Nye venstre: Krig og krigstrusler uviktig, seksualmoral viktigere

Eliten i verden i dag styrer udemokratisk,
og satser sterkt på sin kandidat, H. Clinton. 

Holdninga til de to president-kandidatene i USA viser tydelig det nye venstres politikk i Europa og Norge; det som er viktig for den. Og det er ikke spørsmålet om krig og fred, og heller ikke globaliseringens økonomiske konsekvenser for arbeiderklassen. Arbeiderklassen er ikke lenger de politiske heltene, men er nå de kulturelt plumpe som uten innsikt i sosialantropologi og litteratur«vitenskap» bruker et vulgært språk. Ringen sluttes mellom ytterste høyre og ytterste venstre i spørsmålet om kampen for åpne grenser og støtte til omfattende folkevandringer, fra  Europabevegelsen/Venstre til Rødt¹/Tjen Folket². Inkludert kampen for at den opprinnelige befolkninga må tilpasse seg de nye innvandrernes politisk-religiøse krav og kulturelle skikker fra før-industriell tid. Og dette nye venstre, samstemt med høyre, har støtte av en stort sett enig og delvis statsfinansiert presse.

Republikanernes presidentkandidat Donald Trump hånes og latterliggjøres. Det gir intern prestisje blant venstreeliten til dem som kan «ta» og «avsløre» Trump på en måte som gir størst latter blant vennene. Slik som de nøyt veltilfredshetens rus ved utstøte Carl I. Hagen og nå med Sylvia Listhaug. For politikk og argumenter for å overbevise meningsmotstandere er forlengst forlatt av nye venstre til fordel for å nyte «åååå så dumme de andre er!».

Mens Hillary Clintons konkrete krigerske politikk og tvilsomme pengebruk av ideelle norskfinansierte fond og økonomisk støtte fra og nære samarbeid med en regional stormakt som Saudi-Arabia, er en ikke-sak. For ikke å snakke om hennes aksept av sin manns seksuelle praksis. For Hillary er «en av våre», hun kommer fra det politiske elitesjiktet som bruker samme ord og argumenter som den internasjonale overklassen hvori inngår det nye europeiske og norske «venstre».

Presidentvalget i USA – for politisk interesserte nordmenn og hele verden

Det er rimelig å være opptatt av de amerikanske presidentvalgene. Norge er frivillig et av verdens mest USA-underdanige stater. Viktigst er at det er helt sentralt for de fleste i hele verden hvilken politikk verdens eneste supermakt vil føre de neste åra. Partiet Demokratene, et parti som står til høyre for det økonomisk sett mest høyreorienterte partiet i Norge, Venstre, er svært populært blant den politiske eliten i Norge. Mange av dets ledere får også Nobels fredspris (Carter, Gore, Obama). Clinton er en viktig fredspriskandidat, første kvinnelige presidentkandidat i USA, og sikkert også den første presidenten.

Hvem nordmenn er for eller imot av de to kandidatene er formelt sett uinteressant, vi kan ikke og skal ikke stemme. Men hvordan vi forholder oss til de to kandidatene, er politisk interessant og viktig.

Presidentenes seksualmoral — er det viktig?

Trump er kritisert for sin seksualmoral og sin ordbruk. Men det er ikke pastor han skal velges til, men et politisk utøvende statsoverhode. Da er det de politiske standpunktene som er viktig. Det er uvesentlig hvilke seksualmoral Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg praktiserte. Det viktige er at de var to krigerske statsledere som sendte bombefly på USAs ordre for å angripe andre stater. De er begge årsak til svært mange menneskers lidelse og død. Ikke minst statsødeleggende krigspolitikk. Hva de to tidligere statsministrene mente og mener om seksualmoral og utroskap blant ektefeller, er totalt uten betydning når en skal vurdere dem politisk.

Clintons og Trumps utenrikspolitikk.

NRKs program Urix har laga denne oversikten over deres utenrikspolitikk.

Det blir mange kriger med Clinton

Hillary Clinton vil ha flyforbudssone over Syria. Dette er en litt merkelig formulering, men det betyr at USA skal sette inn sitt flyvåpen og for å skyte ned alle fly over Syria som ikke er fra USAs allierte. Målet er å få innsatt et ikke-demokratisk regime som tjener USAs og Saudi-Arabias interesser.

