Valet: Ikkje om ideologi eller retning, men om tempo

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag. Formuleringa i avisinnlegget «jeg ser nå» om forskjellen på Ap og Høyre, er ikkje mi. Ordet «nå» i nest siste avsnitt sette avisa inn der eg hadde ein skrivefeil i mitt manus. Dette innlegget har den rette formuleringa:

Redaktør Bjørgulv Braanen avlegger meg en visitt i sitt FOKUS 6. august (se bilde av artikkelen nederst). Han hevder der at «Vi står foran et av de mest tydelige ideologiske valgene på lang tid». For det første sies dette ved de fleste valg, for det andre må det være faktisk feil. Hvis det er betydelig ideologisk forskjell mellom Ap og Høyre, og i politiske mål, blir begrepet meningstomt. Braanen skriver om Høyres akilleshæl, men ikke om Arbeiderpartiets.

For etter valget vil Norge fortsatt være en imperialistisk stat som kriger for vestmaktene verden rundt, som vil privatisere, skjære ned på pensjoner og ikke ha råd til fellesgoder og som raskest i Europa vil underordne seg EUs ekstreme markedsøkonomiske politikk. Jeg brukte ordet retning i mitt innlegg for karakterisere den manglende økonomiske og politiske forskjellen mellom regjeringsalternativene.

At Anette Trettebergstuen kan framstå som en forkjemper mot sosial dumping, samtidig som hun og partiledelsen sluker alle EUs markedspålegg, sjøl der det ikke er nødvendig, er jo meningsløst. Sosial dumping er jo sjølve hovedformålet med EU og EØS. Og den mest effektive sosiale dumping som nettopp er gjennomført, er gjennomført med regjeringas tvang under ledelse av Arbeiderpartiet. Nemlig lønns- og pensjonsnedskjæringene i SAS.

Braanen har ellers rett i at jeg er en sympatisør av Rødts politikk — deler av den. For meg er det likevel utenkelig å stemme Rødt (eller SV) på grunn av dets prioritering av sin ukritiske støtte til føydale skikker. Rødt ikke bare fortier at slike skikker eksisterer i Norge, men forsvarer dem ved å unnlate kritisere dem, av ideologiske grunner. Et mye brukt argument fra Rødt-/SV-tilhengere er at «norske skikker er verre». Ved sin støtte til alle fattige som vil innvandre til Norge og til alle som ønsker «asyl», og med fravær av å sette kamp mot EØS som den ene viktige saka, bidrar Rødt til nedbryting av det økonomiske og politiske grunnlaget for den staten som er ramma for velferd og demokrati for norske arbeidsfolk.

Arbeiderpartiet og Høyre er ideologisk enige, men jeg ser at det kan være et viktig poeng at Arbeiderpartiet har en smartere retorikk og taktikk og dermed et saktere tempo enn Høyre. En grunn til å velge Ap framfør Høyre.

Om jeg skal stemme i år, så er det kanskje på det markedsideologiske og imperialistiske partiet Ap. Kanskje er det bedre å kjøre i 75 km/t i en 60-sone enn å kjøre i 82 km/t i den samme sonen. Og i så fall av en så upolitisk grunn at jeg vil fryde meg over å se Høyres seierssikre hånflir nok en gang stivne. Ikke minst at partiet sammen med sine halehengspartier og det ukritiske og høyreorienterte politiske pressekorpset må legge ut på nok en fireårig politisk ørkenvandring. For igjen nøye seg med å leke regjering i fire år. Men de kan dessverre trøste seg med at politikken likevel vil gå i deres retning, om ikke fullt så fort de ønsker seg.

Når kunden tar feil

Denne kommentaren til det bevisst dårlige utvalget i taxfree-butikkene ønsket ikke Dagens Næringsliv å trykke:

Direktøren for Travel Retail Norway, Pål Fjeld-Hansen, er presentert i Dagens Næringsliv 29. juli som en som sørger for hyller fulle av skattefrie varer på flyplassene. Men Travel Retail satser på salg av vin på flasker, ikke pappvin. På mitt spørsmål på en flyplass om hvorfor de knapt har rødvin som tre liters pappviner til salgs, svarte en av butikkens medarbeidere meg at de ikke ønsket å tilby pappvin. Da kunne jeg heller gå til Vinmonopolet, foreslo vedkommende. Men hvorfor får ikke jeg og andre kunder sjøl velge om vi skal få kjøpe flaske eller papp på butikken som gjennom staten har fått et monopol? Hvorfor får en antatt tilhengerer av fri konkurranse Pål Fjeld-Hansen misbruke et monopol? Taxfree-salg er en meningsløshet, men så lenge vi har ordninga må Vinmonopolet få overta. Det er en bedrift som forvalter et monopol som er under demokratisk kontroll, og som gjennom sitt tilbud viser at den lar kundene få velge.

