tirsdag 4. november 2014

Bernt Hagtvets anmeldelse av Olstads demokratibok: Et ukritisk eliteforsvar


Bernt Hagtvet har i siste nummer av Dag og Tid, nr 44 i år, anmeldt boka til Finn Olstad, «Det farlige demokratiet». Boka kom ut ved månedsskiftet januar/februar, og blei anmeldt i blant andre Klassekampen 4. februar i år. Først nå er tydeligvis Hagtvet sluppet fri fra alle de selvpålagte lenkene han har lagt seg i til støtte for høyresidas symbolsaker til at han har fått tid til å kunne anmelde Olstads bok.

På Olstads Facebook-tråd har det gått en diskusjon om Hagtvet har levert en god eller dårlig anmeldelse av Olstads bok. Det synes jeg er en uinteressant diskusjon. Mer interessant er de politiske innvendingene Hagtvet kommer med til Olstads påstander i boka si. Ikke minst fordi Hagtvet ikke bare ser på seg sjøl som en litt opphøyd demokratidommer som har fullmakt til å avgjøre hva som er demokratisk og moralsk akseptabel politikk. Høyrefolk ser på han som sitt beste sannhetsvitne og støttespiller, naturlig nok.

På baksida av Olstads bok står det: «I våre dager uthules det folkelige demokratiet fra to kanter, påpeker Olstad, nemlig ved avståelse av nasjonal suverenitet gjennom «globalisering» og ved overføring av beslutningsmakt fra det politiske til det juridiske feltet. Dette får forfatteren til å spørre: Er vi på veg mot en ny embetsmannsstat?».

Slike problemstillinger er ikke Hagtvet opptatt av i sin anmeldelse. Snarere tvert imot, og Hagtvet bekrefter Olstads påstand. Hagtvet ville heller at Olstad hadde skrivi «ein fanfare til …overklassa».

Eliten blir forsvart med det Hagtvet kaller «Smertefri institusjonsendring» fordi verken «embetsmenn eller forretningsfolk [gjorde] valdelege eller dramatiske freistnader på skipla viljen til fleirtalet». Dette må da være en svært tvilsom påstand? Var ikke trusselen om militær motstand hvis eliten ikke godtok parlamentarismen i 1884 viktig? Viktigere innvending er likevel: Hvor mye makt og rikdom tapte egentlig eliten på innføringa av vedtaka de bekjempa? Venstre og Høyre støtta ordninga med flertallsvalg i enmannskretser for å holde Arbeiderpartiet ute fra Stortinget inntil de innså at de kom til å miste alle mandatene om de ikke gikk inn for forholdstallsvalg. Jeg oppfatter dessuten Olstad slik at han er mest opptatt av dagens situasjon — det er hvertfall det som jeg synes er mest interessant — og om dagens situasjon mener han jo at «eliten» i dag, med utvikling av nye integrerte elitesjikt og disse elitemenneskenes stadig mer arrogante ledelse helt uavhengig av folkelig forankra politikk. Hagtvet nevner ikke elitens to dramatiske nederlag i to EU-avstemninger, og deres klare linje om bevisst å «skipla viljen til fleirtalet» med EU-underordninga gjennom EØS, elitens forsikring mot det de frykta kunne bli deres andre nederlag i folkeavstemninga (og som blei det).

Hagtvet må ha en svært grunn innsikt i konkrete politiske beslutningsprosesser, og muligens også i generell politisk beslutningsprosess, når han kan få seg til å påstå i spørsmålsform om Gro Harlem Brundtlands kraftige høyrevri at den var «resultatet av ein serie demokratiske vedtak i dei kompetente organa i Arbeiderpartiet?». Rett nok er Ap-lederne og medlemmer flest sterkt høyreorienterte og fjernt fra folk, men det var Brundtland som handla uavhengig av partiorganer og tvang partiorgan og medlemmer til å følge etter, eller å forsvinne. Akkurat slik de daværende politiske journalistene krøp av redsel for Brundtlands sinne. Partimedlemmer er reduserte til maktesløse revisorer som må ta stilling til allerede gjennomførte vedtak — i beste fall. For partier, og særlig Arbeiderpartiet, er redusert til karriereveger til innbringende og til dels mektige og behagelig stillinger i samfunnet. Et sted de kan kvalifisere seg som deltaker i elitens stollek. Konkret og generell politikk er for politikerne blitt uvesentlig.

