Euro-krise, EU-krise? Vil EU fortsatt vakle seg framover?

Den 18. mai skreiv jeg om hvordan EU-lederne kom til å løse krisa. Jeg sa at jeg hadde undervurdert mulighetene for krise, ikke minst på grunn av oppslag i Dagens Næringsliv om dominoeffekter av gresk euro-uttreden. Men fredag 25.05 skreiv Kjetil Wiedsvang i Dagens Næringsliv: «Ser en på et halvt århundres erfaring fra EU, er sjansen størst for at det vil ende med et kompromiss i siste øyeblikk, et kompromiss som få liker, og hvor de vanskeligste problemene er skjøvet ut i tid, men som politikerne kan selge på hjemmebane. - I så tilfelle blir den akutte eurokrisen utsatt til en gang ut på høsten. Lenger frem er det liten vits i å spå». — Og kanskje er det slik det kommer til å gå? Men spørsmål er likevel, hvor lenge kan de fortsette med politikken med «å vakle seg framover»? Til slutt kan det vel ikke ende med annet enn fall?


I Klassekampen 26.05  gjengis hva sjefsøkonomen i en av USAs største banker, Citigroup, Willem Buiter, sa i et foredrag i USA i forrige: «Sannsynligheten for at Hellas forblir i eurosonen, er like liten som at jeg blir utnevnt til den neste paven. Det vil simpelthen ikke skje», sa Buiter. Buiter har sittet i Bank of Englands eksterne utvalg for valutapolitikk, og en rekke andre framtredende internasjonale økonomiske stillinger. Han uttalte blant annet videre om den sannsynlige greske euro-uttreden: «Man kan bare håpe at ECB, med et velvillig nikk fra Brüssel og IMF, vil gå med på å gi midlertidige lån fram til den greske økonomien, etter en devaluering, selv kan skaffe nye inntekter via skatter. Ellers blir det en katastrofe for grekerne.»


Den sveitiske banken UBS vurderer konsekvensene for andre land hvis Hellas forlater euroen slik. 


Buiter sa for øvrig videre om den forrige franske sosialdemokratiske presidenten Mitterands forsøk på en keynesiansk politikk at «Det tok to år før finansmarkedene gikk til angrep på Mitterands økonomiske politikk. Denne gangen vil det ikke gå mer enn tre måneder».


Så hvordan går det? Hvordan vil det eksterne presset på de greske velgerne virke? Vil det få dem til å ta ansvaret for euroen og EU framfor sin egen situasjon? Det vil si få dem til å sette likhetstegn mellom egne interesser og særlig tyske bankers interesser? Partiet Syriaz vil jo verken ut av euroen eller EU, bare at troikaens frafaller kravene kravene til Hellas. Men hvor sannsynlig er det å få gjennomslag for en slik politikk?


Wiedsvang kan få rett; EU fortsetter vaklinga videre. Men kan det være mulig at EU unngår et fall seinere og i stedet reiser seg?

Tilregnelighet, fascisme og krigsfare

I den pågående rettssaka mot massemorder Breivik har det lenge vært en diskusjon om Breiviks politiske syn og hans helsetilstand. Særlig har journalister og politikere diskutert og blanda seg inn i den såkalte rettsmedisinske vurderinga som de rettsoppnevnte har gjort av Breivik. Jeg har reagert på de krava som er framsatt i den offentlige debatten under henvisning til «den alminnelige rettsoppfatning». For det er ikke «den alminnelige rettsoppfatning», representert av journalister og politikere, som skal avgjøre eller legge premissene for skyld og straff i den enkelte sakene, men rettsapparatet etter fastsatte lover og prosedyrer. Men rettsapparatet er jo foreløpig et samfunnsområde mediearbeiderne ennå ikke kontrollerer — til sin store irritasjon.

For min egen del vil jeg mene at det er vanskelig å forstå at Breivik ikke er tilregnelig, og at han ikke har vært det i den lange prosessen fra planlegging, forberedelse og til gjennomføring. Han har jo uttrykt at han ønsket å drepe, planlagt og gjort et konkret valg av hvem han ønsket å utrydde. Han forstod at noen måtte dø, og gjorde jo til og med unntak for én enkelt person. Det er selvfølgelig vanskelig å forstå at han egentlig har skjønt hva han har gjort, slik jeg kjenner mennesker i Norge og i andre land. Men derfra til å fastslå at hans handlinger er «utilregnelige» i normal forstand, er vanskelig å forstå. Det er jo så uhyrlig at det er utenkelig i vår del av verden nå. For i vår tid sitter massemordene bak skrivebord og signerer utryddelser og bombetokter, de driver ikke personlige løpende henrettelser slik som Breivik gjorde. Likevel er de skyld i fleres død enn Breivik, men de straffes ikke, de tildeles i stedet fredspriser.