Ivar Aasen 200 år: Striden for nynorsk - vikande eller i framgang?

Nynorsk er meir enn eit språk. Gunnar Skirbekk seier at «Språk har og med kulturell identitet og historie å gjera». 

Å koma austfrå og sjå at nynorsk er eit levande språk på Vestlandet, ergrar nok mange, om dei då oppdagar at butikken sel mjølk og ikkje «melk». Men også språk treng hjelp og omsut for å overleva. Difor er det svært leit at Høgre no er blitt eit parti som kjempar mot at nynorsk skal vera eit fag med eigen eksamen og karakter. Det er eit resultat av kampen mot nynorsk at endringa var føreslegen, og difor bra at framlegget vart vist attende. Det viser at Høgre har mist all truverde som eit verdikonservativt parti når dei vil nynorsken til livs.

Sjølv møtte eg nynorsken mest gjennom skulen, og NRK. Samstundes hadde eg slekt frå Vestlandet, så det høvde i grunnen bra å lika nynorsk. Mykje betydde det at norsklæraren min på realskulen, den seinare leiar av bokmålsseksjonen i Språkrådet, Arnold Thoresen, skrøyt av nynorsken min til faren min og lurde på korleis eg kunne ha eit så godt grep om nynorsken. Eg hugsa òg dei rike døtrene på gymnaset som fekk betaling av faren sin for å få dårlegast mogeleg karakter i nynorsk!

Men det var den gong. Seinare gjekk det nokre år, og eg vart påverka av den nye venstreorienterte politiske striden for nynorsk. Eg prøvde å læra meg nynorsk på nytt, og starta å nytta nynorsk i arbeidet i trygdeetaten. Eg vart betre i bokmål òg, av å skriva ein del på nynorsk. Merkelege ord som «ervervsevne» i folketrygdlova starta eg arbeidet med å fornorska til «inntektsevne», vel eit godt ord på båe målføre? Det er no nytta i lova, utan at eg hugsar kven som hadde makt til å få det inn i lova.

Striden for nynorsk i trygdeetaten vart for meg òg ein strid for nynorsk i offentlig administrasjon og mellom folk. Ein datasjef i Rikstrygdeverket avviste at det var datateknisk mogeleg å senda ut trygdeskriv på nynorsk til dei som bad om det i bokmålskommunar, enda skatteetaten alt hadde denne ordninga. Datasjefen tapte.

Men eg kan ikkje forstå at tilhengjarane av nynorsk har føre ein serleg smart kamp for sitt målføre. Kravet om at alle tilsette i staten skal kunna nytta båe målføre, har dei gitt avkall på utan kamp. Nynorskmotstandarane har skove innvandrarar og dei med lågast inntekt framfor seg i kampen mot nynorsk, og har fått med seg mange som står politisk til venstre (?) til motstand mot nynorskkrava. Endå mange av dei same folka har som hovudtese at ein somaliar ikkje kan læra norsk før ho har lært somalisk. Men nynorsk går det ikkje for dei å læra; krev du nynorsk av dei om dei skal få jobba i den norske staten, då diskriminerer du!

Ein annan sak er reglane for om ein kommune er ein nynorskkommune eller ein bokmålskommune. Departementet har reglar for slikt, og ei offentleg liste for målet i kommunane. Det er ikkje nok for ein kommune å vedta at den er ein nynorskkommune. For om Voss endrar kommunegrensa 5 meter i høve til nabokommunen, slår staten med sitt departement til og vedtek at frå no av er Voss ein språkleg nøytral kommune. Heilt til kommunestyret i Voss på nytt fattar vedtak om at dei er ein nynorskkommune, om dei i det heile har oppdaga at staten har degradert dei som nynorskkommune etter grensejusteringa.

