Hoksrud og Helleland for elbilene framfor bussene: Miljøbløffen om elbilene avslørt

Vegtunnellene i Oslo skal oppgraderes og sikkerheten i dem bedres. Det fører til redusert trafikkkapasitet flere steder i Oslo fra 1. juni, og dermed blir det lengre bilkøer. Vegvesenet har bestemt at bussene må prioriteres i kollektivfeltene sammen med nødetatene og pasienttransport for at færrest mulig skal bli forsinka. Elbilene får i denne tida ikke kjøre i kollektivfeltet (25 personer i en buss erstatter en bilkø på 150 meter). Men Vegvesenets vedtak om elbilene får noen til å reagere: både Høyres samferdselstalsperson på Stortinget Linda Helleland og statssekretær Bård Hoksrud fra Fremskrittspartiet i Samferdselsdepartementet. Elbilene må fortsatt få kjøre i kollektivfeltet og hindre bussene og flertallet av de reisende under tunnellreparasjonen, er deres krav. For elbilbrukerne er ikke bare de som staten betaler for å reise med privatbil, de er også de mest velstående bilistene. Fremskrittspartiets bilentusiast Bård Hoksrud og Høyres Linda Helleland kjemper for elbilenes framkommelighet framfor bussenes. Med Hoksrud og Helleland i spissen for elbilene framfor bussene blir det klart at kampen for elbilene og særlig elbilinsentivene ikke er en kamp for en miljøvennlig samferdselspolitikk. Men det skjønner ikke Framtiden i våre hender og Norges Naturvernforbund?

«Reint flertall i Storbritannia»: Valgordninga endrer folkeviljen

Valget i Storbritannia 7. mai i år førte til at tre partiledere sa at de ville trekke seg, på grunn av et katastrofalt dårlig valgresultat, det vil si målt i mandater. For partiet Labour gikk tilbake med 63 mandater, også klart dårligere enn meningsmålingene antyda. Og et såkalt «innvandringskritisk» høyreparti fikk bare en eneste representant av de 650 mandatene. Mens de konservative gikk fram med 24 mandater. Det partiet som virkelig fikk en tilbakegang, var de «liberale» som falt fra 23 prosent i 2010 til 7,9 ved årets valg, og tapte 49 mandater. Et tap på 26 mandater og en gevinst på 24 mandater, det er vel klar tale?

Det er det ikke. Ved forrige valg stemte 29 prosent av velgerne på Labour, mens årets resultat var en framgang på 1,5 prosentenheter til 30,5 prosent. De konservative fikk 36,1 prosent i 2010, og gikk fram til 36,9 prosent i år. Det som regnes som et svært dårlig valg for Labour, og et svært godt for de konservative, gjelder altså ikke oppslutninga blant folk, bare i mandatfordeling. Meningsmålingene på forhånd antyda en annen mandatfordeling, men ikke en vesentlig annerledes velgeroppslutning. Det var antyda noen få prosentpoeng bedre enn resultatet for Labour, og tilsvarende få poeng dårligere enn det endelige resultatet. Men så er heller ikke meningsmålinger valg…

Det er grunn til å stille spørsmål om betydninga av Murdochs søppeljournalistikk når den utpekte skurken, Labour-lederen Ed Miliband, førte partiet til en framgang i forhold til forrige valg.

Valgordninga i Storbritannia viser seg å gi et svært uriktig bilde av det britiske folkets mening om hvem det er som skal styre landet. En framgang på 1,5 prosentpoeng fører til et tap av 26 mandater, mens en framgang på 0,8 prosentpoeng fører til 24 flere mandater. Og mens UKIP fikk 12,6 % og ett mandat, fikk det skotske nasjonalistpartiet med 4,8 % oppslutning så mange som 56 mandater. Denne valgordninga vrenger på folkeviljen, som for øvrig mange andre valgordninger gjør. Valgordninga er jo vanligvis bestemt av dem som til vanlig har makta. Ett av unntaka er faktisk Storbritannia som så seint som i 2011 hadde en folkeavstemning om valgordninga. Med en valgdeltaking på 42 % stemte 68 % for å beholde den nåværende valgordninga, der alternativet ikke var en forholdstallordning, men et preferansesystem for 2. og 3. valg av kandidater som de har i Australia.