Hagtvet mener at demokrati er mer enn «lite avstand mellom folk og styresmakter». Hagtvet skriver: ««Demokrati» inkluderer også verdiar som denne nærleiken må brynast mit: rettstryggleik, åndsfridom, organisasjonsfridom, politiske rettar, rettferd, frie val med breiast mogeleg deltaking». (Hagtvets utheving). Ja, det regnes som sentrale demokratiske rettigheter og muligheter. Spørsmålet er om det ikke har gått for langt. Når statsviteren Stein Rokkan formulerte den helt riktige beskrivelsen «Stemmer teller, ressurser avgjør» — hvor demokratisk er egentlig det? Hvor mye har folk hatt å si for all den utviklinga som har skjedd de siste 30-40 åra (for eksempel). Svært lite, vil jeg si. Medlemsaktiviteten i organisasjonene som utgjør dem som Rokkan kaller «ressurser (avgjør)» er ikke omfattende. Bare rundt 10-20 prosent av medlemmene møter opp på årsmøter. I hovedsak driver organisasjonslederne sin politikk uavhengig av medlemmene. Bare hvis de gjør noe som provoserer medlemmene kraftig, blir de kasta. Ledelsen går umerkelig fram på sin egen veg til elitens felles syn. Det hører til unntakene at organisasjonslederne blir nedstemt, slik lederne i Undervisningsforbundet nylig blei når de sa ja til å pålegge lærerne mer bundet arbeidstid. I organisasjonslivet i Norge gjelder fortsatt, og i økende grad i partier der medlemmene blir mindre og mindre viktig, det Robert Michels kalte «oligarkiets jernlov», ledelsens fåmannsvelde. Partiledelsene i dag utvikler politikken nærmest uavhengig av medlemmene. Lobbyister og «kommunikasjonsfolk» som ivrer for ikke-provoserende politikk er viktigere enn vanlige partimedlemmer. Som bare blir offer for overtalelse. Det er en elite som styrer i Norge, og den får for få korrigeringer, om noen. Denne eliten har en ukritisk presse til å støtte opp om deres makt.

Hagtvet er irritert på Jens Arup Seip og hans kritikk av den første maktutredninga og Arbeiderpartiet i sin særdeleshet (Seips essay om «ettpartistaten»), og det han mener er historikernes fascinasjon og tro på Seips analyser. Og er irritert fordi Hagtvet mener Seip stryker hans politiske motstandere på «venstresida» «medhårs». Hagtvet viser til to maktutredninger fra «moderne samfunnsvitskapleg tenking» for at Seip ikke aktuell. Jeg har problemer med å forstå at Hagtvet, ved å dra fram maktutredningene, særlig den siste som blei leda av hans kollega på Institutt for statsvitenskap i Oslo, Øyvind Østerud, kan tas til inntekt for Hagtvets syn på de norske elitene som medgjørlige og underdanige. Den siste maktutredninga peker jo nettopp på den internasjonale trenden med avpolitisering og nærmest forbud mot politiske vedtak ved at juridiske organer overtar den politiske makta, til og med for stor del underlagt internasjonale vedtak. Nettopp slik det står på «vaskeseddelen» på boka: «overføring av beslutningsmakt fra det politiske til det juridiske feltet». Og eliten i dag er jo veldig på offensiven politisk, juridisk og økonomisk. Den flytter fram posisjonene sine, og på en slik måte at det ikke skal være mulig å omgjøre vedtaka, slik som Høyres samferdselspolitiske talskvinne Linda Hofstad Helleland sier det. Og klarer ikke hun og Høyre det, vil handelsavtalen mellom USA og EU kriminalisere enhver offentlig overtaking av oppgaver.

