De tusen høvdingers parti

Så ga hun etter for presset og meldte sin uorganisatoriske avgang, lederen for Senterpartiet, Liv Signe Navarsete. Hun trakk seg fra kampen om å beholde det ledervervet landsmøtet hadde valgte henne helt til 2015. Sett utafra er det svakt at en leder for et så tradisjonsrikt parti gir seg for et eksternt og internt press i strid med ordinær organisasjonskultur. Presset fra det politiske kommentatorkorpset var stort, men størst var det egentlig fra egne partikretser. De mange ordførerne i Senterpartiet og mange lokallederne snakka villig i de mikrofonene NRK putta opp i ansiktet på dem, og i de telefonene andre politiske kommentatorer ringte rundt til resten.

For det første er det grunn til å peke på at Senterpartiets problem ikke er hvem som er leder eller ledere. Valgoppslutningen over tid viser en klar og konsekvent rett nedadstigende linje langt under sperregrensa for utjamningsmandater — helt uavhengig av hvem som er partileder. Se Bernt Aardals figur over oppslutninga over tid her. I tillegg har den siste interne stormen bekrefta at  Senterpartiet er et anarkistisk parti med tusen uregjerlige høvdinger rundt omkring i hele landet. De mange velvillige kritikerne av Navarsete som mer enn gjerne stilte opp for medienes agenda om å kaste en partileder, viser det. De er ordførere og sentrale politikere lokalt rundt om i landet. Når de opptrer slik de opptrer, og samtidig hører med i den politiske elitedivisjonen, må vi kunne si at de veit hva de gjør. De er overhodet ikke interessert i sitt eget parti og å opptre lojalt. Dessuten er de fleste eldre menn fra distriktene. Etterkrigstidas utvikling med dialog og likestilling mellom kjønna har ikke nådd dem. De er klart i utkanten av det som i dag er norsk hverdagslig og politisk virkelighet, ikke bare geografisk.

En ny leder vil ikke kunne snu Senterpartiets lenge nedadgående tendens, og langt mindre kunne ta et oppgjør med de tusen udisiplinerte lokalhøvdingene. Det vil måtte ta laang tid. Det er egentlig helt utrolig at de klarte å holde seg tilbake under siste EU-strid og under Inger Anne Enger (tidligere Lahnstein). 

Hovedproblemet - politikken

Disse tusen høvdingene skjønner ikke åssen de skal oppnå økt oppslutning om partiet. De er flink til å forhandle seg til politiske posisjoner lokalt, men det er selvfølgelig fordi de har en temmelig «fleksibel» politikk, det vil si med lite særegent innhold. De har ikke politisk innsikt til å skaffe seg allianser med den befolkninga som øker, bybefolkninga. I stedet kjører de på for utrydding av alle rovdyr og rasering av skog og motorisert eksos i all friluft, og føler seg svært så stolte og fornøyde med disse miljøfiendtlige krava. Som et grønt parti for landbruk og bruk av naturens ressurser, kunne de kanskje gjort noe for å skaffe seg allierte i den bybefolkninga som i Norge har vært en drivkraft for verning av miljø og natur. Men nei, brøyte seg fram med våpen og eksos i naturen på arrogant vis, det er deres svar.

Hvorfor lederskifte nå: Sterke krefter i Sp vil til høyre og inn i Høyreregjering

Hvilket villspor de er på, viser bare det at de valgte Ola Borten Moe som nestleder. Moe står åpenbart for ei ny høyrelinje. Men først av alt står han for «Meg, meg og meg». «For jeg er dattersønn til Per Borten!». Tidligere leder av Senterungdommen, Johannes Ringdal, sa til dagbladet.no 10. januar at «Ola Borten Moe har opptrådt som en illojal og maktkåt ladejarl som har gjort alt for å svekke partilederens autoritet.» Moe gir i det hele et svært lite sympatisk inntrykk offentlig, som en arrogant nedlatende besserwisser. Men han vil gi mot de alle de gamle konservative bøndene som har måttet finne seg i en lang rekke kvinnelige partiledere. Alle som ønsker Senterpartiet ekstra fart ut av Stortinget, skal selvfølgelig ønske seg Moe som ny leder eller i sentral posisjon. Han har sluppet unna det nærmest kriminelle valget av trase for en kraftledning på Vestlandet tilpasset et lokalt partimedlem, tvers gjennom et friluftsområde. Men det vedtaket kan ramme også han når noen tar det opp for å fjerne han.

