Kristne — alltid for markedsøkonomi

I sin leder 12. februar tar redaktør Braanen for seg Civitas ideologiske framstøt overfor særlig de «borgerlige» partienes ungdoms-organisasjoner. Braanen er enig med Dagfinn Høybråten at Kristelig Folkepartis ideologi  «ikke passer i den høyreliberalistiske retningen Civita profilerer seg i». Braanen avslutter med at Kristelig Folkeparti ideologisk plasserer seg «som en tredje vei mellom kapitalismen og sosialismen, basert på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret».

Dette er en sjelden ukritisk og beklagelig skamrosing av all kristenhet som politisk ideologi, retning og praksis. Kristelig Folkeparti i Norge har alltid hatt brodd mot politikken til arbeiderbevegelsens organisasjoner, de har vært mot likestilling og kvinnenes rettigheter, og særlig for straffing og fordømming av «syndige kvinner» som enslige mødre. 

Kristelig Folkeparti har aldri i sin historie støttet en regjering med en økonomisk politikk som en så forsiktig som Arbeiderpartiets. Alltid har KrF støttet Høyre i opposisjon eller deltatt i regjeringer der Høyre er med. Som Høybråten har gjort som statsråd to perioder. Finnes det overhodet noe kristent politisk parti med representasjon i noe europeisk parlament som ikke er en drivkraft for markedsøkonomisk samfunnssystem med sterk motstand mot enhver mild sosial omfordeling? Hvilken regjering og hvilke partier er det Kristelig Folkeparti støtter ved årets valg og vil styre staten sammen med? Kreftene i KrF for samarbeid til venstre finnes ikke.

At kristne i dag er for markedsøkonomi og de rikes interesser, følger jo av deres ideologi. Ideologien blei fastlagt for all framtid i den to tusen år gamle boka Bibelen. Som for Thatcher er samfunn for kristne et ikke-eksisterende fenomen. Det finnes bare enkeltindivider som står personlig ansvarlig overfor «gud». Det er ikke Civita som har gjort at Kristelig Folkeparti vil gå i regjering med Fremskrittspartiet, vil bombe overalt i verden og utrydde palestinerne fra Palestina.

Det er arbeiderklassens organisering for samfunnsmessige tiltak i motstrid mot de kristnes veldedighet for «verdige trengende» som har gitt oss sosial rettferd i arbeidslivet, gode boliger og et menneskeverd fri for de kristnes usiviliserte fordommer.

Det finnes kristne som synes det er trist at mennesker lider, hvis de mener lidelsen er akseptabel. Den norske lavkirkelige lekmannsrørsla har også bidratt positivt i norsk historie. Det kan likevel ikke rokke ved det faktum at kristne politisk alltid har kjempet imot samfunnsmessige tiltak for et rettferdig samfunn, sammen med kirken. Praksisen til alle kristne politiske partier, inkludert pavedømmet, viser at det kristne menneske- og samfunnssynet er reaksjonært og asosialt. En skal aldri gi opp å skaffe seg flere politiske allierte, og å splitte motstanderne, men det er i dag egentlig bare bortkasta tid å appellere til kristne partiers sosiale sinnelag.

Uten Stalins seier i Stalingrad, ville Bernt Hagtvet vokst opp i Hitlers europeiske nazirike

Bloggeren på en t-banestasjon i Paris.

Nok en gang skal Bernt Hagtvet opptre for sin livs-gjerning. Norske venstre-orienterte skal stemples som volds-romantikere og tilhengere av drap og diktatur. På torsdag 7. februar skal han sammen med Øystein Sørensen og Bjørn Westlie opptre med programmet «Venstrekstremisme - ideer og bevegelser» på Litteraturhuset i Oslo – hele dagen fra kl 9 om morran til kl 16. 

En kvinnelig sovjetisk oberst heiser Sovjet-flagget
på Riksdagsbygningen i Berlin 7. (?) mai 1945.
Brandenburger Tor i bakgrunnen.

