Ikke flyktninger, men uegna innvandrere

«tidsskriftet Rødt!» omtaler seg som et marxistisk tidsskrift, og redaktøren velges av partiet Rødts landsmøte.  Men fristilt fra partiets ledelse, hevdes det. Av redaktøren blei jeg blant flere, som innvandrings-entusiasten Olav Randen, spørt om skrive en artikkel om flyktninger og innvandrere, hvilket jeg gjorde. Her er, med redaktørens tillatelse, den artikkelen som står på trykk i det siste nummeret, nr 2A/2016, og som er på veg ut til abonnentene i disse dager:

Ikke som norske krigsflyktninger

Under siste verdenskrig flykta noen få nordmenn for å unngå en dødsdom eller for å slåss mot Nazi-Tyskland fra et annet land.

Dagens flyktninger til Europa flykter ikke av slike grunner. De bruker vold og lettere militære våpen for å komme inn i et annet land som Makedonia, fra et Hellas der ingen truer dem på livet eller på annen måte.

Innvandrere — drivkrafta er et bedre liv

Syrerne som kommer til Europa, kommer fra leire i Tyrkia der de ikke bombes. I Syria, er 14 millioner drevet på flukt hvorav åtte millioner internt i Syria. Det er altså et mindretall av disse som vil til Europa. Hvorfor flykter ikke alle? Og få av innvandrerne til Norge kommer fra Syria. «Selv med snarlig fred og stabilitet i Syria, vil det være millioner av mennesker i leire i nabolandene, og hundretusener på vei til eller gjennom Europa», forutsetter SSB 18.12.15.

Verdens folk får det bedre…

«For gjennomsnitts­mennesket på jorden var 2015 det beste året i historien. Og sjansen for å dø en voldelig død er drastisk redusert.» skreiv tidligere SV-leder Erik Solheim i Dagens Næringsliv 10.01.16. Og fortsatte: «Da jeg ble født [1955] var forventet levealder på jorden 46 år. Nå har både jeg og historien passert den alderen, og gjennomsnittsmennesket vil bli over 70 år.» «Den vanligste dødsårsaken for ungdom er ikke krig og terrorisme», men trafikkulykker, skreiv Solheim.

…men flere ønsker et bedre liv — i Europa

Tross denne positive utviklinga øker likevel folkestrømmen og innvandringa fra Afrika og Midt-Østen mot Europa. I 2015 var det 1,2 millioner mennesker som ville begynne et nytt økonomisk liv i Europa, og som kom fra Afrika og Midt-Østen. De som kommer er blant de mest økonomisk og sosialt vellykka i sine land. Bare fra Afrika kan det dreie seg om tre-fire millioner mennesker hvert år med et slikt ønske.

Befolkningsoverskudd

«Befolkningsveksten i Afrika, sammen med klimaendringer og privatisering av jord som presser stadig flere inn i byene…» sier Thomas Hylland Eriksen til Nettavisen 23.04.16, og legger til informasjonsmuligheten internettet gir. Magnus Blaker i samme kilde: «Det er spesielt i Afrika og Midt-Østen der det forventes enorm befolkningsvekst. 300 prosent økning i Nigeria, 350 prosent økning i Irak, 400 prosent i Kongo, 420 prosent økning i Uganda. 950 prosent økning i Niger». 

I Afrika og Midt-Østen er det et betydelig antall menn under 35 år uten utdanning og sysselsettingsmulighet. Den tyske demografen Gunnar Heinsohn konkluderer i Dag og Tid 15.04.16: «Dei vil ikkje kunne tevle på verdsmarknaden og vil difor ønskje å bli økonomiske flyktningar — men ingen vil ta imot dei».