Clinton vil også forsyne Ukraina med mer våpen og penger for å kunne gå til kraftigere militær motstand mot Russland. Og kanskje til å begynne en krig for «å ta tilbake Krim»?

Som det går fram av John Pilgers intervju med Julian Assange på steigan.no, har Clinton nære økonomiske avhengighetsforhold til Saudi-Arabia. Derfor må vi regne med flere amerikanske kriger i det allerede krigsherja Midtøsten styrt av Saudi-Arabias behov. Det betyr også økt norsk krigsdeltaking i Midtøsten og med norske liv som tapt. (Norge gjør som USA ber om, og USA trenger andre stater som politisk alibi. Og Stortinget kan jo ikke si nei til en kvinnelig president fra Demokratene!)

«Yankee go home» med Trump, og «You´re Fired, Jens!»

Over hele verden har det etter siste verdenskrig runget «Yankee go home» mot amerikansk undertrykkelse rundt om i verden. Med USAs økende makt som eneste gjenværende supermakt, har protestene forstummet. Ikke minst fordi den universitetsdominerte venstresida ikke er opptatt av antiimperialisme lenger, men av «menneskerettigheter». Og av innvandring og å gi fortrinnsrett til og fryse fast ikke-industrielle kulturer i moderne samfunn. Det kan være grunnen til at det blir møtt uten støtte at en amerikanske presidentkandidat nå faktisk lover å trekke tilbake amerikanske styrker verden over, og særlig i Europa. USA får ikke noe igjen for disse krigene annet enn hjemsendte kister, sier Trump. Og vil at europeerne sjøl må betale for sine militærutgifter. Og indirekte at europeerne må velge sitt konfliktnivå ut fra hvor mye penger de er villige til å bruke på militæret.

Om Trump blir president og gjennomfører det han sier, må det bety at Nato ikke lenger kan ha en så konfliktsøkende og krigersk generalsekretær som Jens Stoltenberg.

En så viktig sak som dette, muligheten for lavere konfliktnivå i Europa mot Russland, Stoltenberg oppsagt og mindre militærutgifter eller kraftig økte skatter for å finansiere mer til militæret, slår altså ikke ut som noe positivt for Trump for norske venstreorienterte. Det er alvorlig grunn til å frykte for den naturlige utviklinga: Når vil norsk venstreside begynne å gå i tog for norsk militær intervensjon verden over, av hensyn til menneskerettighetene?

Den hvite fattige arbeiderklassen i USA

Det er mange fattige i USA i dag, og de fleste er farga.  Men også en betydelig del er hvite. «White trash er den nedlatende betegnelsen mange amerikanere bruker om familier som dette [hvit usedelighet, utflytende normer og møkk], med tilhørende forestillinger om innavl, tilbakeliggende holdninger, hjemmebrent og mat som drypper av kolesterol. Tett på ligger begreper som hillbillies, rednecks og trailer trash. Politiske kommentatorer nevner dem ofte som Donald Trumps velgere.» Dette skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen i en artikkel i Morgenbladet fra august i år. En stor gruppe hvite kom fra Storbritannia som fattige og utstøtte, de var nærmeste forviste til USA. Mange av etterkommerne av disse hvite er fortsatt fattige.
«Isenberg hevder det alltid har eksistert en understrøm av forakt mot fattige hvite i USA. Mange har ikke sett det, blant annet fordi de svarte og borgerrettsbevegelsen langt på vei har dominert fortolkninger av etnisitet og ulikhet. «Black studies» feirer «blackness».»

Nancy Isenberg, professor i amerikansk historie, har skrivi boka White trash. The 400-Year Untold History of Class in America. I august i år lå den for tiende uke på The New York Times’ bestselgerliste. Howard Zinn har i boka Folkets historie (Oktober 2007)  også omtalt disse fattige hvite. Det var også mange hvite slaver. Det var for plantasjeeierne, de som klarte å sikre seg all jorda, om å gjøre å hindre at hvite og svarte slaver og andre fattige samarbeida.