Hagtvet har altså valgt seg dette temaet fem dager etter at byen Volgo-grad feira at det var 70 år sida Sovjet-unionen vant det slaget som ble begynnelsen på slutten for Nazi-Tysklands nederlag. Sovjetstyrkene under Stalins ledelse feide tyskerne helt tilbake til Berlin, der regimet blei fysisk gravlagt. Kunne det i stedet ha vært USA og Storbritannia som beseira Nazi-Tyskland på bakken i Europa og i Tyskland? Sannsynligvis ikke. Faktum er uansett at det var Sovjet som mosa nazilederne ned i sanda rundt Brandenburger Tor, slik at både Bernt Hagtvet og jeg kunne bli født i et Norge som ikke lenger blei okkupert av Hitlers naziregime. Hagtvet er altså svært misfornøyd med Stalins innsats. Hva ville han vært mer fornøyd med?

Den 2. februar i år, på årsdagen for seieren og tyskernes kapitulasjon i Stalingrad, tok byen for denne ene dagen tilbake navnet Stalingrad. Borås Tidende skriver: 

Volgograd blev åter Stalingrad

Volgograd i sydvästra Ryssland bytte på lördagen tillfälligt tillbaka till det gamla namnet Stalingrad

Det när landet högtidlighöll 70-årsdagen av det våldsamma slaget i staden. Gratisbussar med porträtt av Stalin trafikerade gatorna och vid den okände soldatens grav samlades tusentals ryssar till en minnesceremoni.

– Jag är här för att hedra mina kamrater som dog här, sade 89-årige Pjotr Chabarov.

President Putin väntades till staden senare under lördagen.

I dåvarande Stalingrad besegrade Röda armén tyskarna 1943 och ändrade därmed kursen för andra världskriget. Totalt dog två miljoner människor under det halvårslånga slaget.

Pål Nisja-Wilhelmsen skriver i Nettavisen mer inngående om de militære sidene ved slaget, mens New York Times omtaler begivenheten slik.

Den politisk mest interessante kommentaren har imidlertid Hans Ebbing i Klassekampen i dag, i sitt FOKUS på side 2. Artikkelen er gitt ingressen «Kommunismen i aust berga demokratiet i vest». Ebbing spør i denne artikkelen: Kva ville ha skjedd dersom Sovjet hadde mislukkast ved Stalingrad? Viss Hitler hadde hatt ryggen fri mot aust i 1944, kunne han i staden samla minst 70 %, ikkje berre ca 20 %, av stridskreftene sine i vest for å hindre at dei allierte kom seg i land. Kva slags etterkrigskart over Europa ville vi då fått? Måtte dei allierte til slutt ha brukt atombomba over Europa for å knekke Hitler? To veker etter Stalingrad let Hitler propagandaminister Josef Goebbels erklære «den totale krig». Eller hadde dei allierte måtta gjere ein avtale med Hitler? Ingen veit, men det er lov å spørje. 

Og Ebbing spør: Det var altså kommunismen i si nådelause, stalinistiske form som berga det liberale demokratiet i vest. Det er den moderne historia sitt paradoks - ein del av vår kollektive, historiske gløymsle. Just presis. Hagtvet vil nok si at han verken ville ha Hitler eller Stalin. Men det var ikke valget. Enten ble det Stalins seier og et fritt Norge, for Stalin ville ikke ha Norge, eller Hitlers seier og et fortsatt naziokkupert Norge. Det var kanskje ikke så feil likevel, det at det langs Karl Johan i 1945 hang bannere med at vi takka for Stalins innsats. Eller hva, Hagtvet?

Her er hele artikkelen til Hans Ebbing, slik den stod i Klassekampen i dag, gjengitt med hans tillatelse og i kursiv:

STALINGRAD OG VI

Når det er krig, blir demokratiet sett i parentes. Etter krigen må det gjenreisast på nytt grunnlag. I desse dagar er det 70 år sidan grunnlaget for det liberale etterkrigsdemokratiet, slik vi kjenner det, vart lagd.

I juni 1941 gjekk nazi-Tyskland til åtak på Sovjetunionen. Eit og eit halvt år seinare, 2. februar 1943, overgav den tyske 6. arme seg ved Stalingrad. Slaget om Stalingrad hadde over 1,7 millionar falne og såra, flest på sovjetisk side. Det vart vendepunktet for ein krig som kosta livet til 26,6 millionar sovjetborgarar, av desse 15,2 mill. sivile. I krigen gjekk det med vel 63 millionar i alt, av desse altså 41 prosent i Sovjet åleine. Dessutan 6 mill. jødar i Holocaust. USA mista 300 000, Storbritannia 512 000, dei vestallierte i alt vel 1,5 mill. (2,4 %). Kina, Tyskland, Japan, Polen og andre mista til saman 35 millionar.

