Klart det blir flertallsregjering med KrF

KrF kopler seg på.
Fra pixabay

Alt er mulig, men det er nær til usannsynlig at det ikke skal bli en flertallsregjering etter forhandlingene mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF. Til det ligger det for mye i potten: En flertallsregjering der alle saker kan avgjøres i forhandlinger på bakrommet mellom alle fire partier. Og etter at forhandlingsresultatet i regjeringa er sendt til Stortinget, kan de alle bare skåle i den drinken tidligere statsminister Bondevik foreslo. For det forslaget som Stortinget vil vedta. For når vi har flertallsregjeringer, blir Stortinget et reint sandpåstrøingsorgan for regjeringas vedtak.

«Alle» — de som «forstår seg på politikk», og de som har til hensikt å tilsløre og skjule — snakker om de vanskelige krava som KrF har og hvor vanskelig det er for de nåværende regjeringspartiene å komme til enighet med dem om. Men husk at vi går nå inn i det sjette året der KrF har slutta opp om regjeringas politikk, og vi må vel si, siden det er problematisert så mye, den politikken Frp står for. Det er helt utenkelig at KrF plutselig i år skulle si nei til Frps politikk. For de siste seks åra er ikke noe unntak. KrF er et trygt «borgerlig» parti med full støtte til Høyres økonomiske politikk — fra dag én i partiets eksistens. KrF har tidligere med stor tilfredshet deltatt i «borgerlige» regjeringer. Det er der de hører hjemme, og det er fra velgere med slike meninger de får oppslutning fra. 

KrF er et parti med standpunkter som er til salgs. KrF sa ja til EØS-avtalen fordi de fikk sterkøl til 6,3 % ut av butikkene og over til Polet. Nå lar de seg kanskje kjøpe til bare å tillate 3,5 % øl i butikkene, som i Sverige?

KrF er et parti i Norge basert på standpunkter de har lest i en gammel bok, ca to tusen år gammel. Bibelen med både Det gamle og Det nye testamentet. Der er kvinner annenrangs mennesker, og det er sterke regler om hvordan seksuallivet skal være, særlig andres. Bibelens leveregler står sterkt på Sørlandet og Vestlandet, der KrF har sine eldre velgere. Der er de opptatt av fostre i kvinners kropp. Disse fostrene er «livet» hellig for, mener KrF. Like hellig er ikke levende fødte barn, kvinner og menn i land som KrF i regjering får «bud» fra USA om å bombe til døde. 

Regjeringsforhandlingene kom i stand fordi statsministeren lokket KrFs medlemmer med at abortloven skulle endres. Nå har KrF-medlemmene valgt side, så da er løftene ikke viktig lenger. Det var dessuten åpenbart for alle som ikke tror på undere, at KrF ville ikke klare å få endra abortloven. Sjøl med sin store oppslutning på rundt tre prosent. I stedet håper KrF nå på forbud mot «tvillingabort». Dette sier representanter på Stortinget, fra Høyre og Venstre nei til. Men når dette blir et krav som en firepartiregjering vil stå og falle med, kommer ikke representanter fra Høyre og Venstre til å stemme nei til den nye regjeringa. Uansett vil den nye regjeringa bli redda av Senterpartiet, det superkristne svært USA-lojale partiet, som er enig i kravet om forbud mot tvillingabort.

Fremskrittspartiet nevner ikke innvandring som viktigste sak for å regjere sammen med KrF. Skattelette for de rikeste og flere motorveger er viktigere. To av regjeringspartiene, med en samla oppslutning på 6-8 prosent av velgerne, vil i den kommende regjeringa utgjøre en kraft for økt innvandring. Høyre vil lytte til sine arbeidsgivere som trenger innvandring for å holde lønningene nede. Det lever Frp svært godt med. Innvandringsmotstand er bare ord som Frp bruker til å markedsføre seg med, ikke gjennomføre. Viktig er derfor hva potensielle Frp-velgere tror er partiets politikk. Og det vil Frp få viktig hjelp av Rødt, SV og alle innvandringsorganisasjonene til. Disse vil si at Frp hindrer økt innvandring, uten at Frp trenger å praktisere det. Sånn vil Frp seile fram bare på grunnlag av anklagene og oppmerksomheten de får om den politikken de ikke praktiserer.

En kan lure på hvorfor økt innvandring, særlig av muslimer, er så viktig for KrF. Neppe for å øke oppslutninga om Israel i Norge. For å holde liv i forlatte guds- og menighetshus? Eller i håp om revansje for alle tilbakeslag kristendom og religion har fått de siste to hundre åra?