Jeg forstår heller ikke Hagtvets kritikk av Olstad og «historikerne» for å bruke Seip som viktig kilde. En viktigere kilde for Olstad er jo statsviteren Terje Tvedts analyse av godhetsnettverket i utviklingshjelpbransjen og stolleken i denne næringa. En teori Tvedt utvikla i tilknytning til den siste maktutredninga. Tvedts bok «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen» fra 2003, er initiert av den siste maktutredninga. «Det usedvanlige tette forholdet mellom Utenriksdepartementet, frivillige organisasjoner og forskning» som leda fram til Tvedts teori om det han kaller «det nasjonale godhetsregimet» om elitesirkulasjon og samrøre mellom alle hjelpeorganisasjonene, staten og NRK. Tvedt: «Begrepet godhetsregimet defineres her som et dominant normlegitimerende og normproduserende regime hvor forestillinger og retorikk om godhet regulerer systeminterne relasjoner og gir systemet dets grunnleggende eksterne legitimitet.» Olstad utvider Tvedts teori og spør om ikke slike godhetsregimer er en mer generell tendens i norsk politikk. Jeg mener det trygt kan utvides til miljøpolitikkens område. Uansett går Olstad nærmere inn på det han mener er det norske godhetsregimet på innvandrings- og integreringspolitikkens område. Olstad: «For å omskrive Tvedt dreier det seg om å gjøre Norge til «verdensmester» i innvandring og integrering, med «entusiastisk oppslutning fra store deler av det norske organisasjonssamfunn, forskningsmiljø og presse».  Det dreier seg ikke bare om sektorpolitikk, men også det Tvedt kaller et «nasjonalt dannelsesprosjekt» ».

I en lengre artikkel i Klassekampen 17.08.11, «Fortsette i samme spor?», skreiv jeg: «Jeg har aldri fått meg forelagt «multikulturalismen» til offentlig diskusjon og valg.» Nei, denne kanadiske samfunnsideologien fra 1971 blei uten videre godtatt i Norge og gjort til «allemannseie» — i den norske eliten, den hegemoniske eliten som venstreorienterte kaller det, men i dette tilfellet særlig inkludert den ledende venstresida som en drivende kraft for å opprettholde alle gammeldagse tradisjoner og alle former for familiær undertrykking. Den er blitt pressa på alle som et uunngåelig naturfenomen under den triumferende merkelappen «Den er kommet for å bli — så hold kjeft din rasist!». Motstand mot dem som ikke er positive til alt som har med innvandring å gjøre, er blitt møtt med anklager om rasisme og annen form for moralisme, aldri med rasjonelle argumenter. Dette er et eksempel på den nye politiske eliten i Norge og deres politikk. Også et område hvor ytre venstre og det breie høyreorienterte sentrum kjemper sammen mot alt samfunnsmessig «slagg». Denne eliten baserer sin makt ikke på reell politisk støtte, bare på en formell. Slik mener jeg det er på samfunnsområde etter samfunnsområde. «Noen snakker sammen», inkludert de mest maktlojale, de politiske journalistene som er helt avhengig av og dermed underlagt disse samrørende elitene som styrer hvert sitt samfunnsområde.

Den formelle begrunnelsen for den norske innvandringspolitikken er stortingsvalgene hvert fjerde år. For, som det kan sies: «For hadde folk vært imot denne politikken, kunne de stemt slik at politikken blei endra. Noen, men ikke mange nok har gjort det». Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. I den grad disse valgene dreier seg om viktige politiske spørsmål, så er det ytterst få og kanskje ikke de viktigste for den politikken som de valgte politikerne etter valget kan utføre i fred og ro med ubegrensa politiske fullmakter de neste fire åra. Da kan elitene, alt etter hvilken rolle de har i øyeblikket, forhandle med sine venner i nettverkene i offentlige institusjoner, organisasjoner og media. Der det viktigste innledningsspørsmålet helt sikkert er: «Å, jobber du her nå?».

Blir det folkeavstemninger kan den viktigste og mest sentrale delen av eliten tape, som den har gjort to ganger, i 1972 og 1994 om norsk EU-medlemskap. Da har folkeavstemningas ene sak stått i sentrum, ikke et sammensurium av alle salgs mer eller mindre generelle og tilfeldige politiske spørsmål. Deler av eliten har «sviktet» og tatt folkets side. Dessuten har elitene både i Norge og i andre land fått til valgordninger som begunstiger dem sjøl og gjør det vanskelig for opposisjonelle synspunkter å bli representert. I tillegg kommer den rundelige statstøtten de store partiene bevilger seg sjøl.

