Da Norge ble lammet - et varsel om ei ny tid?

Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten i dag:

Fra onsdag 16. januar og ut uka stod det politiske Norge stille. Regjeringa og partiene avbrøt alt ordinært arbeid, og regjeringa har sendt det beste vi har av krisepersonell og kommandosoldater til en annen verdensdel. NRK har sendt kontinuerlig uten å ha annet å melde enn spekulasjoner og «Intet nytt». Hvorfor?

Ni norske statsborgere i Algerie var savnet. Men hver uke i 2011 døde det fire personer i trafikken. Omtrent 1 900 nordmenn døde i ulykker i fjor. Jeg beklager ethvert av disse dødsfallene, og støtter alle tiltak for å hindre andre i å lide samme skjebne. Med disse tallene som bakgrunn, er det da mulig å forstå at en hel nasjon, den offentlige delen av den, kan bli helt lammet og bare opptatt av denne ene saka, utenom sportsresultatene?

Dessverre, jeg kan ikke det. Selv om det gjelder nordmenn i utlandet, dramatisk og brutalt angrepet av vår nye fiende, islamske terrorister. Enten er dekninga overdimensjonert, eller så varsler det ei ny tid for Norge i verden.

Stalsbergs nyliberalistiske godhet

Dette er en kommentar til Linn Stalsbergs kronikk i Klassekampen 12. januar i år. Det sendt Klassekampen 14. januar, men ble sagt ikke registrert mottatt i debattredaksjonen, og at det nå ikke er aktuelt å trykke det. Javel. Artikkelen legges likevel ut her, og det går egentlig klart fram hvilke synspunkter jeg er uenig med Stalsberg om. Motforestillingene, som Stalsbergs meninger, gjelder ikke bare 12. og 14. januar 2013.

Linn Stalsberg begynner sin «Signert» 12.01.13 med å fastslå «Vi dyrker de sterke, vinnerne iblant oss». Av den øvrige teksten går det fram at dette har blitt mer markant som resultat av «globale ideologiske trender vi glatt slipper inn over grensene våre uten et eneste kritisk spørsmål». Men hva er det faktiske grunnlaget for å kunne fastslå dette? Kan Stalsberg legge fram empiri for denne påståtte samfunnsutviklinga?

Jeg tviler på at dyrkinga av enerne er sterkere nå enn dyrkinga før var av personer som Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, kong Haakon eller Einar Gerhardsen. Vil mange tusen drammensere i dag stå gatelangs i kulda for en gravferd gjennom byen slik de gjorde i 1934 for en skiløper som nådde toppen ti år tidligere? Er det ikke heller sånn at enerne nå i større grad blir kritisert? Arbeidsgivere sier vel nå overfor ansatte at alle er viktige? Jeg kjenner meg ikke igjen fra arbeidsplasser at kolleger dyrker enerne og ikke fellesskapet, og at det i styrer i idrettslag og boligsamvirket ikke vektlegges at «alle skal med». Og aldri har det vel noen gang vært mer akseptert i Norge at de som faller utafor skal få politisk støtte til økonomisk hjelp?

Jeg er enig med Stalsberg i at et samfunn ikke kan akseptere «utenforskap». Det er feil samfunnsideologi å overse at alle bidrar. Et godt samfunn må legge til rette for at ingen plages av fattigdom og nød. Men ingen samfunnsform kan frita menneskenes ansvar for sine egne livsvalg, bare frata.

Stalsberg skriver at sympatien for «asylsøkere, papirløse flyktninger eller uføre» «forsvinner», og vil at vi da «burde ta et oppgjør med den kulturen vi har». Men de som i tiår har ivret for økt innvandring og som i følge Stalsberg har gitt oss «en og annen innvandrer», har også unnlatt å tallfeste antallet innvandrere, asylsøkere og papirløse flyktninger som kan komme til Norge. Og hvilke krav til endringer som innvandrerne skal kunne kreve av nordmenn. Er det ikke i stedet innvandringsentusiastenes argumenter som har vist seg å ikke stemme, og at det er derfor de mister oppslutning? Stalsberg har tydeligvis ikke oppdaget at nyliberalismens talspersoner ønsker seg økt innvandring, som Kristin Clemet i Civitas. Forståelsen av Clemets ønsker er viktigere enn Stalsbergs ønske om «kulturoppgjør».

«Snillisme» er et godt og nødvendig begrep, ikke en «tragedie», som Stalsberg skriver. «Snillisme» er alternativet til «Gjør din plikt, krev din rett». For «snillistene» ser ikke at det faktisk finnes noen som er utspekulerte. Noen som vil lure seg unna forpliktelsene, eller ikke aksepterer dem, og «bare skal ha». Som «utenforskap» for egne kulturelle tradisjoner. Og som ler av «den dumme norske staten».

