Aps nye innvandrings- og «integreringsord»: Snur det nå? Nei, det er ikke ideologisk mulig

Skjermdump fra VG 29.01.18

Arbeiderpartiet har fått en ny innvandringspolitisk talsperson, Masud Gharahkhani, med en helt ny politikk, og de danske sosialdemokratene med Norge på slep har varsla en helt annerledes politikk overfor både innvandring og i hvilken grad innvandrerne skal tilpasse seg det norske samfunnet. I virkeligheten hvor mye norsk samfunnsliv skal endres for å tilpasse seg innvandrernes medbrakte økonomiske, sosiale og religiøse tradisjoner. Orda fra Gharahkhani er så tydelige og tidligere ikke så klart uttrykt, at det bryter klart med politikken de siste tjue, tretti åra. Det bryter så mye at det er større grunn til å snakke om dette politiske skiftet som «før og etter», enn metoo-kampanjen. Så mye at det er grunn til å spørre: Snur det nå? 

Men nei, dette er et politikkområde det er verken ideologisk eller økonomisk mulig å endre. Ikke på svært lenge.

Sist høst var Stein Erik Lauvås innvandringspolitisk talsperson for Ap på Stortinget. Det første Ap jobba for politisk, var sammen med Rødt, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti å påføre Høyre/Frp-regjeringa et nederlag for å få til en ny vurdering av velvoksne afghanske unge menn som hadde fått avslag på asylsøknaden sin, omtalt som «oktoberbarna». For Arbeiderpartiets del etter press fra lokale medlemmer der det var lokale asylmottak og som på Dagsrevyen fikk uttale at «jeg kjenner ikke igjen mitt eget parti». Hvis altså ikke personer som hadde fått avslag på innvandring etter å ha fått en konkret behandling, fikk en ny behandling med nye kriterier som er til fordel for dem.

Ny talsperson, nye ord mot det Støre kaller en gal strategi

Derfor kom det nesten som et sjokk, nærmest som lyn fra klar himmel, både at det plutselig blei en ny innvandringspolitisk talsperson og at den nye talspersonen skulle uttale seg som kritikerne sier, nærmest som en Frp-politiker. For Aps stortingsrepresentant og nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, skreiv 29. januar i en kronikk i VG med overskriften «Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati og likestilling» der han blant annet hevda at «Vi må ta et kritisk blikk på ressursbruken i Norge og i Europa. I Sverige brukte de mer penger på asylinnvandrere enn [FNs flytningsorganisasjon] bruker på all verdens flyktninger. Altså de svakeste av de svakeste. Er dette virkelig human, rettferdig eller solidarisk?» Med støtte fra Støre 10. februar.

Det danske sosialdemokratiske partiet fulgte opp på den felles nordiske sosialdemokratiske konferansen SAMAK 5.-6. februar i år med et forslag om at det ikke lenger skulle være mulig å søke asyl i Danmark, men bare fra et annet land. Og det blei uttrykt at dagens asylkonvensjon fra 1950-tallet, tilrettelagt for politiske flyktninger fra kommuniststater, ikke er bærekraftig. Når verdens 65 millioner flyktninger og all verdens fattige etter dagens asylkonvensjon prinsipielt har krav på å kunne innvandre til et hvilket som helst mer vellykka stater som de ønsker seg til og har betalt titusenvis av dollar til menneskesmuglere for å komme til. Et linjeskift som av Aps partileder Jonas Gahr Støre ble møtt med heller stor forståelse og mer tilslutning til den nye danske politikken  enn skarp avstandtaking med ord som «dette er Listhaugs retorikk». Avisa Nordland gjengir Støre i en NTB-melding 10. februar i år: 

Vår viktigste innsats for mennesker på flukt kan aldri bli å ta dem imot i Norge. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke solidarisk.

Ifølge Ap-lederen har partiets nye innvandrings-politiske talsperson Masud Gharahkhani sagt det de aller fleste ser, nemlig at dagens asyl- og flyktningpolitikk i Europa truer selve asylinstituttet.

Støre understreker at Aps politikk på området skal være streng, rettferdig og human, men stiller deretter spørsmål om dagens praksis er rettferdig og human.

Ap-lederens utspill kommer etter et par uker med heftig debatt om partiets asyl- og innvandringspolitikk, en diskusjon Gharahkhani har gått i bresjen for.