Hvem vinner slagsmålet?

Hvordan er styrkeforholdet mellom de tusen lokale høvdingene — eller de tusen ladejarlene? Den tilsynelatende samlende kandidaten, «skyggen» i flere år, Marit Arnstad, sa til Dagbladet 16.01. at hun advarer på det sterkeste mot å fjerne Ola Borten Moe med hennes mulige kandidatur som begrunnelse, som noen av Sp-høvdingene har gitt inntrykk av. Det virker usannsynlig at dette udisiplinerte slagsmålspartiet skal kunne samle seg om en varig samlende ledelse og politikk innen det ekstraordinære landsmøtet 7. april. Noen kommer til å føle at de har tapt. Vinner høyresida fram med Moe og Sandra Borch i spissen, vil nok sentrum og venstresida finne seg i det. Taper derimot høyrefløya, vil de fortsette kampen gjennom et villig politisk kommentatorkorps.

Det virker mer enn usannsynlig at Senterpartiet kan fortsette omtrent som før og tro at ikke den klare rette linja i retning en oppslutning på under 4 prosent skal kunne snu — med samme politikk og samme slags folk i ledelsen.

Ja, elbilen er en del av miljø- og trafikkproblemene i byene !

Dette er et svar til Norsk elbilforenings innlegg på nrk.ytring:

Elbilen er akkurat som andre biler i byen, den står i vegen for busser, trikker, syklister og gående. Den krever som andre biler store arealer til parkering, og den bidrar til forslumming av boligområder der bilvegene går.

Det finnes ingen bilproduksjon som ikke skjer med fossil energi, heller ikke en eneste elbil. Denne produksjonen er selvfølgelig miljøskadelig. Av all produksjon av elektrisk energi i verden (2011), var 68 % produsert fossilt, 12 % kom fra atomkraft og bare 16 % av vannkraft. Derfor tror jeg på de beregningene som er gjort om at den totale miljøbelastninga for en elbil som går på fossilt produsert elektrisitet, belaster miljøet mer enn en bensinbil. Bare i Norge, om sommeren når vi ikke importerer kullkraft, kan sjølve energibruken pr km for en elbil være til fordel for miljøet. Men også om sommeren kjører elbilen i kollektivfeltene og øker bilbruken i byene som hindrer framkommeligheten for busser, trikker, syklende og gående, og sprer vegstøv.

Kommunikasjonsdirektøren i Elbilforeninga, Petter Haugneland, skriver fra pappapermisjon på twitter at jeg skal sette meg i en lukket garasje med en dieselbil på tomgang i to timer, for at jeg skal innse at en dieselbil avgir gass. Saklig og seriøst? Men jeg har aldri noen gang, siden jeg for første gang for mer enn tjue år sida gikk imot elbiler som miljøløsninga på trafikkproblemene i byene, benektet at elbilen ikke slipper ut eksos der den brukes. Jeg er ikke opptatt av så snevre kortsiktige betraktninger. Det er for lengst av alle innsett at miljøproblemene bare kan løses om vi ser på «livsløp» til alle inngrep vi gjør i miljøet, fra høsting til avfall. Da blir resultatet av elbilen ikke på noen måte så positivt som elbiltilhengerne har klart å få politikerne til å tro på.

Det som hjelper på miljøet i Oslo, er å få til køprising, innføre parkeringsrestriksjoner og bruke milliardene til elbilstøtte til å ruste opp kollektiv- og sykkelnettet. Det må selvfølgelig også ramme elbilbrukerne. Dette vil kunne føre til en bilbrukreduksjon i Oslo på opptil 25 %, og vil være det miljøtaket som monner, ikke elbilbruken. Dette går også Civita inn for, og begrunner tiltaket med køfjerning for økt framkommelighet. Se Dag og Tid-journalist Therese Solliens artikkel i siste 2013-nummer. 