Slik driv nokre politiske nynorskmotstandarar i statsmakta og underminerar nynorsken sin stilling. Eg skjønar ikkje kvifor Noregs Mållag og nynorskbrukarane har vore så svak på å kjempa for å halda på dei formelle rettane til nynorsken som dei har kjempa fram. Då er det ikkje rart dei tapar.

Merkeleg er òg tendensen i Språkrådet til å gjera mest alle bokmålsord tillate i nynorsk. Kva er då meininga med nynorsk?

Nynorsk er eit særs godt norsk språk, nærare talemålet enn det danskbaserte bokmålet. Og likare austnorsk enn mange vil ha det til. 

Nokre nynorsktilhengjarar meiner at framtida er god for nynorsken. Professor i språk ved Universitetet i Tromsø, Trond Trosterud, seier til Klassekampen i dag (i ein bokmålsartikkel!) at det er 800 000 som nyttar nynorsk i dag, at nynorsk er verdas 44. mest brukte språk på wikipedia og at mellom anna www.regjeringa.no gjennom internett informerar på nynorsk. Heller ikkje finst det etter Trosterud si meining teikn på at antall skribentar som nyttar nynorsk går ned. Medan altså Sylfest Lomheim har spådd alt norsk mål, båe nynorsk og bokmål, sin daud om hundre år.

Om dei mest ignorante åtaka på nynorsken frå rett etter siste krig ikkje er mogeleg i dag, slik Skirbekk hevder, så trur no eg likevel at nynorsken er på defensiven. For mange er den nynorske grammatikken krevjande. Med privatisering av offentlege etater følgjer forbod mot nynorsk. Når ein tilsett i staten ikkje lenger treng kunna nynorsk, fell snart og retten til å få svar på nynorsk.

Og bakom syngjer engelsken…

Den danskprega sosiolekten utvikla på Oslos velståande vestkant meiner eg står sterkare politisk enn kan hende nokon gong. Og trugsmålet frå engelsk aukar sterkt. Som dei same folka strir for.

Valget: Ikke om politisk retning

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag: 

Arbeiderpartiet og LO skremmer med en regjering ledet av  Erna Solberg. På lederplass i Klassekampen hevdes det også at det er en avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene.

Selvfølgelig er det en forskjell på en Ap-regjering og Høyreregjering. Det er andre mennesker med en annen tradisjon. Men hvilken politisk forskjell? I Klassekampen 25.07.2005 hadde jeg en større artikkel (Fra bedrag tilselvbedrag) om den manglende forskjellen på Ap og Høyre. Med påstander som har vist seg å stemme. For det er som filosofen Slavoj Zizek skriver i julinummeret av Le Monde diplomatique: «Den generelle tendensen i dagens globale kapitalisme er en ytterligere ekspansjon av markedsherredømmet, kombinert med en gradvis inngjerding av offentlige rom, kutt i offentlige tjenester (helse, utdannelse, kultur) og en stadig mer autoritær politisk makt.» Stoltenberg og Ap underkaster seg entusiastisk alle påbud om markedspolitikk fra Brussel gjennom den udemokratiske EØS-avtalen.

Uten Ap og Stoltenberg i førersetet ville vi ikke ha fått de kraftige pensjonsnedskjæringene. Hele Ap-ledelsen er gjennomsyra av markedsliberalistisk og imperialistisk politikk. Som Høyre og Frp vil, slåss Stoltenberg-regjeringa lojalt på USAs vegne i Afghanistan og Libya, og har gjort SV til et blodtørstig imperialistisk parti.

Den sannsynligvis viktigste saka for Stoltenberg i neste periode er å få fullført å frata de offentlige tilsatte sin ytelsespensjon som sikrer dem 66 % av lønna i pensjon. Denne pensjonsnedskjæringa ønsker Høyre også. Men når Solberg forsøker seg, vil hun i motsetning til Stoltenberg møte en mur av motstand, særlig fra LO. Hun vil måtte gi opp, mens Ap og LO vil bekjempe offentlig tilsatte med å kreve «solidaritet» av dem.

