«Asylbarn» - skille barn og foreldre?

Denne artikkelen stod på trykk 13. juni i Klasse-kampen:

Valg av ord og begreper er viktig. Det ga økt støtte til anti-røykerne når de lanserte begrepet passiv røyking. Innvandrings-entusiastene fikk vind i seilene når de i kampen for å få flere asylsøknader godkjent begynte med begrepet «asylbarna». Til tross for at det er foreldrene som søker asyl, ofte før de har fått barn. Det gis inntrykk av, blant dem som mener at løsninga på verdens nød er opphold i Norge, at barna skal skilles fra sine foreldre. Men slik er det jo ikke. Blir foreldre utvist, skal barna selvfølgelig fortsatt få være sammen med sine foreldre.

Når en i avisinnlegg og på sosiale medier ser hvem det er som arbeider for «asylbarna», er det stort sett de samme som ellers støtter at alle som vil innvandre til Norge, skal få det. Faktisk er det også i stor grad sammenfall med alle de som også mener at disse skal få oppføre seg i strid med norske skikker og lover, men heller i samsvar med de skikkene og lovene i det landet de merkelig nok ikke vil bo i. Noen lar det også skinne gjennom at stater og grenser er noe umoralsk som vi ikke trenger å ta hensyn til.

Klassekampen-journalist Magnhild Folkvord brukte ordet «Humanitet» som overskrift i sin leder i avisa 10. juni. Hun ba myndighetene lytte til folkeopinionen og «sunt folkevett» for å la «lengeventande asylbarn» få opphold i Norge. «Både juridiske og politiske hindringar kan fjernast, om det er vilje til det», hevdet Folkvord. Mens NOAS bruker juridiske argumenter for å si at en politikk som gir færre innvilga asylsøknader er umulig.

Nettoinnvandringa til Norge ligger alt på topp i Europa, så vidt bak Luxemburg og Sveits. Vi bruker også 28 milliarder kroner i utlandet som er ment å gå til å hjelpe fattige til selvhjelp. Nordmenn gjennom det norske samfunn gir alt et godt bidrag til verdens nød og fattigdom. Vi kan godt bremse litt på innvandringa. Verken innvandrerne eller vi som bor her fra før har noe felles avklart forhold til hva innvandringa krever av oss økonomisk og sosialt. Noen innvandrere tror de kan leve som før, og mange taleføre nordmenn støtter dem i det.

Vi lever i en verden der nær en milliard sulter i et økende antall, rundt 50 millioner er på flukt fra krig og millioner er på vandring fra fattigdom. Enkeltskjebner er ofte utgangspunkt for riktige samfunnsmessige tiltak ved at de viser urettferdigheten. Men de som er opptatt av alles rettferd og framskritt, må være opptatt av helheten, ikke enkeltskjebner. Det er noe helt nytt fra radikale og sosialistiske talspersoner at løsninga på slike omfattende internasjonale samfunnsproblemer skal være individorienterte.

Folkvords leder er ikke et humant bidrag til et Norge og en verden med mer rettferdighet og velstand — og langt fra Klassekampens formålsparagraf?