Det norske samfunnet med sin «kultur» — uten tvil et av verdens beste land å leve i — fortjener andre forsvarere enn Christian Tybring-Gjedde og andre kritikere enn Linn Stalsberg.

Ja, oslodialekten har tapt: Dansken vant i Oslo

Oslo Mållag inviterte til møte på Kampen Bistro i går kveld om oslodialekten. Debatt med tittel «HOLDER OSLOMÅLET PÅ Å DÆVVE? - Å trur 'u?» (jeg fikk tittelen gjennom Facebook, kan muligens være uriktig). Professor Janne Bondi Johannessen innleda for å begrunne sin påstand. Med hjelp av språkundersøkelser fra 1970-tallet og fram til i dag, der det også var brukt en språkundersøking fra 1907 og flere av Oskar Braatens verk. Som en artig innledning sa hun at mange dansker på 1800-tallet sa at det bare var i Norge de snakka fint dansk.

Johannesson oppsummerte funn fra opptak av språkbruk:

• tjukk l finnes ikke lenger i Oslo blant yngre
• diftongene, som i sein (sen), stein, finnes fortsatt, men svekkes sterkt
• ø for u og y som i stønn (for stund), er ikke vanlig lenger
• det at østlandsk behandler fremmedord som er vanlig i norsk, trøkk på første staving som dirrektør, fabbrikk osv, er ut. Det var også på veg ut blant unge alt på 1970-tallet
• tre kjønn er også ut. Rett nok så brukes fortsatt former som lampa og gata, men aldri mer ei lampe og ei gate, som er kravet til at det skal kalles et kjønn (at det er samsvarbøying). At forma «mora mi» fortsatt blir litt brukt, er ikke nok til å si at vi fortsatt har tre kjønn i Norge
• itte og inte, som blei brukt i 1907, ble knapt brukt når vi «gamle» av i dag vokste opp.
• vårs og vårses, faktisk brukt litt på 1970-tallet, finnes heller ikke mer
• henner, hu og ´a er det lite igjen av.
• i 1970 var hu mer vanlig enn hun. Nå finnes ikke hu
• «dem» er borte. «De og dem» er egentlig dansk. Det er «dom og døm» som er norsk, men det hørtes litt bondsk ut, og forsvant etter hvert ut
• «ham» er også borte, sjøl om det sjelden kan sees skrivi
• spørreord som å for hva (å er borte?, å mange ganger, å tid?, å hen?) og vekken stol og vekka lampe (1907/Braaten); brukes ikke mer
• åffer brukes heller ikke mer, men likevel har åssen så vidt overlevd
• å be ´a mor, er borte.
• eierskap til slektninger er borte: mor hans, plassen hans Knut. Men «mora hans» kan høres
• kløyvd infinitiv, typisk østnorsk, fantes 1970. Ikke lenger.

Kort sagt, den «dannede dagligtale» har fått gjennomslag: Dansken vant i Oslo!

Har hun målt det hun har ment å undersøke, og har tatt hensyn til feilkilder osv, er det  vanskelig å si noe annet enn at hun har rett. Usannsynlig er det jo heller ikke. Og jeg merker meg at hun sier at det ikke var dialekten i Oslo vest som vant. For den har ikke eksistert. Det var dansk mot oslomålet. Borte er min dialekt, sjøl om jeg ikke liker det, og beklager det. Den typiske oslodialekten, som det for eksempel kommer fram gjennom Rolf Søders plate «Jargong Vålereng´» forsvinner. Og mer enn andre dialekter. Rønsen nevnte sangen fra EU-kampen i 1972: «Å ska´ en stakkar gjørra?». En helt utenkelig språkbruk i dag.

Den naturlige oslodialekten som reelt fantes, feilaktig kalt SUF-språket, var noe som jeg og andre, mest av politiske grunner, prøvde å holde på. Som et ledd i å verdsette vanlige folk, og særlig deres rett til å kunne ta ordet i forsamlinger uten å bli håna og latterliggjort for «feil» språk av slipsgjengen lengst til høyre i Studentersamfundets kro i Storgata. Men folk flest, og da især ungdommen etter 1970, har ikke sett det slik. Kanskje mer av naturlig utvikling, enn av politiske grunner. Eller kanskje på grunn av 1970-tallets språkstrid? 

I Oslo er det i dag bare menn som er håndverkere som opprettholder den tradisjonelle oslodialekten, sa Johannessen. Men dem er det for få av. Av industriarbeidere er det bare igjen rundt 10 000 i Oslo, nevnte en fra salen.

Jeg spørte henner: åffer? (!)

Janne Bondi Johannessen mente det var to grunner til denne utviklinga:

1. Høyere utdanning gjør at du ikke lenger identifiserer deg med gravemaskinføreren og hans språk.
2. Den andre grunnen var påvirkning fra innflytterne, ikke fra utlandet, men fra alle andre deler av landet. Ungdommer velger blant alle dialektene, og de velger sammen. 