Realiteten er selvfølgelig at de konservative har reint flertall i parlamentet, og gjør hva de vil, og kan vise til sine mandater for denne politikken. Og den dystre sannhet er at om valgresultatet hadde ført til Labour-seier, ville den politikken han påstod at han skulle gjennomføre, neppe bli gjennomført. For uavhengig av valgresultatet er det i Europa i dag rett og slett politisk umulig å ikke føre en markedsliberalistisk politikk. De som er tilhenger av en slik politikk har en reell makt som er viktigere enn velgernes dom i et valg.

Kristelig Folkeparti: Ikke menneskeverd — men Gud, Jesus og Bibelen i sentrum

Kristelig Folkeparti har etterapt Venstres forlatte slagord om mennesket i sentrum og skapt en ny variant: «Menneskeverd i sentrum.» Det er selvfølgelig fint at et parti formulerer et så godt formål. Men det er jo ikke menneskeverdet som står i sentrum for Kristelig Folkeparti. Det er jo tilpasningen av menneskene til Gud, Jesus og Bibelen, og de tolkingene partimedlemmene til enhver tid har av hvordan disse læresetningene fra to tusen år tilbake skal tolkes til å bety noe annet enn Bibelens klare språk. I Det gamle testamentet i Bibelen, hvor finner en menneskeverdet for alle i all den forakten og drapslysten som hylles her?

Denne troen, egentlig en politisk ideologi som er et forsøk på å fryse fast en kultur i Midt-Østen for to tusen år sida, har drept og plaga millioner av mennesker siden. Særlig ved å påføre andre skam og fornedrelse. I vår tid har de kjempa iherdig for å nekte kvinner, skilte, enslige, homofile og ikke-kristne både menneskeverd og arbeid. De har plaga folk særlig med deres sykelige interesse for kontroll av andre menneskers seksuelle oppførsel. Ikke før det blir fullstendig umulig politisk, og vi har forbudt deres skikker gjennom lov å praktisere Bibelens umenneskelige krav, gir KrF opp Bibelens påbud. Bibeltroen deres går så langt at de aksepterer at kristne fordrives fra deres egne helligste opprinnelsessteder til fordel for å oppfylle spådommene i Bibelen (i Palestina).

Det er ellers interessant å merke seg at av alle kristne partier i Europa og USA, så finnes det ikke ett parti av noen størrelse som ikke er sterk tilhenger av kapitalismen. Bibelen, Gud og Jesus trives altså med kapitalismen. Der er derfor viktig å huske at det er andre partier og organisasjoner enn de kristne som har sørga for menneskeverd for millioner av mennesker i Europa og USA de siste århundrene. Kirken og de dominerende kristne stod imot samfunnsmessig menneskeverd og likestilling, sånn som de kjempa frenetisk imot barnehager og kvinnelig heldagsarbeid.

Det er flott at partiets første nestleder kan si om partilederen at han er «en moderne mann» som er med sin kvinne når hun skal føde framfor å være med på et partilandsmøte. Men hvem har fått partiet på en så «moderne» tanke? Og hvordan er det blitt mulig for partiet både å ha hatt en kvinnelig partileder, og nå få gjenvalgt med nød og neppe en kvinnelig nestleder? Ikke med hjelp av Bibelen hvertfall.