Asylrett omgjort til en innvandringsrett

Opprinnelig har det aldri ha vært meninga at asylinstituttet skulle bli et innvandringsinstitutt. Asylordninga ville ikke blitt vedtatt hvis den skulle praktiseres som i dag, fordi det rett og slett ikke er politisk flertall i noe parlament i noen europeisk stat for dagens asylpraksis. Før den norske innvandringsstoppen i 1975 ble det nesten ikke gitt asyl av grunner som nå kalles beskyttelsesbehov. Nå omgås innvandringsstoppen ved å misbruke asylretten. For ingen enkeltpersoner har rett på asyl. Det er det bare en stat som har rett til å gi, men ikke plikt til. Retten går til i forhold til en annen stat. Norge har avslått asyl til Trotsky, Vanunu, Snowdon og Assange. Asylretten gir heller ingen krav på varig opphold slik det nå har utvikla seg, bare til midlertidig opphold.

I boka «Innvandringsrealisme» skriver Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, at når NOAS arbeidet for å få flere asylsøknader innvilga konkret og generelt, gikk de verken til politikere eller journalister. De gikk til internasjonale jurister og presset dem til å liberalisere lovverket gjennom internasjonale domstoler og traktater.

Ufaglærte innvandrere

Norge er et høykompetant land, og ufaglærte jobber reduseres sterkt. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det bli et overskudd på 200 000 ufaglærte. Og innvandrerkvinnene arbeider i stor grad heller ikke om de kommer til Norge.

SSB: «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». (rapport 2014:38). Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad på henholdsvis 27 og 26 prosent. Innvandrere jobber også kort tid. For ufaglærte lavtlønte med mange barn og hjemmeværende hustru blir det gunstigere for dem å gå over på sosialhjelp og uførepensjon alt ved 50 års alder.

Økt innvandring og økonomiske nedskjæringer gir økt oppslutning om ytre høyre

Denne utviklinga er en oppskrift på norsk og europeisk sosial uro. Alle selverklærte venstrepartier i Europa erklærer seg for innvandring, uten noen gang å nevne et begrensende antall. Samtidig som de prioriterer å kjempe for muslimske politiske rettigheter og framstøt. Bare sterkt høyreorienterte partier er for å begrense innvandringa fra den fattige verden og dempe muslimske politiske framstøt, dermed øker deres politiske oppslutning på bekostning av de venstreorienterte innvandringspartiene. Det fører til en økonomisk politikk som gir mer til de rikeste.

Forutsetninga for å få flere ufaglærte innvandrere til å komme i lavtlønna arbeid, er å gjøre det mindre gunstig å få livsunderholdning fra NAV. Det vil hardt ramme de fattigste etniske nordmenn. Den utviklinga vil gi høyrekreftene økt oppslutning for sin økonomiske politikk.

Vår skyld?

Århundrelang imperialistisk raning av «den tredje verden»s ressurser og imperialistiske kriger har svekket mange av verdens stater. Men også europeiske land har vært rasert gjennom to verdenskriger, og har likevel reist seg igjen. For ytre årsaker virker gjennom indre. Det er de indre forholda i et land som bestemmer evnen til å utvikle nasjonal politikk. Slik Russland og Kina har vist er mulig, tross langvarig utenlandsk undertrykking. Norge fikk ingen utviklingshjelp for å utvikle sitt næringsliv fra tidlig på 1800-tallet til det nasjonale oljeselskapet blei oppretta på 1970-tallet, eller til å utvikle velferdsordningene.

Nasjonal sjølråderett

Løsninga er verken å ta hundretusener av verdens fattige til Norge, bombe dem eller la statsfinansierte norske organisasjoner ta over oppgaver som hører til enhver stats eksklusive oppgaver. Stater bør heller følge Russlands/Sovjets og Kinas eksempel med brudd med og nedkjemping av alle fremmede staters interesser i sitt eget land. Slik utvikles et nasjonalt lederskap.

Det er rasisme å si at mennesker i afrikanske og land i Midt-Østen ikke er i stand til å utvikle nasjonal uavhengighet og skape utvikling slik nordmenn og innbyggere i mange andre moderne utvikla land har gjort. Utviklingshjelpa med individuell enkelthjelp til verdens fattige og krigsofre ødelegger for landenes eget ansvar og sjølstendighet.

Fotball-EM: Idrett, pengekamp eller politikk?