Det finnes ingen rimelighet i den totale pakka med fordeler for elbilbrukerne som elbilbransjen har fått. At elbilbrukerne som de eneste som skal få kunne reise gratis rundt i Norge hvor de vil, ikke betale skatt som andre på verken nykjøp, videresalg mm, hva skal det kalles? Det finnes bare ett ord for disse fordelene, og det er meningsløst. For meg er det viktigere å få fjerna disse fordelene raskest mulig, og det er viktigere enn å bekjempe mytene om den miljøvennlige elbilen og fjerne elbilen fra sykkelfeltene.

Den politiske betydninga av elbilbruken er at den kan brukes som forsvar av den miljøskadelige massebilismen. Å gå imot den nye E-18 vestfra inn til Oslo, som vil fylle Oslo by med flere biler fra Asker og Bærum, blir vanskeligere når begrunnelsen for den økte biltrafikken hevdes å skje med «den miljøvennlige elbilen».  

De som arbeider for å redusere miljøødeleggelsene kjemper i politisk motvind internasjonalt som nasjonalt. Det er kanskje derfor det er blitt en ny politisk linje fra store deler av miljøbevegelsen om at «vi må finne noe å være for», og derfor prioriterer ned de vanskelige tiltaka som monner. Kanskje har de gått på kurs hos kommunikasjonsrådgivere, og mange er kanskje også redde for å bli kritisert av Fredric Hauge?

Det er statsvitenskapelig interessant å se hvordan noen vedtak framstår nærmest som kuppaktige, uten en vanlig politisk prosess. Mest trukket fram er vedtaket om privatisering av elverkene. Men vedtakene om de gunstige elbilfordelene hører med til denne nye norske politiske beslutningsprossen. Jeg håper at elbilfordelene ikke overlever en politisk debatt om dem, men økonomiprofessor Einar Lie har nok mye rett når han i Aftenposten 12.12.13 skriver: «Når grønne småbilentusiaster inngår et interessefellesskap med pengesterke personer som liker fart og kraft, får vi en sterk koalisjon som vil argumentere for at dette er en fin måte redde verden på.»

Meningsløse fordeler til elbil

Dette innlegget stod i dag som kronikk på Nrk Ytring. Det blei tidligere tilbudt Aftenposten og Klassekampen, men ingen av disse to avisene ville trykke denne kronikken min:

Bilismen er et betydelig miljøproblem. Produksjonen av hver bil krever 20 fat olje, og 500 000 liter vann. Vanlig bruk, og vedlikehold og vask av bil krever også betydelige miljøressurser. Veger krever enorme arealer i byer og tettsteder, og områdene der biltrafikken samles fører til luftforurensing på grunn av eksos og vegstøv og til støyplager. Boområder forslummes der trafikken går, og de mange bilene med bare en person i hindrer framkommeligheten for busser og trikker og dermed for folk flest og trafikkavviklingen i og til og fra byene. Store arealer der det er knapphet på arealer båndlegges til parkerte biler. Hver år dør det opp mot 200 mennesker i Norge som følge av biltrafikken, og flere tusen skades og belaster vår helsevesen med betydelige utgifter. Likevel er det én bil som har fått ry på seg for å være nærmest et miljøtiltak; elbilen. Elbileierne subsidieres med milliarder hvert år, og gis forrang foran kollektivtransport og syklister. Men el-bil-satsinga som et miljøtiltak er bare meningsløst, og satsinga på den er miljøskadelig.