All menneskelig framgang har kun skjedd ved at de kristnes bibelsk funderte menneskesyn er blitt nedkjempa, enda hvor mye de har fordømt og trua andre med «evig tenners gråt og gnissel» i helvete etter døden. Men det er bare det de måtte gi seg på, fordi det blir umulig å fortsette å kjempe for, som de foreløpig har gitt opp. Kan vi stole på at de ikke vil skru tida tilbake igjen om de får makt til det, for eksempel med hjelp av andre som også vil tilbake til Midt-Østens barbari for to tusen år sida?

Det er ingen grunn til ikke å samarbeide med Kristelig Folkeparti, som andre, når partiet fremmer og støtter gode forslag. Som nei til søndagsåpne butikker. Men kan vi stole på at de ikke vil tilbake til de kristnes velmaktsdager da kirkens menn hersa med og kua folk? Slik Kjell Magne Bondevik prøvde ved å sidestille den kristne «skapelsesberetninga» med utviklingslæren i naturfag i skolen? Og vi glemmer vel ikke hovedsaka fra 1. mai i fjor, kampen mot KrFs krav om å snikinnføre forbud mot selvbestemt abort med sitt krav om reservasjonsrett for fastleger?

Lyst på krig, eller bare behov for?

I går var det stor feiring i Moskva med militærparade. Det som Sovjet, og i dag Russland, omtaler som seieren i den store fedrelandskrigen; seieren over Hitlers Nazi-Tyskland. Med fravær av de vestlige lederne. De mener Russland nå fører en aggressiv militær politikk som i strid med folkeretten truer sine naboer, og at tilstedeværelse ville være å slutte opp det de kaller Russlands aggresjon. Høyres forsvarspolitiske talsperson, Regina Alexandrova, oppsummerer sitt og Vestens syn slik i Klassekampen 7. mai i år: «Russlands militære aggresjon, anneksjonen av Krim og destabiliseringen av Ukraina sprer usikkerhet gjennom hele Europa». Omtrent som SVs landsstyre mener.

Meningene er samstemte blant Europas statsledere, og nesten alle journalistene: Russland er nå blitt Europas aggressive stormakt som truer freden og tryggheten i Europa. Norges militære etterretningssjef, generalløytnant Kjell Grandhagen, sa 03.09.14 at vi står overfor et Russland som «har stormaktsambisjoner i Europa». Klassekampens redaktør karakteriserer 30.08.14 Russlands handlinger som «Høyt spill» med tanke på erobringa av Krim og den aktive støtten til opprørerne i Øst-Ukraina. For øvrig slik vestmaktene åpenbart på mange måter støtta det væpna opprøret i Vest-Ukraina. Putin tillegges ikke bare offensive militære ambisjoner i Vest-Europa, han demoniseres også. I mars skrev Der Spiegel på forsida «Brannstifteren: Hvem stopper Putin?», og i juli: «Stopp Putin nå!». Der Spiegel uttrykker synspunktene til politikere og medier over hele Europa, ikke minst i Norge. Den tidligere politiske agitatoren som journalist, Hans Wilhelm Steinfeld, opptrer nå i NRK som en politisk påvirkningsagent mot Putin og Russland med ukjent oppdragsgiver.

Professor i statsvitenskap, Iver B. Neumann, hevder i Dag og Tid 06.02.15 at det eneste riktige er at Nato bomber russiske styrker i Ukraina, et syn som støttes av hans professorkollega i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, som foreløpig ennå ikke har oppnådd å bli statssekretær eller statsråd for sitt nye parti Høyre. (Bernt Hagtvet tier, foreløpig).

Det finnes noen få røster mot denne utviklinga. Kåre Willoch sa i en debatt arrangert av Klassekampen om noe helt annet, 24.02.15, sitert i avisa 27.02.15, at vestlige land ikke har tatt hensyn til russiske interesser. «Jeg er betenkt over den vestlige verdens gjentatte mangel på respekt for andre samfunns interesser, meninger og holdninger». Willoch fortsetter: «Natos østutvidelser gikk for langt og at forsvarsalliansen ikke tok hensyn til russiske strategiske interesser» og han mener det åpenbart var feil overfor en skadet russisk bjørn «å antyde at Natos grense skulle gå 500 kilometer fra Moskva». Det «ble oppfattet som en provokasjon av russerne som kunne vært unngått.» «Hvis man har prøvd å sette seg inn i hvordan det ser ut fra den andre siden, så ville man skjønt at det ville vekke holdninger som ville bli vanskelig å håndtere», avslutter tidligere statsminister Willoch.