Det kom også fram fra salen at det samme skjer i Gudbrandsdalen. Så langt som opp til Otta legger flere om til å snakke mer normert lillehammersk eller det jeg vil kalle sosiolekten på Oslo vest.

Arild Rønsen

var tilbudt rolla som medinnleder. Hvorfor, tenkte jeg. Han skrøyt av at han ikke var boklært om språk, men dog både typografutdanna (ei yrkesgruppe som tradisjonelt har vært svært språkkunnige), og at han hadde undervist litt på en videregående skole i Oslo nylig.

Jeg hadde på forhånd venta at han skulle si at det var fint at oslodialekten blei påvirka av innvandrere fra tredje verden, les pakistanere. Det gjorde han. Bare fint at vi sa sjole og sjørt, mente han. «Utviklinga». Og kom med argumentet som han kom til å bruke mye i debatten, «Who cares?» (Er nå detta no´ å bry seg om, ´a?).

Det mest oppsiktsvekkende var at han sa at språk kun er kommunikasjon, og det eneste du formidla gjennom ord var meninger. Han så derfor fram til at alle i verden snakka ett språk.

Flere enn jeg tok opp at språk er mer enn å formidle meninger. Jeg sa det var å formidle makt og overlegenhet med å vise at en kan bruke «de riiktiige ordene og formuleringene», at en har lært noe. Johannessen var også enig i at språk var mer enn å uttrykke meninger, men hun ville heller framheve at språk uttrykker identitet mer enn makt. Rønsen innrømte seinere at språket også hadde en slik funksjon, men påstod at språket hadde mindre med makt å gjøre nå enn før.

Rønsen synes ellers det var helt greit at alle på vestkanten fikk kalle gatene sine for «-gaten»,  — «who cares»? Men at Bøgata på Kampen skulle endre navn til Bøgaten, ville han ikke like. Bøgata var altså viktig for Rønsen, her var det merkelig nok ikke «who cares?». En i salen påpekte at det ville jo være å innføre et delt Oslo, ved at gatene i Oslo vest brukte «-gaten» mens det i øst skulle hete «-gata».

Men Oslo er heller ikke så delt som det ofte hevdes, sa Johannessen. Hun viste til Lilleaker, et gammelt industristed i vest, der brukte de, og til dels bruker, mer tradisjonelle osloformer enn ellers på vest. Jeg veit også at det var et skarpt skille på Frogner. Frognerveien deler Odins gate i to sosiale verdener. Dette har også Johan Borgen skrivi om.

Normering og språkrøkt — helt feil?

Det blei lite snakk om normering. Den anarkistiske tanken at alle kan snakke hvert sitt språk, gjelder egentlig ikke. Barn har alltid av foreldre, og av venner, blitt direkte og indirekte korrigert. Ikke minst i skolen. Slik vil det helt sikkert fortsette. Ganske sikkert sa barn som så vidt kunne snakke, «sjole» og «sjørt», før også. Men de ble lært opp av foreldre, søsken og venner til å bruke kj-lyden. Når innvandrere fortsetter med slike talefeil, skyldes vel det at de ikke har foreldre som kan korrigere dem? Og ellers ikke omgås så mange nordmenn?

Ikke bare dør språket vårt ut med oss, det har alt dødd ut !

— Og er nedkjempa?

Det var ikke så mange under 50 år på Kampen i går. Sånn som de fleste av oss snakker, og liker og snakke og er stolte over, har ungdommen her i byen for lengst kutta ut. Noen omkamp er ikke mulig. Vi som bruker oslodialekten, som jeg, viser bare at vi er gamle. Uten at jeg vil endre verken muntlig eller skriftlig form av den grunn.

Det er ikke utenlandske innvandrere som har påvirka språket mest, det har innenlandske innvandrere gjort, mente jeg Johannessen sa. Oslo er fordobla de siste åra i innbyggertall, og på 30 år har også Asker for eksempel økt fra 30 000 til 60 000 innbyggere.

Dette vil jeg nok også se som ei politisk utvikling. Velutdanna politiske ledere fra Arbeiderpartiet både på 1930-tallet og 1950-tallet var ivrig på språkrøkt. De fikk døpt om alle «-gaten» i Oslo til «-gata», og brukte radikale bokmålsformer i offentlige dokumenter og fikk det inn i lærebøkene. Men hvertfall på 1980-tallet blei det viktig for sosialdemokratene å vise «klasse» med sitt nye språk med den merkelige uttalelsen av Stor-tinget, trykk på Stor-, unaturlig i dette tilfellet. Som tidligere statsminister Odvar Nordlie likte å si. «Dannet sprog» blei nå også normen for Ap. Språkendringa faller sammen med den politiske endringa. — Tilfeldig?