Vestmaktene hadde lova Stalin å opne «den andre front» i vest i 1942 for å avlaste presset på Sovjet. Men denne fronten vart ikkje etablert før ved D-dagen, 6. juni 1944. I mellomtida var det mest berre Sovjet og geriljaen under kommunisten Tito i Jugoslavia som var i stand til å yte Tyskland effektiv motstand på bakken i Europa.

Då dei allierte endeleg gjekk i land ved Normandie i 1944, stod 70 prosent av Tysklands krigsmakt på austfronten for fåfengt å hindre sovjetisk framrykking, resten stod i vest, i sør (Italia) og i Norge. Det var på hengande håret at dei allierte greidde å gå i land i Normandie, viss vi skal tru den britiske forfattaren Antony Beevor i boka om D-dagen. Slaget om Normandie! Beevor avsluttar boka si med å spekulere over kva som kunne ha skjedd dersom det hadde gått gale i Normandie og dei allierte slått tilbake. Han konkluderer slik: «Hvis D-dagen hadde mislyktes, ville det gitt Den røde hær muligheten til å nå ikke bare Rhinen, men til og med atlanterhavskysten. Etterkrigskartet og Europas historie ville faktisk blitt svært annerledes.»

Beevor har også skrive ei bok om Stalingrad. Men i denne boka gløymer liberalaren Beevor å stille det tilsvarande spørsmålet: Kva ville ha skjedd dersom Sovjet hadde mislukkast ved Stalingrad? Viss Hitler hadde hatt ryggen fri mot aust i 1944, kunne han i staden samla minst 70 %, ikkje berre ca 20 %, av stridskreftene sine i vest for å hindre at dei allierte kom seg i land. Kva slags etterkrigskart over Europa ville vi då fått? Måtte dei allierte til slutt ha brukt atombomba over Europa for å knekke Hitler? To veker etter Stalingrad let Hitler propagandaminister Josef Goebbels erklære «den totale krig». Eller hadde dei allierte måtta gjere ein avtale med Hitler? Ingen veit, men det er lov å spørje.

Det var altså kommunismen i si nådelause, stalinistiske form som berga det liberale demokratiet i vest. Det er den moderne historia sitt paradoks - ein del av vår kollektive, historiske gløymsle.

Då historikaren, marxisten og kommunisten Eric Hobsbawm ein gong vart spurd om han meinte det ville ha vore verd å ofra dei millionane som gjekk med under Stalin-tida i Sovjet om det hadde lukkast å bygge eit kommunistisk samfunn med eit slikt offer, svarde han ja! Det vekte stor forskrekking i liberale krinsar, noko nekrologen i det liberale flaggskipet New York Times over Hobsbawm, som døydde 1. oktober i fjor, 95 år gamal, ikkje gløymde å minne lesarane sine om.

Det spørsmålet som då naturleg reiser seg er om liberalarar flest meiner det var verd å ofre 26,6 millionar sovjetborgarar i kampen mot fascismen slik at det liberale, vestlege demokratiet, slik vi i dag kjenner det, vart berga, sidan dette demokratiet ikkje greidde det åleine?

Alf Skjeseth i Klassekampen om Dagsrevyens politiske manipulering.

I Klassekampen i går omtaler Alf Skjeseth Dags-revyens politiske manipulering av romsaka. Han har som ingress «Dagsrevy-skandalen var ikkje eit hendeleg arbeidsuhell.» Bra. Men mer uforståelig blir det når han skriver: ««Saken» må altså ha vore å framstille romkvinna i eit best mogeleg lys, truleg ut frå eit ønske om å skilje seg ut ved å gå mot straumen.…» Skille seg ut, virkelig? Er ikke «strømmen», det vanlige blant journalister nettopp kun å framheve det som framstiller romfolk som ufeilbarlige forfulgte og undertrykte? 

Skjeseth skriver videre: «Det er eit tankekors at det var høgreorienterte skribentar som fekk snøballen til å rulle — …». Hva, virkelig? Jeg som trodde Skjeseth var litt orientert! Er det virkelig tenkelig at noen venstreorienterte ville reagere på en slik framstilling? Dette er jo 100 % en reportasje i det nye «venstres» ånd! 