Psykose? For noen av oss som mener vi har opplevd maniske og kanskje psykotiske personer, virker ikke Breivik særlig psykotisk i rettssaken, av det vi har fått sett og fått gjengitt at han har sagt og oppført seg. Han kan selvfølgelig ha vært det i gjerningsøyeblikket gjennom selvinntatt dop, men han har jo planlagt det bestialske han har utført.

Jeg blir ikke det minste opprørt om Breivik blir erklært for utilregnelig eller psykotisk, for han blir sittende inne mesteparten av sitt resterende liv likevel. Nødvendigvis. Men i så fall synes jeg psykiaterne kanskje bør begynne å bruke andre betegnelser enn tilregnelighet/ikke tilregnelighet, i og med at det er så lett for oss medisinsk usakkyndige å legge noe helt enkelt «normalt» i tilregnelighetsbegrepet. Det bør jo også kreves litt om karakteristikken «utilregnelighet» skal kvalifisere til straffrihet.

Det er heller ikke noe politisk problem om Breivik blir erklært for utilregnelig. Breivik ønskes framstilt som den store helstøpte fascisten. Derfor er det et sterkt politisk krav om at han skal bli dømt som tilregnelig, særlig er det et krav fra det såkalte «venstre». For meg er det ikke nødvendig for kampen mot fascismen at han erklæres som tilregnelig. Breivik kommer uansett til å bli et unntak og et sidespor i kampen mot fascismen. Han er ingen typisk representant for fascistene, det er å gjøre det altfor enkelt for seg sjøl. Breivik er som noen særinger opptatt av at det er Arbeiderpartiet som er den store politiske faren for velstående folk i Norge. Det er et sært tradisjonelt historisk overklassesjikt fra 1920-tallet som eksisterer den dag i dag. Sist ute var den pensjonerte skipsrederen i Bergen med sin kronikk i Bergens Tidende forrige uke, Dan Odfjell. De hater, som Breivik, Ap over alt i verden. Men da forstår de lite av politikk og hvordan Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet fungerer. Arbeiderpartiets og sosialdemokratiets historiske misjon er å sikre kapitalistene og markedskreftenes makt ved å hjelpe dem til å sikre deres makt mot noen få ubetydelige begrensninger som motytelser, tilpasset historiske politiske konjunkturer.

Breivik forsøkes plassert inn i en situasjon der svært mange på venstresida tror at fascismen er i ferd med å reise seg igjen. Kampen mot denne innbilte og nært forestående fascistiske og nazistiske maktovertakelsen i Europa og Norge gir inspirasjon til mange på venstresida i en ellers slitsom kamp mot redusert velferd der kampen for framskritt er fraværende. Og for mange et innbringende levebrød, som for religionshistorikeren Terje Emberland. Men det er svært lite som tyder på at fascismen og nazismen står foran noen umiddelbar statlig maktovertaking i den samme form som Hitlers eller Mussolinis, eller noe liknende, og med stor folkelig oppslutning i noe land. Det kan selvfølgelig skje, men det er lite som tyder på at de dominerende kapitalistiske og imperialistiske krefter er misfornøyd med dagens politiske ledere i USA, Europa eller i Norge. De politiske lederne, og de som representerer «opposisjonen», støtter fullt opp om vestlige angrep på oljeland og andre strategiske land for Vesten. Den norske rød-grønne regjeringa med SV er en slik pro-kapitalistisk og pro-imperialistisk krigshisserregjering som utgjør en større fare for folk i Europa og verden enn dagens spede tilløp til fascisme, ikke minst fordi den framstår i fåreklær.

Kampen for å stemple Breivik som symbolet på fascismen og derfor er den kampen som er den viktige politiske kampen i dag, er uttrykk for det jeg kaller feil analyse av verdenssituasjonen, og av den politiske situasjonen i Norge.

Tror kristne på hvasomhelst?

Dette motinnlegget til Klassekampens Tom Egil Hverven ble sendt Klassekampen, men de «får mange bidrag hver dag og må prioritere hardt mellom disse», og dette innlegget nådde altså ikke opp:

I sin karakteristikk av Anders Behring Breivik 18. april som «Ideolog uten historie» kritiserer Tom Egil Hverven Breiviks «likesinnede» som han nevner som Fjordmann og Hans Rustad. Hverven skriver om dem: «De forstår ikke at den nordeuropeiske kristendomsformen de argumenterer for, også har helt andre aspekter eller valører, som en inkluderende, foranderlig religion, som fra første stund (nedskrivelsen av Bibelen med alle dens absurditeter og inkonsekvenser) forstår seg selv som en tro som blir til gjennom en vekselvirkning med historiske hendelser, også inn i den sekulariserte formen som dominerer i Norge.» (mine uthevinger).

