Ytringsfrihet: Et redskap for å løse konflikter

Aftenposten har i dag trykt et opprop som kronikk. Det er et motinnlegg mot et et krav som sentrale og dominerende samfunnsdebattanter de siste tiåra stilte til redaktører 1. mars i år om å styre debatten om islam. Her er det:

En gruppe samfunnsaktører, kunstnere og debattanter advarer sterkt mot å skille mellom islamkritikk og islamhat. Oppropet «Mediene må skille mellom islamkritikk og muslimhat» trykket hos journalisten.no  og undertegnet av Islamsk Råd Norge, Lena Larsen, Thomas Hylland Eriksen og mange andre, har uten tvil gode intensjoner og er motivert av noble hensikter. Målet er å beskytte muslimene fra hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.

Umulig å skille

Underskriverne krever et skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Initiativtagerne mener norske redaksjoner må bli seg bevisst hva som er innenfor kritikkens grenser. De stiller behjelpelig opp når journalister trenger dem.

Det vil si at en selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å bruke. De vil selv sensurere meninger og sortere ut de meninger som skal få merkelappen «hat». Hvem tør å kritisere islam da, dersom man frykter å bli stemplet som muslimhater? Da blir det ikke frihet til å komme med kritikk. Frihet styrt av frykt er i praksis undertrykkelse.

Begrenser ytringsfriheten

Vi ser på dette som et klart forsøk på å begrense ytringsfriheten. Vi husker det som skjedde rundt årene 2008–2009 da den rødgrønne regjeringen la frem et lovforslag som skulle kriminalisere religionskrenking. Det holdt på å bli vedtatt.

Lovforslaget ville sette Norge 200 år tilbake. Det inngikk i en stor internasjonal kampanje for å kriminalisere religionskritikk: FNs menneskerettighetsråd, hvor flere totalitære regimer var representert, har jobbet for det samme. Derfor ville oppropet tvinge frem en konsensus om religionskritikk.

Rett og galt nedfelt i lovverket

Man kan aldri bli helt enige om hva som er riktig og galt. Det initiativtagerne mener er riktig, er for andre kanskje galt: Religionskritikk varierer i form og sjanger. Det kan aldri bli enighet om hvilken form og stil som er mest effektiv. Noen sier at religionskritikk er bra, men ikke religionssatire eller religionskrenkelse. Andre sier at ytringsfriheten er bra, men må ikke rettes mot religiøse minoriteter. Man vil aldri bli enige på dette feltet. Derfor er det en bragd at de europeiske demokratiene klarte å skille mellom jus og moral.

Vi kan aldri sitte og diskutere oss frem til en enighet om hva som moralsk sett er greit, og hva som ikke er greit. Den eneste konsensus vi kan oppnå i det norske samfunn er Norges lover, som bestemmer hva som er tillatt og hva som ikke er det. Og det foregår gjennom en demokratisk prosess. Men at en elite vil ta makt for å skape en ny konsensus, kolliderer med demokratiet.

Ytringsfrihetens fotsoldater

Journalistenes og redaktørenes rolle er å være ytringsfrihetens fotsoldater: De organiserer debatten og passer på at den foregår innenfor rammen av norsk lov og i samsvar med presseetikken. 

Nøytrale medier er nødvendig. Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at redaktøren ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper «hat» og «fobi». Dette kan skje i despotiske land som Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea. Dette er en utfordring for debattanter. 

Ytringsfriheten slik den er presentert i oppropet, er en belønning til dem man er enige med, liker og aksepterer. Dette er ikke samme ytringsfriheten som Voltaire kjempet for. Dette er ikke ytringsfriheten europeisk kultur er kjent for.

Ytringsfrihet trengs nettopp fordi den er et redskap til å løse konflikter rundt meninger og moral, der meninger og argumenter møter andre meninger og argumenter, der kjærlighet møter hat, der toleranse møter intoleranse. 

Meninger vi hater og forakter

Troen på ytringsfrihet innebærer toleranse for meninger vi hater og forakter. Våre grenser for å hate er forskjellige. I et demokrati kan mennesker både hate og forakte hverandre, men de kan likevel skape et fungerende samfunn der enhver har sine rettigheter i behold. 

Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. Albert Schweitzer var far til den liberale teologi, og venstresiden betrakter ham som en helt. Han sa: «Jeg innser at mange av dem som ryddet veien til min kritikk, var religionskritikere som var drevet av hat.»

Religionskritikk frigjorde Europa

Uten religionskritikk vil islam stagnere og aldri oppleve den utvikling som kristendommen har vært igjennom. Likevel prøver mange å koble religionskritikk til hat eller islamofobi. 

200 år med religionskritikk har frigjort Europa fra middelalderen. Ville opplysning og reform av kristendom lyktes hvis kristendomskritikere ble betraktet som kristendomsfober, og at de ble kritisert ut fra sinnelagsetikk: At deres intensjon ble kriminalisert? Ville Europa da ha klart å gå ut av middelalderens mørke tid?

Vel, hvilket Europa ville vi ha hatt i dag dersom kristendomskritikere som Voltaire, Ernst Renan og Hermann Samuel Reimarus ble kalt for kristendomsfober fordi de hatet religionen? 

Er det ikke forskjellsbehandling å bekjempe islamkritikere med å stemple dem som muslimhatere? 

Kan en religionskritiker med muslimsk bakgrunn beskyldes for islamofobi?

Den farlige drømmen om det rene sinn og samfunn

Hvordan kan man holde sinnet rent fra hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur. Man kan ikke endre dette, men settes det i demokratiets sammenheng vil det nøytraliseres. 

For det rene sinnet som ikke kjenner hat og forakt, finnes ikke. 

Det er urealistisk å kontrollere sinnene i et helt samfunn til å tenke bare positivt om ideologier, om religion eller annet som de er negative til, sinte på og kanskje hatefulle til. Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn: Det rene samfunn ekskluderer jøder, «negre», homofile og handikappede, muslimer, alle som er feilplassert i det perfekte samfunnet.

Tankediktatur?

Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk, og farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke. Når man får mange tanker i hodet, og uten at en vurderende instans ekskluderer det som ikke er i samsvar med det den kompakte majoriteten aksepterer, vil dette si at man driver med tankediktatur. 

«Din tanke er fri», er en sang som synges i norske konfirmasjoner. Det initiativtagerne bak oppropet ønsker, er å fjerne denne friheten og innføre et tankediktatur?

Vebjørn Selbekk, redaktør og forfatter

Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker

Lily Bandehy, forfatter og samfunnsdebattant

Jon Hustad, journalist

Shwan Dler Qaradaki, kunstner

Cemal Knudsen Yucel, religionskritiker

Inger-Lise Lien, forsker og antropolog

Mohammed Rah, religionskritiker

Khalid Thathaal, religionskritiker

Hanan Bakir, romanforfatter og journalist

Sahar Ahtidal Ismail, samfunnsdebattant og syrisk fredsaktivist

Ingalill Sandal, samfunnsdebattant

Arnt Folgerø, journalist

Michael Konupek, forfatter

Halvor Fossli, forfatter

Ove Bengt Berg, interimstyret Venstrepopulistene

Sarah Z Mitic, forfatter og samfunnsdebattant

Guro Giske, kunstner

Walid al-Kubaisi, forfatter