Nå har ikke Klassekampen gjort noe galt i denne saka — før Skjeseths kommentar. Men Dagsrevy-reportasjen har høyst sannsynlig en vinkling slik som mange av Klassekampens journalister ville ha omtalt den. For Dagsrevy-reportasjen bekrefter synet om at det nok en gang er statens og kommunens organer som er de formelt kriminelle og vanlige folk som er moralsk forkastelige. Jeg kan dessverre ikke forestille meg at det for de fleste av Klassekampen-journalistene ville ha ringt noen som helst bjeller hvis de hadde sett Dagsrevy-innslaget. Snarere tvert imot. De ville vel heller fått sine meninger bekrefta? Ja, og om de hadde sjekka dommen, og finni ut at reportasjen var feil, hva hadde de gjort da? Det veit vi altså ikke, men …

Dette er jo en «høyre-» - «venstre-»-konflikt. Noen markante på høyresida har et kritisk syn både på innvandring og romfolkets tilstedeværelse (men ikke de økonomisk ledende), mens det absolutt dominerende venstresynet er å ha et svært ukritisk og positivt syn både på innvandring og romfolk. Da blir det selvfølgelig en høyresak og høyreseier når det kan påvises en så klar bevisst meningsmanipulasjon som i det aktuelle Dagsrevy-tilfellet. I tillegg til å påpeke feil kan høyresida innkassere en prinsipiell seier over venstres forhold til sannheten. 

Skjeseth trekker fram innvandringsentusiasten og tidligere KK-journalist Eivind Trædals påstand i sin PFU-klage om at Dagsrevyen er for mye opptatt av dramaturgi. Dette er vel fullstendig på sida av avsløringene om Dagsrevyens ideologiske og bevisste manipulering? 

Det er for mange viktig å ikke snakke så mye om denne saka. Men heller rette fokus på VGs uriktige omtale av Marte Kroghs oppfordringer om fysisk aktivitet, og Dagbladet som sammen med Anette Trettebergstuen var de eneste som hørte «Hore, hore, hore» på Eidsvolls plass. Heller ikke det er tilfeldig forsøk på endring av fokus.

Neppe noen venstrepopulistisk liste

I dag er det én måned til fristen for å stille liste til stortingsvalget i år går ut. At det til valget vil stille et venstrepopulistisk alternativ fra Oslo, eller andre fylker, er svært lite sannsynlig. Jeg for min del gir (foreløpig) opp det alternativet jeg har arbeidet litt med for årets valg.

Den politiske situasjonen i Norge er slik at den etter min og manges mening krever en annen politikk. Norges økende offensive og imperialistiske rolle i verden og EU-byråkratiets økende kontroll og styring av norsk økonomisk politikk, må stanses. Også de nasjonale kreftenes aktive arbeid for en annen økonomisk politikk burde fått kraftigere motstand. 

Ottar Brox spør i Klassekampen 29. januar i år om hva vi skal stemme, og om hans partifeller i SV forstår hva det var som gjorde at det ble full sysselsetting i alle norske byer og at byfattigdommen dermed opphørte. For SVs statsråder krever subsidiering av boligpolitikken for å få plass til flere innflyttere, særlig i Oslo, fra Norge og utlandet. Dermed blir arbeidsledigheten holdt oppe og lønna nede. Brox lurer på hva SVs statsråder mener om slike sammenhenger. I Klassekampen i går etterlyste statsviter Svenn Arne Lie en tydelig politikk «for noe», hvor Lie indirekte hevder at det å være tydelig for innvandrere må være en god sak å være for — for de «rødgrønne» (som verken er røde eller grønne).

Arbeiderpartiet er en garantist for den nye norske militære imperialismen og underordninga av det udemokratiske markedsliberalistiske EU-byråkratiet. Det er den felles politikken som Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet står for i de viktigste spørsmåla som styrer Norge, og har gjort det det siste tiåret, minst. Også etter valget er det politikken til disse tre partiene som vil styre Norge.

En skulle tro at særlig Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil være en kraft mot denne politikken. Men disse to partiene har i dag til sammen en oppslutning på 4-5 % på meningsmålingene. Med sin regjeringsdeltaking er SV blitt en pådriver for den felles politikken Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet står for og er blitt en politisk meningsløshet ut fra det SV historisk har stått for. SV sluker EØS rått, men lager mye oppstuss om oljeboring i Lofoten.

