Påskekrim: Når mange har motiv, trengs bevis

Der Spiegel nr 11 2014

Det er ikke bare den lange påsken der mange samla drar til fjells, som er spesielt for Norge. Men også at påsken i Norge er tida for å lese kriminallitteratur der mange mistenktes ulike motiv veies opp mot mer eller mindre relevante bevis. Og nå skjer en mordgåte i verdenspolitisk offentlighet, med anklager og sanksjoner mellom aktørene. Vår statsminister sier at den aktuelle kriminalgåten «nesten er tatt ut fra krim- eller spionromaner». 

En tidligere russisk spion som ble en spion for Storbritannia, ligger forgiftet på et sjukehus i England sammen med dattera si. Det at Russland og Putin åpenbart har et motiv for å drepe Sergej V. Skripal, er for Storbritannia og de vestlige stormaktene godt nok bevis til å konkludere. Anklager og dom uten bevis er i strid med vår vestlige demokratisk tilkjempa rettspraksis. Det er også i strid med påskens kriminalgåters forutsetninger.

Ikke sjelden blir drapsdømte frikjente i ettertid, etter flere år. Som med de to svenske guttene tirsdag. Motiv og bevis som i øyeblikket virket uomtvistelige, holdt ikke for ettertidas sakligere vurderinger. I FNs sikkerhetsråd i 2003 la USAs daværende utenriksminister Colin Powell fram bilder og plansjer for å dokumentere at Saddam Hussain hadde masseødeleggelsesvåpen som biologiske. Storbritannias statsminister Tony Blair argumenterte på dette grunnlaget sterkt for krig mot Irak. Irak-krigen ble igangsatt. 500 000 tusen mennesker, en halv million, ble drept. Etterpå kom sannheten fram: Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen som biologiske. Powell, Blair og vestlige statsledere løy. De hadde alle ett viktig ikke-uttalt motiv felles: Kontroll over Iraks olje. Spørsmålet om krigshissernes motiv var ikke et tema.

Motivene peker mot bevis og den skyldige. Hvem ville ønske å drepe Skripal? Åpenbart Russland. Spioner og agenter som går over til motparten er viktig å ikke miste til motparten, de vet for mye. Personer som han må tvinges til lojalitet med trussel om døden om de bytter side. Kunnskapsrike agenter er viktigere enn soldater som alltid har blitt drept som desertører om de ikke ville slåss.

Men hvorfor skulle Russland og Putin omsette sitt motiv i handling akkurat nå, når Russland står internasjonalt svakt i omdømme i mange geopolitiske spørsmål som i idrettslige og interndemokratiske? Er virkelig Putins Russland så dumme at de fant ut at akkurat nå, i mars 2018, var det beste tidspunktet å eliminere en antatt passiv spion i et annet land som hadde forrådt dem? Som de måtte skjønne at de ville bli anklaga for? Eller var de så smarte at de tenkte at fordi de blir sett på som smarte, så ville de ikke bli anklaga for drapsforsøket fordi det ville være å anse dem som ikke særlig smarte?

En trenger verken å være Knut Gribb, Derrick, Poirot eller Jon Nesbø for å oppdage at det er flere enn Russland og Putin som kan ha motiv for et drapsforsøk på Skripal. Det er flere i det Agatha Christie ville regissert som «rommet», i denne sammenheng verdenspolitikken, som har motiv og bør vurderes som mistenkte. Motivet kan være å avlede oppmerksomheten om egne problemer, eller å svekke Russland politisk som ledd i en eller flere konflikter de har med Russland.

Der Spiegel nr 31 2014

Den geopolitisk viktigste krigen i verden skjer nå i Syria. Her er vestmaktene med USA og EU i spissen, Norge inkludert, militært aktive som etter hvert også Russland og de lokale statene som Tyrkia, Israel, Irak, Iran og Saudi-Arabia. Alle er ut fra egne særinteresser sterkt involvert i den vestlige angrepskrigen mot Assad-regimet. Russland har ødelagt angripende staters plan om et oppløst Syria kontrollert av nabostatene, og er den eneste staten som har opptrådt i samsvar med folkeretten. Mange vil på grunn av den viktige Syria-krigen ha motiv til å få Russland ytterligere fastslått som aggressiv og en fare for verdensfreden. Å utelukke disse som mistenkte er dårlig etterforskningsarbeid. Den staten som har tapt mest på at Syria består med Assad-regimet ved makta, etter hjelp fra Russland, er Israel. Som mange andre, er også atommakten Israel i stand til å skaffe seg alle de våpen de vil. Under den vestliglojale russiske lederen Boris Jeltsin var Russland i kaos og nærmest i oppløsning, og mye var til salgs, også våpen.

Fortsatt er det ikke lagt fram ett eneste bevis på at det er Russland som har forsøkt å drepe Skripal. Helt i strid med alle rettsprinsipper krever Storbritannia med støtte av sine allierte at det er den anklagede som skal motbevise anklagen. Hvis ikke er Russland skyldig, er «dommen». De av oss som fortsatt mener at det er viktig med bevis, må nøye oss med et motspørsmål: Sjøl om det er helt rett at Sovjet har produsert giften, at Russland fortsatt disponerer denne giften og har et motiv: Hvorfor er det derfor hevet ut over enhver rimelig tvil at det er Russland som står bak drapsforsøket? Når mange andre også har motiv? Produsentene av ammunisjon og våpen blir aldri anklaga for drap utført med deres produkter. Eieren av bilen får ikke automatisk fartsboten, for andre kan ha kjørt den.

I følge demokratisk og sivilisert rettsoppfatning kan ingen dømmes uten bevis. De som ellers bekjenner seg til disse rettsprinsippene, mener nå at den anklagete skal «dømmes», ikke på grunnlag av bevis, men på grunnlag av sannsynlighet og manglende motbevis. Påstått av Powells og Blairs etterfølgere og deres støttespillere på universitetene og i mediene.

Ingen av påskens krimgåter går utenom alle tenkelige mistenktes mulige motiver eller hopper over behovet for bevis for avsløring og dom. Vi kan konkludere med at kriminallitteraturens nivå ligger på et helt annet avansert og riktigere nivå enn dagens vestlige lederes beslutningsgrunnlag. For verdensfredens skyld burde det vært omvendt.

(Dette innlegget ble også tilbudt NRK Ytring)