Denne hvervenske utlegninga kan jeg ikke forstå er riktig. Nesten alle verdens kristne må da være sterkt uenige med Hverven? For hva er egentlig vitsen med å ha et kristent utgangspunkt for sin etikk og moral, hvis kristen tro kan bety hva som helst som kristne til enhver tid måtte velge å tro på? Hvorfor kan ikke de som regner seg som kristne da like godt bli medlem i Human-Etisk Forbund?

Valget om å være kristen er jo en følge av at de har «kjøpt» ei ferdig og uforanderlig totalitær ideologisk pakke som de tror fullt og fast på som det eneste rette livssyn. Blant andre liknende religioner med én styrende gud for alt livs oppståen og eksistens har de kristne gjort sitt valg: Bibelen, skapelsesberetninga og med eviglevende far og sønn som har ført register over alle handlingene til alle mennesker som har levd de siste to tusen år for å dømme dem til evig fortapelse eller evig frelse.

Det er jo trua på disse dogmene som de kristne bygger sin etikk på, og som de krever at alle andre skal etterleve. Merkelig nok har noen fundert sin beundringsverdige humanitære og menneskevennlige kamp på dette grunnlaget. Men det er ikke tvil om at det kristne flertallet har rett; de som gjennom to tusen år har funnet grunnlag i det kristne fundamentet for sin intoleranse med heksebrenning, masseutryddelser og plaging av vanlige folk. Som de i dag dreper abortleger, motarbeider mødre i arbeid og bekjemper homofile. Se bare på hva de dogmetro kristne i USA som er nær supermaktskontroll mener. At norske kristne slutter opp om kampen for å motarbeide kristne palestinere i Palestina, viser jo at det fundamentet de tror på er noe som er reelt styrende for deres valg av etikk og moral, eller riktigere umoral.

Hverven tømmer orda kristen og kristendom for innhold. Men de har innhold! Et uforanderlig utgangspunkt bygd på de forestillingene og levereglene menneskene et bestemt sted i verden hadde for to tusen år sida. Det gjør politisk revansj for kristendommen, som for de fleste andre religioner, til en trussel for alle ikke-troende. Og sikkert for mange troende også.

Euro-krisa: Hvordan løser de problemet?

Å innføre euroen, var ikke særlig gjennomtenkt, snarere uansvarlig. Les Øyvind Østerud sin beskrivelse, Euroens forbannelse. Men som noen journalister har pekt på, det er slik EU-lederne, de politiske lederne der i samarbeid med sine byråkrater, har «utvikla» EU: Uten folkelig oppslutning har de pressa gjennom tiltak på tiltak og satsa på at det skulle gå bra. Og hittil har det gått bra. Slik også med innføringa av euroen. Inntil siste kapitalistiske krise.

Bankene i mange land, ikke minst i EU, har fått problemer, enda de tjener betydelig på utlån. Da tromma EU sammen til toppmøte på slutten av fjoråret, og alle land er nå enige om det tyske kravet, en ny finanspakt, der EU skulle kontrollere de offentlige budsjettene i alle euroland. Det ble tatt opp enorme lån for å gi i støtte til land med problemer. Som NRKs Steinar Mediaas har uttalt, 9 av 10 støttekroner går til bankene. Hellas er gitt slik «støtte», mot krav om betydelige offentlige nedskjæringer som vilkår.

Franskmenn i valg har gitt støtte til en ny president som har sagt at han vil endre de enstemmige EU-ledernes politikk for å løse krisa, uten at det er grunn til å tro at han tør følge opp løftene. Nå har velgerne i Hellas gjennom siste valg vist at det ikke er flertall for nedskjæringene. Og de greske politikerne er ikke i stand til bli enige om en ny regjering.

Da blander lederen av det internasjonale pengefondet seg inn og sier at dette må grekerne bare godta, ellers kan det bli svært vanskelig både for dem og andre. 

Dagens Næringsliv har i instruktive oversikter både 16. mai og 18. mai vist dominoeffektene av at Hellas trekker seg ut av euroen, eller blir kasta ut. De økonomiske konsekvensene blir betydelige, virkelig alvorlige, for svært mange land. Ikke bare for Spania, Portugal og Italia, men kanskje mest for Frankrike!