EM-logoen, fra UEFAs
nettside

I dag starter noe som kalles sluttspillet i fotball-EM. Er det viktig? Tja, det kommer en kort tid til å engasjere mange, men på langt nær alle. Sjøl har jeg brukt altfor mye tid på å se fotball gjennom et langt liv. Hvor mye glede har jeg fått av det, lurer jeg ofte på. Jeg husker ikke så mange av de kampene og resultatene, bare noen få. Og enkelte skåringer. Noen ganger har det vært litt forventninger på forhånd, med noen få gleder og kanskje mest skuffelser i ettertid.

Avansert idrett i dag er prestasjoner på høyt nivå, med forberedelser og kunnskap om generell trening kombinert med den enkeltes forutsetninger. Dette kreves det store ressurser til. Verdens beste idrettsnasjoner blir derfor også ofte de samme som de økonomisk og militært mektigste statene. Ikke minst er det i fotball penga som er en helt nødvendig forutsetning, særlig ser vi det i klubbfotball.

I EM er det landslag som konkurrerer, europeiske og noen fra Østen og Asia (som Israel og Tyrkia). For fotballspillere er landslaget nærmest som en fritidsbeskjeftigelse å regne. Det er klubblaget som er jobben deres, der de tjener masse penger. Landslag er kanskje litt gøy, og muligens ære, hvis et slikt begrep i det hele tatt kan fortrenge pengeinteressene. Statsborgerskap kjøpes også i større grad som når en bytter klubblag. For mange fotballinteresserte er også landslag mindre viktig enn det klubblaget de holder med, og for norske fotballinteresserte: det engelske klubblaget de regner som «sitt». Utviklinga mot mindre betydning for landslag, er også noe som passer til ønskene til den internasjonale politiske og økonomiske eliten. For de skal jo ha flest mulig unioner og minst mulig nasjonalt sjølstyre. De venstreorienterte i Europa er veldig enig i en slik politisk og økonomisk utvikling, og de vil nok lide sterkt av den oppmerksomheten som nasjonene vil få gjennom EM-turneringa. For de norske «venstreorienterte» svir nok nasjonsoppmerksomheten  ekstra hardt bare tre dager etter 7. juni.

Jeg liker best at såkalte «underdogs», små David-er, som overraskende vinner. Slik Hellas vant EM i 2004 og Danmark i 1992. Yndlingsvinner i år er derfor Island, et stykke foran Sverige som nr to. Alt er mulig, men det mest sannsynlige inntrer likevel som oftest. Hjemmelag har en tendens til å gjøre det godt, men kan virkelig Frankrike vinne på hjemmebane igjen som de vant VM i 1998? Neppe. Spania, Portugal og Belgia vil sannsynligvis gjøre det godt. Gary Lineker er svært kjent for å ha sagt: «Fotball er en enkel sport. 22 mann jager en ball i 90 minutter og til slutt vinner alltid Tyskland». Det er en svært god oppsummering av internasjonale fotballmesterskap etter siste verdenskrig, der Tyskland er det klart beste laget når en ser på semifinale- og finaledeltaking i VM (bedre enn Brasil). Det er vanskelig å forstå at det ikke har noe med kultur å gjøre, når Tyskland gang etter gang klarer å holde samholdet og konsentrasjonen oppe i nær en måneds turnering, der andre lands spillere oppløses i individuelle stridigheter. 

Mens fotballinteresserte nordmenn flest tror at England, nærmest et fylke i Storbritannia, og som lider av det Rune Bratseth kalte «engelsk syke», tror at fylket England er verdens beste fotballsted. En kjempestor misforståelse. Derfor er det alltid med stor fryd når jeg kan oppleve at det er Tyskland som vinner et mesterskap nok en gang, mens de norske fotballinteresserte blir skuffa over deres eget lag: England.

I år synes jeg England, eller et av de andre britiske fylkeslaga som Wales og laget fra det okkuperte Irland, Nord-Irland, likevel kan unnes en seier. På ett vilkår: de stemmer for å melde seg ut av EU den 23. juni. Men det er jeg dessverre ganske sikker på ikke kommer til å skje.

