Oslo 8. mars: Imamene er fornøyde!

Det finnes få land, om noen, der kvinnene har det bedre, flere rettigheter og bedre økonomiske forhold enn i Norge. Det er veldig bra, men dessverre utsettes kvinner fortsatt for mye urett som er motstand og en politisk markering verdig. Resultatene har ikke kommet dalende ned fra himmelen. Norske kvinners, og nordiske kvinners rettigheter, er et resultat av både en knallhard, ubehagelig og intelligent kamp. Det er all grunn til å berømme disse kvinneforkjemperne helt fra 1800-tallet, kanskje mest lederne av kvinnekampen på slutten av det forrige århundret.

Men den vestlige kvinnebevegelsen fikk etter Khomeinis iranske revolusjon raskt nye idealer. Kamp mot den vestlige imperialismen blei likestilt med støtte til alt muslimsk. Etter Khomeini blei kvinnefrigjøring gjort lik påbudt bruk av hijab og nikab, og støtten til bruk av hijab og nikab ble av vestlige venstreorienterte kvinner og menn gjort til det viktigste politiske kravet i vår tid. Rett nok skjedde det en politisk sensasjon da SV-statsråd Thorkildsen på FN-konferansen om likestilling for tre dager sia kom med en knyttneve mot at religiøse, kulturelle og såkalte moralske argumenter skal forsvare kvinneundertrykking. Denne nye linja med ikke lenger å forstå og forsvare religiøse kvinnefiendtlige skikker har fått lite oppmerksomhet, og blir nok ikke ny venstrepolitikk på svært lenge.

I fjor var det stor kamp om støtten til prostitusjonssenteret Pro Senteret. Oslo Rødt blei nedstemt på parolemøtet, da det blei vedtatt ei parole mot at Pro Senteret skulle få kommunal støtte til sin prostitusjonspropaganda. Rødt fikk tvunget gjennom et nytt parolemøte som de vant og fikk støttet Pro Senteret, til tross for at Rødt er imot prostitusjon. I år er denne problemstillinga ikke-eksisterende, merkelig nok. Nytt av året er at Høyre har engasjert seg i kvinnekampen med paroler mot alle kvinnekrav de siste åra. Høyre tapte paroleforslaga, men skal gå i tog i Oslo for sine tapende paroler til støtte for Holmenkollens unge finansfruer.

I år er det i Oslo vedtatt parolen «« — Ja til et inkluderende arbeidsmarked - nei til etnisk kjønnsdiskriminering.» Men hva menes med «etnisk» kjønnsdiskriminering? Dette er selvfølgelig bare lureri. «Etnisk» er et kodeord for støtte til religiøse politiske krav. Parolen er selvfølgelig en kampparole til støtte for påbudet til kvinner om bruke hijab og nikab i arbeid og generelt. Parolen betyr at moskeenes ledere skal få medhold i den årtusen gamle påstanden om at kvinnene er fristerne som provoserer mennenes seksualdrift, slik disse «fristerne«» har «provosert» katolske kardinaler, paver, imamer og alle slags religiøse ledere.

Parolen «— Selvstendig status for familiegjenforente - Fjern treårsregelen!» er ikke lett å forstå, ei heller hvor mye den har med kvinnekamp å gjøre. Men den er kanskje forståelig når en tenker på at krisesenterbevegelsen stadig er i media for å støtte enkeltpersoner som vil ha opphold i Norge og innvandre. Det virker som om det er viktig å få flere autoritære og undertrykkende menn inn i Norge. For å omskolere dem eller sikre krisesentrenes økonomi, kan en jo lure på.

Det er jo ganske sensasjonelt at en skal arrangere 8. mars-tog for å markere kvinnenes frigjøring, når parolegrunnlaget støtter kvinneundertrykkerne. Dette er verre enn i Sovjet, der 8. mars blei feira som en morsdag.

De kristne har tapt kampen om å tvinge kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, men uten å ha gitt opp. Med nye allierte er de nå på offensiven. De nye venstreorienterte kvinneforkjemperne lar kvinnekampen underordnes det muslimske kvinnesynet. Som om det er noe bedre enn det kristne kvinnesynet. Dermed blir årets 8. mars markering, hvertfall i Oslo, meningsløs. Hvis en tror på en kamp for kvinnenes frigjøring. Men i moskeene kan imamene i dagens fredagsbønn tilfreds markere støtte til sitt kvinnesyn — på 8. mars.