Asle Toje er en av de få statsvitere som på faglig grunnlag avviser å tolke Russlands handlinger slik at vi går inn i en eskaleringsspiral, politisk som militært. Noe som han advarer mot.

Det er underlig at dagens vestlige ledere og deres støttespillere journalistene kunne tro at Russlands underdanige politikk overfor Vesten under fredsprisvinner Gorbatsjov og Jeltsin kunne fortsette. Nærmest som om Russland med sin historie og sine tradisjoner var gått i oppløsning. Nå lar ikke Russland seg lenger presse tilbake, de vil prøve og har gjenerobra noe av det tapte som kan true dem.

Ukraina og Krim

Det er riktig å støtte opprettelsen av staten Ukraina som en selvstendig stat. Men det er grunn til å minnes at Ukrainas historie som egen stat er svært kort, i motsetning til Norges der vi i over tusen år før 1905 var en egen stat. Først oppretta i 1922 som en del av Sovjet, i 1945 blei arealet for Ukraina utvida kraftig vestover. Når Krim ble gitt til Ukraina av Krusjtsjov i 1954, var det å se på som en intern gave i Sovjetunionen. For Krim hadde vært russisk siden 1778, og før det i hovedsak selvstendig. Krimkrigen 1853-1856 var en krig for å frata Russland kontrollen over Krim, med Frankrike, Storbritannia, daværende Sardinia som viktige bakspillere. Krusjtsjovs gave til Ukraina var ikke tenkt gitt utafor Sovjets og Russlands kontroll. En nøytral internasjonal domstol, uavhengig av vestlig makt, ville neppe godkjent at Russland i 1990 skulle miste Krim til et vestlig-inspirert og fiendtlig Ukraina. Befolkninga på Krim vil heller ikke være ukrainere, men russere. At Russland med sine historiske erfaringer ikke skulle føle seg trua etter at først de baltiske, og så Ukraina og Krim skulle bli vestlige åpenbart aggressive brohoder, er vanskelig å forstå at de vestlige lederne, inkludert den norske SV-ledelsen, ikke forstår. Og det uten at jeg i det hele tatt har nevnt noe om støtten til det politiske kuppet i Ukraina som gjorde landet til et vestligorientert Russlands-fiendtlig land. Ukraina blir ikke mer selvstendig av å bli leda, i siste instans, av de mest krigerske i USAs republikanske parti.

Russlands erfaringer tilbake til Napoleon og Hitler tilsier behov for beskyttelse mot angrep. Det er ikke Russland og Sovjet som har invadert Norge, Tyskland, Frankrike og andre vest-europeiske land. Men motsatt. Dagens konflikt mellom Russland og Vesten med USAs ledelse følger det geopolitiske skjemaet som tidligere president Jimmy Carters rådgiver Zbigniew Brzeziński tegna. I boka «Det store sjakkbrettet» (ikke oversatt til norsk) skriver Brzeziński om hvordan de geopolitiske konfliktlinjene vil gå og bør følges opp av USA som en innringing av Russland og Kina. Akkurat slik vestmaktene i dag oppfører seg. Og så skal noen tro at Putin og den russiske ledelsen ikke kjenner til Brzeziński eller ikke forstår noe som helst?

