Den pågående masseinnvandringa til Europa og Norge vil
koste betydelig mange uforutsette titalls milliarder årlig i mange år framover,
og vil utvilsomt ramme de svakeste i Norge, de som uten innvandringas kostnader
ikke får nok støtte.
Like viktig er at en masseinnvandring der de fleste er
muslimer, vil bidra til en religiøs og kulturell endring av Norge som vil svekke
etniske nordmenns individuelle rettigheter og demokratiske innflytelse.
De økonomiske og arbeidsmessige
konsekvensene er det fortsatt mulig å diskutere, kanskje. Men ikke de
kulturelle, religiøse og demokratiske konsekvensene. For den debatten har
innvandringsentusiastene klart å kriminalisere. Men likevel: Slik tenker og
skriver en «kriminell»:
Ikke
flyktninger
Fra Aftenposten |
Bevisste
og selektive innvandrere
Men det er ikke mer fred i Tyskland og
Sverige enn det er i Hellas, Makedonia og Kroatia. Som den østerrikske innenriksministeren
Johanna Mikl-Leitner sa: «Vi ser en trend
der folk knapt vil søke asyl i Kroatia eller Slovenia. Det har jeg ingen
forståelse for. Ingen kan hevde at Kroatia og Slovenia er utrygge land». Hun
mener også at om de har rett til beskyttelse, så har de ikke dermed rett til å
velge det mest attraktive landet. Ungarns utenriksminister Peter Szijjarto ba Serbia 16.09.15
om å iverksette umiddelbare tiltak. For som han viste til «– En gruppe svært aggressive migranter angriper hele tiden ungarsk
politi med steiner og sementbiter.»
Ubrukelige
militærapparater
Denne innvandringsbølgen viser jo at
landenes kostbare militærapparater bare en vits. Det er bare å sende en
folkemengde dit en vil, kanskje med skjulte våpen, og gå rett gjennom alle grenser
og til det stedet en vil. Hvis de er mange nok og målbevisste nok. En viktig militær lærdom. Særlig når en tenker på at muslimske innvandrere i
Frankrike, Storbritannia, Belgia, Nederland og Sverige har skapt seg egne
territorier der den nasjonale statens lover i praksis er oppheva.
Masseinnvandring
De menneskene fra Midt-Østen og Afrika som
ikke vil bo i Hellas, ikke i Serbia eller i Østerrike, Tyskland eller i Danmark
og Finland, stater som de hevder at de flykter fra, vil altså i følge statsminister
Erna Solberg 6. oktober komme i antall av ikke mindre 40 000 til Norge neste år.
Mens UDI dagen etter forutsatte at minst 60 000 vil komme. Dette er mindre enn
det bedriftsøkonomiprofessor og tidligere høyrestatsråd Victor Norman ønsker
seg til Norge fra Syria, sammen med ei samla «venstreside» og tallrike professorkolleger.
Den 6. oktober antyda «velinformerte kilder» at regjeringa Solberg vil bruke
milliarder på masseinnvandringa til neste år. Disse kostnadene kommer samtidig
med at det opplyses at arbeidsledigheten for norske innbyggere ikke har vært
større på 20 år, med 120 000 arbeidsledige.
Konkurrerer
ikke med norske arbeidsledige…
Men det er likevel ingen grunn til å tro
at det blir konkurranse mellom det økende antallet innvandrerne og det økende antallet
norske arbeidsledige om de færre norske arbeidsplassene. For innvandrerne vil
stort sett ikke komme i arbeid, på tross av at de er menn i sin mest arbeidsdyktige
alder, mellom 20 og 40 år. Somaliske menn innvandra til Norge i denne
aldersgruppa har en sysselsettingsgrad på 27 prosent, mens de hittil innvandra
syrerne i samme alder har en sysselsettingsandel på 26,3 prosent (SSB). Det
skyldes ikke at disse innvandrergruppene er høyt utdanna mennesker som
diskrimineres ved ansettelser. Mens 38 prosent av innvandrerne hadde høyere
utdanning, hadde bare 25 prosent av syrerne det før siste innvandringsbølge. De
er som de fleste som kommer fra den fattige og produksjonsmessige lite
kunnskapskrevende del av verden, og har derfor ikke forutsetninger og
kvalifikasjoner til å ta arbeid i Norges svært avanserte teknologiske produksjonsliv.