Den politisk mest «ubehagelige» vinneren for de mektigste i Europa og USA vil uten tvil være Russland. Så derfor holder jeg med dem. Mens EU-kommisjonen og Nato-sekretariatet naturlig nok heier mest på Ukraina, foran Tyrkia.

Jeg har ett EM-forsett: Ikke la hverdagen min styres av alle disse kampene. Jeg veit at det «i lengdens løp» (et uttrykk fra Solbergelva) ikke betyr noe og bare er bortkasta tid. Jeg skal skjerpe meg på å lese bøker i stedet for å se på kampene. Bortsett fra noen av de siste kampene — hvis de blir politisk og personlig interessante.

E-18: Mer biltrafikk, og kollektivtiltak som er avhengig av bilkjøring

Min kronikk i Aftenposten 12.11.07,

En overlykkelig byregjering med Miljøpartiets samferdsels-byråd Lan Marie Nguyen Berg  i spissen kaller E-18-løsninga for en miljøseier. Det er det overhodet ikke. For det er jo ikke satt foten ned for mulighet for flere til å kjøre bil vestfra og inn til Oslo, det er bare utsatt et par år. 

Det er mulig at dette kan sies å være et godt politisk håndverk i betydninga det som var maksimalt å oppnå for et parti med så liten oppslutning som MDG. Når det ikke er tvil om at et overveldende stortingsflertall uansett ville tvunget gjennom en ny kjempestor E-18 vestfra, og det kommer et overveldende stortingsflertall også til å gjøre. Med tidligere Ap-samferdselsminister Terje Moe Gustavsen som vegdirektør, har Vegdirektoratet også tatt en mer aktiv politisk bilvennlig holdning.

«Pakka» er et ledd i tilrettelegginga for økt biltrafikk vestfra inn til Oslo. NHO kommenterer enigheten om pakka slik: «Det er en stor lettelse at vi endelig får en utvidelse av E 18.» Realiteten er slik som en beboer langs E-18, 74-årige Terje Tollefsen, sa til Aftenposten: «Det er jo slik at økt tilgjengelighet for motorisert ferdsel vil bidra til økt trafikk med motorisert ferdsel. Med hensyn til klima og miljø er det uheldig», sier Tollefsen. Det har aldri skjedd før i verdenshistoria noe sted i sterkt trafikkerte områder at noen har kunnet vegbygge seg ut av køer. Og det vil ikke skje med ny E-18 I Bærum og Asker heller. For hver ledig plass på vegen står det mange biler i garasjen og venter på plass til å kjøre på jobb, for at eieren skal slippe å reise på tog og busser med vanlige folk. Derfor ivra Henry Ford for stadig breiere veger; han ville jo selge flere biler.

Det er vedtatt å bygge bare 1,5 km nå, men resten skal bygges også, er det vedtatt. Denne 1,5 kilometeren får i følge flere avisoppslag to felt og et tredje «forbikjøringsfelt». Dette er tre felt, for der det i dag er to felt på motorvegen, er jo det andre bare et forbikjøringsfelt. Det er feil å kjøre fast i det. Å kalle det tredje feltet for et forbikjøringsfelt er derfor en bløff.

Alle de løsningene som er for vegløsninger som Bærumsdiagonalen og Gjønnesdiagonalen og alt det de heter, sies å være for å skåne bomiljøet for biltrafikken. Det stemmer nok, men også for å legge til rette for mer lukrativt kjøp og salg av boliger. Alt dette er jo bare for å legge til rette for mer bilkjøring, og mer bilkjøring med bedre samvittighet. Hvis ikke alle veger legges i tunnel, følger det med nødvendighet at sterkt trafikkerte veger før til slum langs disse vegene. Men ett sted skal jo fattigfolk også bo, for de kan jo ikke tro at de skal bo blant professorene i Ullevaal hageby.