Konflikten med Russland er ikke den eneste som er et tegn på at vi går en mer konfliktfylt tid i møte. Ei tid der aggressiviteten øker, og det virker som om det er helt åpenbart at den krigen som førte til Hitlers død for 70 år sida er glemt. Lista over kriger etter 1990 er lang. De fleste er lokale kriger. Men Vestens inngripen i militære konflikter er økende og voldsommere. Fra Jugoslavia og Irak, til Afghanistan, Libya, Syria og nå mot IS. Ikke siden siste verdenskrig har vestmaktene vært så militært offensive. Oppmuntret av Sovjetunionens fall og nye ledere i Russland som brøyt enhver russisk historisk tradisjon og underkasta seg vestmaktenes politiske, økonomiske og territoriale krav. For med bortfallet av den internasjonale maktbalansen har det blitt mulig for vestmaktene å gå til krig uten stor risiko for å møte kraftig motstand fra en annen stormakt. I tillegg har USA har gjennom CIA-organet NED (The National Endowment for Democracy) utvikla en imponerende politisk evne til å styre reell opposisjon og misnøye rundt i verden til egen fordel. USAs Europa- og norskstøtta kriger i Midt-Østen de to siste tiåra har imidlertid bare skaffa Vesten mer uro og utløst en rekke konflikter som de bare klarer å løse med ytterligere kriger. Som den siste krigen mot IS, et regime som bare har kunnet utvikle seg som et resultat av USAs mange kriger og spredning av våpen i regionen.

Hva slags internasjonale motsetninger?

Det er grunn til å merke seg at konfliktene som vestmaktene og Norge har engasjert seg i Midt-Østen og overfor Russland, og dels Kina, ikke dreier seg om konflikter mellom stater med ulikt økonomisk og ideologisk samfunnssystem, men om konflikter mellom konkurrerende kapitalistiske stater som kjemper om å opprette imperier. USA, EU, Russland og Kina slutter opp om det samme økonomiske system og det samme ønsket om å erobre mest mulig land og ressurser fra de andre. Vi er tilbake til situasjonen før første verdenskrig, der kapitalistiske stater vil bygge imperier og kjemper om innflytelsessfærer og råstoffer mot hverandre.

Samtidig er det store økonomiske problemer i USA og i Europa. EU kom gjennom en økonomisk hestekur med kraftige sosiale nedskjæringer uten folkelig motstand. Millioner av mennesker både i USA og Europa har funnet seg i både arbeidsløshet og å bli kasta på gata. I EU-kommisjonen kan de konstatere at de kunne ført enda flere ut i arbeidsløshet og på gata uten å møte endrende motstand.

Den politiske suksessen viser seg likevel ikke i økonomisk vekst. Den har stansa opp, og den amerikanske økonomen, James K. Galbraith, påstår i ei ny bok at tida for vekst er forbi (Klassekampen 15.07.14). Det er ingen etterspørsel som kan stimulere produksjonen. Når etterspørselen synker, faller fortjenesten. Men det finnes ikke noe ønske om å stimulere produksjonen, og det er kanskje grenser for hvor mye folk kan tynes, sjøl i velstående Europa. Russlands økonomi har heller ikke hatt fordel av motoffensiven. I dette perspektivet passer en voldsom rasering av verdier som kan bygges opp på nytt. Sjøl om det er Lenin som er årsak til påstanden; det er høyst sannsynlig en beklagelig riktig oppsummering at «Imperialisme betyr krig». Utenom lidelsene er krig økonomisk gunstig. Det krigsherja Europa etter andre verdenskrig var en økonomisk suksess. Å begynne på nytt med å bygge millioner av boliger, veger og bedrifter; det finnes ikke noen bedre måte å utvikle økonomiske ringvirkninger på.

