Fra antirasismens ekkokammer: Bilde av Waras hus — hvorfor?

Fra en kulturelt mer kjent bolig enn
Waras.
Foto: OBB

I skrivende stund har PST utpekt samboeren til permittert justisminister Tor Mikkel Wara som den ansvarlige for minst ett av angrepene mot familiens hus og bil. I så fall har hun gjort det for å framstille det politiske teateret Black Box og stykket «Ways of Seeing» som kriminelle med inngrep i privatlivets fred. Hun er den kriminelle her, hvis PST har rett i sin siktelse.

I månedsvis har justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie med smitteeffekt til hele Fremskrittspartiet kunnet nyte hele det politiske Norges sympati som offer for personlige angrep fra påståtte venstreorienterte ekstremister for økt innvandring. 

Hvorfor politikernes private hus?

Det er ikke straffbart å vise bilde av et hus der verken bydel, gatenavn eller gatenummer går fram. Det framviste bildet av Waras hus i teaterstykket viser mindre av huset enn det google maps gjør av boliger flest i Norge. Men hvorfor viser Black Box bilder av hjemmene til sine politiske motstandere? Sjøl en lite omstridt justisminister som Wara, tidligere kjent tilhenger av fri grenseløs innvandring. Kan det være noen andre grunner enn å lede noen til å ramme sine politiske motstandere privat og personlig?  MDGs Eivind Trædal sa til Klassekampen 10. desember i fjor «Uansett kontekst … så mener jeg man bør unngå å trekke inn folks privatliv. Som regel ligger det implisitt trussel i dette, at man vet hvor du bor». 

Hva vil forfatterne med Ways of Seeing?

Med «Ways of Seeing» «ønsket kunstnerne å belyse hvordan overvåking og propaganda brukes aktivt i maktutøvelse», i følge Klassekampen 16. mars i år. En velkjent og ikke særlig omstridt påstand, nærmest fra et sosialt samfunn og politikkens første dag. Hanan Benammer er fransk-algerisk og flytta fra Frankrike til Norge i følge Klassekampen som en reaksjon på «den framvoksende høyrepopulismen i Frankrike. Men i kjølvannet av 22. juli-terroren opplever hun at de samme ideene vinner terreng også i Norge.» Hun sammen med en kurdisk flyktning vil «kartlegge nettverkene de hevder har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Benhammer viser til sin hudfarge som forklaring på motreaksjonene: «Det er klart det gjør vondt når to brune damer går opp på scenen og sier at vi egentlig ikke bryr oss om dere, men vi skal hjelpe dere». 

«Vi ser dere i soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter»

Sånn skryter Black Box teater om stykket, sin «forskningsinnsats» og analyse av sine motstandere: 

Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?

«Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste.»

Sjølmålet frikjenner ikke Black Box´s ekstremisme

Teaterfolka bak «Ways of Seeing» er en ekstrem gruppering som ser mer rasisme og islamofobi over alt enn de fleste i det moralsk sjøltilfredse humanitær-politiske komplekset. De har fått to gavepakker av Waras samboer, hvis en skal tro på PST. Først hennes aggressive oppførsel med personlig kverulering i teateret, så hennes påståtte fingerte brannstifting. Men hennes politiske sjølmål kan ikke frikjenne den ekstreme moralismen som Black Box skaper med sin nedlatende forakt i «Ways of Seeing».