Bompengene skal økes. Ikke så mye, ubetydelig for oss som skal kjøre sjelden gjennom bomringen. Likevel hevder vegdirektøren at trafikken dermed blir redusert med 11 %, mens pakka sjøl forutsetter 15 prosent. En sånn reduksjon blei avvist av andre, uten at jeg fant tilbake til hvem som sa det. Mange av disse vestfra har firmabetalte biler og full dekning for alle utgifter. På 1990-tallet var minst en fjerdedel av personbilene i Oslo firmabiler. De kommer til å kjøre som før, bompengene betyr ikke noe som helst for dem. Bompengene tas igjen på prisene på firmaenes produkter eller tjenester.

Det hevdes at 73 % av bompengene skal gå til kollektivtiltak, 13 prosent til sykkeltiltak og 15 prosent til veg. Det som er viktig å huske på, er at om målet om betydelig redusert biltrafikk nås, så raser hele Oslopakke 3 sammen, og alle penga som skal gå til å finansiere kollektivtiltaka og sykkeltiltaka forsvinner. Oslopakke 3 forutsetter at det grønne skiftet er en nullitet. Det forstår jo egentlig alle når vi tenker etter, men det er greit å få det fastslått så klart som dette.

Oslo må redusere biltrafikken med mer enn 25 prosent innen 2030 om målene i Klimameldingen skal nås. Se analysen fra Urbanet Analyse. Så stor reduksjon er utafor enhver praktisk og politisk rekkevidde.

Jeg er ikke mot bompenger som en form for betaling for å bruke energi og areal det er knapphet på for å frakte en person fram i ett tonn jern (med Tesla: mer enn to tonn). Men som finansiering av kollektivtiltak blir koplinga feil. I Berlin finnes det t-bane, busser, S-bane over bakkenivå og trikk i øst. Uten en krone i bompenger for bilistene. I München tidlig på 1990-tallet bygde de signalanlegg som gjorde det mulig for t-banene å kjøre med ett minutts mellomrom, også der uten bompenger. Noe altså Norge og Oslo bare har råd til hvis tilstrekkelig mange kjører bil inn til Oslo.

Norge har penger til varige infrastrukturtiltak. Men pengene brukes i stedet til å drive våpenindustri og betjene finansfyrster. Det verste er at oljefondet kan fordampe i intet ved økonomisk verdenskrakk, krig og finanssammenbrudd. Sjøl om det ikke er så sannsynlig i svært nær framtid at fondet skal fordampe, skader det ikke å ta noen milliarder til varige infrastrukturtiltak som t-bane- og togtunneller, skinnegang for trikk mm. Slike tiltak vil ikke fordampe i krakk. «Tunneller og skinneganger står om enn tårnene faller», for å skrive om en salme. Men får Oslo-regionen slike infrastrukturtiltak fra spareboka vår, må selvfølgelige også andre landsdeler få tilsvarende.

Det blir nok en del bedre kollektivtiltak i og nær Oslo, og sykkeltiltak og. Det er bra. Men biltrafikken vil ikke bli redusert, og klimamålene vil ikke nås. Men er det virkelig noen som tror på at klimamålene er alvorlig ment?

7. juni-flagging — gir næring til nazisme og rasisme

Igjen kommer det til 7. juni, og at vi skal feire at stormannsgale og provoserende norske politikere oppløste unionen med Sverige helt egenrådig så langt tilbake som i 1905 — i en bisetning i et stortings-vedtak. 

I dagens globale verden som trenger samarbeid, og med de lengsler og politiske mål et overveldende flertall i Stortinget har, sammen med alle andre innflytelsesrike personer som journalister og den oppegående intellektuelle politiske eliten og de moderne fredligsinna bombeivrige og humane venstreorienterte. 7. juni er et symbol på en egoistisk og nasjonal tankegang, alenegang, og som nærer inspirasjon fra nazisme og rasisme. Mens vi i den politiske hverdagen strever med å samarbeide gjennom FN, EU og Nato, og utvide til de helt nødvendige avtalene som TISA. For å unngå økonomisk stagnasjon. Vi lykkes med underordning under disse sammenslutningene, og da virker bare 7. juni og markeringa av en provoserende og krigstruende oppløsning for mer enn hundre år sia av en fornuftig og rasjonell union som den med Sverige — ja, bare vulgært og upassende.