Det blir spennende å se hvordan de politiske lederne i EU forholder seg til denne utfordringa. Det synes allerede nå klart at de vil satse på omfattende politisk press i form av trusler overfor de greske velgerne fram mot valget 17. juni: «Stem som vi forlanger av dere!».

Med så store skadevirkninger for hele EU, skulle en heller tro at det vil være smartere å komme grekerne i møte med litt mildere tiltak for å sikre valg av greske politikere som er lojale til EUs hovedlinje. Men det er da ikke noe som tyder på at EU-lederne vil oppføre seg slik?

I mellomtida «stemmer» innbyggerne, særlig sør i Europa, med å ta ut sine euro fra bankene. Det øker problemene for landa sør, for euroen og for alle europeere.

Hva gjør lederne i EU? De gjør vel ingenting? De oppfører seg slik som en 18-årig gutt bak rattet i full fart mot en sving?

Jeg har lenge trodd at dette løser EU-lederne slik at de uforstyrra kan fortsette som før. Først nå begynner jeg å skjønne hvor dramatisk farlig dette er. Igjen er det tysk politikk som er hovedårsaken til andre europeeres problemer. Det er Tysklands økonomiske politikk som skaper problemer; tyskerne har tjent der andre har tapt. At det ikke finnes noen form for organisert politisk opposisjon med et politisk alternativ mot denne politikken i noe europeisk land, gjør situasjonen bare enda verre.

Det er lenge til jul, men grisen er født…

«17. mai for alle»?

Klasse-kampen har hatt stoff om 17. mai, men denne fant avisa ikke plass til:


For viktige deler av «venstre-sida», med «Nye SOS Rasisme» i spissen, kjempes det hardt for parolen «17. mai for alle». Men de sier ikke hva de mener med det.

17. mai er den mest politiske nasjonale feiringa i Norge av Norge. Formelt som en feiring av at vi fikk vår grunnlov den dagen i 1814, men reelt fordi det markerer Norges selvstendighet som nasjon. Det politiske innholdet svekkes rett nok av at det for mange er blitt en vårlig upolitisk nasjonal festdag og «brus- og bolledag». Men det nasjonale politiske fundamentet ligger der likevel.

17. mai er en norsk nasjonal dag, ikke også dagen for markering av USAs, Pakistans eller andres lands nasjonale interesser eller religioners høytidsdag. Det er ingen internasjonal dag som FN-dagen 24. oktober, uten at 17. mai er eller bør bli noen markering av en aggressiv utenrikspolitikk med krav om kontroll over andre land. 17. mai er lille Norges markering av å være herre i eget hus, en politisk markering det fortsatt er et sterkt behov for.

Det er åpenbart at deler av «venstresida» vil gjøre 17. mai om til en FN-dag. Men de er for feige til å si det. Kanskje fordi de ikke tør si at de er imot nasjoner og stater, hvertfall små stater. Men akkurat som en bestemt persons 50-års dag blir feiret, så er det dennes og ikke også andres dag som markeres. Jens sin dag er ikke Ernas, og omvendt. 17. mai er ikke og bør ikke bli en internasjonal flaggdag, men fortsatt være en norsk nasjonal selvstendighetsdag. Det har større politisk sprengkaft i og utafor Norge, enn kampen om å legge den norske nasjonale dagen død til fordel for større nasjoners og alle religioners felles internasjonale festdag.

Sykkel: Penger ikke nok

Dette innlegget stod på trykk i Aften i går:

Det var positivt å høre stats-minister Stolten-berg og miljø-vernminister Solhjell presentere klimameldinga med sterk økning av bevilgningene til sykkelveganlegg.

Det er bare det at penger ikke er problemet for å legge til rette for sykkel. Det vet også statsministeren svært godt. Til Finansavisen 31. mars 2010 uttalte han nemlig: «… vi er … avhengig av et styringssystem der vi viser respekt for at det er kommunene som regulerer tomter, og gjør reguleringstiltak om for eksempel å fjerne parkeringsplasser i gatene for å gjøre plass til sykkelveier.» Nettopp. Det er mangelen på politisk vilje til å prioritere sykkel på bekostning av andre interesser som er problemet for sykkeltiltak i byene. Skal Stoltenberg og Solhjell få brukt sine penger, må staten derfor overta ansvaret for sykkelveger i byene med reguleringsmyndighet til å overstyre motvillige bypolitikere og politiet. Penger nytter knapt til å få vegvesenet og kommunene til å fjerne snø og sand fra de få sykkelanlegg som finnes.