Offentlige tilsatte får sine arbeidsoppgaver ødelagt av den markedspåførte byråkratiseringa. Mye av tida går med til stadige omorganiseringer, der eksterne høytlønna konsulenter overflødiggjør de fast tilsatte. Denne raseringa av offentlige tjenester er Ap enig med Høyre om. Som å sette vårt lands felles oljefond på spill på børsene, framfor å vedlikeholde og bygge ut infrastruktur. Ikke en gang en politisk symbolsak som å beholde Munchmuseet i Oslo øst, klarte Stoltenberg.

Den sosialdemokratiske ideologiens funksjon var å dempe markedsliberalismens verste utslag for å hindre radikaliseringa av arbeidsfolk i Europa. Med fraværet av troverdige politiske alternativ til kapitalismen, er sosialdemokratiet blitt unødvendig. Jo før denne retninga vrakes som et politisk alternativ, jo bedre.

Et eventuelt valgnederlag vil bidra til tilbakegangen. For Ap kan ikke utfordre Høyre ved å gå til venstre. Å gå til venstre er umulig, ikke bare for dagens ledelse, men for hele partiet Ap.

Stortingsvalget i 2013, som det i 2009, 2005 og tidligere, dreier seg ikke om et politisk retningsvalg, bare om valg av ulikt tempo mot et stadig mer markedskontrollert samfunn. Hvorfor tro på den politiske illusjonen og holde liv i to alternativer som kjører i samme retning?

«Asylbarn» - skille barn og foreldre?

Denne artikkelen stod på trykk 13. juni i Klasse-kampen:

Valg av ord og begreper er viktig. Det ga økt støtte til anti-røykerne når de lanserte begrepet passiv røyking. Innvandrings-entusiastene fikk vind i seilene når de i kampen for å få flere asylsøknader godkjent begynte med begrepet «asylbarna». Til tross for at det er foreldrene som søker asyl, ofte før de har fått barn. Det gis inntrykk av, blant dem som mener at løsninga på verdens nød er opphold i Norge, at barna skal skilles fra sine foreldre. Men slik er det jo ikke. Blir foreldre utvist, skal barna selvfølgelig fortsatt få være sammen med sine foreldre.

Når en i avisinnlegg og på sosiale medier ser hvem det er som arbeider for «asylbarna», er det stort sett de samme som ellers støtter at alle som vil innvandre til Norge, skal få det. Faktisk er det også i stor grad sammenfall med alle de som også mener at disse skal få oppføre seg i strid med norske skikker og lover, men heller i samsvar med de skikkene og lovene i det landet de merkelig nok ikke vil bo i. Noen lar det også skinne gjennom at stater og grenser er noe umoralsk som vi ikke trenger å ta hensyn til.

Klassekampen-journalist Magnhild Folkvord brukte ordet «Humanitet» som overskrift i sin leder i avisa 10. juni. Hun ba myndighetene lytte til folkeopinionen og «sunt folkevett» for å la «lengeventande asylbarn» få opphold i Norge. «Både juridiske og politiske hindringar kan fjernast, om det er vilje til det», hevdet Folkvord. Mens NOAS bruker juridiske argumenter for å si at en politikk som gir færre innvilga asylsøknader er umulig.

Nettoinnvandringa til Norge ligger alt på topp i Europa, så vidt bak Luxemburg og Sveits. Vi bruker også 28 milliarder kroner i utlandet som er ment å gå til å hjelpe fattige til selvhjelp. Nordmenn gjennom det norske samfunn gir alt et godt bidrag til verdens nød og fattigdom. Vi kan godt bremse litt på innvandringa. Verken innvandrerne eller vi som bor her fra før har noe felles avklart forhold til hva innvandringa krever av oss økonomisk og sosialt. Noen innvandrere tror de kan leve som før, og mange taleføre nordmenn støtter dem i det.

Vi lever i en verden der nær en milliard sulter i et økende antall, rundt 50 millioner er på flukt fra krig og millioner er på vandring fra fattigdom. Enkeltskjebner er ofte utgangspunkt for riktige samfunnsmessige tiltak ved at de viser urettferdigheten. Men de som er opptatt av alles rettferd og framskritt, må være opptatt av helheten, ikke enkeltskjebner. Det er noe helt nytt fra radikale og sosialistiske talspersoner at løsninga på slike omfattende internasjonale samfunnsproblemer skal være individorienterte.

Folkvords leder er ikke et humant bidrag til et Norge og en verden med mer rettferdighet og velstand — og langt fra Klassekampens formålsparagraf?