Nå har vi nærmet oss én verden, med masse traktater som binder og pålegger oss som om vi var i en union. Traktatenes unionsfellesskap binder heldigvis de små og maktesløse statene til å følge stormaktenes erfarne og kloke regler. Rett nok er ikke disse unionssamlende traktatene særlig kjent blant innbyggerne i landene, men dette peker likevel veg for den store felles flerkulturelle verden. Ofte er det nødvendig at de kloke og innsiktsfulle går foran og tar en ledelse, slik USA og EU gjør. Og så skal vi dumme små innbilske og kunnskapsløse heimfødinger her langt utafor folkeskikken i det kalde nord, tru at vi skal være oss sjøl nok? — Flaut, er det!

Våre ledere har sviktet oss, når slikt bakstreversk og autoritært bølleri som 7. juni-flagging fortsatt kan få herje. Det skyldes nok at vår kloke og handlingsdyktige leder Jens Stoltenberg midlertidig er utlånt til viktig internasjonalt unionsarbeid. Kommer han tilbake, er jeg sikker på at han får satt en stopper for denne meningsløse markeringa slik han fikk omgjort 8. mai til en moderne krigsdag. I ei ny tid med en global verden kan det bare være én union: vår felles verden der alle mennesker er lenket sammen hånd i hånd i unionistisk glede under ett felles verdensflagg. For noe må vi da ha lært av kampen mot rasisme og nazisme?

7. juni som unionsoppløsningsdag kan Stoltenberg klare å få omgjort til unionenes samarbeidsdag. Sammen med de verdensbevisste lederne i Venstre og MDG, journalistene under Kjetil Wiedswangs anarkistiske unionsfane og den nye moderne venstresida fristilt fra fortidas feil og som endelig har tatt et humanitært ansvar for verden, bort fra gammelt nasjonalistisk tankegods. Men i påvente av Stoltenbergs tilbakekomst:

• ·   Fjern 7. juni som en flaggdag nå, den bygger opp under rasisme og nazisme!
• ·   Gjør 7. juni til unionssamlingenes dag, det er moderne det!

PS: 

Beklager at jeg ikke hedra de tolerante og framsynte professorene Thomas Hylland Eriksen og Bernt Hagtvet i denne sammenheng, men ingen kan da vel være i tvil om at de åpenbart kanskje er de viktigste støttespillerne for å motarbeide 7. juni-flaggingas motbydelige nasjonalegoistiske, autoritære og nazistiske budskap (en ære de må dele med Le Monde Diplomatic, Morgenbladet og trotskistene i mikroskopiske «Tjen Folket»). Uten deres objektive og nøytrale belærende kunnskapsarbeid — hvor hadde vi stått da? Veldig takk til dere begge!

Jonas «Ryanair» Støre: Ap/LO med Ryanair mot Gardemo-tilsatte

Det er ikke bra at noen mister jobbene sine. Men det har skjedd og vil måtte skje hvis ikke den økonomiske utviklinga skal stå stille. Ikke minst Ap og LO har stått bak en økonomisk utvikling gjennom årtier som har hatt som forutsetning at noen har mista de eksisterende arbeidsplassene. For at andre har fått nye. Som da Norsk Tipping blei flytta til Hamar fra Oslo i 1975 med Ap i regjering — under store protester.

Mot manges politiske motstand blei flyplassen på Fornebu lagt ned, fordi det blei hevda at Oslo og Sør-Norge trengte en ny hovedflyplass. Mange tusener mista arbeidsplassen sin i Bærum-kommunen. Det blei brukt atskillige milliarder på å bygge Gardermoen, og på tilbringertjenesten dit med Flytoget og bygging av Romerikstunnellen.