Elbilene har fått fordeler som ikke står i noe som helst forhold til dens miljøfordeler. Kjøp og bruk av elbil er gitt store stimuli: Mens det er 100 % engangsavgift på personbiler med forbrenningsmotor, er det ingen avgift på elbilen. Det er ikke merverdiavgift ved kjøp av elbil, og årsavgiften er sterkt redusert. Drivstoffet til elbilen, elektrisitet, gis gratis av stat og kommuner, samtidig som det offentlige betaler for bygging av «bensinstasjonene»; ladestasjonene. Bilen parkerer gratis over alt, særlig viktig er det i byene. Elbil er også fritatt for bompenger. En svært viktig fordel for elbilen, er at en føreren i elbilen kan få kjøre i kollektivfeltene og ta plassen fra busser med 70 passasjerer. Mange har derfor kjøpt en elbil som bil nr to, for å slippe å reise kollektivt og for å kunne bruke bil inn til og i byene.

Fordelen ved elbilen er den effektive elmotoren i forhold til forbrenningsmotoren. Rundt 90 prosent av tilført energien i en elektromotor blir omgjort til framdrift, i motsetning til forbrenningsmotoren som bare omgjør rundt 10-20 % av energien til framdrift. Men elektromotorens energifordeler reduseres når energien ikke kommer direkte fra en strømledning til motoren, men fra en elektrisitet som er samlet opp i et batteri. Ethvert elbilbatteri må lades opp med ekstra energi, overlades. Mer jo oftere det er lada opp. Laderen har også et betydelig energitap, og bruker energi også på å varme opp batteriet. Ladinga av batteriene betyr sløsing med den miljøbelastende produksjonen av elektrisitet. Det tar dessuten lang tid å lade opp et elbil-batteri som har gått tom for strøm, og det vil neppe noen gang lønne seg å legge opp strømkapasitet til at mange biler kan lade opp batteriene raskt. I tillegg er produksjonen av disse lite effektive bilbatteriene er ekstremt miljøskadelige med en meget energikrevende prosess.

At den samla miljøbelastninga (klimafotavtrykket) ved en elbil og bruken av den er noe særlig mindre enn en forbrenningsmotor, er svært tvilsomt. Professor Anders Hammer Strømman ved NTNU hevder at elbilen drivi på ikke fornybar energi ikke er noe særlig bedre enn en tilsvarende med forbrenningsmotor. I Norge vil elbilen, sett bort fra bilens øvrige ulemper, være noe bedre, gitt at den ikke bruker importert kullkraft.

Den mest solgte bilen i Norge i oktober, var en amerikansk elbil, Tesla. Nær to tusen vil bli solgt av den i Norge i år. Den veier to tonn, det dobbelte av en vanlig personbil. Den kan oppnå en fart på 100 km/t på fire sekunder. Den koster mellom 400 000 og 600 000 kroner, avhengig av utstyr. Hadde den vært en bil med forbrenningsmotor, ville den ha kosta mer enn det dobbelte. Alle Teslakjøperne i Norge, velstående kjøpere, blir dermed subsidiert med rundt 1 milliard kroner bare i engangsavgift i 2013. De andre økonomiske fordelene kommer i tillegg. Tesla er en bil som belaster vegnettet ekstra med sin tyngde, og er ingen fordel å «møte» i kollisjoner. Mens sikkerhetsutstyr for barn i bil ikke er fritatt for avgift, er altså Tesla det. Subsidieringa av elbileierne er betydelig når salget av alle elbiler vil utgjøre over 11 % i 2013.

Beklageligvis har leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, uttalt at «Økt bruk av elbiler er svært viktig for å redusere helseskadelig luftforurensing, så dette ønsker vi velkommen». Det er ikke bare skuffende sagt, men direkte feil. Å satse på bilismen som Naturvernforbundet med dette gjør, er verken «svært viktig» eller å «redusere helseskadelig luftforurensing». Haltbrekken uttaler seg som om han ikke har hørt om svevestøv fra piggdekk eller støy (støy fra biler skyldes dekk og luftmotstand, også fra en elbil). Elbilen har én eneste fordel i forhold til andre biler, og det er en den ikke avgir eksos der den brukes. Men den belaster miljøet og klimaet der energien den bruker produseres, som også denne bilen trenger for å kjøre. Og elbilen, akkurat som biler med forbrenningsmotor, forurenser miljøet ved bruk, lokalt som globalt, og fører til de samme miljøproblemene.