Samfunnsøkonomien i USA og Europa ville hatt en voldsom fordel av all den økonomiske aktiviteten som ville bli en følge av en ny stor krig i verden for å omfordele innflytelsessfærene — for og imot Brzezińskis plan for sjakkbrettet sitt. Både under og etter krigen. I hvilken grad noen ønsker seg en stor omfordelingskrig er ikke viktig å vite. Viktigere er det å konstatere ubetenksomheten og ikke minst ansvarsløsheten blant statslederne for å ty til våpenbruk. Dette kan lett føre til en utvikling av hendelser som følger sitt eget ustyrlige løp — som vannmasser i flom. I tillegg er det kanskje blant mange i USA og i Europa, særlig unge arbeidsløse menn, som også ønsker seg litt «action» for en «artigere hverdag» og en enkel løsning på kompliserte spørsmål som statslederne og «presteskapet» i mediene hevder er enkle og raske å løse?

Det mangler ikke på advarsler mot Russland og motstandere av USAs støttespillere i Midt-Østen, med krav om handling «for å stanse dem». De uttrykker en ukritisk krigsholdning, nærmest som en lyst til krig. De økonomiske sanksjonene mot Russland er i praksis mer enn økonomiske sanksjoner, de må også sees på som ledd i krigsforberedelser. For nå krever Nato militær opprustning av medlemslanda, og forsvarsministeren har bedt om råd for å tilpasse forsvaret til et truende Russland. 

— Ja, for Russland og Sovjet har alltid truet Norge og Europa og jevnlig invadert våre hovedsteder. Ikke sant?

Sovjet erobrer Berlin: Hitlers regime er knust, og verdenskrigen (nesten) slutt

Det skal være en kvinnelig sovjetisk
oberst som heiser det sovjetiske flagget
på baksida av Riksdagsbygningen i
Berlin 1. mai 1945.

Hitler tok sitt eget liv 30. april 1945. Likevel kapitulerte ikke naziregimet. Kampen om Berlin raste fra 16. april til 2. mai. Antony Beevor hevder at 352 425 sovjetiske soldater ble såret og døde i dette tidsrommet, hvorav nær en tredel døde. 

Øvre halvdel av den store
minnegravlunden Treptower Park i Berlin,
der 2 000 sovjetiske soldater er gravlagt. 

Ved minnesmerket i Treptowerparken i Berlin opplyses det at 22 000 sovjetiske soldater, 20 000 tyske soldater og 30 000 sivile tyskere ble drept i det samme tidsrommet. Minst 100 000 mennesker døde på 14 dager på et lite område. For vår frihet. I ei tid hvor enkeltskjebner står i sentrum, er det noe å minnes.

Krigen – Hitlers verk

Det var Hitlers nazi-regime som starta andre verdens-krig.  om

millioner mennesker som levde i det tidligere Sovjetsamveldet. Av verdens folk døde i alt 4,22 %, mens Norge mistet 0,32 % av befolkninga.

Denne krigen kosta 52 millioner mennesker livet, og av dem rundt 27 mill

 Sovjet knuste Hitler

Fra Treptow æresgravlund, ett av de mange skulpturene.

Sovjets erobring av nazi-regimets hovedstad la regimet i grus, og dermed Hitler og nazistenes tusen-årsrike. Vi som ble født etter krigen kunne vokse opp i et samfunn fritt for nazisme. Det var vi takknemlig for — umiddelbart. På Karl Johans gate hang i mai 1945 bannere med tekst der kong Haakon takka Stalin, og han takka også Stalin i en radiotale. Sovjet stod med tropper i Finnmark, og i Østerrike. Ingen militærmakt kunne kaste Sovjet ut av Finnmark og Østerrike, men Sovjet trakk seg likevel ut av disse områdene.

En hilsen fra Stalin som ærer de sovjetiske
soldatene som ga sitt liv - også for
Norges frigjøring av naziåket. 