– Vi har til tider veket unna spørsmål om innvandring for ikke å diskutere på Frps premisser, som nettopp har innvandring som sin viktigste sak. Det har vært en gal strategi, slår Støre fast.

Partilederen sier videre at Ap trenger «en ærlig gjennomgåelse, også der meningene er delte».

Gharahkhanis uttalelse og linjeskiftet blant nordiske sosialdemokrater med de danske i spissen, innevarsler et politisk skifte. Et sterkt etterlengta, og i virkeligheten uunngåelig skifte.

Er det ny politikk?

Skiftet i klar tale er markant og uventa positivt, men i praksis er ikke skiftet så stort. Ap har lenge ført en streng innvandringspolitikk, men har i liten grad markedsført den utenom statssekretærer som Pål Lønseth og Liebe Rieber-Mohn. Ap har latt Frp ta støyten, og latt som de er helt enig med innvandringsentuasiastene i Rødt, SV, Venstre og KrF og alle de statlige finansierte innvandringsorganisasjonene sammen med de dominerende journalistene. Eller riktigere sagt, latt Frp ta æren for en politikk som Frp ikke en gang praktiserer.

Men med et Arbeiderparti i krise, og et parti som framstiller seg som partiet til innvandringsentusiastene der 38 prosent av velgermassen mener innvandring var siste stortingsvalgs viktigste sak, blei det etter hvert politisk umulig å la være å signalisere at Ap ikke er for ubegrensa, eller i det minste betydelig, innvandring. Særlig fra fattige  og muslimske land. Som den store samfunnsmessige politiske og økonomiske løsninga for millioner på flukt fra kriger og manglende rikdom (det er ikke de fattigste som flykter, de har ikke råd til å betale menneskesmuglerne).

Spontan og kraftig motstand

Dette store politiske skiftet i ord, uttalt i klart språk fra en helt ny representativ Ap-politiker, førte sjølsagt til spontan og kraftig motstand, nærmest sjokk for mange. Aps mest aktive kvinne i hornet på veggen, tidligere stortingsrepresentant Grete Fossum, reagerer på at «Gharahkhani tar Frps ordbruk for god fisk ved å blande sammen innvandring og flyktningepolitikk». Også tidligere statsråd Tove Strand, tidligere Tove Strand Gerhardsen, reagerte mot Gharahkhani. Å ikke støtte økt og betydelig  innvandring er også rasistisk, innrømmer Antirasistisk Senter ved daglig leder Rune Berglund Steen: «Det siste dette samfunnet trenger, er at politikken blir et karneval hvor stadig flere vil kle seg ut som Sylvi Listhaug». SVs Kari Elisabeth Kaski hevder «- Mitt inntrykk er at de kjører fram dette som et kappløp om å være strengest, uten den politiske eller faglige ballasten som trengs for å komme opp med konkrete løsninger.» Sitatene fra Fossum, Strand, Steen og Kaski. 

Så klart er noen av Skam-jentene frampå, og skyver kongens parktale foran seg.   

…også fra Manifest

Magnus Marsdal kan ses på som partiet Rødts ideologiske leder. Han leder og danna  «tankesmia» Manifest, og er mannen bak boka «Frp-koden» (Begrepet er Martin Kolbergs). Ideen i boka Frp-koden er at når sosialdemokratene og andre venstreorienterte forlater å fremme økonomiske krav, så vinner høyresida fram med verdibasert politikk som kamp mot innvandring og muslimsk religion. Marsdal er imot det han kaller den «uregulerte arbeidsinnvandringa» fra EU gjennom EØS-avtalen og kritiserer i Dagsavisen 23. januar i år Ap for at «Med mindre det blir tatt grep, vil den uregulerte arbeidsinnvandringen fra fattigere EU-land rive beina under rettigheter fagbevegelsen har brukt 100 år på å jobbe fram.» Mens altså generell innvandring for fattige og uutdanna er helt i orden. Og svakhetene med integreringa har ingenting med innvandrerne å gjøre etter Marsdals syn, bare fordi «vi» anklager dem for uvilje og ikke legger forholda til rette for dem. Det skriver Marsdal i en lang artikkel i Klassekampen 10. februar med den hånlige overskriften «De som kommer og knekker vår elskede velferdsstat». I motsetning til EØS-arbeidstakerne.