I framtida må energibruken ned, og energibruken må over fra fossil til fornybar energi. Men også produksjon av fornybar energi er miljøbelastende: elver uten vann, store oppdemminger, vindmølleparker. Derfor må også fornybar energi brukes med omhu. Og bruk av denne begrensa ressursen, til og med gratis, til noe så håpløst miljøskadelig og ineffektivt som privatbilismen, er uakseptabelt. De statlige økonomiske stimulansene til elbilen forsterker bilbrukens negative sider og hindrer politisk og økonomisk tilrettelegging for en miljøvennlig samferdselspolitikk. At miljøorganisasjoner sier ja til elbilsatsinga kan neppe forklares på annen måte enn at de føler seg pressa til å si ja til noe i en ellers stadig mer miljøskadelig utvikling.

Elbilens eneste fordel, at den ikke avgir eksos der den brukes, er ikke mer verdt enn maksimalt 30 % redusert engangsavgift — for en bil som ikke veier mer enn 800 kg.

Senterpartiet: Hva dreier partikrisa seg om? Ny partileder straks?

Senterpartiet har gjort sitt dårligste valg. En intern rapport som kritiserer partiledelsen for sin opptreden i valgkampen og har ført til at kommentatorer har kasta seg over partiledelsen. VG, NRK med flere kjører fram lederspørsmålet som det avgjørende problemet, ikke usannsynlig med støtte til den de håper skal bli den neste partilederen, Ola Borten Moe.

Er det slik at det nødvendigvis er en sammenheng mellom dårlig partiledelse og valgresultat? Hva er argumentene for hvor stor betydning eventuell dårlig partiledelse har hatt for valgresultatet for Senterpartiet i år? Den interne partievalueringa som ligger til grunn for den siste diskusjonen hevder at Senterpartiet gikk ut med en helt riktig politikk som partiet hadde slutta samla opp om, men at det var «operasjonaliseringa» av den «riktige» politikken som mangla. Og at det var ledelsens skyld. Rapporten forklarer dette med at politikken ikke blei konkretisert og at lederne ikke snakka nok sammen og ikke kom med samla utspill. Partievalueringa påstår at det er en sammenheng mellom manglende «operasjonalisering» av politikken og valgoppslutning. Den dokumenterer ikke en slik sammenheng. Helelrvil jeg spørre: hvorfor greier ikke aktive partitillitsvalgte som sjøl har vært med på å utforme politikken å konkretisere den? For noen av dem har jo greidd det.

VGs kommentator Yngve Kvistad har pekt på noe som hans VG-kollega Frithjof Jacobsen burde ha merka seg: «Sp var dømt nord og ned før valget, og lå stadig under sperregrensen på meningsmålingene. Men kom altså inn med ti representanter, gikk tilbake 0,7 prosent. Null komma syv. Ikke 6,6 som Frp. De mistet ikke ni mandater, som Ap. Hvorfor klarer ikke Sp å glede seg over et helt OK resultat?».

Men det gjør altså Senterpartiet ikke. Noe de burde ha grunn til. Hvordan klarte Sp å gjøre en så god valgkamp at de gjorde meningsmålingene til skamme, burde heller vært spørsmålet en burde finne svar på.

De politiske journalistene lukter blod igjen, og vil ha Navarsete vekk. Navarsete må lenge ha ergra dem. Det har skjedd så lite som gjør livet trivelig for journalister i det siste og det er lenge siden de har pressa noen partileder til å gå. Merkelig nok biter Navarsete, den nylig avgåtte statsråden, på kroken og begynner å snakke om egne uheldige uttalelser tidlig om morran etter et julebord, og at hun ikke er «leder i Sp fordi jeg synes det er så kjempestas». Slike amatørmessige uttalelser bare trigger kommentatorenes blodtørst. Dagbladet lager meningsmåling om hennes popularitet. Statsfinansierte NRK er en aktiv politisk aktør for å peke ut hva som er problemet ved Senterpartiets oppslutning, nemlig partilederen. NRK kan slå i bordet med minst en av Senterpartiets utallige ordførere som stiller opp som mikrofonstativ for Dagsrevyens forutinntatte meninger om at Navarsete må gå (hvor mange har Dagsrevyen ringt for å få fram denne meninga?). Det spørs om Dagsrevyen blir så mye mer fornøyd med Moe, og det kan bli en ekstra nedtur for Dagsrevyen om Vedum, frontfiguren for innføringa av «ostetollen», skulle bli den nye lederen.