Det burde vært minst fire folkeavstemninger hvert år i Norge. Om spørsmål som bruk av oljefondet til handlegater i London eller til infrastruktur i Norge. Og om innvandring og «multikulturalismen»s ideologi. I Sveits er det forfatningsbestemt folkeavstemninger når 50 000 vil oppheve nasjonalforsamlingens lovvedtak, eller 100 000 når det ønskes grunnlovstillegg. Konsekvensen av disse folkeavstemningene er en bremse på, dels en korrigering av, elitene.

Det er gode argumenter mot det som kan karakteriseres som et flertallsdiktatur, det at en folkevalgt forsamling med 50,1 % flertall kan vedta hva som helst av vedtak og pålegg til de 49,9 % andre. Jeg er helt enig i at det i et samfunn som kan kalle seg demokratisk, må det være grenser for hva et flertall kan påtvinge et mindretall. Å kun basere seg bare på et flertall i avstemninger, ville neppe ført til et mer humant samfunn så raskt som det har gjort, med rettssikkerhet, rett til å organisere seg og rett til å ytre seg. I lærebøker i politikk på videregående opplæring, het det tidligere at det var fire kanaler inn til gjennomslag for egen politikk: den numeriske (stemmer i valg), den korporative (gjennom organisasjoner), aksjonskanalen (enkeltaksjoner, mot master for eksempel) og mediekanalen. Valgkanalen blir nå mindre og mindre viktig på bekostning av de andre kanalene. I tillegg kommer lobbyorganisasjonene. Og det er ikke i de andre kanalene folk flest er. Dette utvikler et stort politisk skille mellom de styrte og de styrende, hvor flertallet bare er misfornøyd, men ellers lojal. Men kanskje ikke for all framtid? Når det pøses på med nye borgere som er avhengig av den begrensa og stadig mindre pengekassa som svært mange utafor eliten også er svært avhengig av?

I dagens norske samfunn, og sånn som det er overalt i Europa og de vestlige statene som USA, Canada, Australia, så er det er ulike eliter som i praksis styrer uavhengig av folkeviljen på de fleste områdene. Resultatet av valgene har lite å si for politikken som det styres etter. Den viktigste funksjonen disse — formelt sett demokratiske valgene — har, er å legitimere elitens makt, de som med Hagtvets ord «set krav til kunnskap i offentleg debatt».

Jeg kjenner Hagtvet fra hans presentasjon av foredragsholdere på sine frokostseminarer, der han med en stemme som brister i rørt ydmykhet presenterer norske representanter for eliten som de store heltene for unge studenter (og andre), og jeg er ikke forbauset over at han bruker Olstads bok om en mulig utvikling av et nytt aristokrati til å hylle den norske elitens påståtte demokratiske sinnelag. Hagtvets elitepresentasjoner er sjølve personifiseringa av Jakob Sandes dikt «Eg kryp»: «Eg kryp for dei store og heilage menn … So krøkjer eg rygg for den mektige mann, så djupt som ein skattetyngd bonde. — ».

Hagtvets anmeldelse bekrefter bare riktigheten av det jeg ser på som Olstads viktigste poeng: demokratiet uthules. Med mine ord: Eliten har styrka sin makt kvalitativt de siste tiåra, og gjør langt på veg hva de vil. Som å gå til krig via sms, ikke i nærheten av Grunnlovens vilkår. Lovene gjelder bare så lenge det passer eliten. Elitens økende makt pekte den amerikanske historikeren Christopher Lasch på i boka «Elitenes opprør og sviket mot demokratiet» fra 1995 (Pax 1996). Dessverre en kilde Olstad ikke bruker, og som forlaget presenterer slik: «Motsetningen mellom elitene og folk flest vokser i de vestlige samfunn, påstår Lasch, som også viser at dette skillet minner om totalitære samfunn.» Det er nok ei utvikling som den totalitære anti-totalisten og elitens ydmyke og ukritiske beundrer, den høyreorienterte Bernt Hagtvet, trives utmerket med.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.