Marsdals artikkel i Klassekampen 10.02.2018

Dagens politikk: Individualistisk, moralistisk, inhuman og uten krav om strukturelle endringer

Å løse verdens fattigdoms- og utviklingsproblemer med å la de mest velstående av dem komme til mer organiserte samfunn, er bare en håpløs politikk. Like håpløs som at vi i Norge fortsetter den kristne misjoneringa verden over med å frata statene behovet og initiativet for sjøl å skape velferd for eget folk med årlig å kaste 35 milliarder kroner etter dem, er helt vilt. Som å fortsette med å legge til rette for å lokke folk i livsfarlige seilaser over Middelhavet. Det er uforståelig at våre best utdanna mennesker og politiske ledere kan tro på en sånn strategi. Mot innvandringsstrømmen fra Afrika og Midtøsten finnes det bare to alternativer: Stenge veien helt, eller la EU/EØS overta transporten opp gjennom hele Afrika og til de landa i Europa som innvandrerne vil til. I partiprogrammet begrunner Rødt sin politikk med å øke antallet innvandrere med at «Norge har råd, rom og plikt til å ta imot mennesker på flukt …» Råd og rom, hvilket relevant argument er det? Og «plikt», hva slags strukturell systemendrende politikk ligger bak «plikt» annet enn moralisme?

Kampen for innvandring som politisk løsning går sammen med økt støtte til religiøs intoleranse og ignoranse overfor til middelalderske sosiale skikker gjennom det svært uklare begrepet «integrering». Og ignorering av antiimperialistisk kamp og kampen mot det nasjonale sjølstyret. Rett nok slåss fortsatt noen som kaller seg sosialister mot det store pensjonsranet og enkelte andre konkrete økonomiske saker, men det er kampen for innvandring og for middelalderskikker under integreringens og menneskerettighetenes fane som engasjerer de velutdanna og egenpåståtte venstreorienterte. Ikke kamp mot norske regimekastende intervensjoner som i Libya og Syria.

En støttespiller for innvandring og innvandrernes sosiale skikker, Ragnar Hertzberg Næss, skreiv på Facebook i en kommentar onsdag: «samtidig tror jeg at de som uttrykker sin humanitet ved å kreve at tusener av asylsøkere og flyktninger skal komme til Norge, bommer!». 

Gøteborgsposten skribent Ann Charlott Altstadt skreiv 3. februar i år i artikkelen «Slaget om Sverige-bildene står nå»: «Den nya vänsterns fotfolk är däremot via dagens postkolonialism tillbaka i en mer romantisk 70-tals idé om tredje världens heroiska bondemassor. De ska inte längre bygga upp sina egna länder utan det nya Sverige» og «Medan dagens nyvänster hyllar de liberala mänskliga rättigheterna som om de var Maos lilla röda. De förespråkar inte längre att det är rätt att göra uppror för tredjevärldens bondemassor utan istället rättigheten att ansluta sig till det svenska socialförsäkrings- och bidragssystemen.»(mine uthevinger). Det er kanskje den siste formuleringa som inspirerte Marsdal til å skrive den hånlige artikkelen i Klassekampen på lørdag?

Nei, det snur ikke — ikke på lenge

Politikken er nok ikke i praksis foreslått endra, ikke fra Ap. Ikke før asylkonvensjonen blir oppheva eller i det minste at praksisen endres bort fra et reint innvandringsinstitutt. Heller ikke før alle konvensjoner som baserer seg på ideen om én verden styrt av sjøloppnevnte verdensfrelsere gjennom FN og kontrollert av verdens mektigste imperialistiske stater, blir oppheva og en verden styrt av sjølstendige stater i samarbeid, tar over.

Det er et bastant dominerende ideologisk og statsfinansiert sjikt som har fullstendig kontroll over premisser og som argumenterer med skjellsorda sine i denne debatten. De er så fulle av sjølrettferdighet at de ikke ser behov for noe annet enn å være mest morsomme seg imellom om de dumme og fæle «rasistene» og «fremmedfrykterne». Det må nok helt nye aktører på banen, med et annet ideologisk og økonomisk fundament enn dagens. De, som må være yngre, er ikke lett å få øye på.

Arnt Folgerø: Asylsøkere og Den 12. mann

Arnt Folgerø hadde 2. februar et innlegg i Helgelands Blad  (HB) mot Margit Steinholts artikkel «Om flyktninger og hjelpere», en artikkel som også stod i Klassekampen 30. januar. Med Folgerøs tillatelse gjengir jeg hele hans originalartikkel med kritikk av Steinholts påstander her:

Steinholts innlegg i Klasse-
kampen 30. januar.