Mange av dem som anser seg som frihetens apostler i Norge i dag, driver en kampanje for å sverte og delegitimere andre de mener ikke er verdige til å kunne lyttes til. De som sier de er mot både Stalin og Hitler. Personifisert av Bernt Hagtvet. Javel. Men det var altså Stalins innsats gjennom sine soldaters ofre som gjorde at Bernt Hagtvet, og hans meningsfeller som Øyvind Sørensen, Civita og Harald Stanghelle kunne vokse opp i et Norge og et Europa der nazistene blei fjerna fra makta. Det bør de minnes om, stadig vekk. Vi ser behovet for det ved avdukinga av minnesmerket over Osvald-gruppa, og når et nær enstemmig Storting støtter regjeringa i å ikke sende representanter til Moskva 8. mai for å markere 70-årsdagen for nazistenes nederlag (Japan holdt fortsatt ut). 

Hitlers overmann og Hagtvets redningsmann.
Fra STASI-
museet. 

Hagtvets bann-buller mot sine mot-standere er kun mulig-gjort av Stalin, for det eneste andre alternativet for Hagtvet var å vokse opp under Hitlers regime. Det er våpnene som teller på slagmarka i en verdenskrig, ikke drømmerier som Hagtvets. For hans ønskete redningsmann mente at den raskeste vegen mellom London og Berlin gikk gjennom Sahara. Hagtvet skal være glad for at han ble født som et Stalins barn, som en fri borger.

Slutt og start i 1990, etter Brzezinskis opplegg?

Kapitulasjonen og krigshandlingenes opphør i Europa skjedde 8. mai 1945, men ikke etterdønningene. Sovjets kontroll over halve Tyskland og hele Øst-Europa var en del av fredsavtalen. Den varte helt til november 1990, da Sovjetunionens siste leder Gorbatsjov ga avkall på Sovjets buffersone mot vestlige angrep. Men var det samtidig starten på en ny verdenskrig? Mye tyder på det. Helt i samsvar med fredsprisvinner Jimmy Carters rådgiver Zbigniew Brzezinskis planer for amerikanske geopolitiske framstøt i boka «Det store sjakkbrettet» fra 1997, rettes våpnene igjen mot Moskva. Russland har de siste århundrene vært et mål for europeiske makter, men som vi veit: Napoleon og Hitler klarte bare nesten å erobre Moskva. Heller ikke fredsprisvinner Obama eller hans etterfølger vil klare det, er det all grunn til å tro.

Imperialisme er krig

Imperialisme er krig, er Lenin kjent for å ha sagt. Jeg har i grunnen sett på det mest som en politisk propagandafloskel. Men den har kanskje noe for seg? For krigshandlingene og aggressiviteten har økt i verden etter at fredsavtalen fra 1945 blei oppløst i 1990. Økonomisk stagnasjon bidrar også, for krigsforberedelser og oppbygging av rasert infrastruktur er  økonomisk gunstig. Russlands handlinger er bevisst og ensidig tolka som aggressive handlinger som rettferdiggjør norsk og annen vestlig militær opptrapping, særlig ideologisk. Det finnes ikke hørbare røster som gjør et forsøk på å forstå Russlands handlinger i lys av deres historiske erfaringer. Vestens samstemmige ledere: har de virkelig lyst på en ny krig, eller har de bare behov for en? Har Lenin virkelig rett i at imperialisme betyr krig?

Hva har vi lært?

Steinerskolens lærdom er åpenbart ikke et bidrag (ingen fikk Rudolf Steiner noen gang til å ta avstand fra Hitler).

Søtti år er et vanlig menneskes levetid. Det er nok også den tida det tar å glemme hvilke lidelser en ny verdenskrig vil føre til i dag for millioner av mennesker. Jeg slipper kanskje å oppleve den tredje verdenskrig, men jeg gruer på mitt barnebarns vegne — og alle de mange hundre millionene som krigens ofre. Dagen i morgen, 8. mai, feires ikke lenger som en frigjøringsdag, men som en hyllest til norske soldaters deltaking i vestlige erobringstokt. Våre statsledere i dag, også de norske, setter i gang den ene krigsflammen etter den andre, nå sist i Libya og Syria. Hvorfor klarer vi ikke å skaffe oss ledere som kan lære?

Bildene fra Treptower Park og STASI-museet: OBB