Sjøl om dårlig ledelse åpenbart kan ha betydning, er spørsmålet likevel om den faktisk er avgjørende for utviklinga av Senterpartiets oppslutning. Det grunnleggende for å vurdere Senterpartiets oppslutning over tid, må være hvordan særtrekk for deres politikk oppfattes av deres tradisjonelle velgergrunnlag og om politikken åpner opp for nye velgere. Men det er ikke tema for den offentlige debatten, bare personkonflikten mellom Navarsete og Moe, om den finnes.

Lederen i Senterpartiets Ungdom har reagert på at debatten personrettes, og bedt om konsentrasjon om den politikken Sp skal føre framover.

Senterpartiet er et særdeles lite ideologisk parti. Det er kanskje det partiet som er mest opptatt av å samarbeide med hvem som helst, bare Senterpartiet får ordføreren! Senterpartiet er ordførerpartiet, eller fylkesordførerpartiet. Det ligger selvfølgelig politisk makt i å ha ordføreren, men det kan vel neppe hevdes at kommuner som har en senterpartiordfører som fremste kommunerepresentant fører en særlig mer annerledes og mer landbruksvennlig politikk enn en hvilken som helst annen kommune?

Utvikling av oppslutninga fra 1921 til 2009:

Denne figuren er klippet fra Bernt Aardals nettside: http://www.aardal.info

Dette viser at trenden for Senterpartiet sett over tid er klart synkende. Utviklinga i oppslutning er helt tydelig ikke påvirka av hvilken ledelse partiet har, men at Senterpartiets politikk sakte, men klart sikkert, vil gå ned sjøl om den også har en perfekt og feilfri partiledelse. Siste topp var i valget i 1993. Det var et EU-valg. Under EU-kamper har Senterpartiet gått fram (og Fremskrittspartiet sterkt tilbake). Men det vil ikke nødvendigvis bli slik i neste EU-kamp (om det blir noen når vi har EØS).

Hva kan Senterpartiet gjøre for å bli et parti med 10 % oppslutning? Det svarer få på, men antydninga er klar: Ola B. Moe — han som krever av media at han skal kalles Borten Moe til etternavn, mens etternavnet hans er Moe — skal bli den nye tøffe lederen som skaper oppslutning om partiet igjen. Men hvordan skal han klare å øke partiets oppslutning?

Moe vil åpenbart samarbeide med Høyre/Frp/V/KrF framfor AP og SV. Som den avgåtte lederen i Senterpartiets Ungdom, Sandra Borch, som helt tydelig trivdes bedre i Civita-varmen. Men med tanke på at Senterpartiet er det politiske partiet for landbruksnæringa, er det ingenting som tyder på H/Frp vil føre en mer landbruksvennlig politikk enn Ap/SV. Snarere tvert imot. H/Frp er mer opptatt av bedre forhold for landbruket i alle andre land, enn for det norske landbruket.

Tidligere, midt i forrige århundre, hadde Senterpartiet minst to ulike sosiale velgergrunnlag. I Nordland og på Vestlandet var Senterpartiet småbøndenes og fiskerbøndenes parti, mens det på Jæren, i Trøndelag og på Østlandet var storbøndenes parti. Bøndene er fortsatt splitta i to bondeorganisasjoner (fagforeninger). Samtidig blir det færre bønder, for gårdsbrukene legges ned i samme tempo  uavhengig av om Sp sitter i regjering eller ikke. Når færre er knytta til jordbruksnæringa, og det er uenigheter innad i landbruket, svekker det Senterpartiet.