… men
med norske trygdemottakere
Så det er ikke det økende antallet norske
arbeidsledige som de nye masseinnvandrete kommer til å konkurrere med, men de
norske trygde- og sosialmottakerne. Derfor er bekymringa for innvandringa ulik
etter økonomisk status. Arbeidsplassene til dem som er mest positive til
innvandring — professorene, journalistene og politikerne — trues minst av
innvandrerne fra muslimske land og fra jordbrukssamfunn med lavt teknologisk nivå.
Sjøl om professor Norman vil ta statsfinansieringa fra mediene som et første
tiltak for å dekke utgiftene til de 100 000 innvandrerne han ønsker seg.
Kristne
ga opp kravet
om total samfunnsmakt, …
Europas kristne religiøse ledere har i
mange år underordna seg de statlige sekulære lederne, og har skilt mellom «det
som er keiserens og det som er pavens». Med tida er de europeiske og norske
kristne i praksis blitt helt antireligiøse. Verken Bibelen eller De ti bud bryr
de fleste kristne seg om, ikke en gang de «personlig kristne». Også de lever et
fritt seksualliv, skiller seg som andre og bekymrer seg ikke over homofili,
tror ikke på Djevelen og derfor heller ikke på et liv etter døden. Det eneste
religiøse de kristne har igjen er en overflatisk idé om «det må da finnes en
skaper». Denne utviklinga er både et resultat av kampen for et mer humant
menneskesyn, individuelle rettigheter og samfunnsutviklinga og en følge av at de ga opp det
prinsipielle totalitære kravet om at Bibelens ord skulle bestemme alt i
samfunnet. Etter hvert gir de opp bit for bit av sitt politiske program på
tross av spede forsøk på omkamper om sine tapte religiøse samfunnskrav som
gjeninnføring av abortforbudet.
… men
muslimene kjemper fortsatt
for total og sterkt voldelig samfunnsmakt
En betydelig del av de muslimske araberne
er derimot like levende opptatt av total muslimsk makt og kontroll over
samfunnet som de var for tretten hundre år sida. De har på beklagelig, og
dessverre også imponerende vis, klart å holde sin religion som samfunnsideologi
nærmest uberørt av verdens utvikling i den samme tida. Muslimene, særlig de i Midt-Østen og i Afrika, opplever/utøver nå en religiøs offensiv.
Derfor trekker også muslimene utafor sine tradisjonelle landområder i Midt-Østen og Afrika seg sammen i atskilte grupper der de kan dyrke sine tradisjoner upåvirka av utvikling. Som i London og i Sverige, der de på sine territorier har sitt eget moralpoliti for å opprettholde «moralen». Muligens som en følge av vestens aggressive kriger, men ikke nødvendigvis.
Foreløpig mindre utprega i Norge, men de samler seg også her som i Oslo i bydeler der de utgjør en betydelig andel, sammen med de fattigste etniske norske som ikke har råd til å flytte ut. Slik andre fattige europeerne blir sittende fast i muslimsk kontrollerte områder.
Motstanden
mot å bli «norsk»
Som en følge av sin sterke religionsdyrking
upåvirka av de siste tusen år, motsetter de fleste av de muslimske innvandrerne
å tilpasse seg europeiske og norske tradisjoner og skikker. Fordi vi lever et
«syndig» liv. Kvinnene kommer ikke i arbeid, noe som er en naturlig følge av
deres religiøse medbrakte tradisjoner, for de skal etter deres tradisjoner rett
og slett ikke arbeide. Den norske staten betaler også nær to milliarder hvert
år for å lokke innvandrerkvinnene til å holde seg hjemme, som om imamene hadde
trengt den norske statens politiske og økonomiske støtte.
«Det er stadig veldig uvanlig å gifte seg med noen uten innvandrerbakgrunn blant dem med foreldre fra Pakistan og Tyrkia» (Samfunnsspeilet (SSB) 5/2013).
Hvis de muslimske innvandrerne hadde ønska å bli som nordmenn, assimilere seg, er ikke det vanskelig. Heller ikke å lære seg og barna sine norsk. Hvis de vil. Men de vil ikke. Av de rundt 14 500 seksåringene som ikke kunne norsk godt nok norsk ved skolestart i Oslo i 2013, var rundt 11 000 av dem født og oppvokst i Norge (Aftenposten 08.02.14).
Hvis de muslimske innvandrerne hadde ønska å bli som nordmenn, assimilere seg, er ikke det vanskelig. Heller ikke å lære seg og barna sine norsk. Hvis de vil. Men de vil ikke. Av de rundt 14 500 seksåringene som ikke kunne norsk godt nok norsk ved skolestart i Oslo i 2013, var rundt 11 000 av dem født og oppvokst i Norge (Aftenposten 08.02.14).