Rødt har et engasjement med en bredde i politiske saker i programmet og som lederen og medlemmer tar opp offentlig som om det var et parti med 100 stortingsrepresentanter. Det finnes knapt den sak som Rødt ikke markedsfører seg med og har sterke meninger om, som den «uhyre viktige» kampen mot OL i Oslo. En taktikk med få saker for å markere seg for å få det mandatet som en hvertfall har sikra halvveis i Oslo, finnes ikke.

Begge disse to partiene markedsfører seg med «sosialismen» som mål. Men hva menes med sosialismen, og i hvilken grad er dette målet en stemmesanker i dagens politiske Norge? Begrepet sosialismen er ikke bare uklart, det er heller mer et negativt begrep enn et positivt begrep for viktige velgergrupper. Slik situasjonen er politisk i Norge i dag, mener jeg bestemt at en må en nøye seg med konkrete politiske krav for neste fireårsperiode, i stedet for mål om «himmelrik på jord» («sosialismen») for hva som skal gjøres mellom 2013 og 2017.

Som om disse svakhetene ikke er nok, er det et annet saksområde som engasjerer medlemmer av Sosialistisk Venstreparti og Rødt mer enn noe annet: Og det er kravet om økt innvandring av flyktninger og mennesker fra verdens mest fattige land, særlig hvis de er muslimer. Og økt kvote for dem som hevder at de er asylsøkere som skal få norske sosiale ytelser og norsk statsborgerskap. Dette er kombinert med ettergivelse av religiøse politiske krav som støtte til bruk av symboler for kvinners underordning, også i offentlige uniformer, bønnerom på skoler og krav om betalt opplæring i utenlandske språk for personer som ikke kan norsk. Dette er et saksfelt som alle i Rødt og SV kan «alt» om, og som medlemmene tydeligvis må være mest opptatt av.

I en kommentar til norsk venstresides taktikk, nevnte Pål Steigan i sin blogg at der han ser ei muslimsk dame i nikab med tre små døtre på slep med hijab i Oslo, der ser han et vandrende fengsel. Mens han venner på venstresida ser et artig kulturelt innslag. Steigan har også fortalt at han forgjeves har forsøkt å hindre at Oslo Rødt støtta kravet om muslimske bønnerom i osloskolen. Mye av det Steigan skriver forbigås i stillhet, men da han skreiv negativt om muslimenes politiske krav, blei det oppstandelse! Ikke bare i Rødt og SV, men også blant Rødts meningsfeller i innvandringspolitikken på borgerlig side. Som Steigan skreiv: «Det jeg skriver om miljøkrisene eller den økonomiske krisa vekker knapt noen debatt på venstresida. Det har heller ikke vakt noen debatt at jeg har påvist at regjeringa brøt grunnloven for å dra Norge inn i den forbryterske krigen mot Libya. Men da jeg skrev at jeg er imot bønnerom på norske skoler, hadde jeg titalls av motinnlegg på noen få timer. For ikke å snakke om hvis jeg bare antyder en kritikk av patriarkalske holdninger innen islam. (I et innlegg som først og fremst handlet om hvordan vi kan bygge bru over motsetningene og forene arbeiderklassen på tvers av religiøse og kulturelle forskjeller.) Da er  temperaturen og engasjementet der. Da hagler det av engasjerte innlegg i de sosiale mediene. Da kommer de retoriske sleggene fram. Hadde bare 10% av dette engasjementet blitt brukt på miljøkampen, så kunne vi kanskje ha oppnådd noe. Stilt overfor de alvorligste utfordringene noen gang, kaster venstresida bort engasjementet sitt på bagateller.»