Sett som et reint distriktsparti blir Sp over tid utsatt for konkurranse fra blant særlig Frp og Høyre. Hvilken distriktspolitikk utenom kamp for odelsloven er Sp uenig med H/Frp om? Senterpartiet helt enig med H/Frp i å rasere skog og fjellområder for å bygge ut hyttefelt og med veger over alt i naturen og motorisert ferdsel i all utmark! Det er i grunnen svært merkelig og uforståelig at Senterpartiet har kunnet få kalle seg et «grønt» parti, sjøl om ser bort fra den ekstreme oljepolitikken til tidligere oljeminister Moe.

Hvilken politikk Senterpartiet skal kunne komme opp med for å oppnå en betydelig høyere oppslutning, er det spørsmålet som bør stilles. Og som det ikke er lett å svare på, for løsninga finnes neppe.

Det må i så fall være en fullstendig ny og annerledes politisk tilnærming som samtidig kunne holde på landbruksvelgerne. Jeg kjenner til en av dem som tilsynelatende kunne representert et sånt alternativ, Buskerud-representanten Per Olaf Lundteigen. Mot alle spådommer har han tre ganger blitt valgt fra Buskerud, på grunnlag av tilslutning til han personlig, til hans politikk. I år nesten dobla han oppslutninga i Kongsberg og Sp gikk mest fram av alle partier   fordi han gikk inn for å bevare sjukehuset der, noe verken Høyre eller Arbeiderpartiet ville. Men Lundteigen er ikke bare upopulær blant de politiske journalistene og i kretsen rundt Stoltenberg, han er heller ikke populær i Senterpartiet. Også der er det mer frykt og irritasjon i partiet over han. I motsetning til for Moe.

Med Lundteigen i ledelsen kunne Senterpartiet profilere seg som et motparti til «makta» i Norge. Han kritiserer på en klar og uredd måte de mange uforståelige manglene ved sentraliseringa og «effektiviseringa» som mange er opptatt av, og mangel på folkelig politisk kontroll. Som fortsatt aktiv gardbruker kunne han knytta en forbindelse mellom slike generelle samfunnsmessige «motstrømninger» og et nytt radikalt Senterparti som beholdt sine røtter i landbruket. Men Lundteigen har ikke noen støtte  i Senterpartiet ut over sitt eget fylke og sine mange fornøyde velgere. Dessuten, han sitter også fast i Senterpartiets fundament om å være for norske imperialistiske eventyr utenlands, aktiv Nato/USA-tilhenger, for utrydding av rovdyra og selvfølgelig for uhemma motorferdsel i all utmark. Når han i tillegg er aktiv i kristent menighetsarbeid i kirkestrider, for å gjøre verneverdig skog om til hytte- og hogstfelt (Trillemarka i Sigdal), hjelper det ikke at han er en aktiv forsvarer av dyrkbar mark. Sjøl om kanskje forsvar av dyrka mark er viktigere enn å bevare skog og friluft fri for eksos og motorbrøl, kanskje… Om Lundteigen hadde hatt støtte i sitt eget parti til å bli leder, ser jeg ikke for meg hvordan Lundteigen skal kunne skape grunnlag for politisk oppslutning med å kombinere så ulike politiske retninger. Radikal og opposisjonell politikk lar seg ikke kombinere med generell høyreorientert politikk med motoriserte nasjonalparker. Han vil bli avvist som et alternativ for dem som er «generelt» opposisjonelle. Som et politisk alternativ for et Senterpartiet med en ny kurs, er derfor heller ikke Lundteigen noen løsning.  

Lundteigen har likevel en stor framtid som folkevalgt fra Buskerud, en opposisjonell som tør og evner å ta opp kampen for folks nære kortsiktige krav der de andre etablerte partiene bare snakker om økonomisk sentralisering og «effektivitet».

Senterpartiets tradisjonelle velgergrunnlag er stadig synkende, og partiet kan ikke nå nye velgergrupper uten å støte de gamle fra seg. Dermed vil Senterpartiet bare fortsette sin veg med stadig mindre oppslutning. Uansett hvem som blir partileder. For politikken er viktigere enn hvem som er, eller blir, partileder.