Integrering
betyr å ikke bli norsk
«Integrering» er et misforstått ord i den
norske samfunnsdebatten, for det betyr i praksis at innvandrerne skal leve i Norge
som om de levde i Midt-Østen eller andre samfunn helt ulikt det norske. Arbeiderpartiets
nestleder Hadia Tajik er et eksempel på unntaka. Hun har blitt som norsk, Tajik snakker og skriver til og med nynorsk. Ikke bruker hun hijab, nikab eller
burka. Riktignok klarte hun ikke som kulturminister å innrømme at det finnes
noen norsk kultur, men hun må likevel sees på som en som har forrådt både sin
egen innvandrergruppe og innvandringsentusiastene i Norge. For de siste
ødelegger Tajik deres drøm om det «mangfoldige» samfunnet. For jo mer lik
nordmenn innvandrerne blir, jo mer svekkes «mangfoldet».
Kong
Haakon derimot ville bli norsk,
og sendte sønnen i Holmenkollbakken
Fire forskere på Fredsforskingsinstituttet,
innvandringsentusiaster, forsvarte i en debatt med Helge Lurås på nrk.ytring
innvandringens fordel med å vise til at kong Haakon jo var innvandrer. Men for innvandringsentusiastene
er kong Haakon et veldig dårlig eksempel.
Han gjorde det motsatte av hva de fleste muslimske innvandrere gjør og det innvandringsentusiastene
vil at særlig muslimske innvandrere skal gjøre. For kong Haakon sendte sønnen
sin i Holmenkollbakken, noe helt udansk og uengelsk.
Dessuten: Kong Haakon, dansk innvandrer, reiste ikke rundt i Norge og jubla med det danske flagget i seiersrus når Danmark slo Norge i fotball i OL i 1912. Slik innvandrere i Norge, med norsk pass, feirer med tyrkiske flagg når tyrkiske lands- og klubblag slår norske lag. Og slik innvandringsentusiastene vil at norske statsborgere med innvandrerbakgrunn skal feire Norges nasjonaldag 17. mai med pakistanske, afghanske, somaliske og tyrkiske flagg. Men kong Haakon ville bli norsk, han valgte seg mottoet «Alt for Norge». Helt i strid med den moderne drømmen til statsfinansierte intellektuelle om «mangfold» og «flerkultur» og statlige parallellsamfunn.
Masseinnvandringas
samfunnsendrende konsekvenser
Den i praksis ukontrollerte og grensefrie
adgangen for hvem som helst til i masseomfang å kunne bosette seg hvorsomhelst, og i Norge, har
full allmenn politisk oppslutning i Norge, inkludert regjeringspartiet Fremskrittspartiet.
Det vil ikke bare føre til betydelige økonomiske kostnader som vil øke i tida framover.
Dette må uunngåelig gi dårligere vilkår for dem som i dag, uten
innvandringskostnadene, får for liten offentlig økonomisk støtte og taper i
kampen om bevilgningene. Det er bare helt utrolig at noen, som Rødt («Muslimsk folkeparti»), kan
fastholde det motsatte standpunktet. Når fatet er for lite i dag, blir det ikke
mer i det når enda flere skal ha fra fatet samtidig som mindre tilbys på
grunn av skattelettelser!
Viktigere vil likevel kampen bli mot gjeninnføring
av skikker og moral som nordmenn og europeere gjennom flere hundre års kamp har
nedkjempa og forkasta som både umoralske og ufrie. En kamp som historikeren
Finn Olstad har beskrivi med boka «Frihetens
århundre». For det drømte «mangfoldige» samfunnet til den statsfinansierte intellektuelle
overklassen i Norge er ikke annet enn toleranse for intoleranse og ufrihet. Det
er sånn som den utvandra somalieren Ayaan Hirsi Ali påstår: «I den virkelige
verden fører ikke lik respekt for alle kulturer til en variert mosaikk av
fargerike og stolte mennesker som i fredelig samhold opprettholder et
vidunderlig mangfold av mat- og håndverkstradisjoner. Det fører til lukkete
enklaver av undertrykkelse, kunnskapsløshet og misbruk».
Spørsmålet om ja eller nei til den
pågående masseinnvandringa dreier seg mest om ja eller nei til et nytt
Norge med utvikling av undertrykkende enklaver, og med religiøse ledere som arbeider for
at enklavene skal utvides til å omfatte enda større deler av samfunnet. Og de har en innflytelsesrik heiagjeng i Norge!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.