Å være uenig i innvandrings- og intergreringspolitikken, og den store vektlegginga av den, er ikke akseptabelt fra Rødts, SVs og hele den etablerte medie- og åndselitens side. Da blir du kritisert for å være for mye opptatt av slike spørsmål og for lite av økonomi og annen politikk! Samtidig som du anklages for nærme deg det ekstreme høyre og det som verre er. Men det er motsatt: Å legge så mye vekt på dette politikkfeltet, og tro, slik SV, Rødt, Venstre og så å si alle universitetsutdanna gir uttrykk for, at alle fattige og lidende i verden skal få løst sine problemer med å komme til Norge og bli trygda her, uten at det settes en grense for antall fattige og uutdanna innvandre, er ikke i nærheten av det som er radikalt; å gå til roten av ondet. Det norske samfunnet har ikke økonomi til å bære kostnadene for en slik snillistisk og dermed bortkasta sosialhjelp, uten at det skjer en sterk nedgang i vanlige folks levestandard. Kristin Clemet i Civita, tidligere NHO-direktør, vil det samme som Rødt og SV: Det er innvandrernes behov som skal settes foran det norske samfunnets behov for innvandring. Jeg føler meg overbevist om at det viktigste for Rødts leder Bjørnar Moxnes, hvis han mot formodning skulle bli valgt inn på Stortinget, er å møte opp på talerstolen første gang ikledd en nikab for å markere Rødts viktigste politiske sak.

Ikke bare er innvandrings- og integreringspolitikken feil i seg sjøl, den er feil på grunn av den vekta den tillegges og den er også klart feil av taktiske grunner. En slik politikk er svært populær blant åndseliten, men støtten fra dem er ikke nok for å gi Rødt noe stortingsmandat, i den grad åndseliten faktisk vil stemme på Rødt. Rødt gjør det alltid godt på meningsmålingene, men når valget er over, viser det seg likevel at det mangler betydelig med stemmer i forhold til meningsmålingenes spådommer. Rødt-velgere er vekta for høyt av meningsmålerne det siste tiåret.

Kampen for religiøse og sosiale gruppers makt over egne gruppemedlemmer, er i strid med alle sosiale rettferds- og likhetskrav de siste to hundre åra. Noen påstår at ingen lenger er for multikulturalismen og for religiøst styrte stater, men i praksis er SV og Rødt og hele åndseliten for den undertrykkende og likhetsbekjempende ideologien multikulturalismen, og mot krav som utvikler Norge som en sekulær stat. Tross påstander om det motsatte. Og den trotskistiske ideologien har lyktes i å få folk til å se verden som én uten nasjonalstater, og se bort fra de store økonomiske og velferdsmessige fordeler nasjonalstatene har muliggjort for folk. Hadde det ikke vært for at Thomas Hylland Eriksen etter hvert har moderert noen av sine mest ekstreme synspunkter om multikulturalismen, burde Rødts felles ønske med Eriksen om å dekonstruere samfunnet, et annet ord for revolusjon, ha skifta navn til Thomas Hylland Eriksens parti. Og slått seg sammen med SV under dette nye partinavnet.

Hele innvandringspolitikken og integreringspolitikken til SV, og Rødt, er grunnleggende feil og basert på sutring og en helt upolitisk holdning «stakkars det er så synd på dem, vi må bare hjelpe dem».

Mange til venstre i politikken er opptatt av å mobilisere rundt få viktige saker, samtidig som det er viktig å ta avstand fra politikken med ubegrensa innvandring og den ukritiske støtten til muslimenes politiske krav, framsatt i religionsfrihetens navn. Jeg samla noen og sammen ble et program i 13 punkter utarbeidet. Kanskje uferdig, og for mange punkter det òg. Men jeg, og vi, klarte ikke å stille personer som kunne vise en bredde som vi skulle kunne tro ville skape tillit i breie kretser. Kanskje er det ikke heller mulig. Og sannsynligvis er heller ikke jeg den rette personen som kan utløse oppslutningen om et slikt politisk alternativ.

Jeg synes også å ha registrert at lojaliteten til «sitt eget parti» generelt er viktigere for mange, enn å være enige i den politikken ens «eget» partiet står for. Det kan jo ikke bare ha vært Rødt-medlemmer på Trondheimskonferansen som i følge Klassekampens referat var så imot EØS-medlemskapet. Derfor må mange som er imot EØS med vitende og vilje stemme for partier som setter norsk EØS-medlemskap foran alt annet.

Partistrukturen i Norge, tross våre mange partier, består av partier med program som ikke er satt sammen slik at de passer med de meningene folk har. Er en mot norsk militær imperialisme og norsk EØS-medlemskap, men ikke for ubegrensa innvandring og applaus til muslimske politiske krav, krav som nå også kristne gjenopptar, har en ikke noe parti å stemme på. For meg er det en beklagelig politisk mangel som jeg hittil ikke har klart å bidra til å endre.