Disse hvite, egentlige gulhvite, er også omtalt som «tallow». Pedersen siterer Isenberg som «trekker linjene frem til vår tid, og viser hvordan Elvis bare kan forstås med dette bakteppet. Han var en «white trash country boy» som kom lenger enn noen andre av hans slag. Han ble kul og overskridende, lekte med svart musikk, men ga seg hen til white trash konsum da de inntektene begynte å strømme på.»

Disse hvite, disse «tallowene», er håpløshetens gruppe. 

Arvid Bryne skriver i Dagbladet: 

«I kretsen rundt det toneangivende konservative tidsskriftet National Review ser man de fattige hvite som den viktigste årsaken til at denne i deres øyne useriøse og ikke-konservative oppvigleren Trump har kunnet gjennomføre det de kaller «en fiendtlig overtakelse» av det Republikanske partiet».

Og en av National Reviews faste skribenter, Kevin Williamson, skriver: «Sannheten (om Rustbeltets døende bysamfunn) er at de fortjener å dø. Økonomisk sett er de en klamp om foten til samfunnet for øvrig. Moralsk er de uforsvarlige. Glem alt det teatralske Bruce Springsteen-tøvet. Glem alt skinnhellig snakk om de hardt kjempende fabrikkbyer i Rustbeltet og konspirasjonsteoriene om at kinesere og andre asiater stjeler jobbene deres. Den hvite amerikanske underklasse er en ond, selvopptatt kultur hvor hovedpunktene er elendighet og brukte heroin-nåler. Trump får dem til å føle seg vel. Som av heroin ...»

Forståelsen er ikke større på venstresiden. Dette sier Josh Marshall fra den liberale bloggen Talking Points Memo: «La oss si det i klartekst. Det som stresser (den hvite underklasse) er et reelt eller innbilt tap av økonomiske fordeler ved å være hvit.»

Dette er et uttrykk for en klassekamp, og en kamp for en minoritet, en hvit ikke-anerkjent minoritet. Det er Donald Trump som har gitt disse gruppene en stemme i USA, og som har gitt dem et håp. Han som Pål Steigan omtaler som «den reaksjonære, kapitalistiske demagogen Donald Trump.»

Sjølerklærte verdensledere styrer autoritært —ta fra dem makta!

I USA skriver New York Times at «Å hindre de verste effektene av dette årets politiske stormer, betyr å stemme Hillary Clinton». Sånn snakker de som styrer verden i dag.

Viktigst er deres gjennomslag for kampen mot nasjonenes sjølstyre, der de med støtte fra de økonomisk mektigste konsernene har klart å lage internasjonale handelsavtaler, overnasjonale økonomiske enheter som EU og ulike typer menneskerettighetserklæringer med dommere utpekt til å dømme som utnevnere vil. Med menneskerettighetene i handa rettferdiggjøres intervensjoner og røverkriger. Retten for politiske opposisjonelle til å søke opphold i andre land, asyl, omgjør disse juristene til en rettighet for store folkemasser til etter eget forgodtbefinnende å ta opphold i hvilke land i verden de måtte ønske med alle borgerrettigheter. Til fordel for denne økonomiske overklassens interesser, så de kan styre med «splitt og hersk». Interessant er at foreningen for den internasjonale økonomiske overklassen, Verdens økonomiske forum, har vært og er leda av nordmenn som Børge Brende (H) og Espen Bart Eide (Ap), tidligere og nåværende utenriksminister.

Blir det demonstrasjoner i Norge til støtte for norsk militær intervensjon, for eksempel for USA i Syria, vil hovedargumentet være «for å forsvare menneskerettighetene» som det var for angrepet på Libya.

Denne overklassen må fratas sin ikke-demokratiske autoritære makt. Måten må være gjeninnføring av nasjonal sjølråderett. Internasjonalt samarbeid kan bare skje mellom stater som sjølstendige, mot overnasjonale organer leda av autoritære jurister og økonomer i stormaktenes og storkonsernenes tjeneste. I denne sammenheng er Donald Trump en positiv kraft med sin motstand mot handelsavtalene og sin anti-krigerske internasjonale politikk.

Eliten trenger en advarsel!