Å opprettholde Torp ved Tønsberg og åpne Rygge ved Moss i 2007, blei et resultat av en omkamp om plasseringa av hovedflyplassen på Gardermoen. Åpenbart for å svekke Gardermoen. Innført av regjeringa Bondevik. Bondevik gjorde også særunntak for mer taxfree salg av alkohol for å gjøre Rygge til en større utfordring for Gardermoen. Nå gikk det ikke som Bondevik og hans Gardermo-motstandere i Østfold ville. Gardermoen blei en suksess som hovedflyplass, både for passasjerer og flyselskaper.

Rygge mislyktes, må initiativtakerne Olav Thon, Orkla, Østfold Energi og Østfold fylkeskommune, konstatere. De må innse at dette blei en dundrende fiasko: «særlig ruter til de største norske byene, pluss Stockholm og København, for å gi et godt tilbud til forretningsfolk», som daværende nye administrerende direktør sa til Aftenposten ved åpninga i 2007. Aftenpostens Pål Vegard Hagesæther skreiv 27. mai i år: «Ni år senere er flyplassen langt unna å være et nav for det lokale næringslivet. Du kan verken fly innenriks eller til de nordiske hovedstedene fra Rygge. Disse rutene er blitt forsøkt, men de var ikke lønnsomme.» «I dag er Rygge helt avhengig av Ryanair … Det er på tide å innse at det ikke er marked for en flyplass på Rygge. Den har overlevd blant annet grunnet taxfree-ordningen (flyplassen fikk til og med Ryanair til å lempe på sine strenge håndbagasjeregler…)»

Rygge er i virkeligheten lagt ned helt uavhengig av flyseteavgiften. Verken passasjerer eller flyselskaper vil bruke plassen. Ett selskap kan ikke holde liv i plassen, særlig ikke et selskap som grovt underbetaler sine ansatte, og som ikke en gang er ansatt i og betaler skatt til Norge. Et selskap som til og med har skifta strategi, for selskapet har innsett at det taper penger på å holde seg unna de sentrale flyplassene og begynner nå å fly fra hovedflyplassene. Men Ryanairs leder Michael O´Leary har klart å ta en lederposisjon i den politiske kampen for Rygge og mot passasjeravgiften, på en temmelig unorsk og aggressiv måte. Flyseteavgiften skyves helt feilaktig fram som årsaken til at Rygge legges ned. Den er åpenbart ingen grunn for Ryanair eller årsak til Bondeviks og Olav Thons fiasko med Rygge. Men Michael O´Leary har fått med seg LO- og Ap-toppen i kampen for Rygge og mot flyseteavgiften. Han tillates å få en lederposisjon i kampen for å bevare Rygge, enda han sjøl uavhengig av avgiften ville flytte fra Rygge. For LO/Ap-toppen ser de denne kampen som et ledd i å bruke alt som brukes kan for å svekke regjeringa.

Men er virkelig denne kampen mot 

avgiften sammen med Ryanair et lurt politisk trekk?

• hvilken prinsipiell lammelse er det ikke Ap påfører seg i en regjeringssituasjon når de går med på at en avgift på 88 kroner kan rasere næringsgreiner? Ingenting tyder på at disse 88 kronene er et problem for flypassasjerene (mindre enn det 0,6 liter øl koster på Gardermoen), selskapene legger også avgiften ulikt med større andel av de 88 kr på de dyreste billettene, ikke de billige. Det koster 300 i bompenger å kjøre tur-retur Oslo-Hamar i dag, og mer skal det bli. Hamar og E-6 legges ikke ned av den grunn.
• LO/Ap-toppen prioriterer kampen mot regjeringa så sterkt at de går i allianse med hvem som helst. Blir Michael O´Leary nå invitert som æresgjest på Aps landsmøte? Støre, Giske og       O´Leary arm i arm som de nye kampfellene?
• Hvordan vil Ap bevare Rygge? Nekte Gardermoen å bygge ut, og tvinge Avinor til å legge flere utenlandsturer og innenriksturer fra Rygge? Ap markedsfører seg som et ansvarlig parti. Men i Rygge-saka viser de at det ikke en sammenheng i Aps politikk, og at de ikke har en miljøpolitikk. Ap oppfører seg bare som det de ellers kaller «et uansvarlig protestparti». Men det er greit å se det dokumentert.