Bygg Oslofjordforbindelsen Moss-Horten!

Det meldes at opposisjonen i Stortinget er for-nøyd med at samferdsels-ministeren vil utrede bru som tillegg til tunnelen under fjorden mellom Drøbak og Hurum-landet. Jeg mener dette blir helt feil, og at det er den egentlige oslofjordforbindelsen det nå bør brukes penger på. Og den er mellom Horten og Moss. Dette korte innlegget ble avvist både i Aftenposten og Dagens Næringsliv, men stod på trykk i Gjengangeren,  Horten, (se faksimile) og er også sendt Moss Avis:

Det er nå aktuelt å bygge bru i stedet for den mislykte tunnelen under Oslofjorden mellom Drøbak og Sætre (Riksveg 23). Men hvorfor bruke mer penger på denne forbindelsen? Tunnelen mellom Drøbak og Sætre ble bygd mest som en kompensasjon til Buskerud for at hovedflyplassen ble lagt til Gardermoen, og ikke til Hurum. Og er helt misvisende kalt Oslofjord-forbindelsen. Det er strekninga Moss-Horten som kan kalles Oslofjordforbindelsen. Denne forbindelsen løser de store transportbehovene mellom Østfold/Sverige og hele det nedre Østlandet med Buskerud, Vestfold og Telemark. Det er her de knappe samferdselsmidlene bør settes inn. Gjerne med ei bru, men kanskje mest praktisk som en rørtunnel under havnivå og som står på søyler, med mulighet for både tog- og sykkeltransport i egne rør.

Flerkulturelle — og énkulturelle. Ikke nyttige begreper.

Ordet «flerkulturell» er blitt et sentralt ord i den norske debatten, etter at begrepet multikulturalisme blir mindre brukt. Men hva menes med begrepet «flerkulturell»? Ordet finnes ikke omtalt på norsk wikipedia. Dette nettstedet viser til multikulturalismen, uten at ordet at et menneske er «flerkulturelt» er omtalt under dette emnet. Heller ikke nettstedet Store norske leksikon definerer «flerkulturell».

Ordet «flerkulturell» er et honnørord. Og særlig brukt av dem som er for betydelig innvandring og som samtidig er villige til å godta offensive politiske symbolkrav fra innvandrerhold som religiøs omforming av offentlige uniformer. Litt uvant er det at disse gruppene vil bruke et begrep som putter enkeltindivider med individuelle særtrekk i én gruppe.

Honnørordet må forståes slik at de «flerkulturelle» kan og kjenner flere kulturer, og at det gir dem en fordel som å kunne orientere seg og fungere daglig i et samfunn. De kan være et bindeledd særlig i en nasjon med parallellsamfunn der kontakten mellom subkulturene er liten. For eksempel mellom flerkulturelle som innvandrermødre i Norge som for det meste holder seg innendørs og ikke kan et eneste europeisk språk. Men som likevel trenger hjelp fra det offentlige en gang i blant. Da kan offentlig tilsatte som er «flerkulturelle» kanskje fungere som tolk både for språk og som hjelp for andre flerkulturelle til å forstå det norske byråkratiet. Samtidig må det da være vanskelig å finne sin identitet om en er «flerkulturell»?

Begrepet flerkulturell må være en del av et ordpar som uttrykker motsetninger; antonymer. Motsatsen til flerkulturell kan bare være «enkulturell». De «enkulturelle» må i følge dette begrepet være mindre ønskelige, fordi de vil ha mindre generell samfunnsforståelse og kulturell innsikt. En etnisk norsk, en «enkulturell», kan likevel ha god innsikt i mange ulike kulturelle tradisjoner fra hele verden. Og som vurderer og velger mellom ulike kulturelle uttrykk. Det finnes «flerkulturelle» som mener at det bare er «mine tanker som er den eneste mulige livsoppfatninga», enten det er om mannens rolle i storfamilien, kvinnenes rolle i samfunnet, om faste, slaktermetoder og om dødsstraff for homofile. Og som blir sterkt provosert og opprørt over at det i det hele tatt går an å tenke og mene annerledes enn han. Det finnes også «flerkulturelle» som ikke behersker norsk språk og er mer opptatt av å markere sitt «utenforskap», at «jeg hører ikke til dere». Både Venstres vararepresentant Abid Raja og NRKs filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, begge «flerkulturell» med pakistansk bakgrunn, hevder at mange pakistanere i Norge er rasistiske. I disse eksemplene er det den «enkulturelle» som har et mer tolerant og ønsket samfunnssyn.

Derfor gir det ikke mening å bruke begrepene «flerkulturelle» og den ikkeomtalte motsetninga «enkulturell». Begge begrepene må forlates til fordel for helt konkrete vurderinger av ønskete kunnskaper, kvalifikasjoner og væremåter.