Det gjærer i det den vestlige verden. Misnøyen får økende oppslutning, men det er foreløpig langt fra et opprør, og enda mindre en organisert motstand med et klart alternativ. Men økonomien er i stagnasjon, og utviklinga går mot økende fattigdom for stadig flere. En betydelig innvandring til industrisamfunn som de europeiske og USA av uutdanna og ufaglærte fra dysfunksjonelle stater og som er prega av middelalderske religioner, bidrar også til betydelig utrygghet og misnøye. Dette er en misnøye som i dag blir leda fra høyrekrefter som merkelig nok vil ha mer av økonomisk høyreorientert politikk til fordel for de rikeste. De organiserte venstrekreftene er ikke på de misfornøydes side, «venstre» ser på disse med nedlatende forakt som må oppdras (med Bokmagasiner). De fører en klassekamp fra universitet og mediene mot dem de mener er sneversynte, rasistiske og uskolerte. I medieverden fører denne overklassen denne kampen først og fremst gjennom avisa Klassekampen, der klassen som kjemper er den intellektuelle overklassen mot «rasistene, de fremmedfiendtlige, islamofobe: de tilbakeliggende vulgære».

Denne eliten trenger både motstand og advarsel. En seier for Trump, som en oppfølger av Brexit-seieren i Storbritannia, ville vært ypperlig. Og en inspirasjon til motstand mot arrogansen og den generelt ødeleggende politikken. Kanskje kan noen venstrekrefter i Europa våkne også, de som i dag ser verden gjennom nikab/burka.

Men dessverre – Trump vinner nok ikke

Likevel er det lite som tyder på at Trump kan vinne. Det er ikke nok å vinne vippestatene, han må vinne flere andre viktige stater der Clinton leder veldig klart på meningsmålingene. At så mange meningsmålinger kan ta så feil at han vinner, virker ikke sannsynlig. Men i motsatt fall veldig gledelig.

Men det er sådd et frø, stormen New York Times frykter så sterkt vil uansett få sin effekt.  

1. 

Rødts antrasistiske program: «Rødts mål er et flerkulturelt samfunn uten rasisme,   diskriminering og nasjonal undertrykking, med åpne grenser og demokratiske rettigheter for alle. » Rødts anti-rasistiske leder, Mariette Lobo skriver i tidskskriftet rødt! om Rødts politikk: «vi må stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit» og at «det heller ikke [er] en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge.»

2. 

Tjen Folket er en bitte liten politisk gruppe som holder seg med en tradisjonell kommunistisk politikk fra det tidligere Sovjet og Kina, kalt ML. Og som er ideologisk tilhenger av Stalin, men som er den ivrigste tilhenger i Norge av Sovjet- og Stalin-motstanderen Leo Trostskys linje imot nasjoner og statsgrenser. 

Spøkelset for Vestens eliter: populismen

Den vestlige økonomiske, politiske og intellektuelle eliten har fått noen politiske tilbakeslag nå, i økende grad de siste fem åra. Tross omfattende bruk av militær makt i Midt-Østen og Afrika. Eliten skjerper derfor kampen mot det de ser som årsaken til disse tilbakeslaga: populismen. For populismen er den nye politiske makttrusselen, spøkelset,  som har overtatt for den nå politisk ufarlige kommunismen og sosialismen.

Derfor kommer en tysk statsviter og idehistoriker, professor ved Princeton University (USA), Jan-Werner Müller, for å utgi ei bok med tittel «Hva er populisme?». Klassekampen trykte 24. oktober i år et intervju Nikolaj Houmann Mortensen hadde med Müller i den danske avisa Information. Her mener Müller at han avkler det han hevder er populismens antiautoritære og udemokratiske trekk. Müller skal delta i en debatt om populismen på Litteraturhuset i Oslo 3. november.