Margit Steinholt sammenligner i Helgelands Blad 29. januar Troms-folks hjelp til Jan Baalsrud under krigen med «dagens usynlige helter», som jobber dag og natt for å berge afghanske ungdommer og barnefamilier fra å bli deportert. Men en slik historisk parallellføring plasserer Steinholt seg solid i en venstre-ekstrem tradisjon der man også eksempelvis sammenligner situasjonen for muslimer i dagens Europa med jødenes situasjon i mellomkrigstiden og hijab med våre bestemødres skaut.

Mange, om ikke flertallet av asylsøkere fra Afghanistan, er såkalte asylsøkerbarn som har blitt sendt av slekt og familie over halve kloden for å søke asyl i Norge for å få den norske staten kan ta det økonomiske ansvaret for dem. I en UNICEF-rapport (Children on the Move) om mindreårige asylsøkere fra Afghanistan i 2010 heter det: «Familier må skaffe mellom 7.000 og 20.000 amerikanske dollar for å sende barna et barn til et vestlig land. Barna har en svær gjeld å betale tilbake etter at de er kommet fram til bestemmelseslandet. Barna er på forhånd ikke kjent med eller har akseptert de farene som er forbundet med å reise.» 

I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese: « —forskning underbygger at det i de aller fleste tilfellene hvor barn blir sendt alene på flukt, skjer det etter beslutninger i barnets familie eller storfamilie». Og rapporten slo dessuten fast: «Alle ungdommene har brukt agenter og smuglere under deler av reisen eller gjennom hele prosessen».

Hvor mye det koster å reise fra Afghanistan og halve kloden rundt til Norge, varierer selvsagt med reisemåte. Det enkleste er å sette seg på et fly og la seg frakte til Norge via mellomdestinasjoner. Til avisa VG opplyste Politiets utlendingsenhet i 2016 at de hadde sett tilfeller på at en reise fra Kabul i Afghanistan til Tyskland koster 22.000 dollar. For å finansiere disse reisene, tar familiene opp lån, og lånene skal gjenbetales. Og her ligger forklaringen på hvorfor asylsøkerne så sterkt vegrer seg mot å bli sendt tilbake til sitt hjemland, sammen med skammen over å ikke å ha klart å lure de (dumme) norske myndighetene til å få opphold.

Inntil 2009 var det rein automatikk for såkalte barneasylanter (under 18 år) å få opphold i Norge. Da SV satt i regjering sammen med Ap i 2009, innførte de endringer i utlendingsforskriften for å kunne gi midlertidig opphold til aldersgruppen 16-18 år. Bakgrunnen for vedtaket var den store tilstrømmingen av mindreårige asylsøkere, som økte fra 403 i 2007, til 1.374 i 2008 og til 2.500 i 2009, en økning som førte Norge nesten helt i toppen over land i Europa som mottok «barneasylanter». I 2009 brukte Norge over 1,3 milliarder kroner bare på mottak og omsorgsentre for mindreårige asylsøkere.

Men regelendringen førte ikke til noen annen praksis i slike saker, og politikken med automatisk opphold fortsatte. Av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sine i 2015, fikk 99 prosent opphold, meldte VG i en reportasje 27. juni 2016. Først med migrasjonsbølgen samme år (med 5.300 såkalte asylsøkerbarn til Norge, 3.424 av dem fra Afghanistan), fant Regjeringen Solberg at de nye bestemmelsene måtte gjøres operative, noe som blant annet resulterte i de såkalte oktoberbarna.

Når man holder de foran nevnte opplysningene opp mot Baalsruds skjebne og Norges situasjon under krigen, framtrer det absurde i Steinholts utlegning i HB. Men hun og hennes meningsfeller lever sitt liv i en verden blottet for selvkritikk, støttet av et velutviklet asylbyråkrati, sterke nasjonale asylaktører og et enormt nettverk av statsfinansierte hjelpeorganisasjoner. Til sin hjelp har de et effektivt fordømmelsesapparat mot kritikere av asylpolitikken som effektueres av «frivillige» organisasjoner, mediene og de politiske partiene på venstresiden, noe som gjør at asylsirkuset friksjonsløst reproduseres, dag etter dag, måned etter måned, år etter år.