robot

en feiebust mot motargumenter

treffsikkert roter den rundt i støvet

der busten kommer til

busten busken

bustete rotor motor

ikke ro ro

men ro- ro- robust

nå kommer busten busken tar deg

robust

hør på oss

vi er robuste med robuste vedtak

ro-ro-robust:

ingen tvil:
vi er treffsikkert robuste!