«Populismen er i dag et skjellsord, som gir assosiasjoner til publikumsfrieri og popularitetsjag, lettvint- og lettbenthet, kortsiktighet og prinsippløshet. Et kjennetegn på ansvarlighet er å bli bekymret når temaet populisme blir brakt på bane. På fellesskapets og helhetenes vegne tas det umiddelbart avstand fra populisme. I Maktutredningens elitestudie er de norske samfunnstoppene blitt spurt om hvilke problemer de stod overfor. En rekke påstander skal besvares. En av dem, «det er for mye populisme og kortsiktige løsninger», får massiv støtte. At eliten er bekymret for populisme skulle ikke overraske. Ordet «populisme» er avledet av det latinske «populus», som betyr folk. En motpol til folk er elite.» Slik innleda Tor Bjørklund sin artikkel «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen» i Nytt Norsk Tidsskrift 3-4/2004 med. 

Hva er populisme?

Som så mange ismer er ikke populisme noen fast definisjon. En av dem som tidlig studerte politisk atferd, som hvem som stemte og hva, var den amerikanske sosiologen og statsviteren Seymor Martin Lipset. I boka «Det politiske mennesket» (Political Man) fra 1959 har han et kapittel om autoritære arbeidere. Store Norske leksikon på nett lar statsvitenskapsdoktoren AndersRavik Jupskås definere: «Populisme er en betegnelse på en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til "folket", som motsetning til "eliten". Populisme er blitt knyttet til både venstreorienterte og høyreorienterte partier, samt sentrums- og bondepartier. Populisme som politisk fenomen har lange røtter, men populistiske partier har vokst i styrke i Europa de siste tiårene. Populismen i Europa har hatt sterkest innslag på høyresiden. I Latin-Amerika er det derimot venstresiden som har vært sterkest knyttet til populismen. I Øst-Europa er det også blitt observert sentrumpopulisme. Felles for populistpartiene er at de foreslår mekanismer for mer folkelig innflytelse, særlig økt bruk av folkeavstemninger.» . Se også wikipedia. 

Marsdal og Raknes uenige

Forlaget for denne boka,
*spartacus, begynner
baksideteksten med
«Høyrepopulismens spøkelse
går over Europa.»

Initiativtakeren til den sjølerklærte venstreorienterte «tenketanken» Manifest, Magnus Marsdal, ga i 2008 ut boka «Frp-koden.» Der Frp blei framstilt som et populistisk parti. Marsdal mente med den boka å ha løst «koden», det vil si årsaken til Frps politiske oppslutning og framgang, og dermed til hvordan den kan stanses. I Ketil Raknes´ bok «Høyrepopulismens hemmeligheter» fra 2012 kommenterer Raknes Marsdals bok. Raknes mener at Marsdal hevder at Frps framgang skyldes Arbeiderpartiets høyredreining (og det har han vel rett i?). Det fører til at Fremskrittspartiet vinner «på mangelen av et mobiliserende alternativ» og at «mange sympatiske mennesker stemmer på et usympatisk parti» siterer Raknes Marsdal på. Men som Raknes tilføyer: «At Frp-velgere kan ha gode argumenter i innvandringsspørsmålet, i skattespørsmålet og om velferdsstatens fremtid, får intet gehør.»

Müller kaller populister 

autoritære, voldelige og udemokratiske

Før Müller hamrer løs på populistene, sier han at «ingen blir populist av å kritisere eliten og det etablerte systemet». Det er imidlertid vanskelig å forstå av resten av intervjuet hvordan han følger opp et så fornuftig utgangspunkt. For professor Müller er ikke ute i noe analytisk forskeroppdrag. Han er som professorer flest, han ute i et politisk oppdrag som de mange elitistiske intellektuelle som opptrer som ikke-valgte politikerne.

Müller er ikke nådig mot populistene i intervjuet, og først og fremst høyrepopulistene siden venstrepopulistene i Europa er svake. Müller mener at populistene er autoritære og voldelige, også de venstreorienterte, at de er imot pluralismen og derfor imot demokratiet: «Jeg vil si at de alltid utgjør en fare for demokratiet.». «Det ene er at populistene egentlig hevder at alle mulige representanter, politikere og partier er illegitime — alle er korrupte.» Müller mener populistenes framgang er knytta til globaliseringa. «Mange populistiske partier har bygget seg opp omkring en underliggende splid om mer eller mindre kulturell og økonomiske åpenhet overfor omverdenen og minoritetene i eget land». Müller aksepterer ikke at det er en politisk uenighet mellom Trump og Clinton. Müller påstår at Trump ser på Clinton som illegitim og amoralsk.

Pluralismen — et elitedemokrati

Müller hevder at «Vi kan ikke ha demokrati uten pluralisme.»

Det må være en demokratisk rett å kunne ytre seg, organisere seg og arbeide for en politikk som ikke har oppslutning av flertallet av det folkevalgte parlamentet. Slik tenketankene driver. Det som til sammen utgjør pluralismen. Men slike rettigheter er ikke det samme som å få formell beslutningsmakt. I disse andre påvirkningskanalene, deltar bare en liten elite. Det med pluralisme er en støtte til at det kan føres politiske kamper utenom valgene. Når dette er kanalen for en elite, betyr det betyr at de mest ressurssterke kan presse gjennom sin politikk uavhengig av oppslutning i valg. Særlig når det er lang tid mellom valgene, og det ikke finnes egne folkeavstemninger om de mange sakene som de valgte politikerne føler seg fritt til å avgjøre mellom valgene, blir disse kanalene viktigere enn valgkanalen.

Ser en på hvem som deltar i disse pluralistiske kanalene, er det ikke «folk flest», vanlige folk som holder samfunnslivet i gang. Det er en elite, ofte statsfinansiert som i Norge, enten de er valgte ledere fra sine interesseorganisasjoner, ledere i aksjonskomiteer eller i den aktive selvoppnevnte eliten og i de statsstøtta mediene og på statens universiteter. De snakker som og oppfører seg som om de er valgte politikere. De har ofte de samme meningene om kriger som er «nødvendige» og «eneste mulige», utenrikspolitikken som «eneste mulige», økonomisk politikk som «eneste mulige». Sånn som nedskjæring av pensjonene. Disse har ikke tid til å vente på å få gjennomslag hos folk i valg eller i folkeavstemninger. Men presser gjennom sin politikk på autoritært og udemokratisk vis med støtte fra den ensretta eliten.

Den mest demokratiske forma er at hele folket i valg blir spurt om å si sin mening i hemmelige valg. Og etter hvert er det viktigere med flere folkeavstemninger om konkrete saker, ikke slik som nå at politikerne får blankofullmakt i fire år sammen med den pluralistiske eliten til å fatte vedtak uten folkelig støtte.

Eliten frykter folkeavstemninger

Hvorfor truer folkeavstemninger eliten? Jo, for da kan de ikke holde på med sitt skjulte spill i de innflytelsesvegene de kontrollerer. For dem er folkeavstemninger udemokratisk. Velgerne kan jo stemme «feil». Er det for mye av en gruppe mennesker, bør de få mindre å si, sier eliten. Som Venstres leder Trine Skei Grande, som mener det er feil at også de eldre skal være med å stemme i Storbritannia om fortsatt medlem i EU.  

Det er eliten som er autoritær og udemokratisk!

Lasch sin bok om elitene,
er en for lite lest bok.
Pax-bok fra 1996, utgitt i USA
i 1995,
ett år etter forfatterens død. 

Müller mener det er populistene som er autoritære. Det finnes sikkert eksempler på det. Men eliten er ikke mindre autoritær:

·       Hva skal vi da kalle dem som, etter å ha tapt folkeavstemninga om norsk medlemskap i EU, i stedet inngikk en avtale med EU som inneholder det som de tapte i folkeavstemninga?

·       Hva skal vi da kalle dem som verken vil respektere resultatet av avstemninga eller respektere Grunnlovens bestemmelser om vilkåra for suverenitetsavgivelse?

·       Og hva med en regjering og en folkevalgt forsamling som går til krig bare gjennom hastevedtak via tekstmeldinger?

·       Noe problem er det heller ikke for disse etter eget syn tolerante og antiautoritære, de krigene som USA og vestmaktene har initiert de siste åra i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Hvorfor er ikke det å gå til krig autoritært?

·       Hva skal vi kalle de «kritiske» journalistene som støtter alt dette?

Eliten bygger 

et autoritært udemokratisk verdensregime

Et klart eksempel på elitens autoritære holdning, er opprettelsen av EU og utviklinga av dens politikk høyt over hodene på folk. EU er en udemokratisk oppretta og føydalt fungerende organisasjon. Suksessen følges opp med avtaler i andre verdensdeler og dels i samsvar med EU, så som avtaleregimene TISA, TTP og CERA.

Internasjonalt bygger denne eliten opp lovverk og rettssystemer der de lar sine egne støttespillere utarbeide lover og domstoler. Under dekke av i og for seg gode formål som menneskerettigheter og støtte til politiske flyktninger. Disse lovene og domstolene bruker verdenseliten til å blande seg inn i andre stater, straffe dem økonomisk og gå til krig mot dem hvis de ikke gjør som dette internasjonale autoritære regimet av sjøloppnevnte verdensfrelsere vil. I deres verden finnes det ikke stater som de mener de ikke kan styre over, som om de praktiserer det opplyste verdensenevelde.

Respekterer eliten andre?

Populistene respekterer ikke andre, sier Müller.

• ·   Respekterer eliten sivilbefolkninga gjennom sine bomber?
• ·   Alle politikerne i den svenske Riksdagen nekta å stå i kaffekø i Riksdagens kantine hvis det stod noen fra Sverigedemokratene i den køen. Hvordan kan det overveldende flertallet i Sveriges folkevalgte forsamling, og Müller, hevde at det er å respektere andre?
• ·   Hvem er det som har karakterisert sine motstandere som kun å være «fremmedfiendtlige» hvis de er mot å oppheve statsgrensene og ønsker mindre og en mer kontrollert innvandring?
• ·   Sjukeliggjøringa av kritikerne av religionen islam, ved å karakterisere dem som «islamofobe», hvorfor er det tolerant og demokratisk? Den slags politisk diagnostisering blei særlig brukt i Stalins Sovjet for å begrunne fengslinger og dødsstraff. Men det er altså i dag en høyst respektabel betegnelse for professorer og doktorer og ledende journalister å komme med i dag. I hele det intellektuelle Europa, de som kontrollører det offentlige ordskiftet.
• ·   Er det en tolerant, ikke-autoritær og demokratisk oppførsel slik de betegner sine politiske motstandere «populistene»? Nei.

EU-motstand sidestilles med nazisme

På 1990-tallet satt jeg i styret i den europeiske sykkelorganisasjonen. Der blei særlig tyskerne helt likbleike i trynet over at noen av oss nordmenna kunne være imot norsk medlemskap i EU. Å være imot medlemskap i EU så de på som noe nær nazisme. Annen begrunnelse var for dem umulig. Det er dette miljøet Müller kommer fra og som er hans horisont, eller kontekst, for å bruke antipopulistenes eget begrep. Det synet deler Müller & co ikke bare med det norske overvåkingspolitiets tidligere Ap-vennlige sjef Asbjørn Bryhn som på 1960-tallet mente at alle motstandere av norsk EU-medlemskap var potensielle landssvikere som måtte overvåkes. Hele denne vestlige eliten som Müller er en del av, nyter en selvtilfreds og hånlig foraktende nedlatende holdning til alle som ikke deler det de ser på som et kunnskapsrikt og tolerant syn; «den eneste mulige og akseptable politikk».

Eliten er bekymra, men verst for andre

Brexit, og den økende motstanden mot deres åpenbart feilslåtte politikk på alle områder i økende grad i flere stater i Europa og oppslutninga om Trump i USA, er tegn på at de er på vikende front. De innser det sjøl. Etter lenge å ha nytt selvtilfredshetens rus. Dessverre er det bare fra høyre motstanden mot deres ekstreme politikk målbæres nå, rett og slett fordi det europeiske venstre slutter opp om og er blitt en viktig del av den vestlige internasjonale elitens grunnleggende politikk. Til dels som ideologiske førere med utvikling av språkpropaganda som «fremmedfiendtlig» og «islamofobi», og fravær av å mobilisere mot Vestens imperialistiske kriger.

Eliten heier nå fram den som de tror skal redde dem fra populismen, Hillary Clinton. Det er en verdig elitistisk fører; en autoritær kriger. Det dystre spørsmålet er bare om vi greier å nedkjempe dem, og få dem fjerna fra sine maktposisjoner før de klarer å sette i gang en voldsom internasjonal krig.